Min manns sidesprang er gravid

[Gjest AnonymBruker]

Min mann hadde en kort affære med en kollega i vinter. Han la etterhvert kortene på bordet for meg og avsluttet forholdet. Etter noen ukers betenkningstid bestemte jeg meg for å tilgi ham, og vi har den seneste tiden fått en ny giv i ekteskapet vårt. Vi har vært fast bestemt på å ikke la dette knekke oss og vår familie. Vi har to barn på 12 og 8 år.

Min mann har ikke hatt kontakt med denne kollegaen etter at han avsluttet forholdet, de jobber i ulike avdelinger og trenger derfor sjelden å forholde seg til hverandre på jobb. Hun har heller ikke plaget ham med forsøk på kontakt. Min mann sier at han tror denne damen også ser på affæren som et avsluttet kapittel.

For noen dager siden tikket det inn en mail på min manns private mailadresse. Han så at det var sendt fra denne damens addresse, og lot meg lese den (dette er en av betingelsene jeg har satt etter det som skjedde). Hun skriver at hun er gravid i 14. uke og skal beholde barnet. Hun skriver også at hun vil gi min mann tid til å ta dette innover seg før de diskuterer praktiske detaljer.

De siste dagene har mildt sagt vært et følelsesmessig kaos, det har begynt å gå opp for meg at denne affæren aldri vil bli et avsluttet kapittel. Det er faktisk et barn på vei, som min mann er far til. Har gått mange runder med meg selv om hvorvidt jeg kan bli i dette ekteskapet eller om jeg bør pakke sakene, ta med meg ungene og flytte ut.

Jeg har foreløpig kommet frem til at jeg ikke orker å bryte ut. Jeg elsker virkelig min mann, og bortsett fra denne fadesen, har han alltid vært en god partner. Vi deler et helt liv sammen, og har to barn. Jeg vet også at hadde vi ikke fått denne nyheten slengt i trynet, hadde vi helt sikkert holdt sammen og fortsatt vårt ekteskap. Tanken på skilsmisse er helt utrolig vond, og jeg kan ikke se for meg et liv uten min mann.

Jeg føler jeg er fanget i en såpeopera, uten noen som helst form for lykkelig slutt. Om vi holder sammen, hva skal vi si til våre barn og øvrige familie/venner?? Hvordan skal vi forholde oss til denne kvinnen og dette barnet, når den tid kommer? Kommer jeg i praksis til å bli stemor for dette barnet?

Jeg trenger vel neppe å spørre om noen har lignende erfaringer, jeg kan umulig se for meg at dette er noe som ofte skjer. Jeg aner virkelig ikke hvordan vi skal kunne få dette til å fungere. Setter pris på alle råd og innspill. Kanskje kan vi faktisk lappe dette sammen, etterhvert som mine følelser roer seg?

Og hvilke betingelser bør vi stille denne kvinnen? Kan hun forvente seg at vi stiller opp fullt og helt?? Hun har jo tross alt blitt gravid med en mann som er gift og har barn. Dette var hun fullt klar over når affæren pågikk.

[Gjest Oi da!]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si... Stakkars deg! Men jeg vil råde dere til å ta en DNA-test. Som du skriver selv, hun var fullt klar over at hun hadde en affære med en gift mann. Vet dere sikkert at hun ikke har hatt seg med noen andre?

[Gjest Mahareth]

Hun var gravid i uke 14 da hun sa noe? Hun har sannsynligvis visst det i 2 mnd uten å si et ord, og ventet til abortmuligheten er borte. Krev dna-test.

[Gjest AnonymBruker]

OK en ting, hun ble gravid, men hvorfor lot hun seg bli gravid??

Uten kondom bør man gå på P-pille, har hun ikke sagt det til mannen din??? Da er den dama ment å ødelegge livet ditt! Huff huff huff... Hvis ikke de begge planla å hoppe av i svingen?

Du må virkelig spørre mannen din om den runden de hadde, for menn VET at kvinner blir gravid uten kondom, så hvis hun sa hun gikk på P-pille kan hun jo lyve, eller så kan jo et kondomuhell forekomme. Det er best du spør om det.

