Abort eller beholde?

[Gjest Gjest]

Og han har rett til å føle som han gjør og mene som han mener. Akkurat som du har det. Han er et barn selv enda! Og vil ikke ha barn, og han er overlatt til din avgjørelse på dette uansett hva han gjør. Han kommer ikke til å endre seg og bli en voksen mann over natta, og ta vare på deg! For det er det du ønsker. At HAN skal ta vare på deg så du slipper å bli voksen og ta valget alene.

Sånn er desverre ikke livet. Du har ikke noe valg om du beholder. Han kan fortsatt velge sitt liv. Rettferdig eller ikke. Sånn er virkeligheten. Du er alene allerede. Ingen andre enn deg kan velge.

Du kan beholde og håpe at han endrer seg over tid, kanskje han endrer seg når han kan se og holdet barnet. Men du har ingen garanti for at det vil skje, eller at han vil fortsatt ønske å holde DEG etter dette. Med eller uten barn.

Og DISSE valgene er de som er vanskelige med å være forelder. For når man har tatt ETT valg, så må man fortsette å gjøre det de neste 18 årene. SÅNN er det ansvaret det er snakket om i hele tråden. Ikke penger, ikke vogn, ikke barnevakt. Men slike grunnleggende følesesmessige valg som angår andre menneskers liv. DET er det foreldreskapet handler om.

Og dette er bare første prøve.

[Gjest navnelapp]

Det gjest sa.

[Gjest Ts]

Og han har rett til å føle som han gjør og mene som han mener. Akkurat som du har det. Han er et barn selv enda! Og vil ikke ha barn, og han er overlatt til din avgjørelse på dette uansett hva han gjør. Han kommer ikke til å endre seg og bli en voksen mann over natta, og ta vare på deg! For det er det du ønsker. At HAN skal ta vare på deg så du slipper å bli voksen og ta valget alene.

Sånn er desverre ikke livet. Du har ikke noe valg om du beholder. Han kan fortsatt velge sitt liv. Rettferdig eller ikke. Sånn er virkeligheten. Du er alene allerede. Ingen andre enn deg kan velge.

Du kan beholde og håpe at han endrer seg over tid, kanskje han endrer seg når han kan se og holdet barnet. Men du har ingen garanti for at det vil skje, eller at han vil fortsatt ønske å holde DEG etter dette. Med eller uten barn.

Og DISSE valgene er de som er vanskelige med å være forelder. For når man har tatt ETT valg, så må man fortsette å gjøre det de neste 18 årene. SÅNN er det ansvaret det er snakket om i hele tråden. Ikke penger, ikke vogn, ikke barnevakt. Men slike grunnleggende følesesmessige valg som angår andre menneskers liv. DET er det foreldreskapet handler om.

Og dette er bare første prøve.

Jeg trenger han ikke til å ta vare på meg.. Jeg trenger støtte. Og jeg er ikke alene om valget: jeg har satg jeg vil bli enig med med ahn, og når han er så imot har jeg ikke noe valg. Men han kommer med sære argumenter som er helt bak mål... Han tenker kun på seg selv... Han er en dårlig kjæreste enkelt og greit. Og sånn som det er nå så er vel valget tatt... Jeg har jo ingen andre valg enn å ta abort. Kan ikke la en unge vokse opp med en sånn pappa. Og jeg vil ikke fortsette med han... Han tenker kun på seg selv. Jeg sa at ok, hva om jeg beholder, du ser den når du vil, trenger ikke støtte oss, trenger ikke være der, gjør hva faen du vil. Selv da går det ikek. Fordi da blir han sett på som ego av kompisene...

[Gjest Ts]

Uansett, jeg stopper denne tråden nå. Det blir bare usaklig, og folk kommer nå bare med at han bare kan fraskrive seg ansvar uten konsekvenser tydeligvis... Synd det ikke er like enkelt for meg.

Dumt jeg må ta hensyn til hva han vil hele tiden. Og synd han kan forvente jeg skal få ungen hans om 1 år eller to, siden det da passer han. Hvis ikke blir jo jeg sett på som hensynsløs som ikke gir han det han vil ha...

