Å leve med en psykopat

[tettra]

Du går igjennom livet alene. Alle gjør det. Alle klarer seg alene. Vi er nødt til det. Vi er ikke totalt avhengig av noen. Vi er selvstendige individer. Du er jo ikke sammen med han nå. Da klarer du deg uten han.

Ikke ta kontakt med han. Få deg hemmelig nummer, og bytt lås i døra, eller flytt til en hemmelig adresse, en annen by. Ikke tilbring mer tid med han. Følelsene går over etterhvert. Det blir lettere og lettere og ikke ville han noe med han å gjøre. Følelser dør ut om man ikke gir dem næring.

Min kommende samoer har ikke gode perioder. Han har et stabildt godt lunt humør hele tiden!!!!!! Jeg slipper å lure på hva som venter når jeg kommer hjem, om huset er endevendt, eller om han har reist avsted med ungene.

-(Det skjedde meg for 7 år siden fra min x en hendelse av 100) -Jeg fant da alle mine eiendeler stablet opp i sengen helt til taket, datteren min hadde fått beskjed at jeg og hun skulle flytte, så hun skulle pakke det hun eide selv. Denne fyren var riktig nok ikke helt psyko, men hvordan er de som er helt psyko da?

[Heart]

Jeg elsker han, og jeg klarer ikke komme meg bort fra han. Jeg bare klarer ikke.

Du elsker det bildet han har konstruert av seg selv. Men den personen eksisterer ikke, og det vet du egentlig, for du har sett hvordan han virkelig er. De gangene han kjefter og smeller for ingenting, stiller urimelige krav og behandler deg som verst, det er det som er hans egentlige personlighet. Elsker du det?

Selvsagt klarer du å komme deg bort fra ham. Han har ingen annen makt over deg enn den som du gir ham.

[Gjest AnonymBruker]

Viss dere ikke har det bra før dere flytter sammen og evnt.gifter dere, så kommer det bare til å bli værre når dere skal bo oppå hverdandre ...

En ting jeg vet, er at man kjenner ikke en person godt nok før man ha bodd sammen med den personen ...

Har bodd sammen med mange forskjellige venninner, og da ble jeg kjent med gode og dårlige sider ved de som jeg ikke hadde sett før, selv om vi hadde kjent hverandre i flere år, noen hadde jeg t.o.m kjent siden barenskolen!

Flere i min familie var også psykopat, og jeg har store problem pga dette, og jeg er livredd for å møte noen som er det. Skjønner ikke at du tør å leve sammen med han.

Du skrev at dere hadde vært sammen i 2,5 år men ikke flyttet sammen enda?

Tro meg - du vil ikke flytte sammen med denne mannen ... Viss dere har det sånn som du beskriver det nå idag, hvordan tror du det blir når dere flytter sammen?

Du bestemmer selv, men vær så snill, ikke få barn med han. De kommer til å bli helt ødelagt pga han. Du har jo selv opplevd en psykopat, men vil du dine kommende barn så vondt? De kommer til å ende opp som deg med psykiske plager, og hate sin mor som aldri gjorde noe osv ...

Gjør det slutt, ha kjærlighetssorg i et år eller to, så finner du en måte å leve med det på. Deretter vil du møte en som er deg verdig.

Du var 19 når du møtte han ,er du 22 idag? Da har du hele livet foran deg, og har god tid til å finne en ny. Gjør det, du, selv om det er vondt. Men det fins noen som er mye bedre for deg der ute ..

[Gjest Gjest]

Jeg elsker han, og jeg klarer ikke komme meg bort fra han. Jeg bare klarer ikke.

Den sutring er bare slitsom å høre på! Jeg elsker, buhu... jeg klarer ikke, buhu... Les igjennom alt du selv har skrevet og alle de gode svarene du har fått!

Du har tidligere vært i et 10 år langt forhold, så du er altså ikke noen ungdom lenger. Da virker du utrolig naiv for alderen (vær så snill ikke å få barn overhodet) - så naiv at jeg nesten kan mistenke deg for å sitte her på KG og trolle!