Høres helt forferdelig ut, MEN jeg kjenner en som har et barn som faren ikke har kontakt med, så mannen kan vel godt nekte for å være med ungen og dama?? For hvis han ikke vil ha barnet, men HUN vil ha det, ja da er hun ikke snill...Tror hun er desperat

[Gjest AnonymBruker]

Prevensjon er da også mannens ansvar, og jeg hadde hatt store problemer med å tilgi at min mann ikke i det minste var ansvarlig nok til å tenke på å unngå seksuelt overførbare sykdomder og graviditet når han hadde seg med en fremmed dame. Manglende prevensjonsbruk hadde vært det største sviket i mine øyne.

Kudos til deg for at du orker å fortsette ekteskapet når det er et barn på vei, det hadde jeg ikke orket (og jeg har tilgitt utroskap fra mannen min).

[Beauté]

Hei

Jeg må bare si: Stakkars deg.

Jeg føler med deg.

Men det er faktisk mulig. Men dere må PRATE.

Og han må vise anger. Gjør han ikke det, så kutt han ut.

En annen ting er at jeg vet om en som var utro mot mannen. Hun ble gravid. Saken var at hun ble gravid med en brun mann fra Afrika.

Hun måtte fortelle mannen hennes om dette, og sa at hun hadde full forståelse om han ville dra. Han gjorde ikke det og de har verdens flotteste gutt på 6 år som de oppdrar sammen og han er guttens far.

Dette var bare et eksempel på at sånne ting er mulig. Men ALT handler om perspektiv og hvordan han var før dette. Var han en rundbrenner? Skjedde det noe som kanskje var en årsak til dette? Viser han dårlig samvittighet?

[Gjest AnonymBruker]

Huff, dette må være fryktelig. Du har min medfølelse.

Men for å ta det praktiske. Kvinnen har ingen rettigheter overfor din mann. Men barnet derimot har det. Barnet er en uskyldig part i et rot de voksne har laget.

Jeg kjenner til en tilsvarende situasjon som din. Paret prøvde i mange år å holde sammen, og barnet var et ikke-tema i hjemmet. Faren betalte bidrag, og traff barnet "i smug". Kona visste at han traff barnet, men ville ikke ta del i den biten. Hun ville ikke høre om barnet, ikke se barnet, ikke vite om møter faren hadde med barnet osv. Dette "fungerte" en stund. Men når barnet ble større og selv ønsket/krevde mer kontakt med far ble det stadig vanskeligere. Det endte med brudd i forholdet mellom mann og kone.

Om du skal bli eller ikke kan ingen svare deg på. Det blir et tøft valg. Det du må ta innover deg er at dette barnet blir en del av deres liv for all fremtid. Det er en økonomisk bit med bidrag. Den største biten er dog emosjonell, naturligvis. Jeg tror at du må bruke tid på å finne ut om du kan akseptere dette barnet som et selvstendig individ og som en del av ditt liv via din mann. Hvis du ikke kan klare det, så er jeg redd det vil bli nærmest umulig å få forholdet til å fungere.

Ja, det er urettferdig at du skal være nødt til å svelge så mange kameler. Det føles neppe riktig at du skal måtte ta dette barnet inn i varmen og behandle det som en del av familien. Men dessverre er det nok det som må til for å ta vare på forholdet. Alternativet er vel at mannen din velger å ikke ha noen kontakt med barnet i det hele tatt, men det er vel ikke riktig overfor barnet?

Jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg var i dine sko. Det eneste som er sikkert er at dere begge og du spesielt har en del viktige avgjørelser å ta framover.

Dersom du finner ut at du kan leve med dette barnet som en del av ditt liv, så blir det til sammenligning enkelt å finne en forklaring til de andre barna og nettverket deres.

Lykke til!

[Gjest gjestdeluxe]

OK en ting, hun ble gravid, men hvorfor lot hun seg bli gravid??

Fordi hun ønsket det.

[Gjest AnonymBruker]

Hun var gravid i uke 14 da hun sa noe? Hun har sannsynligvis visst det i 2 mnd uten å si et ord, og ventet til abortmuligheten er borte. Krev dna-test.

Hvorfor skulle hun det? Det er da uansett bare hun som bestemmer om det blir abort eller ikke. Noen bruker lang tid på å oppdage graviditet, når den ikke er planlagt, andre bruker lang tid på å tenke gjennom om de vil beholde eller ikke, og kanskje hun ikke vil fortelle det til han før hun hadde bestemt seg.

