Baby boom blant kvinner over 40

[Gjest Violently Happy]

Jeg skjønner ikke hvorfor andre folk skal bry seg så innmari mye med hvor gammel en kvinne er når hun får barn. Det viktigste er vel at barnet/barna har det bra?

Jeg har sett nok av unge mødre som aldri burde ha fått unger. Og jeg har sett nok av dem som burde ha hatt det, men som ikke har.

Hvem er dere som tror dere kan leke Gud? (Altså bestemme hvor gammel man bør være når man får barn).

Det er jo ikke alle som finner "den rette" i 20/30 årene eller som kanskje ikke føler seg helt rede for unger i 20/30 årene.

[Vanya]

Tull. I det fleste tilfeller blir barna kjent med sine besteforeldre, selv om de ikke får kjent de like lenge som om foreldrene skulle ha fått barna tidligere.

Nå får man jo ikke barn her i verden for sine foreldres skyld, og det er liksom ikke hovedhensikten med å få barn, at de skal ha besteforeldre.

Det finns også noen foreldre med barn som har null kontakt med besteforeldrene på grunn av dårlige relasjoner. De barna får heller ikke møte besteforeldrene, selv om de er aldri så unge.

De som venter med å få barn har gjeren sine grunner, det er ikke for moro skyld. Å få barn er ikke som å si: "skal vi handle pålegg i dag"?

Faren til kjæresten min døde da han var 55, så man vet aldri hvor lenge man lever... Pappa mistet faren sin da han var 25, han var i slutten av 60-åra. Statistisk er det kanskje større sjanse for at barna får mer tid sammen med dem om man får barn i ung alder, men likevel, for meg blir det helt feil å legge opp barneproduksjonen etter noe så enkelt. Selvfølgelig har jeg det i bakhodet, men for meg er det viktigste at jeg og samboeren er klare. Og det er vi ikke før om 4-5 år, minst! Da nærmer foreldrene mine seg 60 (pappa er vel 60), og moren til kjæresten er 65, men det får være. Våre foreldre fikk barn når de var godt etablerte, og både jeg og kjæresten føler at de har vist oss fordelene ved det.

[Gjest AnonymBruker]

Hvis man får barn som førtiåring risikerer man at barna aldr vil bli kjent med besteforeldrene sine. Hvorfor skylder disse kvinnene på høy utdannelse og etablering? De fleste er vel ferdig utdannet før de er 30, hvorfor vente i 10 år til??

Faren min var 66 år da jeg fikk min første. Faren min er forsatt i live nå selv om eldstemann er blitt 19 år... Faren til venninna mi var 44 da hun fikk første barn omtrent på samme tid som meg. Han døde da han var 48...

[Gjest AnonymBruker]

Det viktigste er at barna er ønsket og ikke alderen på foreldrene. Selv har jeg gamle foreldre. Hvis jeg kunne velge selv så ville jeg fått barn når jeg er i slutten av 20 årene, men er dessverre ikke like lett for alle...

[Gjest AnonymBruker]

Og jeg skjønner ikke hvorfor folk skal bry seg om når og hvordan folk får barnet sitt! Det er faktisk en privatsak.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor andre folk skal bry seg så innmari mye med hvor gammel en kvinne er når hun får barn. Det viktigste er vel at barnet/barna har det bra?

Jeg har sett nok av unge mødre som aldri burde ha fått unger. Og jeg har sett nok av dem som burde ha hatt det, men som ikke har.

Hvem er dere som tror dere kan leke Gud? (Altså bestemme hvor gammel man bør være når man får barn).

Det er jo ikke alle som finner "den rette" i 20/30 årene eller som kanskje ikke føler seg helt rede for unger i 20/30 årene.

Er helt enig med det du sier, alder har ingen betydning men heller om du som menneske er i stand til å ta vare på og oppdra et barn.

jeg er veldig overrasket over denne debatten men det er typisk "syn" på i hvilken alder man skal få barn.. og spørsmålene de fleste får når de sier alder rundt 34, har du ikke barn? hvorfor ikke det da? å har du ikke funnet den rette ENDA? akkurat som det er noe riv ruskende galt med slike personer.