For en verden det er...

[Fluffe]

Uansett, jeg stopper denne tråden nå. Det blir bare usaklig, og folk kommer nå bare med at han bare kan fraskrive seg ansvar uten konsekvenser tydeligvis... Synd det ikke er like enkelt for meg.

Dumt jeg må ta hensyn til hva han vil hele tiden. Og synd han kan forvente jeg skal få ungen hans om 1 år eller to, siden det da passer han. Hvis ikke blir jo jeg sett på som hensynsløs som ikke gir han det han vil ha...

For en verden det er...

så klart kan han fraskrive seg ansvaret sånn bortsett fra barnebidrag hvis han ikke ønsker ungen.det er fordelen gutter har . samme som jenta kan bestemme om hun skal ta abort eller ikke. ingen kan tvinge han til å ta vare på en unge du bestemmer å beholde..

Endret 17. mars 2010 av mirandaa

[Gjest redstar]

Det kreves to for å danse tango - han var like mye med på å lage barnet som deg ( du hadde ikke klart det uten hans celle:p ) og jeg synes at barn har rett til både sin far og sin mor, like mye.

OG jeg synes at far har nesten(nesten) like mye rett til avgjørelsen som mor, men det er MIN mening, så vær så snill å ikke kom med noe: slik er det ikke.. blabla... er du gal i hodet... det er jo oss kvinner som bærer det frem osv blablabla: ja det er det ,mn jeg mener at begge har like mye rett til å si hva som skal gjøres, det er snakk om begges liv her!

Men om du velger å beholde barnet, så vet du jo ikke om han kansje tilpasser seg med tiden eller ikke, du velger jo selv hva du vil,- det er ditt liv.

[Anglofil]

Tråden er ryddet iht reglene.

Yvonne(mod)

[Gjest leiana]

Han vil ikke ha barnet.

Finnes det, i dine øyne, GODE argumenter for å ikke få barnet?

Dersom du ikke selv klarer å se gode argumenter, hvordan kan du da forvente at han skal kunne gi argumenter som du synes er gode? Dette er ikke en diskusjon basert utelukkende på gode argumenter der den som har flest vinner, det er en sak basert på følelser. Hans følelser er like gyldige som dine.

Han vil ikke ha barnet, gyldig. Du vil ha barnet, også gyldig.

Så dere er låst i en tilstand der ingen vil gi seg og begge har like mye rett.

Så sier du, "det ville vært så mye lettere for deg dersom han var mer støttende". Men problemet der er, at det ville vært lettere for deg å BEHOLDE dersom han var mer støttende, og at du beholder barnet er det siste han vil. Så selvfølgelig er han ikke støttende, det blir å grave sin egen grav.

Om du beholder barnet er 100% opp til deg, og dersom du vil ha det så gjør det. Men regn med at du blir alenemor, og mange bitre krangler med den kommende faren om barnebidrag, besøksordninger etc. Ikke lur deg selv med at han "kommer til å venne seg til det", og iallefall ikke "han kommer til å bli en god far så fort slekta mi forteller ham hvilken idiot han er".

[Gjest Gjest]

Han vil ikke ha barnet.

Finnes det, i dine øyne, GODE argumenter for å ikke få barnet?

Dersom du ikke selv klarer å se gode argumenter, hvordan kan du da forvente at han skal kunne gi argumenter som du synes er gode? Dette er ikke en diskusjon basert utelukkende på gode argumenter der den som har flest vinner, det er en sak basert på følelser. Hans følelser er like gyldige som dine.

Han vil ikke ha barnet, gyldig. Du vil ha barnet, også gyldig.

Så dere er låst i en tilstand der ingen vil gi seg og begge har like mye rett.

Så sier du, "det ville vært så mye lettere for deg dersom han var mer støttende". Men problemet der er, at det ville vært lettere for deg å BEHOLDE dersom han var mer støttende, og at du beholder barnet er det siste han vil. Så selvfølgelig er han ikke støttende, det blir å grave sin egen grav.