[Gjest *Tess*]

Jeg vet det egentlig, men, klarer ikke ta det helt til meg, eller velger å lukke øynene.. og håper, håper og håper. Jeg klarer ikke være uten han, føler meg jo helt fortapt. Selv om jeg vet hvor jævli han kan være, og hvor ille det kan bli, så har vi det bra nå, og det er egentlig det eneste jeg klarer å tenke på akkurat nå. Sånn er det gitt.

Jeg vet det ikke er slik det skal være, og man skal ikke finne seg i slikt heller.. men, jeg elsker han bare for mye til å løsrive meg fra han. Har aldri vært med en gutt som har en slik makt over meg, jeg dro jo fra min x, så jeg er istand til å forlate, men, ikke denne gangen.

Føler meg helt maktesløs. Men, jeg leser denne tråden, og ser jo hva folk skriver.

[Gjest Gjest]

.. men, jeg elsker han bare for mye til å løsrive meg fra han.

Nei, for du VIL jo ikke, buhu...

[Gjest Gjest]

Jeg klarer ikke være uten han, føler meg jo helt fortapt.

Hva er det du ikke klarer? Pr. idag lager du vel selv mat så du ikke sulter, du takler sikkert også en vaskemaskin så du ikke må gå i skitne klær, jobb går det sikkert også helt ok med, du kan til og finne ut av å finne internettet, slå av og på tv og radio o.s.v. Hva er det så du ikke kan være foruten? Du kommer til å klare deg helt fint uten ham!

[Gjest *Tess*]

Den sutring er bare slitsom å høre på! Jeg elsker, buhu... jeg klarer ikke, buhu... Les igjennom alt du selv har skrevet og alle de gode svarene du har fått!

Du har tidligere vært i et 10 år langt forhold, så du er altså ikke noen ungdom lenger. Da virker du utrolig naiv for alderen (vær så snill ikke å få barn overhodet) - så naiv at jeg nesten kan mistenke deg for å sitte her på KG og trolle!

Mulig jeg høres sutrete ut, men, situasjonen er som den er for meg. Om du ikke liker det jeg skriver, eller denne tråden, så trenger du ikke lese. Er ganske enkelt og greit egentlig. Og siden jeg velger dette selv, så bør jeg ikke klage heller, det vet jeg, men, heller holde kjeft. Jeg ville høre andres erfaringer, og søkte nok støtte fra noen, jeg var veldig uttafor da jeg startet denne tråden... og har egentlig ingen å snakke med om dette.

Jeg er 20-årene, så nei, jeg er ingen ungdom lenger, men, jeg har mange vonde erfaringer, og blitt veldig preget av ting fra min oppvekst, som kanskje gjør meg veldig naiv, og at jeg finner meg i mye.

[Krill]

Nei Tess, nå begynner jeg å bli sint på deg altså!!

Nå må du ta deg sammen!

Hva skal til for at du går egentlig? Hva venter du på?

Dere har en god periode? Både du og jeg vet at denne kan vare 5 minutter til eller kanskje en halv time. Er det det som holder dere sammen?

Vet du at mennesker som har det elendig sammen ofte holder sammen fordi elendigheta er forutsigbarheten, limet og tryggheten i livet deres?

Skremmende!

Jeg spør deg igjen: HVA skal til for at du går?

Streng Krill! (som mener godt)

[Gjest Nanette]

Tess, kjenner meg lett igjen i deg, siden jeg har vært i samme situasjon selv. Dessverre er det sånn at den personen du savner, ikke eksisterer. Det er bare et bilde. Gjør deg selv den tjenesten å ha det litt tøft en stund nå, og være helt uten han. Du vil få det så mye bedre etterpå. Vil du ha en bedre livssituasjon så kutter du han helt ut og er litt tøff mot deg selv nå. Tenk fornuft og ikke følelser.

