Å leve med en psykopat

[Gjest AnonymBruker]

Bestememr du deg for å leve med denne personen, bør du samtidig ta en avgjørelse på å ikke få barn med han. Selv om du vil klare å leve med en slik person, bør ikke et barn utsettes for en slik hverdag.

Og greit nok at dere ahr det bra, men veier det virkelig opp for alt det andre? Veier de gode dagene opp for din usikkerhet og din psykiske helse?

Og de fleste som tror at det blir bedre når man enten blir samboer, gifter seg, får barn osv, lever litt i en fantasiverden. Man håper og tror, men det skjer ikke likevel, for det er realiteten.

Jeg har selv levd med en psykopat, og jeg angrer faktisk på at jeg brukte 4 år av mitt liv med en slik person. Jeg fant ut at det faktisk var bedre å være singel, enn å leve med den konstante frykten for hva som vilel skje rett rundt hjørnet. jeg var også psykisk utslitt, og hadde jeg blitt værende hadde han nok klart å ødelegge meg helt og holdent. Noe ejg er glad jeg ikke tillot han å gjøre, for det var faktisk jeg som måtte bestemme meg for å avslutte det. Det var jeg som måtte bestemme meg for at min psykiske helse var mye viktigere enn de få dagene vi hadde det bra, for vi hadde gode dager akkurat som dere. Men i dag ser jeg at det var flere dårlige enn gode, og han manipulerte både meg og vennene mine, for å psyke meg ned. Noe han ensten klarte.

Jeg har i dag funnet en mann som respekterer meg, og som behandler meg som man fortjener å bli behandlet. Vi har mange flere gode dager enn dårlige, og jeg er aldri usikker på hva som kommer neste gang. Jeg er ikke usikker på om min psykiske helse vil bli lidende, go jeg er heller ikke usikker på når han vil gjøre det slutt. bare det at kjæresten din bruker det for å få deg til å gi etter, er ikke sunt og bør ikke forekomme i et stabilt og sunt forhold.

Og soms agt vil du dele livet med denne mannen, bør du ikke få barn med han,f or barna dine har ikke det valget du har. de må leve med han, og det er ikke et eneste barn som fortjener en slik hverdag. Men du akn velge å leve med han, om du samtidig velger at din psykiske helse ikke er like viktig som din kjærlighet til han.

les innlegget ditt en gang til, og tenk hva du selv ville rådet personen til, omd et var en annen som skrev det innlegget.

[Gjest *Tess*]

Du slet psykisk med en godgutt, og tror liksom du skal klare deg mot en psykopat!!!

Du leste rett- MED godgutt og MOT psykopat. Du står aleine mot en psykopat. Hvordan iallverden skal du kunne klare å leve godt?

Når du bryter, så får du sikkert følelsen av at du er en udugelig dritt, og at ingenting betyr noe, og at hele kroppen din verker etter han. Det er helt forferderlig, og det tar lang tid før det går over. Men hvis du er sterk og ikke slipper han inn, så vil det gradvis gi seg. Sakte men sikkert. Og om ett år eller to så har du plutselig ett lykkelig liv, enten alene eller sammen med en herlig mann.

Skaff deg ambisjoner. Ta ikke til takke med den vakre , deilige gjørma du synker nedi nå.

Jeg er forresten mye eldre enn deg, og fant den store kjærligheten for 1,5 år siden. Det er så utrolig godt. Hun er absolutt på laget mitt. Konsekvent. Du kan også få det så godt. Men da må du velge det selv, og velge det tøffe helvetet det er å bryte.

Dette er så sinnsykt vanskelig, for jeg vet at jeg ikke klarer å gå fra han nå. Jeg bare klarer det ikke. Han har et grep på meg, og jeg føler jeg sitter fast. Jeg bare klarer ikke bryte med han, og jeg vet at han kommer til å flytte inn hos meg. Jeg vet det så godt, for jeg har ingen styrke til å stå imot han, og presset hans. Jeg er rett og slett ikke sterk nok til å gjøre noe med dette, og jeg er ikke så klar som jeg sikkert burde være, for å kunne klare å gjennomføre et brudd med han, og holde seg til det.

