Å leve med en psykopat

[Optimist40]

Vi gjør alle valg gjennom livet som påvirker oss. Noen valg, for ja det er egne valg, gjør vi på feil premisser, vi gjør dem kansje ut fra en oppfattning der og da om at dette er riktig å gjør fordi sånn eller slik. Gjennom livet vil vi endre mening om mye, gjerne basert på egne erfaringer, men også basert på ytre påvirkning av mennesker rundt oss. Vi kan bli utsatt for press som vi til slutt ser fornuften i fordi vi der og da tenker det er riktig.

Å sette seg til domms over andres liv, andres valg er meningsløst etter min oppfattning. Hvorfor? jo nettopp fordi vi ikke er dette mennesket, vi kjenner ikke den hele og fulle sannhet, vi får aldri vite, ei heller har vi muligheten eller retten til å kjenne på de sammen følelsene som andre har. Man beskytter alltid seg selv ved å ikke fortelle de mest ubehagelige tingene vi har blitt utsatt for eller vært med på. Så når noen ber om råd, er det bare det vi kan gi, vi kan dele egne erfaringer og opptre støttende. Gjennom omsorg vil man kansje får den som sliter til å se nærmere på seg selv og få dem til å lytte til sitt indre og gi dem selvinnsikt. Vi kan ikke si bastant at du MÅ gjøre sånn eller slik.

Vi kan bare i liten grad dra veksler på de erfaringer vi gjør oss gjennom livet. Selvinnsikt er det vi må søke å få. Gjennom å se seg selv, bli glad i seg selv kan man også slippe andre innpå seg og bli glad i andre. Man må ta sjansen på å bli såret for å elske noen. Og man kan ikke legge dårlige erfaringer med en person over på en ny.

Alle dere som gjennom livet har møtt en person som har såret dere. Gå videre, lær noe om dere selv i prosessen og nyt livet. Det er nå dere lever, ta vare på det uten bitterhet og nag til verden.

Endret 30. juni 2010 av Optimist40

[Gjest Marisa]

Jeg har en mannlig kamerat som har vært sammen med en psykopat.

Jeg sier, har vært sammen med, for det er over nå.

I 20 år har jeg hørt på hans fortvilelse og hans frustrasjoner. I 20 år har jeg bedt han om å komme seg unna!!!!

Han klarte det aldri! Grunnen til at han nå er fri er rett og slett at hun ble syk og døde!!!!!!

Nå blomstrer mannen

Jeg hadde en mannlig kamerat også som var sammen med en psykopat. Jeg sier, var sammen med, for det er over nå. Jeg var den eneste av hans venner som forsto hva det var med henne. Andre venner anså henne bare som jævla strevsom og en bitch og holdt avstand fra dem. Jeg brukte mye energi og tid på å forklare og hjelpe ham til å hjelpe seg selv. Han "elsket" henne og klarte ikke å fri seg han heller.

Hun tok fra ham all selvfølelse, ødela økonomien, hele hans psykiske og fysiske helse, hun tok fra ham alt. Grunnen til at han nå er fri er rett og slett fordi han gikk og hang seg.

Jeg "elsket" min psykopat jeg og,psyyykt mye. Heldigvis for meg har jeg venner som ikke trekker seg, verdens beste venninne som sto på for at jeg skulle og noe mer selvoppholdesesdrift enn min venn.

Jeg blir helt iskald av denne tråd. Jeg kan ikke forstå hvorfor ett menneske som har forstått at den hun holder på med er psykopat prøver å legge til rette for ett "bedre liv" med ham. Den dagen jeg fikk googlet frem hva min var så skjønte jo jeg at han ikke elsket men eide meg.

TS, du trenger virkelig profesjonell hjelp til å snu dine tankefeil om at det du føler er kjærlighet, at han kan forandre seg og bry seg om deg.

Hvis du leser engelsk så anbefaler jeg Sam Vaknin sine artikler.

Det er kun en regel som gjelder når man har forstått at en i ens nærhet er psykopat og så nært at de kan skade deg, NO CONTACT. Håper du søker deg hjelp så du kan for dette bærer bare gal vei.

[Gjest *Tess*]

Jeg hadde en mannlig kamerat også som var sammen med en psykopat. Jeg sier, var sammen med, for det er over nå. Jeg var den eneste av hans venner som forsto hva det var med henne. Andre venner anså henne bare som jævla strevsom og en bitch og holdt avstand fra dem. Jeg brukte mye energi og tid på å forklare og hjelpe ham til å hjelpe seg selv. Han "elsket" henne og klarte ikke å fri seg han heller.

Hun tok fra ham all selvfølelse, ødela økonomien, hele hans psykiske og fysiske helse, hun tok fra ham alt. Grunnen til at han nå er fri er rett og slett fordi han gikk og hang seg.

Jeg "elsket" min psykopat jeg og,psyyykt mye. Heldigvis for meg har jeg venner som ikke trekker seg, verdens beste venninne som sto på for at jeg skulle og noe mer selvoppholdesesdrift enn min venn.