Debatten om at de over 40 blir så slitne av å ha små barn? javel? hva leser jeg til daglig på typiske mammasider da? typiske 20-30 åringer så er sååååå slitne stakkars.. hvorfor er de det da? unge, kvikke. veltrente, oppegående mennesker? hvorfor blir dere slitne?

Hvis jeg møter to nybakte mammaer der den ene er i 20 årene og har fått sitt første barn og en mamma i 40 årene som har fått sitt første barn.. skulle jeg gå bort og fordømme den over 40 og sagt at "dette burde du IKKE ha gjort for du er ALTFOR gammel" hvilke rett har jeg til å gjøre det?

Verden har forandret seg veldig mye de siste 20 årene, etter å ha arbeidet mye i europa og har kontakt med personer verden rundt så har jeg møtt mange rundt 35 som enda ikke har funnet den rette og fått barn, det er ikke bare en typisk norsk greie heller.

[Gjest senåring på 40]

Er helt enig med det du sier, alder har ingen betydning men heller om du som menneske er i stand til å ta vare på og oppdra et barn.

jeg er veldig overrasket over denne debatten men det er typisk "syn" på i hvilken alder man skal få barn.. og spørsmålene de fleste får når de sier alder rundt 34, har du ikke barn? hvorfor ikke det da? å har du ikke funnet den rette ENDA? akkurat som det er noe riv ruskende galt med slike personer.

Debatten om at de over 40 blir så slitne av å ha små barn? javel? hva leser jeg til daglig på typiske mammasider da? typiske 20-30 åringer så er sååååå slitne stakkars.. hvorfor er de det da? unge, kvikke. veltrente, oppegående mennesker? hvorfor blir dere slitne?

Hvis jeg møter to nybakte mammaer der den ene er i 20 årene og har fått sitt første barn og en mamma i 40 årene som har fått sitt første barn.. skulle jeg gå bort og fordømme den over 40 og sagt at "dette burde du IKKE ha gjort for du er ALTFOR gammel" hvilke rett har jeg til å gjøre det?

Verden har forandret seg veldig mye de siste 20 årene, etter å ha arbeidet mye i europa og har kontakt med personer verden rundt så har jeg møtt mange rundt 35 som enda ikke har funnet den rette og fått barn, det er ikke bare en typisk norsk greie heller.

Ja, man skulle også tro at all den tiden de 20-åringene klarer å ta vare på 2-3 barn, så skulle 40-åringene klare å ta seg av 1 barn - siden det er nok sjelden at de som får barn sent, planlegger (rekker) å få en haug..

[Gjest Constanze]

Er helt enig med det du sier, alder har ingen betydning men heller om du som menneske er i stand til å ta vare på og oppdra et barn.

jeg er veldig overrasket over denne debatten men det er typisk "syn" på i hvilken alder man skal få barn.. og spørsmålene de fleste får når de sier alder rundt 34, har du ikke barn? hvorfor ikke det da? å har du ikke funnet den rette ENDA? akkurat som det er noe riv ruskende galt med slike personer.

Debatten om at de over 40 blir så slitne av å ha små barn? javel? hva leser jeg til daglig på typiske mammasider da? typiske 20-30 åringer så er sååååå slitne stakkars.. hvorfor er de det da? unge, kvikke. veltrente, oppegående mennesker? hvorfor blir dere slitne?

Hvis jeg møter to nybakte mammaer der den ene er i 20 årene og har fått sitt første barn og en mamma i 40 årene som har fått sitt første barn.. skulle jeg gå bort og fordømme den over 40 og sagt at "dette burde du IKKE ha gjort for du er ALTFOR gammel" hvilke rett har jeg til å gjøre det?

Verden har forandret seg veldig mye de siste 20 årene, etter å ha arbeidet mye i europa og har kontakt med personer verden rundt så har jeg møtt mange rundt 35 som enda ikke har funnet den rette og fått barn, det er ikke bare en typisk norsk greie heller.