Om du beholder barnet er 100% opp til deg, og dersom du vil ha det så gjør det. Men regn med at du blir alenemor, og mange bitre krangler med den kommende faren om barnebidrag, besøksordninger etc. Ikke lur deg selv med at han "kommer til å venne seg til det", og iallefall ikke "han kommer til å bli en god far så fort slekta mi forteller ham hvilken idiot han er".

Der er ikke jeg enig. Han vil modnes med tiden og vokse inn i rollen på lik linje med henne. Noen ganger er det en god samtale eller en utenforstående person som kan få en til å åpne øynenen og faktisk ta seg sammen til det bedre. Om han ikke ønsker barnet kan det være et rask besluttning han har tatt pga et aldri så lite sjokk. Han kan endre seg med tiden, når alt synker inn. Værre er det for deg hvis du tar det bort, det er et valg som ikke reversibelt. Ikke hvis du beholder eller vel og merke, men et barn vil uansett gi deg gleder og kjærlighet. En abort kan egentlig enten ikke gi deg noen ting, eller en enorm sorg. Mulig at abort kan være en enkel løsning for å få et problem ut av verden, men det virker som om du vil beholde, og derfor har du ingenting å tape på det valget:) Du vil ikke føle sorg eller savn hvis du beholder. Vil være andre problemer som KAN oppstå men barnet veier opp mot dette. Tror du aldri vil angre på å sette et vakkert vesen til verden. Tror ikke jeg kjenner noen som angrer på et valg om å beholde, men en stor prosen angrer på valget om å ta det bort.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg trenger han ikke til å ta vare på meg.. Jeg trenger støtte. Og jeg er ikke alene om valget: jeg har satg jeg vil bli enig med med ahn, og når han er så imot har jeg ikke noe valg. Men han kommer med sære argumenter som er helt bak mål... Han tenker kun på seg selv... Han er en dårlig kjæreste enkelt og greit. Og sånn som det er nå så er vel valget tatt... Jeg har jo ingen andre valg enn å ta abort. Kan ikke la en unge vokse opp med en sånn pappa. Og jeg vil ikke fortsette med han... Han tenker kun på seg selv. Jeg sa at ok, hva om jeg beholder, du ser den når du vil, trenger ikke støtte oss, trenger ikke være der, gjør hva faen du vil. Selv da går det ikek. Fordi da blir han sett på som ego av kompisene...

Du har ikke tatt til deg noe av det jeg sa i innlegget mitt. Du fortsetter å hamre løs på at HAN skal slik og HAN skal sånn.

Du tar ikke inn at HAN overhodet ikke er på samme sted som deg og at han antakelig ikke kommer dit heller, før det er for sent enten den ene eller den andre veien.

Alle her spør om og om igjen hva vil DU. Men du tar ikke stilling til hva du selv vil, du vil reddes av ham. Kjære deg, om han sier at han vil ha barnet og dere beholder. Så er du FORTSATT ikke sikret at han ikke pingler ut når du sitter i sjuende måned, eller med et skrikende spedbarn på tre mnd. Så jeg spør igjen HVA VIL DU?

Mange jenter flytter all sin ansvarsfølelse og alle sine øsnker rett inn på det som ligger i magen når streken er blå. Og er aldri i tvil om hva de vil, uansett hva far måtte si og mene. Andre jenter tar avgjørelsen for SEG SELV der og da at de ikke vil ha barn.

Det finnes ikke noe mellomting i denne saken. Han kan ikke støtte deg slik du vil, for han har ikke noe å støtte med. Du ønsker at han skal si det er greit å bli pappa, for da slipper du å velge selv. Og du tar i bruk kompisene hans, venner, alt og alle for å få viljen din. Det er ikke rett! Det du gjør mot ham nå er ikke rett. Han vil ikke. Rett og slett. Og å gå med på det du vil er ikke et valg for ham, det er tvang.

DU må ta et valg SELV og stå for det. Slik det er for alle kvinner når far ikke vil. Og så får fremtida komme som den kommer med far, forholdet og alle andre ting.