Jeg blir helt iskald av denne tråd. Jeg kan ikke forstå hvorfor ett menneske som har forstått at den hun holder på med er psykopat prøver å legge til rette for ett "bedre liv" med ham. Den dagen jeg fikk googlet frem hva min var så skjønte jo jeg at han ikke elsket men eide meg.

TS, du trenger virkelig profesjonell hjelp til å snu dine tankefeil om at det du føler er kjærlighet, at han kan forandre seg og bry seg om deg.

Hvis du leser engelsk så anbefaler jeg Sam Vaknin sine artikler.

Det er kun en regel som gjelder når man har forstått at en i ens nærhet er psykopat og så nært at de kan skade deg, NO CONTACT. Håper du søker deg hjelp så du kan for dette bærer bare gal vei.

Greia er også at jeg veksler mye mellom hva jeg tror, og tenker.. jeg har reagert på ting kanskje fordi jeg vokste opp med en psykopat, og min x har bl.a sagt til meg flere ganger, at han tror min nye kjæreste kan være psykopat (han har også sett hvordan han holder på, og han har fått merke hans vrede ved flere anledninger), og jeg er generellt et veldig følsomt og tenkende menneske, liker å finne ut av ting jeg ikke forstår. Men, det er ikke før den siste tiden egentlig, at jeg har begynt å tenke på dette for alvor. Jeg er veldig usikker, og forvirret. Jeg kan tenke at han er ikke bra for meg, også har vi det bra, og jeg tenker at jeg overdriver, overreagerer, tenker feil/dumt.. at det jeg tenker, ikke stemmer. Han er så utrolig flink til å snakke for seg, og han klarer alltid å snakke meg rundt. Det betyr ikke at jeg slutter å tenke, men, ser at jeg ikke kommer noen vei, så jeg gir opp, for å beholde freden, osv.. det er noe jeg har funnet ut etterhvert, det sliter meg bare ut, og gjør meg frustert, og lager bare enda mer trøbbel.

Så det jeg mener, er at selv om jeg kan tenke at han har psykopatiske trekk, så kan jeg tvile på meg selv, og tenke at det ikke stemmer. Jeg analyserer ting i hodet mitt, jeg tenker tilbake på ting han har sagt, gjort.. men, blir så forvirret når vi har det bra, for da er liksom alt det borte, og han er snill, og vi har det morsomt, og fint sammen.

Jeg hadde en veldig vanskelig oppvekst, med lite kjærlighet, og jeg opplevde mye som et barn aldri skal måtte gå gjennom. I tillegg vokste jeg opp med en psykopat, som omtrent klarte å knekke meg helt, jeg sliter fortsatt med ting den dag idag. Den personen fikk meg til å tvile på meg selv, og alt som har med meg å gjøre. Og det sitter så i. Jeg ble vant til å finne meg i mye, og ble sviktet gang på gang. Det gikk igjen i hele min oppvekst, og det har preget og formet meg, og jeg har idag fortsatt problemer med å sette grenser for meg selv, og beskytte meg selv da..

Jeg vet jo hvordan et godt samliv kan være, pga min x, som respekterte meg helt og holdent, og jeg var aldri redd, eller bekymret sammen med han. Han er den snilleste og tryggeste personen jeg vet om.

Kanskje jeg føler jeg ikke fortjener bedre, at jeg ikke skal ha det bra. Jeg tar imot det jeg føler jeg fortjener. Jeg går i terapi, har gjort det i nesten 2 år nå, men ikke snakket om dette. Men, jeg jobber med meg selv hele tiden, men, det er en lang vei. Det er ikke lett å skulle komme seg vekk fra et slikt forhold, når man sliter så mye med seg selv i tillegg, og har den bakgrunnen man har.

Det er sikkert helt uforståelig for mange dette, men, det er bare ikke så enkelt, og det kjennes veldig frustrerende. Jeg er nok en av de som kan finne meg i mye, for det er ikke så nøye med meg. Det sitter i fra fortiden.

Han sier at noen aldri kommer til å elske meg så mye som han, og han får meg til å føle meg så elsket, når alt er bra. Ikke lett å flykte fra alt dette, selv om jeg er klar over at for mange er det den største selvfølge å ville gjort. Jeg er bare ikke der nå, men, jeg blir kanskje sterkere over tid, og finner ut av enda mer. Denne tråden hjelper meg nok til å skjønne mer, selv om jeg ikke er der at jeg klarer å gjøre noe med situasjonen akkurat nå.

[Gjest Gjest]

Han sier at noen aldri kommer til å elske meg så mye som han, og han får meg til å føle meg så elsket, når alt er bra. Ikke lett å flykte fra alt dette, selv om jeg er klar over at for mange er det den største selvfølge å ville gjort. Jeg er bare ikke der nå, men, jeg blir kanskje sterkere over tid, og finner ut av enda mer. Denne tråden hjelper meg nok til å skjønne mer, selv om jeg ikke er der at jeg klarer å gjøre noe med situasjonen akkurat nå.