Hadde jeg ikke slitt psykisk slik jeg gjør, og opplevd det jeg har gjort i oppveksten min, hadde jeg kanskje hatt mer styrke, og sett ting annerledes. Men, der er jeg ikke nå. Og når han har hjertet mitt i tillegg, blir det helt umulig virker som.

Takk for alle svar, setter pris på dette. Det er en tankevekker, og øyneåpner for meg, trenger det. For jeg blir så forvirret, og tviler på meg selv.

[I Grosny]

Dette er så sinnsykt vanskelig, for jeg vet at jeg ikke klarer å gå fra han nå. Jeg bare klarer det ikke. Han har et grep på meg, og jeg føler jeg sitter fast. Jeg bare klarer ikke bryte med han, og jeg vet at han kommer til å flytte inn hos meg. Jeg vet det så godt, for jeg har ingen styrke til å stå imot han, og presset hans. Jeg er rett og slett ikke sterk nok til å gjøre noe med dette, og jeg er ikke så klar som jeg sikkert burde være, for å kunne klare å gjennomføre et brudd med han, og holde seg til det.

Hadde jeg ikke slitt psykisk slik jeg gjør, og opplevd det jeg har gjort i oppveksten min, hadde jeg kanskje hatt mer styrke, og sett ting annerledes. Men, der er jeg ikke nå. Og når han har hjertet mitt i tillegg, blir det helt umulig virker som.

Takk for alle svar, setter pris på dette. Det er en tankevekker, og øyneåpner for meg, trenger det. For jeg blir så forvirret, og tviler på meg selv.

Jeg er faktisk bekymret for deg, fordi dette høres bare verre ut. At han flytter inn til DEG! Da har du jo ingen steder å rømme! Du blir jo låst! Jeg tror forresten du lider av svak selvtillitt. Selvtillitt som er mye svakere enn din reelle styrke. Du er svak fordi han sier det, og du sier det. Men jeg tror deg ikke . Jeg tror du er mye sterkere.

Du må ikke finne på å la han flytte inn. Jeg gleder meg til du blir fri , og kan leve og blomstre ut i full styrke.

Hva skjer hvis du bryter i dag? Blir det rett og slett gråt og forferdelige følelser? Vil han forfølge deg? Kan du stoppe han ved hjelp av kollegaer, venner, slekt eller Politi?

Jeg foreslår at du oppretter en bruker her på kg, og sender personlig mail til Vitasana, så kan dere bryte, og dra til hverandre og gråte sammen og trøste hverandre.

[Gjest Gjest]

Det å elske noen er ikke alltid det sunneste man kan gjøre. Man elsker jo ingen fordi de er snille og gode i seg selv, men på tross av deres feil og mangler. Man kan jo ikke selv bestemme over hvem man skal elske. Det er ikke lett å bryte med slike, selv om man vet at de kan gjøre en vondt. Kjærlighet er jo ikke en fornuftig ting, selv om enkelte ser ut til å tro det. Jeg vet for jeg elsker en lignende mann, han har til og med vært voldelig og virkelig gitt meg store skader, men jeg elsker han, mer enn jeg noen gang har gjort med noen annen. Men samtidig kjenner jeg også en stor lettelse når jeg slipper å gå på tå hev. Han sier forresten ikke så mye stygt til meg da, men som sagt; han kan slå. Men jeg savner han også utrolig....og som deg ville jeg blitt veldig usikker om han hadde villet at vi skulle flytte sammen. Det er ikke lett! Men jeg tror nok jeg ville tenkt meg grundig om før jeg flyttet sammen med en slik mann. Lært han bedre å kjenne.

[Gjest AnonymBruker]

Du er nødt til og ta frem alle krefter du har! og gjør det SLUTT!

Jeg har hørt av noen som fks har hatt en far/ som slår og er helt gal, så tiltrekkes man ofte den typen av menn!.. og jeg har ikke kunnskap til og si det for sikkert!!!!