[Gjest Ts]

Dere hører tydeligvis ikke hva jeg sier. Jeg trenger at han prater med meg. Ikke at han skal skifte mening. Men jeg trenger at han gir meg gode og gjennomtenkte argumenter for at jeg ikke skal sitte med følelsen at han bare gjør seg vrang og ikke tenker på det... Eller at han kun tenker på seg selv..

Jeg kjenner han altfor godt. Visste jo han ikke tenkte seg om første gangen.. Han fortalte meg i sta at han ville likevel. Da hadde jeg ikke snakket med han siden dagen før.. Han hadde tydeligvis tenkt en del.. Men det er typisk han å ta ganske drastiske valg, så å beholde eller ikke er likevel ikke valgt enda.. Jeg vil han skal tenke seg om nøye... Og jeg vil diskutere det ordentlig med han før vi tar noe valg. Alt jeg ville er at han skulle være åpen for begge, se begge er en mulighet, slik at vi kunne prate om det sammen... Greia er at jeg beholder om vi blir enige om det, kun da, så han har et valg selv. hvis vi står på hver vår side tar jeg abort.

Dette var det siste jeg ville si. Blir for dumt med en tråd hvor folk angriper meg og mener jeg prøver å manipulere og bare vil ha vilja mi. Men takk til dere som har gitt meg gode, konstruktive råd

[Anglofil]

Tråden er ryddet iht reglene.

Yvonne (mod)

[Gjest Månestøv]

Hei TS!

Håper du er med i tråden fremdeles, vil gjerne vite hvordan det går med deg.

Virker som en del her inne ikke skjønner hva du mener når du sier du trenger å få pratet med ham. Dere var to om å lage barnet, han har ikke rett til å anklage deg bare fordi sluttresultatet havnet i din kropp. Prøv å få ham med på en saklig samtale, hvor begge skriver ned punkter som de synes er viktige i beslutningen, og diskuter litt rundt det.

Jeg er like gammel som deg, og nettopp blitt gravid, så skjønner litt hvor du kommer fra, selv om barnet her er kjempe ønsket og planlagt!

Jeg har ingen formening om du burde beholde eller ta abort, det viktigste er at det er et valg du klarer å leve med.

Ønsker deg lykke til!

Send meg gjerne en PM om du vil prate

[Gjest redstar]

Hei, jeg håper det går bra med deg, har tenkt på deg!

Jeg ville bare si igjen, at jeg håper at du finner ut av det, det beste for deg og barnet:)

Jeg har som sakt vært i samme sitvasjon selv, og jeg er her for deg om det er noe!

Ha ei god helg:)

[dakota123]

Hei hei,

TS her. Har pratet litt mer med han. Han har nå sagt at han har gitt meg grønt lys for å fortsette. Jeg bestemte meg likevel for å tenke litt videre. Jeg er fortsatt kjempe usikker, men tror jeg vet hvorfor. Han er litt uforutsigbar, umoden og gjør meg ofte usikker.

I går sa han at han ikke ville holde meg i hånden så lenge jeg var gravid fordi gravide er "ekle" og "feite". Han sa han ikke vil ha sex med meg, fordi det er ekkelt. Med tanke på sexen er det vel greit i starten frem til man blir vant til ting, men 1 år uten sex pga. det her?? Og en periode i går ville han ikke være nær meg i det hele tatt siden det var ekkelt. Jeg vet ikke om det er tull, det er i alle fall ikke på den måten han sa og gjorde det på at jeg oppfatter det som tull fra han sin side. Uansett, jeg har blitt flink til å ignorere det litt, le det bort i stedenfor å legge opp til krangel og vise jeg tydelig blir såra når han sier sånne ting, det er ikke sjeldent. I går sa jeg bare "javel. Bare vent du. Når magen vokser så skal jeg dunke magen bort i deg hele tiden, sette håndjern på hendene våre mens du sover så du ikke har noe valg.". Han svarte da med "æææsj". Det er ok å tulle synes jeg, men han burde være litt forsiktig. Fordi det sårer, i hvert fall når magen vil vokse og jeg mest sansynelig vil føle meg ekkel fra før av. Og jeg har pleid å si ifra, direkte, ikke hintet. Men han hater å snakke om ting. Så det blir veldig vanskelig.