Han elsker deg ikke sånn som man skal. Å elske for han, er å eie og du er hans eiendom som han kan gjøre med som han vil!!!

Det er her du tråkker skikkelig feil. Du vil ikke bli sterkere over tid for han vil bryte deg ned til det ikke er noe igjen av deg som har mulighet til å bli sterkere og vokse!!!

En psykopat er kun opptatt av seg selv, også i de periodene hvor han tilsynelatende behandler deg bra. For hvorfor behandler han deg bra inni mellom? Jo, fordi du da har klart det kunststykket det er å ikke irritere han!!!!

Hvis du ikke fatter hva det er du begir deg inn på etter å ha lest svarene du har fått, vet du, da vet jeg ikke om jeg klarer å synes synd på deg mer. Du går jo rakt inn i helvete på jord med vidåpne øyne!!!!

[Gjest Marisa]

Jeg tar imot det jeg føler jeg fortjener. Jeg går i terapi, har gjort det i nesten 2 år nå, men ikke snakket om dette. Men, jeg jobber med meg selv hele tiden, men, det er en lang vei. Det er ikke lett å skulle komme seg vekk fra et slikt forhold, når man sliter så mye med seg selv i tillegg, og har den bakgrunnen man har.

Du sier du jobber med deg selv, men du sitter i ett forhold som gjør samme skade som du prøver å rette opp. Ta opp dette med din terapeut nå. Å være i ett forhold med ett menneske som deler psyke med det som ødela deg i første omgang hindrer din tilfriskning totalt. Ser du ikke paradokset i å prøve å tilfriskne fra sosiopat-oppvekst samtidig som du er i ett forhold med en???

Det forbauser meg også at du har sitti i terapi i to år og terapaut har ikke plukket opp på noe så vesentlig i din hverdag som dette.

Ja, du tar imot det du føler du fortjener, men siden du har begynt her aner jeg at det er en kime til å i det minste begynne å ønske å fortjene noe mer.

Skal du bli frisk fra første sosiopat opplegget er det helt vesentlig at du kommer deg vekk fra andre mann.

Du ser hva alle her skriver, kom deg vekk, søk hjelp utenfor KG, dette er en lufteplass, bare du kan gjøre noe for deg selv.

Det er litt vanskelig å synes synd på deg når du så aktivt jobber i mot deg selv for å få noen timers rus av denne mann

[Krill]

"

Nå sitter jeg her og gråter så tårene triller. Jeg kom meg ut av et forhold med en psykopat for tre år siden. Er nå i et forhold med en mann jeg elsker. Men desverre jager det gamle forholdet med Xen min meg enda. Disse ordene:

...."mer usikker på deg selv og litt mindre den glade, trygge jenta du var." beskriver hva det forholdet gjorde med meg. Det er helt jævlig, jeg vet at jeg på mange måter er ødelagt for livet etter hvordan han behandlet meg og jeg sliter fremdeles med angst."

Så flott at du har kommet deg ut av det ødeleggende forholdet ditt og funnet en ny mann som gir deg trygghet! Og så trist at det forrige forholdet ditt har ødelagt så mye i deg...

Jeg kjenner meg igjen i det.

Jeg ser på meg selv som en sterk person og har ofte vært overrasket over at jeg klarte å havne i klørne på en sånn manipulerene person.

Jeg har kun hatt et forhold etter bruddet med "psykopaten" og det er slutt nå. Men på begynnelsen av dette forholdet så hadde jeg så mye vondt i magen for jeg ventet stadig på at de kjente reaksjonene til psykopaten skulle komme. Jeg trodde han skulle bli sur fordi jeg ikke rakk tlf eller glemte å svare på en melding. Jeg fortalte ommhyggelig alt jeg gjorde for at han skulle være trygg selv om han aldri ba om det eller forventet det.

Etter et år i et ødeleggende forhold, så var min realitet av et forhold helt vrengt. Heldigvis fikk vi snakket om dette og mageknip og merkelig oppførsel fra min side ga seg. Jeg håper ikke psykopaten "blander" seg inn i syken min i det neste forholdet mitt..

Det er derfor jeg tror vi som har opplevd disse tingene ønsker så veldig at Tess skal komme seg ut. Vi vet hvordan det har preget oss.

Tess: Jeg må spørre deg et par spørsmål igjen...

1) Tenker du ikke at det er litt rart at dere skal flytte sammen fordi han vil og fordi du forstår at han ikke orker å vente lenger..

Er det derfor man skal flytte sammen? Har DU lyst??"

Og til slutt spørsmålet jeg har spurt flere ganger:

2) Hva skal til for at du går!?? Hvordan kan vi hjelpe deg til å gå?

[Gjest Gjest]

har du bestemt deg?