[Gjest Nanette]

Hei, jeg er ei jente som mistenker at mannen i mitt liv, mannen jeg elsker over alt, er en psykopat, eller har psykopatiske trekk. Har hatt mistanke om dette en god stund, men, har prøvd å overse, lukke øynene for det... jeg elsker han så uendelig mye, og vil ikke leve uten han. Når vi har det bra, har vi det så bra. Og jeg tenker hver gang at jeg overreagerer, tenker for mye, tar feil.. jeg tviler så på meg selv, og blir helt forvirret. Vet nesten ikke hva jeg skal tro lenger, men, den følelsen av at noe skurrer, ikke er som det skal, sitter i bakhodet mitt.. følelsen gir ikke slipp. Desverre.

Vi har vært sammen nå i ca. 2 1/2 år, men ikke bodd sammen. Han skal etter planen flytte hit om noen måneder. Han sier at ting vil roe seg mer, og bli bedre når vi bor sammen.. og jeg vil gjerne tro han. Vil så sterkt at vi skal finne roen sammen, og kunne ha et liv sammen.

Jeg vokste opp med en psykopat, og klarte ikke unnslippe denne personen før jeg var blitt voksen, men, da kuttet jeg alle bånd, og ønsker aldri se den personen igjen i mitt liv. Ble veldig skadet av denne personen, noe som preger meg den dag i dag. Så jeg VET jo så altfor godt hvor mye skade en slik person kan gjøre, men, jeg elsker denne mannen så uendelig mye. Han er min store kjærlighet, og har egentlig vært det siden jeg traff han første gang da jeg var 19, og vi hadde en stormende romanse.

Han har mange av de klassiske tegnene på psykopat, desverre!!! Men, jeg vet hvor bra vi kan ha det, så jeg holder fast i det.. og klarer ikke gi slipp på han. Han har kjørt meg så hardt til tider, at jeg har vært helt utmattet psykisk. Har ikke tall på hvor mange ganger han har gjort det slutt, men, han vil alltid ha meg tilbake. Har funnet ut at når han gjør det slutt, mener han det egentlig ikke. Han bruker det som et pressmiddel. Den siste krangelen vi hadde nå, var at han gjorde noe som jeg opplevde som veldig respektløst overfor meg, og jeg ble veldig såret. Det normale ville vært at han ba om unnskyldning, og ville ønsket å gjøre det godt igjen. Det er iallfall slik jeg ville reagert, om det var omvendt. Men, han ville ikke be om unnskyldning, for han hadde ikke noe å be om unnskyldning for. Jeg kan si at jeg ble såret, men, det har liksom ingenting å si. Han har aldri bedt meg om unnskyldning for noe, enda han har såret meg, og utsatt meg for mange belastninger. Men, han får meg til å føle at det er meg det er noe galt med, fordi jeg reagerer slik, for at jeg vil han skal be om unnskyldning, osv. Han har aldri feil, det er alltid alle andre det er noe med. Det sliter mye, og jeg føler jeg kjemper en håpløs kamp. Jeg vil aldri vinne frem mot han, og han får meg til å tvile på mine normale reaksjoner. Er jeg lei meg, trøster han meg ikke. Jeg tok det opp med han for litt siden, spurte han rett ut om hvorfor han aldri ga meg en klem f.eks om jeg gråt (det er naturlig for meg å gjøre, om den jeg elsker gråter, å ville trøste), men, det virket ikke som det falt han inn... jeg blir forundret, men, han får det til å virke normalt/vanlig.. og jeg tenker at ok, da er det vel slik. Men, jeg savner slike ting i et forhold, for jeg er en veldig følsom person, og trenger at noen er der for meg, og viser omsorg. Jeg sliter endel psykisk, etter en vanskelig oppvekst, noe jeg går til psykolog å får hjelp med. Han vet alt, og hva jeg sliter med.. men likevel kan han behandle meg som han gjør, tar ikke hensyn, bare kjører på. Når han vil noe, skal han få det gjennom, samma hva. Han har alltid rett, alle andre har feil. Så det er nesten nytteløst å diskutere med han, men, jeg gjør det for det, om jeg føler jeg må. Tar jeg opp ting, snakker han meg alltid rundt, eller overkjører meg. Om jeg sier fra om ting, eller vi har en diskusjon, blir han plutselig bare iskald, og overser/ignorerer meg totalt. Har blitt sjokkert, spesielt i starten, over hvordan han kan være overfor meg. Jeg må alltid be om godvær, at ting skal bli bra, og be om unnskyldning. Han gjør ikke det, for han har jo aldri feil. Det er jeg som har feilen i hans øyne, derfor er det jeg som må be om unnskyldning. Jeg kan ende opp med å be om unnskyldning selv om det var hans feil, for fredens skyld, og fordi jeg bare ønsker at ting skal ordne seg. Allerede helt i starten av forholdet, kom han med trusler, og ultimatium for å få hans vilje gjennom. Jeg ga etter for hans krav, og press gang på gang. Når jeg tenker tilbake, fant jeg meg i utrolig mye, og godtok ting som jeg ikke skulle gjort.. men, han gjør at jeg føler jeg ikke har noe annet valg.