Men når du har hatt en vansklig barndom og vokst opp med en psykopat så tenk på det, når typen din er en drittsekk, om hvordan det blir og leve sammen med han!:/

Blir som barndommen din i reprise...

Ikke kast bort et minutt mer på denne fyren...

[VitaSana]

Fra trådstarten din:

Når jeg tenker tilbake, fant jeg meg i utrolig mye, og godtok ting som jeg ikke skulle gjort.. men, han gjør at jeg føler jeg ikke har noe annet valg.

Dette blir ikke bedre, grensene for ting vi godtar blir skjøvet og skjøvet. Jeg har hele tiden trodd at nå tåler jeg ikke mer. Før han demonstrerte fysisk makt trodde jeg det var en grense jeg hadde som var helt umulig å la noen trå over. Det viste seg ikke å stemme, og hver gang har jeg måtte vise at jeg er blid og venn etterpå. Neste dag har han bedt om unnskyldning, men det ligger alltid under at alt egentlig er min feil.

Vær så snill, ikke la ham flytte inn!

Som I Grosny sier, du får ikke noe pusterom eller frirom. Du blir låst, og da er det så mye mye vanskeligere å komme løs!

Jeg gjentar rådet om å lese "ut av psykopatens grep". Den har gitt meg mye mer forståelse og håp når jeg leser om prosessen med å komme seg løs. Synes det er vanskelig å kalle ham psykopat, men har fra boken fått tak i begrepet helseskadelig person. Det er han i alle fall for meg.

Det blir bare verre om du lar ham flytter inn. Det er ikke kjærlighet fra hans side, selv om han sier det. Det er ikke å elske noen å få dem til å føle seg smaå og usikre. Å elske noen er å nære og ta vare på og gi rom for at de skal være seg.

[Gjest *Tess*]

Fra trådstarten din:

Dette blir ikke bedre, grensene for ting vi godtar blir skjøvet og skjøvet. Jeg har hele tiden trodd at nå tåler jeg ikke mer. Før han demonstrerte fysisk makt trodde jeg det var en grense jeg hadde som var helt umulig å la noen trå over. Det viste seg ikke å stemme, og hver gang har jeg måtte vise at jeg er blid og venn etterpå. Neste dag har han bedt om unnskyldning, men det ligger alltid under at alt egentlig er min feil.

Vær så snill, ikke la ham flytte inn!

Som I Grosny sier, du får ikke noe pusterom eller frirom. Du blir låst, og da er det så mye mye vanskeligere å komme løs!

Jeg gjentar rådet om å lese "ut av psykopatens grep". Den har gitt meg mye mer forståelse og håp når jeg leser om prosessen med å komme seg løs. Synes det er vanskelig å kalle ham psykopat, men har fra boken fått tak i begrepet helseskadelig person. Det er han i alle fall for meg.

Det blir bare verre om du lar ham flytter inn. Det er ikke kjærlighet fra hans side, selv om han sier det. Det er ikke å elske noen å få dem til å føle seg smaå og usikre. Å elske noen er å nære og ta vare på og gi rom for at de skal være seg.

Ja, det er akkurat slik det er. Grensene blir skjøvet mer og mer. Ting jeg ikke gått med på før, under andre omstendigheter, gir jeg etter for nå. Han kan liksom trå over mine grenser, og jeg tillater det! Fordi jeg føler jeg ikke har noe valg. Han kan være så hard mot meg, enda han vet hvordan jeg sliter med ting, og kjører meg så hardt at jeg ikke klarer tenke fornuftig eller rasjonelt. Når jeg står midt oppi det, er det umulig å tenke klart, for det er som en berg og dalbane, som jeg skrev tidligere, som kjører i en rasende fart, og det føles som du har null kontroll. Blir sint fordi han kan oppføre seg sånn, men, jeg finner meg likevel i det.

Det beste er å svelge det i seg, ikke ta opp kampen så mye som jeg har gjort til nå, for det sliter meg helt ut. Jeg kommer jo ingen vei, det virker nytteløst, og det bare tapper meg for energi. Kanskje det blir mer rolig da... og kan slippe de verste stormene.