[Gjest Pia]

Den største grunnet til at jeg kom meg bort fra en psykopat som både mishandlet meg psykisk og fysisk var boken : "Ut av psykopatens grep" Den ga meg svar på det jeg ikke akkurat lurte på men aldri forsto.

Først Da gikk det opp for meg at jeg var sammen med et monster uten evne til å se feiliene i seg selv men bare i meg. Det var faktisk et navn på det han var!! Før det gikk jeg rundt med tanker om at det var jeg som måtte sjerpe meg, jeg måtte bli flinkere til å oppføre meg blant folk, koke eggene riktig og ikke være så trøtt og kjedelig hele tiden. Jeg veide hele tiden opp og ned på de ordene jeg skulle si, for ingen av ordene ble riktig. Jeg var både stygg og fæl, udugelig og alt annet negativt som finnes. Det jeg nå skjønner er at: Mulig jeg er mindre pen utenpå, men heller det enn så stygg innenpå!!!

Kom deg bort fra ham, du kommer til å skjønne hvor herlig livet er uten han, kanskje har du allerede begynt å miste deg selv, kanskje har han pakket DEG lengre og lengre ned. Tilslutt vil du ikke komme til å finne deg selv igjen, da har han oppnådd målet hans. Sakte men sikkert sletter han individet DEG (Som er helt unik) Jeg tør ikke tenke på hva som hadde kommeet til å hendt hvis jeg fortsatt var sammen med ham. jeg har nok en dag kommet til å tatt et valg som jeg nå grøsser over at jeg i det hele tatt tenkte på da.

Selv anmeldte jeg han, og det bør andre også gjøre!

Mitt budskap til deg: Forlat han før du forlater deg selv!!

[Gjest Megsann]

Prøvde å lese alle innleggene, men tårene begynte raskt å trille... Jeg vet alt om dette... Vær så snill - kom deg ut av forholdet, ikke flytt sammen med han. Jeg vet det er stygt sagt, jeg vet det er vanskelig, men vær så snill å hør på meg... I dag kom jeg hjem til "tomt" hus etter å ha jobbet til sent på kvelden. Han har pakket klær for flere dager (vet ca hva jeg akkurat brettet sammen å la i skapet før jeg dro på jobb - som er borte nå). Hunden er borte. Mobilen slått av. Uvisshet er vel noe av det værste man kan utsette ett menneske for - men det bryr han ikke... Og her sitter jeg og lurer, tanker, gråter, hyler, depper - trenger noen så sårt... Men hvor er alle når jeg trenger dem? Hvor er vennene jeg hadde før? De har blitt borte, litt og litt, i løpet av ett 7 år langt forhold. Jeg som alltid har mente venner er viktig, jeg har latt meg lede til å forsømme dem. Og nå sitter jeg helt alene og griner - over en mann som er akkurat som han du beskriver. Vær så snill - for ditt eget beste; Ikke utsett deg for det!

[Satsuma]

har du bestemt deg?

Kjære TS. Jeg begynte å lese tråden din igår (fikk besøk og måtte slutte midt i, da jeg heller ikke ville 'røpe' hvorfor en tråd om psykopater var så viktig for meg), og det første jeg gjorde når jeg våknet idag var å lese resten. Vi er flere her som bekymrer oss for deg, og lurer på hvordan det går. Fordi vi har opplevd akkurat det samme som deg. Noen av oss har kommet oss ut eller er på vei ut av psykopatens grep, andre sitter midt i det enda, men vi kjenner oss alle så inderlig vel igjen i deg, og det er derfor vi ikke klarer å slutte å bry oss. Mange av oss sitter og angrer på alle årene vi har sløst bort, så om vi iallefall kan stoppe deg har det kommet noe godt ut av vår lærdom.

Kanskje ser du det som mas da du opprinnelig bare ville lufte tankene litt, men se på den massive responsen du har fått. Innerst inne vet du hva som er rett. Du VET hva du må gjøre. Ikke si at du ikke er sikker. Ikke flykt. Bare gjør det. Jeg lover deg det, alt kommer til å bli så mye bedre om du klarer dette. Ikke syns så synd på han at du tar knekken på deg selv. Ikke tro at han ikke klarer seg uten deg. For du klarer deg ikke med han.

Stor klem fra meg

[Gjest Pia]

Du Megsann: Jeg vet at det kan virke umulig, men det er det ikke. Han du er sammen med har sikkert sagt uttalige ganger at du aldri kommer til å finne noen bedre enn han og at ingen andre bryr seg om deg. Vennene du den gang hadde har han sikket uttallige ganger snakket nedlatende om og det har da ført til at du ikke har kontakt med dem.Det var jo egentlig målet hans fra starten av da han begynte å prate nedlatende om dem.