Det er slitsomt med små barn - ingen kan nekte for det. Og min erfaring er at man tåler mye mindre som 40-åring enn som 20-åring. Har en venninne som fikk sitt fjerde barn i en alder av 42 og hun sier at det var et sjokk at hun orket så mye mindre nå enn da hun fikk sitt første barn for 20 år siden. Den lille jenta var ikke planlagt, men selvsagt like elsket som de andre ... selvom moren sier hun følte seg steingammel etter fødselen. Og ikke minst følte hun seg gammel når hun begynte å gå på foreldremøter i barnehagen igjen.

Man klarer som regel det man vil klare - men man kan ikke si at en kvinne er like kvikk og rask som 40-åring som da hun var 20. Mange 40-åringer er i kjempegod form, trener og står i - men man blir trøttere enn tidligere, orker mindre.

[asterix]

Det er slitsomt med små barn - ingen kan nekte for det. Og min erfaring er at man tåler mye mindre som 40-åring enn som 20-åring. Har en venninne som fikk sitt fjerde barn i en alder av 42 og hun sier at det var et sjokk at hun orket så mye mindre nå enn da hun fikk sitt første barn for 20 år siden. Den lille jenta var ikke planlagt, men selvsagt like elsket som de andre ... selvom moren sier hun følte seg steingammel etter fødselen. Og ikke minst følte hun seg gammel når hun begynte å gå på foreldremøter i barnehagen igjen.

Man klarer som regel det man vil klare - men man kan ikke si at en kvinne er like kvikk og rask som 40-åring som da hun var 20. Mange 40-åringer er i kjempegod form, trener og står i - men man blir trøttere enn tidligere, orker mindre.

Hæ? Har du faktisk prøvd å være både 20 og 40 år?

Jeg har, og jeg kjenner meg overhode ikke igjen i det du påstår. Jeg for min del er i like god form og orker like mye ved 40 som da jeg var 20, og det uten å "trene og stå i" noe mer enn vanlig normal daglig aktivitet.

[Gjest Constanze]

Hæ? Har du faktisk prøvd å være både 20 og 40 år?

Jeg har, og jeg kjenner meg overhode ikke igjen i det du påstår. Jeg for min del er i like god form og orker like mye ved 40 som da jeg var 20, og det uten å "trene og stå i" noe mer enn vanlig normal daglig aktivitet.

Vet ikke hva som sjokkerer deg sånn - men jeg har en venninne som ble mor som 21-åring første gang og som 42-åring andre gang.

Dessuten er jeg 46 år selv og selvom jeg trener hver dag så er jeg steintrøtt når kvelden kommer og har ikke mye ork igjen. Man klarer det man må klare, og selvsagt hadde jeg sikkert klart å ha små barn nå igjen - men jeg ser det for meg som et mareritt når som mine unger er voksne og jeg vet hva det vil si å være fri med voksne, selvstendige unger kontra det å ha småbarn i huset.

Hvis du orker like mye som 40-åring som du gjorde som 20-åring da tror jeg du heller er unntaket enn regelen for å si det på den måten. Men ære være deg for det ... jeg er IKKE sånn selvom jeg er en aktiv kvinne som trener flere dager i uken og går daglige timelange turer med hunden min.

[Gjest MM]

Celine Dion (42) gravid igjen med tvillinger:

http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10007952

Hva mener dere, er det flott at de velutdannede kvinnene på Oslos vestkant får babyer i en alder av 40, eller er dette kun et fenomen som gjelder en mindre priviligert gruppe?

Ja, kjempeflott! Celina idelfart venter vel snart noen hun og?

http://sjefsengel.blogg.no/1237843003_23mar2009.html

[asterix]

Vet ikke hva som sjokkerer deg sånn - men jeg har en venninne som ble mor som 21-åring første gang og som 42-åring andre gang.