Den boken skal jeg lese, takk for tips.

[Gjest *Tess*]

Jeg er faktisk bekymret for deg, fordi dette høres bare verre ut. At han flytter inn til DEG! Da har du jo ingen steder å rømme! Du blir jo låst! Jeg tror forresten du lider av svak selvtillitt. Selvtillitt som er mye svakere enn din reelle styrke. Du er svak fordi han sier det, og du sier det. Men jeg tror deg ikke . Jeg tror du er mye sterkere.

Du må ikke finne på å la han flytte inn. Jeg gleder meg til du blir fri , og kan leve og blomstre ut i full styrke.

Hva skjer hvis du bryter i dag? Blir det rett og slett gråt og forferdelige følelser? Vil han forfølge deg? Kan du stoppe han ved hjelp av kollegaer, venner, slekt eller Politi?

Jeg foreslår at du oppretter en bruker her på kg, og sender personlig mail til Vitasana, så kan dere bryte, og dra til hverandre og gråte sammen og trøste hverandre.

Takk for støtten du gir meg, setter pris på det!

Men, jeg elsker han for mye til å dra. Klarer ikke, makter ikke, rett og slett. Finner måter å håndtere han og dette på, og håper jeg kan klare å leve med han... og at ting roer seg, og blir bedre.

[I Grosny]

Takk for støtten du gir meg, setter pris på det!

Men, jeg elsker han for mye til å dra. Klarer ikke, makter ikke, rett og slett. Finner måter å håndtere han og dette på, og håper jeg kan klare å leve med han... og at ting roer seg, og blir bedre.

Det krever mer styrke, hersketeknikk og sluhet enn det du har å håndtere han. Du er rett og slett ikke kvalifisert. Han trenger ei dame i gerd Liv Valla-klassen.

Og du gjør det bare dårligere og dårligere for hver måned.

Hvordan skal du klare å leve godt med han? Har du en idè? Du går hele tiden ett skritt tilbake, og han følger på. Hvor langt bakover har du glede av å gå? Du ser jo at ting blir verre hele tiden, og hvis han flytter inn så blir han oppgradert fra en deltidsbelastning til en heltidsbelastning.

Sett mobilen på lydløs, ta ut batteriet på ringeklokka, og sett slå på døra. Du trenger ikke reise noen steder, du trenger bare å stenge døra.

Reis til gode venner og kos deg. Nå er det ferie snart. Ta den ferien med noen som du kan stole på og vil deg vel.

Du forstår det veldig godt selv. Det er mye lettere å leve godt uten han enn med han. Han sitter limt som ett plaster, og du tør ikke rive av det plasteret. Ok . Det gjør vondt, men etter smerten kommer ett verdig liv. Ta den smerten, og når det gjør vondest skal du glede deg til friheten og et liv uten å bli tråkket på, og uten å leve i angst.

Jeg kom til å tenke på vitsen om soldaten med for små støvler. Han gikk med de , fordi de var så deilige å ta av seg.

Med en slik mann i huset, så vil du hele tiden være redd for at han skal klikke. Det går ikke an å leve sånn.

[Gjest rabrabara]

Uansett hva du bestemmer deg for husk en ting: Du har bare ett liv. Du får aldri sjansen til å gjøre det om igjen. Plutselig er du middelaldrende og angrer på at du ikke var snillere mot deg selv, men da er det for sent.

Endret 27. juni 2010 av rabrabara

[Gjest *Tess*]

Jeg velger å ta sjansen. Klarer ikke la vær, klarer ikke holde meg unna han, må ta sjansen, og se om det kan funke.

[Krill]

For det første: livet suger ikke. Livet er hva man gjør det til.

Og dere to som er i psykopatenes klør på dette forumet, ikke glem at dere er frie til å gå. Ja, det er vanskelig, Ja du vil savne han, men jeg tror dere begge vet at det er det beste for dere.