Dette kan hjernen lagre ubevist og derfor kan en begynne å tro at det ikke går, at du ikke klarer deg uten ham. Jeg selv begynte å miste kontakten med mine venner. Jeg unngikk å prate med dem, treffe dem og slo på lydløst på mobilen,gikk inn i meg selv, hva kunne jeg forbedre, rette på? Var det sant at jeg ikke var normal, var de jeg omgikk også ikke normal? Det å prate i tlf var et helvette, for hvis jeg flirte eller var alvorlig, alt var galt. Enten var jeg barnslig, fjortiss, sur, umoden, trodde jeg var tøff eller framstilte han negativt. Magen vrengte seg hver gang det var en sosial sammenheng. (gikk konstant med vond mage, mye luftproblemer, nerver, hjertebank, svette, vondt i hælene, usikkerhet og ikke minst gledet jeg meg ikke til fremtiden, alt så mørkt ut, matlysten var dårlig og jeg begynte å få selvmordstanker)

Han analyserte alt, om jeg så opp eller til siden tolket han det som om at jeg flørtet med andre gutter, så jeg ned var jeg både sur og rar. Kom jeg ikke hjem fra skolen med første buss betydde det at jeg holdt på med alle guttene i klassen. Var jeg blid mot vennene hans, flørtet jeg, og hvis jeg neste øyeblikk overså dem, så var jeg sur og de trodde da sikkert det var noe galt med forholdet( uttad skulle jo alt være perfekt, ingen måtte tro noe negativt om han). INGENTING ER BRA NOK I ØYNENE TIL EN PSYKOPAT.

Etter en hver krangel som kunne vare i timesvis, så skulle vi ordne opp, dvs, han ordne opp slik at han følte seg bra, jeg måtte svare på ting jeg ikke viste hvordan jeg skulle svare, det kunne være sånn som hvorfor jeg ikke sa ja med en gang, så på han på rett måte da vi pratet eller hvorfor jeg virket trøtt da jeg nettop hadde stått opp. Hvem kan svare på noe sånt?! Han kom fram til at det helt klart var min feil at kranglene startet, jeg måtte forbedre meg og han var forsatt uskyldig. Jeg fikk/turte aldri slippe ut mine meninger. sa alt jeg trodde han ville komme til å like, men som gang på gang var feil. Pakket sinnet inn i meg og ble mer og mer stille og innersluttet.

Men du: Du har sikker foreldre, søsken eller lege, sykepleier, nabo, krisesenter, og du KAN ta kontakt med de vennene du har mistet kontakt med. De VIL forstå! Det gjorde mine venner, alt falt på plass for dem, de skjønte hvorfor jeg hadde oppført meg slik jeg hadde. De tok tak i det, og hjalp meg med plass og bo. tok til å med

vare på hunden. Det var ikke snakk om å gå tilbake til ham, det fikk jeg ikke lov til!

Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så bra, jeg anmeldte han, og fikk voldsalarm, (han jeg var sammen med har rulleblad fra før, og er uregnelig, da han utøvde fysisk vold mot meg flere ganger. Men uansett når du forklarer saken til politiet vil de gi deg alarm. Jeg tok også kontakt med eksen som han hadde vært sammen med før meg, og hun har også anmeldt han. Noe hun lenge hadde ville gjort, men ikke turt pga han har truet henne med fordskjellig hvis hun kom til å gjøre det. Nå er vi to stykker mot ham, og vi SKAL få ham buret inne!! Vi er nå også gode venner med mye felles som kanskje ikke er så positivt men bra for vennskapet da det gir oss et tettere vennskap fordi vi vet hvordan begge har hatt det. Følselsen av å være forstått er rent herlig.

Hvis du vet hvem han har vært sammen med tidligere MEGsann: så kanskje du kan kontakte henne/dem? De har sikkert mye på hjertet. Jeg syntes det var ren terapi å prate med eksen til min ekspsykopat.

Det var en kveld hvor jeg tenkte å ha besøk av et par venninner (Første gang på et år) hvor jeg skulle servere mossaka, kjæresten min (psykopaten) var på båt, han ringte meg og jeg fortalte han det. Han hisset seg skikkelig opp, for jeg kunne altså bare ikke dra huset fult av folk og servere mat som en pleier å servere foreldre. Jeg måtte bare glede meg til mandag da han kom hjem,truet han meg med. Nå hadde jeg i lang tid etter å ha lest "Ut av psykopatens grep" bestemt meg at nå skulle jeg fortelle det. Og nå som han hisset seg slik opp, fordi jeg skulle servere en pokkers Mousakka var jeg ganske enig med meg selv at dette gikk jeg ikke med på mer!! Dette sjulle jeg klare, jeg måtte!! Derfor turte jeg å svare han tilbake i tlf for en gangs skyld og var i samme øyeblikk livredd for at han skulle komme hjem i en rasende fart og "ta meg" Men han var jo på båt, så det var rent umulig. Jeg trodde egentlig ikke det jeg nettop hadde svart han, var det meg??!!