Hvorvidt dette kan funke eller ikke kommer jo helt an på hvordan du og mannen din tar det. Elskerinnen kan kanskje ikke forvente all verden i seg selv, men tror du bør huske at barnet er en uskyldig part her, og har krav på samvær og bidrag fra faren, så lenge moren også er innstilt på det. Hvis du ikke makter å forholde deg til det bør du nok være forberedt på at forholdet ryker.

Andre ting du bør tenke på at ett barn vil føre til andre rundt dere, som barna deres og resten av familien vil få vite om dette. Og så bør han selvsagt kreve en DNA-test før han involverer seg for mye i dette følelsemessig og økonomisk, dvs med en gang barnet er født.

[Gjest Bianca26]

OK en ting, hun ble gravid, men hvorfor lot hun seg bli gravid??

Uten kondom bør man gå på P-pille, har hun ikke sagt det til mannen din??? Da er den dama ment å ødelegge livet ditt! Huff huff huff... Hvis ikke de begge planla å hoppe av i svingen?

Du må virkelig spørre mannen din om den runden de hadde, for menn VET at kvinner blir gravid uten kondom, så hvis hun sa hun gikk på P-pille kan hun jo lyve, eller så kan jo et kondomuhell forekomme. Det er best du spør om det.

Høres helt forferdelig ut, MEN jeg kjenner en som har et barn som faren ikke har kontakt med, så mannen kan vel godt nekte for å være med ungen og dama?? For hvis han ikke vil ha barnet, men HUN vil ha det, ja da er hun ikke snill...Tror hun er desperat

Det går an å bli gravid selv om man går på p-piller. Diverse ting kan påvirke effekten. Hvis hun f.eks av en eller annen grunn måtte ta antibiotikabehandling så reduserer det effekten på p pillene, hun kunne glemt å ta en en dag eller ja andre grunner. Uansett er de ikk 100% sikre så det er uansett en liten prosent sjanse for å bli gravid likevel.

[Gjest AnonymBruker]

TS her. Takk for svar.

Jeg er temmelig emosjonelt nedkjørt for tiden, har reist på besøk til min søster for at ikke barna skal skjønne at noe er på ferde. Føler jeg må finne ut av hva jeg vil før vi involverer dem.

Det var mannen min som fortalte om sidespranget, helt uoppfordret. Han la seg flat og sier han angrer som en hund. Det har vært mye som har skjedd det siste året med et av barna, og vi har ikke hatt mye tid til å pleie hverandre som ektefeller. Da jeg fikk vite om utroskapen ble jeg selvsagt helt knust, men etterhvert begynte jeg å tenke at det faktisk var det beste som kunne ha skjedd oss - plutselig forsto vi at om vi skulle ha noen sjanse, var vi nødt til å prioritere hverandre, og de siste månedene har vi kommunisert med hverandre på et nivå vi ikke har vært på lenge.

Jeg tror at jeg ennå ikke har innsett at denne graviditeten er reell, det føles helt uvirkelig at det faktisk er sant. Ser noen har nevnt dette med dna-prøve, dette har min mann sagt han skal kreve. Han sier de var uforsiktige med prevensjon et par ganger, dette visste jeg fra før og han har testet seg.

Jeg kommer ikke til å oppfordre min mann til å droppe dette barnet helt, jeg klarer å tenke såpass objektivt at jeg skjønner at et barn ikke er skyldig i de voksnes feiltrinn. Allikevel klarer jeg ikke se hvordan jeg skal kunne omgås dette barnet, eller inkludere det i vår familie, alle bitre følelser kommer til overflaten bare ved tanken. Men kanskje blir dette bedre med tiden? Jeg har allerede kommet en lang vei når det gjelder å tilgi selve sidespranget, kanskje kan jeg lære meg å tilgi dette også.

Jeg har bestemt meg for å ta en avgjørelse om å bli eller gå i løpet av de neste dagene. Jeg orker ikke å være usikker særlig lenge, vil bare bestemme meg og så handle utifra det valget.

Jeg reagerer også på at denne damen ikke har fortalt om graviditeten før. Hun må da ha merket at hun var gravid. Men slik jeg leste mailen, ønsket hun å beholde barnet, så hun hadde nok gjort det uansett hva min mann hadde sagt.