Jeg kunne skrevet så mye... det er så uendelig mye, men, jeg stopper her.

Jeg elsker han så mye, og han kan være verdens beste, når vi har det bra.

Noen som har erfaringer, med å leve sammen med en psykopat, er det mulig å ha et liv sammen??? Jeg ønsker sterkt at vi kan fungere, og håper innerst inne at ting vil roe seg, og bli bedre når vi bor sammen. At det blir mer stabilt, og ikke de voldsomme svingningene, for det sliter på, og det er vanskelig å forholde seg til. Han er veldig uforutsigbar, vet egentlig aldri hvor jeg har han, og om når neste lynnedslag komme til å komme.

Håper på seriøse svar her.

Klem Tess

les igjennom det som er i fet skrift.

Ting vil ikke roe seg, ting vil ikke bli bedre.

Det er ikke sånn du vil ha det, ingen skal måtte ha det sånn.

Vær glad i deg selv også, ikke bare i han og tenk på DEG, og gi opp han. Du vil få det så mye bedre med en annen som er snill med deg.

[Gjest *Tess*]

Jeg bestillte boken jeg ble anbefalt her inne, og fikk den idag.. har lest masse, og må si jeg kjenner meg igjen i mye. Selv om jeg bare vil lukke øynene for det nå, ikke kjempe imot. Takker veldig for det tipset, og takker masse for alle svarene jeg har fått her. Det har vært utrolig godt å lufte seg, og lese om andres erfaringer, selv om jeg syns det er utrolig vanskelig, siden man har følelser oppi alt sammen, osv.. men, ett skritt av gangen. En start å bli mer klar over ting, og snakke om det kanskje. Kanskje jeg blir sterkere etterhvert.

[Krill]

Lykke til uansett Tess. Plutselig en dag er du klar til å gå.

Du får ikke gått før det uansett. Ingen her kan bestemme for deg.

Men jeg håper du leser våre erfaringer flere ganger og legger de på minnet.

Jeg har faktisk tenkt på deg i flere dager, og jeg synes det er så trist at vi mennesker alltid må erfare selv istedenfor å lære av andres feil..

Men, men.. Sånn er vi bare.

Ta vare på deg selv, så får du lufte deg litt her hvis du trenger et pust og en realitycheck innimellom.

[VitaSana]

Og jeg takker for at du startet tråden. Jeg håper bare at du får "utsatt" innflytting. Jeg var flyttet inn før jeg skjønte noe.

Jeg har jobbet målbevisst i et halvt år med psykolog for å komme meg ut. Ja, jeg vet det bare er å flytte - men har bare klart det halveis. Jeg har uansett flyttet fokus og planlegger livet alene videre.