Da jeg endelig klarte å fortelle venninne mine dette , og alt bare braste ut av gråt til dem om hvordan ting var, hvorfor jeg har oppført meg sånn og sånn, følte jeg meg livredd, men samtidlig lettet. Jeg var usikker på hva som kom til å skje, ville de bry seg, ville de tro jeg var gal?

Vet du, de forsto, de begynte å gråte, de trøstet meg, ville så gjerne hjelpe, de poengterte hvor fint et menneske jeg var og at jeg ikke fortjente en slik kjæreste. De dro med meg hjem til seg samme dag, ( det verste var at jeg i det øyeblikket syntes synd på han,jeg luktet på gensrene han hadde brukt, jeg fikk så vondt av han,begynte å grine fordi jeg hadde dårlig smavittighet ovenfor ham, Det jeg ikke tenkte på da er at han mest sannsynligvis egentlig hadde kunne tenk seg å denge meg å nermest drepe meg om han hadde hatt meg i nærheten)

Jeg lå over og neste dag pakket vi alt som var mitt fra huset og hunden min og dro, vi dro til politiet, de skaffet meg voldsalarm og var så imøtekommende. Hadde jeg vist dette tidligere at det skulle gå så bra, hadde jeg kommet meg bort fra ham lenge før.

Så tro meg, jeg vet hva du tenker, men husk, folk er ikke mindre glad i deg om dere ikke har hatt kontakt på en stund, de vil komme til å forstå, og dere vil helt sikkert komme tettere sammen enn før. Det skjedde med meg.

Nå lever jeg hver dag, er riktignok singel, men det nyter jeg, grøsser litt på tanken å binde meg igjen. Men det er jo såklart snille menn der ute også. Men ikke rart man blir skeptisk etter noe sånt.

Når jeg kom meg bort fra han, viste jeg ikke riktig hvem JEG var, jeg hadde gått rundt med hans tanker, hans meninger, hans øyne, sett på de jeg omgikk som noen fnisete unger, irritert meg over at folk ikke kunne oppføre seg slik som han mente. Jeg begynte også å tvile på familien og vennene mine. Han fikk meg nesten begravd levende, uten at jeg selv ikke var klar over det, visnet personen MEG bort. Jeg tilgir han aldri for de tankene han fikk meg til å føle ovenfor mine nermeste!!

Så vær så sill, prøv alt for å komme deg bort fra ham, la deg ikke lure av alle unnskyldningene, godene han kommer med, alt han lover og alt han skal forbedre. Du er et MENNESKE MED EGNE VALG OG FØLELSER. DU KAN NOE, DU FÅR DET TIL. DU ER UNIK. DU KOMMER DEG BORT FRA HAM OG VISER AT DU KLARER DEG ALENE OG ER TIL SIST ET ÆRLIG MENNESKE SOM IKKE ER TVERSGJJENOM RÅTTEN PERSON (som jeg ble beskyldt for av min ekspsykopat) MEN MODEN FOR Å TA TAK I LIVET DITT IGJEN!!

Til sist: du er ikke alene, det er mange som er glad i deg.

Dette sier jeg også til dere andre som fortsatt er sammen med en psykopat.

Livet er så bortkastet på å bruke tid, krefter og energi på en person som aldri gir noe tilbake. Gi dere selv den størte gave, forlat han/henne, jobb med dere selv og sett pris på dere selv. Dere er mennesker med mange gode egenskaper og det finnes andre snille personer i verden. Og hvis ikke for dere selv, så tenk på barna for de som har barn. Eksen min(psykopaten) hadde en pappa som aldri synes han var bra nok, han stilte alltid for høye krav, faren hans har oppdratt sin egen sønn til å bli det samme som seg selv. Et monster.

Så skån dere selv og ungene mot dette monsteret. Aldri gi opp, ha tro på at det går bra og ikke glem at det er mange som er glad i dere.

Hilsen ei som vet hva hun snakker om, som har erfart og som nå setter pris på friheten til å være seg selv fult og helt, og som er ganske sikker på at INGEN får behandle henne slik igjen. Da heller singel resten av livet.

Dette ble litt langt, og jeg kunne sagt mye mer. Håper det er til noe hjelp i værtfall.

[Gjest AnonymBruker]

Psykopater er ikke i stand til å elske noen andre enn seg selv, og kan aldri kureres. Du kaster bort tiden din.

[Gjest *Tess*]

Jeg har vært innom å lest hele tråden igjen, og takker for alle svar! Jeg vet rett og slett ikke hva som kommer til å skje videre. Jeg er forvirret, masse tanker om dagen, og jeg er veldig usikker. Håper innerst inne at ting vil ordne seg, kan ikke noe for det. Tiden vil vise.

[Gjest AnonymBruker]

Pia, det du skrev hørtes så kjent ut... Tenk om vi har vært sammen med samme person? Det var endel detaljer der som var skremmende like. Han har brukt eksakt samme ord til meg. Og ja, jobber på båt, men har skifta arbeidsplass noen ganger det siste året.