Dessuten er jeg 46 år selv og selvom jeg trener hver dag så er jeg steintrøtt når kvelden kommer og har ikke mye ork igjen. Man klarer det man må klare, og selvsagt hadde jeg sikkert klart å ha små barn nå igjen - men jeg ser det for meg som et mareritt når som mine unger er voksne og jeg vet hva det vil si å være fri med voksne, selvstendige unger kontra det å ha småbarn i huset.

Hvis du orker like mye som 40-åring som du gjorde som 20-åring da tror jeg du heller er unntaket enn regelen for å si det på den måten. Men ære være deg for det ... jeg er IKKE sånn selvom jeg er en aktiv kvinne som trener flere dager i uken og går daglige timelange turer med hunden min.

Om du daglig går timevis med hunden er det jo ikke så merkelig at du er steintrøtt når kvelden kommer. Kan ikke komme på noen jeg kjenner på min alder som er mindre aktiv nå enn for 20 år siden. Mange er faktisk langt mer aktive enn de var da.

[Gjest Constanze]

Om du daglig går timevis med hunden er det jo ikke så merkelig at du er steintrøtt når kvelden kommer. Kan ikke komme på noen jeg kjenner på min alder som er mindre aktiv nå enn for 20 år siden. Mange er faktisk langt mer aktive enn de var da.

For meg er mine turer med hunden ren og skjær avkobling. Da har jeg musikk i ørene og langer ut - jeg blir trøtt når jeg ikke foretar meg noe etter jobb.

MEN for meg er det forskjell på aktivitet. Å gå tur med hunden er liksom ikke det samme som å ha ansvar for en 1-åring 24 timer i døgnet og ofte ikke få sove natten sammenhengende. Jeg påstår ikke at alle har det sånn, men jeg kjenner personlig en kvinne som har opplevd å få barn med 20 års mellomrom, og hører henne fortelle om hvordan hun har det.

[Gjest Ilse]

For meg er mine turer med hunden ren og skjær avkobling. Da har jeg musikk i ørene og langer ut - jeg blir trøtt når jeg ikke foretar meg noe etter jobb.

MEN for meg er det forskjell på aktivitet. Å gå tur med hunden er liksom ikke det samme som å ha ansvar for en 1-åring 24 timer i døgnet og ofte ikke få sove natten sammenhengende. Jeg påstår ikke at alle har det sånn, men jeg kjenner personlig en kvinne som har opplevd å få barn med 20 års mellomrom, og hører henne fortelle om hvordan hun har det.

Jepp. Og min venninne fikk sin første 20 år gml, og den siste ved 35. Hun er det jeg kaller et ressursmenneske, men hun erfarte at spesielt tålmodigheten var mindre ved sin siste. Det er forskjell på 23 og 43 åringer. Man er 20 år eldre, selv om man trener og spiser sunnere ved 43 år, så er man eldre. Selv fikk jeg mine i beg. av 20 årene, og gåpåmotet, utholdenheten og energien var klart annerledes da enn nå 20 år etterpå.Det samme er erfaringene og synet på forskjellig. Kroppen og sinnet blir eldre, selv om man på en måte er like sprek eller sprekere når man er eldre, så er det likevel annerledes.

[asterix]

Jeg fikk selv min første da jeg var 21 og sistemann da jeg var 36 og merker ingen forskjell på hverken energinivå eller mentalt, annet enn at jeg kanskje er litt tålmodigere nå enn jeg var for 20 år siden. Jeg kjenner også ei som nå er blitt 60 som fikk sine 3 med ti år mellom hver altså ved 20, 30 og 40 og hun sier at hun koste seg mest med den minste og hadde da også mer energi og overskudd enn den gangen hun fikk nr. 1 og 2 fordi livet hennes var mye mer hektisk på andre områder, med husbygging og div da hun fikk dem.