Still dere selv et par spørsmål:

* Hva skal til at dere går? Altså når er nok nok? Er det når han slår?, når du selv må legges inn fordi du ikke tror du er verdt en dritt lenger, når du har fått barn med denne mannen og kanskje etterhvert skjønner at mannen er gal?

Altså: Når er begeret fullt?

* Hvor er dere om et år? Vær helt ærlig med dere selv. Tenk at dere skulle skrive i dette forumet sommeren 2011, tror dere med hånden på hjertet at dere kommer til å skrive: Min kjæreste var psykopat, men nå er alt toppen!!

Eller: Jeg sliter enda.. hvordan komme seg ut.

Dersom første eksempel er det du tror er tilfelle så er det bare å flytte sammen. Tror faktisk du slår en rekord også.. Psykopater blir nemlig ikke friske på 1,2,3... Ihverfall ikke når ikke de som på ingen måte innrømmer at de har feil.

Altså - Ikke glem at du selv er ansvarlig for egen lykke og trygghet. Du VET at du velger utryggheten og et meget slitsomt forhold hvis du velger en psykopat. Your choice!

Jeg forteller gjerne min historie og støtter neste sommer hvis du velger psykopaten. Men ikke glem at da har han brutt deg enda lengre ned, du har mistet flere venner og du tror du er enda mindre verdt.

Lykke til og se frem til uendelige diskusjoner, avhør, forklaringer, litervis med tårer og laaange triste netter.

Tjo hei!!

[Gjest Gjest]

Jeg velger å ta sjansen. Klarer ikke la vær, klarer ikke holde meg unna han, må ta sjansen, og se om det kan funke.

Hvis han har psykopatiske trekk, så husk to ting.

1. Det er ikke noe du kan gjøre for å få det til å fungere, for det er noe som mangler hos ham. Det er ikke opp til deg.

2. Han kan være så flink med ord som bare det, men han elsker deg ikke. Han vet ikke hva det betyr engang. Han vil gjøre ting mot deg som du aldri i din villeste fantasi ville gjort mot noen du elsket. Han har kanskje gjort det allerede?

For en stund siden ble det lagt ut en link til podcast fra NRK, en dokumentar som heter "Epilog for herr Bodin - et forsøk på å forstå en psykopat". Den bør du ta deg tid til å høre igjennom. Du finner den her. Og les boken du fikk anbefalt.

Hvis du går inn i dette, kan du risikere å bruke hele ditt voksne liv på å komme ut av det igjen. Og du vil ikke ha noe som helst igjen for det.

[Krill]

Signerer deg siste gjest. Disse psykopatene kan ikke elske noen fordi de klarer ikke elske seg selv..

Vi kan ikke redde de med kjærlighet, de må redde seg selv.

[Gjest *Tess*]

Jeg har så lyst til å forsøke, gi det en sjanse til å fungere. Vet hvor utrolig bra vi kan ha det, da er han alt jeg drømmer om, og ønsker i en partner... og jeg elsker han så mye, at jeg bare klarer ikke kutte han ut. Til tross for alt som har vært, og alt han har utsatt meg for, så klarer jeg det ikke. :( Frustrerende og vanskelig! Hvorfor må det være slik??!!! Hvorfor må akkurat han, min drømmemann, ha slike egenskaper! :(

Nå er vi inne i en veldig god periode igjen, alt har vært bra idag.. og det er utrolig hvor fort man glemmer all faenskapen. Men, å slappe av helt, nei det klarer jeg ikke likevel. Desverre. Men, jeg forstår mer, og det hjelper meg kanskje. For jeg gir ikke opp ennå, det klarer jeg ikke.

[Gjest sjenert]

Du burde virkelig bryte med han, han kommer bare til å dra deg enda lengere ned i søla sammen med han.. Jeg har opplevd noe lignende, og mitt råd er å komme deg ut av et fortest mulig..