[Gjest Gjest]

Sier du det, Nå vet jeg jo egentlig hvem han har vært sammen med tidligere, men kan ikke oppgi navn her. Han har ikke hatt så mange forhold ennå, er relativt ung mann på 23 år. Mye av det jeg leser av andre er mye likt det jeg har opplevd også. Så derfor kan det jo hende du tenker det kan være sammen person. Felles for disse psykopatene er jo ord som trykker en ned.

Tess: Tiden vil IKKE løse problemene, den vil bare øke problemene, du vil komme til å miste kontroll over deg selv, vil til slutt ikke huske hvem DU egentlig er!

Hvis du klarer å vente til han du er sammen med blir grå og gammel kan det hende han blir mildere, men da er du godt som ødelagt!

Det sies at Pykopater blir mildere med årene,(Noe jeg har liten tro på!) men er det noe å vente på, hvilket liv er det? Du kan ikke bare tro at alt vil løse seg med tiden, som de andre sier her, du må vekk fra han, slik at du da først kan starte å jobbe med deg selv.

Med tiden forsvinner vettet, og da godtar du ALT. Er det det du egentlig vil??

[Gjest pia]

Glemte å skrive Pia på navnet!

[Gjest Gjest]

Jeg velger å skrive denne novellen som jeg selv har skrevet i en nynorskstil på skolen for et par år siden . Dere får tolke den som dere vil, men den hjelper kanskje på å få et lite perspektiv på hvordan en psykopat er. Jeg skriver av erfaring og synes den illustrerer den psykopaten jeg var sammen med veldig godt.

"Kor er dei rette orda??"

Kor er Martin eg forleska meg i?

Ikkje her, han er forsvunnen og eg veit ikkje kvifor eller kor.

Me hadde det so kjekt saman da eg reiste sørover kvar helg for at me skulle treffast, no er det berre skalet av honom og eit ibuande moster igjen.

Han står der med svarte augo,stiv i blikket og armane klar tel å "dulte" borti meg, slik han so fint kallar det når noko ikkje fell han fornøgd.

Eg sit på sofaen og ynskjer at alt er berre ein vond draum,eg tenkjer ikkje klart.

Han har tatt tankane mine, han har kravla inn i hovudet mitt som ein gitig slange kor han syg seg fast og sprutar gift inn i meg.

Han har tatt synet og blikket også, eg veit ikkje kor eg skal sjå. Alt er berre svart og svulmande, likså orda som kjem ut. Det blir ikkje rett, ikkje noko av det eg seier gjer situasjonen noko betre. Jo fleire ord som blir sagt, jo fleire spørsmål blir skapt.

Eit ord er lik ti sprørsmål og timesvis med utpressing av ord. Kvior kan ikkje dei orda eg seier vere bra nok?

Korleis ord kan eg bruke som våpen mot monsteret som står over meg med deg giftige armane sine?

Eg klarar ikkje å halde meg, tårene kjem tregande på som ein foss utan plass og områ seg.

Hjartet dunkar meir enn bassen til høgtalarne til bror min, og sveitten renn nedover brystet,panna,ryggen og fingrane. Armane mine dekkjer hovudet mitt no, eg ligg i forsterstilling på golvet, eg berre ventar på at dei fæle monster armane skal veive over meg.

"Kvifor satt du ikkje på stolen når eg kom frå doen? Kven prata du med? Viss du ikkje svarar, blir det ikkje noko betre, det veit du!! No svarar du!"

Eg blir meir og meir sveitt, eg er forvirra, redd og pressa til å svara noko eg ikkje veit eg skal svara på. Monsteret pressar meg opp til eit hjørnet, kor eg ikkje kan forsvara meg.

Eg hugsar stort sett alt av den festen, utan nokon glimt som er borte. Eg veit at eg ikkje har gjort noko galt, men på ein måte får han meg til å føle at eg har gjort noko alvorleg galt, noko som gjer at eg fortener straff. Så kjem det som ikkje skulle ha kome, orda:

"Eg hugsar ikkje, Tove ville prate med ein gamal ven, eg prata ikkje med nokon, eg hang med berre på ho."

Monster armane kjem på meg med ein kraft eg ikkje klarer å stå imot. Eg hyl og skrik mens eg held armane rundt hovudet for å unngå at dei ikkje kjem bortåt fjeset.

No ser han på meg, eg blør og monsteret får plutseleg mjuke blåe augo som om han skulle synest at eg hadde det fælt.

Med det same trur eg at Martin har komme tilbake. Martin den snille gode kjærasten min, er det han eg ser?

Men så kjem orda: "Anita, eg vil ikkje forandre deg, eg vil berre at du skal bli vaksen!"

[Gjest wild bird]

Ser at råd er nytteløse, for TS er ikke mottakelig. Dessverre har du bestemt deg for å rævkjøre deg selv, ved å bli samboer med en psykopat - og det med viten og vilje. De fleste av oss som har erfaring med psykopater, skjønte ikke tegninga før det var for sent, men du går inn i dette med åpne øyne. Det gjør det bare enda mer tragisk.