[Gjest Bianca26]

Hvorfor skulle hun det? Det er da uansett bare hun som bestemmer om det blir abort eller ikke. Noen bruker lang tid på å oppdage graviditet, når den ikke er planlagt, andre bruker lang tid på å tenke gjennom om de vil beholde eller ikke, og kanskje hun ikke vil fortelle det til han før hun hadde bestemt seg.

Hvorvidt dette kan funke eller ikke kommer jo helt an på hvordan du og mannen din tar det. Elskerinnen kan kanskje ikke forvente all verden i seg selv, men tror du bør huske at barnet er en uskyldig part her, og har krav på samvær og bidrag fra faren, så lenge moren også er innstilt på det. Hvis du ikke makter å forholde deg til det bør du nok være forberedt på at forholdet ryker.

Andre ting du bør tenke på at ett barn vil føre til andre rundt dere, som barna deres og resten av familien vil få vite om dette. Og så bør han selvsagt kreve en DNA-test før han involverer seg for mye i dette følelsemessig og økonomisk, dvs med en gang barnet er født.

Dette høres kanskje bitchy ut, men jeg mener hun var egoistisk som ikke tok abort. Virker som hun setter sitt eget behov for å ha barn er viktigere enn at ungen skal få et godt og stabilt liv. Kan umulig være bra for et barn å vokse opp i denne situasjonen.

[Gjest SmallTalk]

Jeg har ikke så mye å si, men sørg for all del for at det blir tatt DNA-test av barnet når den tid kommer. Dette er noe dere har krav på, og som barnets mor ikke kan nekte.

For alt dere vet, så kan det være flere potensielle fedre, og da er det greit å vite noe sikkert, fremfor å bare tro.

[Gjest AnonymBruker]

Det er ikke alltid abort er løsningen. Hvis du kunne få valget, ville du vokst opp i en sklik situasjon eller vært død? Dette er jo faktisk ikke det blivende barnets feil, men voksne mennesker som er uansvarlige. Syns ikke du kan dømme en person og si at hun burde/burde ikke ta abort.

Men det var på siden.. Jeg har egentlig ingen råd å komme med, men føler med deg. Må være utrolig vanskelig, og jeg klarer ikke å forestille meg hvordan jeg ville reagert i en slik situasjon.

[Gjest Bianca26]

Jeg har ikke så mye å si, men sørg for all del for at det blir tatt DNA-test av barnet når den tid kommer. Dette er noe dere har krav på, og som barnets mor ikke kan nekte.

For alt dere vet, så kan det være flere potensielle fedre, og da er det greit å vite noe sikkert, fremfor å bare tro.

Samme sier jeg. DNA test!

[Ahurorah]

DNA-test. Tviler på en som driver å ligger med en kolega som har kone og barn KUN ligger med en på samme tid.

Lykke til. stakar deg.

[Gjest AnonymBruker]

TS her. Takk for svar.

Jeg reagerer også på at denne damen ikke har fortalt om graviditeten før. Hun må da ha merket at hun var gravid. Men slik jeg leste mailen, ønsket hun å beholde barnet, så hun hadde nok gjort det uansett hva min mann hadde sagt.

Det er faktisk mulig at man bruker tid for å merke graviditeten.

Kjenner jeg blir provosert!

[Gjest Bianca26]

Det er faktisk mulig at man bruker tid for å merke graviditeten.

Kjenner jeg blir provosert!

Men uansett krev dna test og om mannen din ikke vil kreve det så får du stille et ultimatum. Enten krever han dna test fra denne dama eller så går du fra han

Endret 1. mai 2010 av Bianca26

[Gjest AnonymBruker]

Men uansett krev dna test og om mannen din ikke vil kreve det så får du stille et ultimatum. Enten krever han dna test fra denne dama eller så går du fra han

TS har skrevet at mannen er enig i at de skal kreve dna-test.

Ser noen har nevnt dette med dna-prøve, dette har min mann sagt han skal kreve.

[Gjest Bianca26]

TS har skrevet at mannen er enig i at de skal kreve dna-test.

Åja men da er det jo greit. Ts håper for din skylad at det ikke er hans. Da hadde det problemet vært ute av verden