Jeg har familie og venner som er veldig utålmodige, selv om de ikke vet en brøkdel av hva som har hendt. Fordi jeg er flau, fordi jeg vil skåne dem, fordi jeg er redd for at de vil prøve å ta kontrollen... og jeg er redd for hvordan han reagerer om han skjønner at andre vet.

Han tror jeg går til behandling for å slutte å "overreagere" så lett. Fordi da vil jeg ikke fremprovosere hans reaksjoner...

Jeg ønsker deg lykke til, kanskje du kan lese deler av boka flere ganger? Det er så lett å skyve ting bort, men livet ditt kommer til å bli vanskeligere om du lar han flytte inn - IKKE bedre!!

[Gjest *Tess*]

Tusen takk for det. Jeg kommer nok til å kikke innom denne tråden iblant. *klem*

[Gjest *Tess*]

Og jeg takker for at du startet tråden. Jeg håper bare at du får "utsatt" innflytting. Jeg var flyttet inn før jeg skjønte noe.

Jeg har jobbet målbevisst i et halvt år med psykolog for å komme meg ut. Ja, jeg vet det bare er å flytte - men har bare klart det halveis. Jeg har uansett flyttet fokus og planlegger livet alene videre.

Jeg har familie og venner som er veldig utålmodige, selv om de ikke vet en brøkdel av hva som har hendt. Fordi jeg er flau, fordi jeg vil skåne dem, fordi jeg er redd for at de vil prøve å ta kontrollen... og jeg er redd for hvordan han reagerer om han skjønner at andre vet.

Han tror jeg går til behandling for å slutte å "overreagere" så lett. Fordi da vil jeg ikke fremprovosere hans reaksjoner...

Jeg ønsker deg lykke til, kanskje du kan lese deler av boka flere ganger? Det er så lett å skyve ting bort, men livet ditt kommer til å bli vanskeligere om du lar han flytte inn - IKKE bedre!!

Etter planen skal han flytte inn her før jul en gang, så fort det lar seg gjøre, er det vi har kommet frem til. Jeg har utsatt det en god stund allerede, fordi jeg ikke følte meg klar.. men, nå vil han ikke vente mer (forståelig nok), så en gang før jul flytter han altså inn. Får bare se hva som skjer fremover.

Ønsker deg lykke, lykke til! Godt om flere kan ha nytte av denne tråden, og alt det som står her. Boken er kjempebra, en bok jeg kommer til å lese flere ganger, for der var det mye nyttig info.

*klem*

[Gjest eksen]

"Å være solen i hans liv er som å fly. Men når nedturene kommer så må du huske at det tapper deg litt og litt for hver gang. For hver gang blir du litt mer usikker på deg selv og litt mindre den glade, trygge jenta du var."

Nå sitter jeg her og gråter så tårene triller. Jeg kom meg ut av et forhold med en psykopat for tre år siden. Er nå i et forhold med en mann jeg elsker. Men desverre jager det gamle forholdet med Xen min meg enda. Disse ordene:

...."mer usikker på deg selv og litt mindre den glade, trygge jenta du var." beskriver hva det forholdet gjorde med meg. Det er helt jævlig, jeg vet at jeg på mange måter er ødelagt for livet etter hvordan han behandlet meg og jeg sliter fremdeles med angst.

Å lese denne tråden både hjelper og gjør vondt. Jeg merker at jeg trenger å snakke med noen om dette, det er egentlig ingen som vet hvor forferdelig jeg hadde det i den perioden jeg var sammen dette monsteret. For det er så skamfullt, så jævlig flaut at det kunne hende meg. At jeg kunne bli offeret i et så usunt forhold. Idag skjønner jeg nesten ikke hvordan jeg kunne la det skje. Samtidig tror jeg hvemsomhelst kan havne i den situasjonen hvis de møter feil person.

Det noen av dere sier med at "toppene er så høye" kjenner jeg meg veldig igjen i. For meg varte desverre toppen i snaue to uker. Men spenningen og lidenskapen man kan føle med en dynamisk psykopat er berusende og for meg var det på en merkelig måte i starten en syltynn grense mellom denne følelsen og frykten for å gjøre noe som kunne gjøre han sint.