Noen punkter som kan forklare deg hvorfor dette ikke kommer til å forandre seg:

- En psykopat blir aldri frisk. Ingen har noensinne blitt kurert for denne diagnosen, fordi de ikke innser at de er syke, og dermed er de utenfor muligheten for hjelp.

- Uansett hva du sier eller gjør, kommer han alltid til å ha noe å utsette på det. Det er en del av sykdommen. Alt er alltid andres feil. Du kan aldri vinne.

- Du kommer til å bli nervevrak, og slite enda mer enn du gjør nå, etter x antall måneder/år med denne mannen.

- Worst case scenario: du overlever ikke. Vet dette er brutalt, men jeg vet om flere som er blitt drept av sine psykopat-samboere.

Jeg vet jeg taler for døve ører, men jeg kunne bare ikke la være å advare deg.

[Gjest *Tess*]

Det er ikke sånn at jeg ønsker å være sammen med en psykopat. Det er ikke før den siste tiden at de tankene virkelig har meldt seg, og nå tviler jeg igjen. Hjelp! Jeg ønsker å være med HAN, den han er når ting er fint, og vanlig... og jeg føler jeg sitter så dypt inni dette, at det virker umulig å bryte ut. Skulle ønske noen hadde forståelse for det, men, jeg skjønner også at det er vanskelig å forstå.

[Gjest *Tess*]

Jeg velger å skrive denne novellen som jeg selv har skrevet i en nynorskstil på skolen for et par år siden . Dere får tolke den som dere vil, men den hjelper kanskje på å få et lite perspektiv på hvordan en psykopat er. Jeg skriver av erfaring og synes den illustrerer den psykopaten jeg var sammen med veldig godt.

"Kor er dei rette orda??"

Kor er Martin eg forleska meg i?

Ikkje her, han er forsvunnen og eg veit ikkje kvifor eller kor.

Me hadde det so kjekt saman da eg reiste sørover kvar helg for at me skulle treffast, no er det berre skalet av honom og eit ibuande moster igjen.

Han står der med svarte augo,stiv i blikket og armane klar tel å "dulte" borti meg, slik han so fint kallar det når noko ikkje fell han fornøgd.

Eg sit på sofaen og ynskjer at alt er berre ein vond draum,eg tenkjer ikkje klart.

Han har tatt tankane mine, han har kravla inn i hovudet mitt som ein gitig slange kor han syg seg fast og sprutar gift inn i meg.

Han har tatt synet og blikket også, eg veit ikkje kor eg skal sjå. Alt er berre svart og svulmande, likså orda som kjem ut. Det blir ikkje rett, ikkje noko av det eg seier gjer situasjonen noko betre. Jo fleire ord som blir sagt, jo fleire spørsmål blir skapt.

Eit ord er lik ti sprørsmål og timesvis med utpressing av ord. Kvior kan ikkje dei orda eg seier vere bra nok?

Korleis ord kan eg bruke som våpen mot monsteret som står over meg med deg giftige armane sine?

Eg klarar ikkje å halde meg, tårene kjem tregande på som ein foss utan plass og områ seg.

Hjartet dunkar meir enn bassen til høgtalarne til bror min, og sveitten renn nedover brystet,panna,ryggen og fingrane. Armane mine dekkjer hovudet mitt no, eg ligg i forsterstilling på golvet, eg berre ventar på at dei fæle monster armane skal veive over meg.

"Kvifor satt du ikkje på stolen når eg kom frå doen? Kven prata du med? Viss du ikkje svarar, blir det ikkje noko betre, det veit du!! No svarar du!"

Eg blir meir og meir sveitt, eg er forvirra, redd og pressa til å svara noko eg ikkje veit eg skal svara på. Monsteret pressar meg opp til eit hjørnet, kor eg ikkje kan forsvara meg.

Eg hugsar stort sett alt av den festen, utan nokon glimt som er borte. Eg veit at eg ikkje har gjort noko galt, men på ein måte får han meg til å føle at eg har gjort noko alvorleg galt, noko som gjer at eg fortener straff. Så kjem det som ikkje skulle ha kome, orda:

"Eg hugsar ikkje, Tove ville prate med ein gamal ven, eg prata ikkje med nokon, eg hang med berre på ho."

Monster armane kjem på meg med ein kraft eg ikkje klarer å stå imot. Eg hyl og skrik mens eg held armane rundt hovudet for å unngå at dei ikkje kjem bortåt fjeset.

No ser han på meg, eg blør og monsteret får plutseleg mjuke blåe augo som om han skulle synest at eg hadde det fælt.

Med det same trur eg at Martin har komme tilbake. Martin den snille gode kjærasten min, er det han eg ser?

Men så kjem orda: "Anita, eg vil ikkje forandre deg, eg vil berre at du skal bli vaksen!"

Takk for at du delte dette! Utrolig bra skrevet. *klem*