I mitt tilfelle var jeg hodestups forelsket, vi hade det utrolig bra og var veldig like på mange måter(lik intr,samme syn på ting etc) men når han plutselig bestemte seg for å være sur på meg var alt min feil, uansett om jeg bare fortalte han at jeg var glad i han så kunne jeg få slengt tilbake fraser som "brenn i helvele" osv.. og hvem var det som måtte be om godt vær? jo det var meg, og jeg fant meg i det.. om jeg ikke svarte på melding med en gang var det galt, men han kunne gi blaffen i å svare i det hele tatt uten at det gjorde noe, det var som i ditt tilfelle alltid jeg som måtte be om unnskyldning for hver gang han var urimlig mot meg.. Jeg ble totalt deprimert, klarte meg bare så vidt på jobb, satt hjemme å ventet på at han hadde tid til meg. jeg mistet mitt sosiale liv helt fordi jeg var livredd for at han skulle bli sur om jeg ikke kom på flekken.. Det endte med timer hos psykolog flere ganger i uken og til slutt fikk jeg et utrolig godt liv bare jeg klarte å bryte med han. I dag er jeg lykkligere enn noen sinne og har virkelig funnet en som vet å sette pris på meg for den jeg er ¨å ike holder meg i et slags bur for å kunne tilfredsstille seg selv!

Lykke til :D

[Heart]

Jeg har så lyst til å forsøke, gi det en sjanse til å fungere. Vet hvor utrolig bra vi kan ha det, da er han alt jeg drømmer om, og ønsker i en partner... og jeg elsker han så mye, at jeg bare klarer ikke kutte han ut. Til tross for alt som har vært, og alt han har utsatt meg for, så klarer jeg det ikke. :( Frustrerende og vanskelig! Hvorfor må det være slik??!!! Hvorfor må akkurat han, min drømmemann, ha slike egenskaper! :(

Se på det du skriver her.

- Han er din drømmemann og har alt du ønsker i en partner.

- Du klarer ikke kutte ham ut, til tross for alt han har utsatt deg for.

Når har du gått rundt og drømt om en mann som utsetter deg for vonde ting? Selvsagt har du ikke gjort det. Han har klart å få deg til å tro at han er den perfekte partner, selv om det han gjør og har gjort, tydelig viser at han vil være et mareritt å leve med.

Det som er problemet med psykopater, er at de ikke har et normalt reaksjonsmønster. Plutselig har du gjort noe galt, og du skjønner ikke hva det er. Men "han er jo så snill", så da må det jo være deg det er noe galt med...? Slik lurer du deg selv.

Nå er vi inne i en veldig god periode igjen, alt har vært bra idag..

Tror du det er veldig vanlig at par i sunne forhold har gode og dårlige perioder som måles i dager eller timer?

Du må innse at han har lurt deg, og skikkelig grundig også. Psykopater har lang erfaring med å manipulere folks følelser, for det må de. De kan ikke bruke sitt eget følelsesmønster som utgangspunkt, for det er forkrøplet. Typisk mangler de helt empati. Dermed må de lære seg til å analysere andre mennesker, og se hvilke utspill som gir ønsket respons.

Fortsett å tenke over dette. Ikke la juni 2010 være måneden da du tok et valg som ødela resten av livet ditt.

[I Grosny]

Min ekskone er neppe psykopat, og hvis hun er det , så snakker vi om psykopat superlight. Allikevel ble det for ille.

Det som var litt spesielt var at jeg sleit med høyt blodtrykk, og ei uke etter at jeg reiste fra henne, så var blodtrykket perfekt.

[Gjest Dhanu]

Jeg bare håper at dere er klar over følgende:

- dere er ikke elsket av kjærestene deres. De er ikke i stand til å elske dere

- det vil aldri "bli bra"

- dersom dere får barn med dem, gjør dere en utilgivelig feil. Å utsette seg selv for slikt er en ting, men å kjøre et barn gjennom en barndom med en slik far er utilgivelig

- dere vil aldri få noen takk eller belønning for å holde ut med disse mennene. Det eneste dere oppnår, er å ødelegge livene deres (og livene til eventuelle barn)

Dere er jo klar over alt dette, hva er det dere håper å oppnå?

[Gjest *Tess*]

Jeg elsker han, og jeg klarer ikke komme meg bort fra han. Jeg bare klarer ikke.