Herregud, det er helt jævlig å leve i et sånt forhold, enda vanskeligere å komme seg ut av det og det tar lang tid å klare å legge det bak seg. Denne typen psykisk terror sitter så hardt og lenge i kropp og sjel. Og hvis man har med en psykopat av kaliberet til min X, er det ikke sikkert du får være i fred etter du har gått fra han heller. Men du bare må.

Til TS og alle andre som vurderer om de skal gå fra eller prøve å leve med en psykopat har jeg bare en ting å si : LØP. Idag. Ikke vent til imorgen igjen.

Jeg lover deg, det er det eneste riktige. Du MÅ ta vare på deg selv. Du fortjener bedre og det finnes bedre der ute.

[Optimist40]

Jeg velger å ta sjansen. Klarer ikke la vær, klarer ikke holde meg unna han, må ta sjansen, og se om det kan funke.

Nå har jeg lest en del av det du skriver og en del av svarene du har fått. Ser du har fått mye fornuftige og gode tilbakemeldinger og blir oppriktig lei meg når jeg ser dette svaret.

Når man så tidlig i et forhold har det så ille og er klar over det, bør du seriøst få psykologen din til å bygge styrken din opp mot å forlater denne mannen. Det går full fart utfor etter dette.

Du må finne i deg selv hvorfor du så indelig føler at du trenger denne mannen. Er det kjærlighet? Eller er det behov i deg selv du søker dekket? Er det behovet for det han gir deg når alt er topp og bare det du egentlig vil ha?

Når man gjennom oppveksten har opplevd mangler og skjevheter i følelseslivet, kommer man skjevt ut og ønsker seg så inderlig noe, og dette noe tror man enhver mann som viser interresse kan dekke. Altså man går inn i forhold på feil premisser fordi man har noe i seg selv som gjør vondt, som man ikke vil vedkjenne seg eller ikke vet er der.

Selv har jeg gjennom livet gjort slike tabber i valg av menn, så inderlig ønsker jeg meg omsorg og kjærlighet (da dette var en mangel i min barndom,) at jeg har falt for først en med psykopatiske trekk og giftet meg. Når skilsmissen ble et faktum, ble jeg enda mer innbitt på å ikke gjøre flere feil og gikk rett i samme fella fordi jeg ikke skjønta hva som drev meg.

13 år og 2 barn, manipuleringen var først ikke merkbar, den kom snikende og til slutt vred jeg meg i alle retninger for å tilfredstille mann og barn. Når jeg tenker tilbake, fant jeg meg i utrolig mye, og godtok ting som jeg ikke skulle gjort.. men, han gjorde at jeg følte jeg ikke hadde noe annet valg. Mine grenser ble ikke repektert. Ingen av mine interresser ble verdsatt, de ble trått på og rakket ned på. Hersketeknikker, manipulering, utskjelling osv.. Ikke så intenst kansje som for deg, men like uforutsigbart. Man blir gradvis ødelagt psykisk. Jeg hadde en enorm mur rundt meg, slapp ingen inn, gråt aldri og sa aldri noe stygt om min x til noen.

Kunne jo ikke det, da ville alt rakne. Smilte og sa at alt var bra. Når man går på akkord med egen magefølelse så lenge sier tilsutt kroppen at nok er nok og jeg gikk i veggen så det sang, skjønte ikke det heller og prøvde desperat å redde forholdet. Gikk en periode til psykolog, og fikk om ikke annet bekreftet at jeg ikke tenkte feil, at det ikke var noe galt med meg. Det hjalp på depresjonen jeg var inne i, og jeg følte meg litt bedre. Tilslutt gikk det bare ikke lenger..For en lettelse oppe i all smerten, men gjennom innsikten i at dette var riktig kom også styrken til å komme seg gjennom alt sammen med hevet hode og med selvrespekten i behold. Selv en form for vennskap klarer jeg å oppreholde med ham, jeg gjør alt for barna mine.