[Gjest Marte]

Jeg fikk selv min første da jeg var 21 og sistemann da jeg var 36 og merker ingen forskjell på hverken energinivå eller mentalt, annet enn at jeg kanskje er litt tålmodigere nå enn jeg var for 20 år siden. Jeg kjenner også ei som nå er blitt 60 som fikk sine 3 med ti år mellom hver altså ved 20, 30 og 40 og hun sier at hun koste seg mest med den minste og hadde da også mer energi og overskudd enn den gangen hun fikk nr. 1 og 2 fordi livet hennes var mye mer hektisk på andre områder, med husbygging og div da hun fikk dem.

Og jobb-situasjonen din er den samme nå som da? Full tids jobb?

[asterix]

Og jobb-situasjonen din er den samme nå som da? Full tids jobb?

Det første året etter at eldstemann ble født gikk jeg bare hjemme uten å gjøre noe annet samtidig, ellers har jeg vært i minst full jobb og/eller studier hele tiden. Har nå i tillegg litt over en time reisevei hver vei til og fra jobb, så ganske lange dager. men er ikke på noen måte mer sliten nå enn for 20 år siden.

[Gjest AnonymBruker]

Det viktigste er at barna er ønsket og ikke alderen på foreldrene. Selv har jeg gamle foreldre. Hvis jeg kunne velge selv så ville jeg fått barn når jeg er i slutten av 20 årene, men er dessverre ikke like lett for alle...

Helt klart. Mine foreldre var relativt unge, men ikke tilstedeværende etter skillsmisse i min tidlige barndom. Min mor flyttet til en annen del av landet for å "realisere seg selv", mens far arbeidet i en godt betalt og prestisjefull stilling og hadde lite energi til overs for meg og mine søsken.

Jeg støtte på alvorlige problemer under oppveksten som forplantet seg videre i voksen alder. Min mor er fortsatt opptatt med sitt og gjorde det for noen år siden klart under en sjelden fortrolig samtale at jeg for henne ikke var annet enn et mislykket ønske om å forsone mine foreldres ekteskapligeproblemer på. Min far har i etterkant blitt en støttespiller, men for å være ærlig så ville jeg mye heller ha foretrukket å ha foreldre som var tilstede under oppveksten der de kunne ha hjulpet før problemene mine ble for store enn å ha et relativt nært forhold (til min far) i dag.

Derfor er jeg sterkt undrende til (og ikke så lite skuffet over) at så mange på dette forumet er kritisk til de som syntes instendig ønske seg et barn selv om omstendighetene ikke er optimale ellers.

[Gjest Marte]

Det første året etter at eldstemann ble født gikk jeg bare hjemme uten å gjøre noe annet samtidig, ellers har jeg vært i minst full jobb og/eller studier hele tiden. Har nå i tillegg litt over en time reisevei hver vei til og fra jobb, så ganske lange dager. men er ikke på noen måte mer sliten nå enn for 20 år siden.

Vel, da må du ha en mann som tar en stor del av jobben med barn for jeg forstår at du har mange unger?

Man kan ikke ha full jobb, i tillegg til at det går over 2 timer i reising hver bidige dag, hovedansvar hjemme og allikevel enda mer overskudd enn da du var 20 og gikk hjemme?

Vel, vel - du er nok ganske unik, de fleste hadde aldri orket et sånn kjør, men hadde vurdert seriøst om det virkelig er verd strevet.

[asterix]

Vel, da må du ha en mann som tar en stor del av jobben med barn for jeg forstår at du har mange unger?

Man kan ikke ha full jobb, i tillegg til at det går over 2 timer i reising hver bidige dag, hovedansvar hjemme og allikevel enda mer overskudd enn da du var 20 og gikk hjemme?

Vel, vel - du er nok ganske unik, de fleste hadde aldri orket et sånn kjør, men hadde vurdert seriøst om det virkelig er verd strevet.

Hvilket århundre lever du i? Hvorfor skal kvinnen ha hovedansvaret i hjemmet? Mannen min og jeg er likestilte og tar begge like stor del i både hjem og foreldrerolle. Noe annet ville jo være latterlig når vi begge jobber 100%.

Vi stortrives med livet og synes ikke det er et strev. Livet er til for å leves og energi får man av aktivitet.