Det har tatt meg 2 år å komme dit jeg er i dag, fra det begynte å rakne. Nå er muren nede, jeg bor alene, flyttet endelig ut i januar i år. Nå orker jeg ikke tanken på en ny mann på en stund, jeg er meg selv igjen og begynner endelig å tro på at mine tanker og interresser ikke er så ille alikevel. Og så hjelper det ikke minst å være optimistisk og de lyst på livet uansett hvor vanskelig og vondt det måtte være.

For å virkelig elske noen, må man faktisk være glad i seg selv. Og kjære deg, det tror jeg ikke du er. Dette er feil, håper virkelig du med hjelp av psykologen din kan finne styrken til å avslutte dette.

Stor klem

Endret 30. juni 2010 av Optimist40

[Gjest AnonymBruker]

Mulig jeg høres sutrete ut, men, situasjonen er som den er for meg. Om du ikke liker det jeg skriver, eller denne tråden, så trenger du ikke lese. Er ganske enkelt og greit egentlig. Og siden jeg velger dette selv, så bør jeg ikke klage heller, det vet jeg, men, heller holde kjeft. Jeg ville høre andres erfaringer, og søkte nok støtte fra noen, jeg var veldig uttafor da jeg startet denne tråden... og har egentlig ingen å snakke med om dette.

Jeg er 20-årene, så nei, jeg er ingen ungdom lenger, men, jeg har mange vonde erfaringer, og blitt veldig preget av ting fra min oppvekst, som kanskje gjør meg veldig naiv, og at jeg finner meg i mye.

Faren min var en psykopat, han døde HELDIGVIS da jeg var 17 år. Fra jeg var 12 år ville moren min skille seg flere ganger, men da ble han snill som et lam og lovet aldri å være slem mer.

Også begynte han igjen, gang på gang. Hatet alle de stygge tingene han sa til moren min så jeg hørte på. Han kunne bli helt gal iblandt, så jeg har store psykiske problemer pga dette. Tåler ikke sinte manns-stemmer, da holder jeg på å svime av.

Jeg hatet moren min i flere år, fordi hun ikke gikk fra han og ødela meg helt. Jeg hatet henne så intenst, fordi hun så bare seg selv og ikke meg, men jeg hatet faren min og!!! Moren min trodde hun ikke ville klare seg alene, så hun klarte ikke å gå fra han, for han ble jo snill igjen etter hver gang han var slem ...

En ting jeg er streng på, det er at jeg aldri skal være avhengig av en mann. Jeg holder på å utdanne meg nå, slik at jeg kan være uavhengig enhver mann jeg møter. Dessuten er jeg livredd for å bli sammen med en psykopat, så jeg går til psykiater og bygger opp selvbildet mitt slik at jeg kan være godt rustet om jeg går inn i et forhold engang.

Hadde jeg vært deg hadde jeg gjort det slutt med han, slettet alt som hadde med han å gjøre, tlf, bilder, facebook, ALT!

Om han kom med gode lovord, så skal du tenke at han kommer til å bli slem igjen, gang på gang...

Alle mennesker opplever kjærlighetssorg, jeg opplevde kjærlighetssorg en gang. Jeg ble utnyttet, og han var utro, og jeg ville ha han for det. Men til slutt dro vennene mine meg ut av forholdet og reddet meg. Da forelskelsen gikk over, så jeg hvor dum jeg hadde vært. Fra da av bestemte jeg meg for at jeg skulle være streng på hvem jeg involverte meg med heretter ...

[Gjest Gjest]

Jeg har en mannlig kamerat som har vært sammen med en psykopat.

Jeg sier, har vært sammen med, for det er over nå.

I 20 år har jeg hørt på hans fortvilelse og hans frustrasjoner. I 20 år har jeg bedt han om å komme seg unna!!!!

Han klarte det aldri! Grunnen til at han nå er fri er rett og slett at hun ble syk og døde!!!!!!

Nå blomstrer mannen