Men så plutselig snudde han om. Han spurte hva jeg ville den skulle hete. Jeg svarte med navn jeg synes er fine. Da sa han "jeg skal faen ikke ha noen som heter **** i familien min!". Jeg spurte hva han kunne tenke seg og da begynte oppramsingen med "bernt", "neger", "ahmed", "torvild" osv. (Nei, han er ikke så rasist som han høres ut egentlig. Men noen ganger sier han ting jeg reagerer veldig på...). Så sier han før jeg rekker å si noe at ungen ikke skal ha etternavnet mitt, at jeg skal ha mitt eget og han og ungen skal ha hans. Men om det blir jente gir han faen i hva hun heter. Så sier han at et barn ødelegger livet hans, at han ikke får noe han ønsker i livet utenom meg. Jeg spurte hva han ønsket her i livet, men det visste han jo ikke... Men han ville ha barn en gang, det visste han.. Og han fortalte også at han hadde søkt på abort på facebook og klarte å melde seg inn i en eller annen gruppe som var for abort (men han hadde tatt det bort fort..). Når han viser han er så umoden (og litt blåst i huet kanskje?) så begynner jeg å tvile på hva han egentlig vil... Han var ikke så ille før, Han har forandret seg veldig, det ligner ikke han... Og joda, det han gjør får konsekvenser, det er ikke det.

Jeg vet uansett at jeg ikke vil sette et barn til verden med en far som kan finne på å si "jeg vil ikke være nær deg, du er ekkel", "du er jente, så deg bryr jeg meg ikke om". Selvom det er tull eller ikke. Man sier det bare ikke uansett!

I går sa han at om det er for sent med medisinsk abort så får jeg beholde. "hvis ikke så skal jeg mener du..?" svarte jeg. Men da ville han ikke prate mer. Han er kjempe vanskelig å prate med. Prater ikke lenge om noe, . Prøver å godta han for den han er, men det er kjempe vanskelig at jeg må ta hensyn for hans behov om å ikke prate så mye mens mitt behov om å prate blir satt til side. I hvert fall nå, når det er et såppass viktig valg for i alle fall meg.

Han fikk det plutselig for seg på slutten i går at "jeg skal bli pappa. Jeg poster det på facebook!". Jeg fikk han raskt til å legge det fra seg. Jeg har tross alt ikke fortalt så mange i familien det, eller så mange av vennene mine. Men det tyder vel på at han ikke synes det er så ille likevel??

Han er vel bare veldig umoden... Håper jeg... Men han har jo mange positive sider også altså. Hadde man bare kunnet fjerne umodenheten, at han ville ha prata mer så hadde han vært helt perfekt. Jeg er veldig glad i å være med han, vi er ganske like på mange områder, og vi har en del av de samme interessene samt at det fungere godt når i er sammen og gjør forskjellige ting. Vi er egentlig perfect match sånn sett. Og på tross av mye vondt som har skjedd finner vi jo alltid tilbake til hverandre... Han har alltid vært min beste venn... Han er redd for at det skal gå dårlig mellom oss, men vi har klart oss gjennom mye som de aller fleste ikke ville ha klart... Mye henger igjen, men sånt må man vel bare jobbe med... Jeg tror et barn hadde hatt det ganske bra med oss, og at vi hadde fått en familie med et veldig spesielt og godt samhold. Men den umodenheten og de idiotiske komentarene må vekk da det bare skaper usikkerhet og problemer (ikke at jeg er så perfekt heller da)...

Jeg ser ikke det negative med å ha barn forresten.

[Gjest AnonymBruker]

jaja.... er du virkelig klar for å kanskje ende opp som alenemor?

[Gjest AnonymBruker]

Du beskriver en svært umoden kjæreste. Er det virkelig en sånn far du vil ha til barnet ditt?? Hvis dere får barnet vil det være en bånd for alltid. Hvis det er vanskelig å bli enige nå, tenkt på alle avgjørelsene dere skal ta sammen for fremtiden.

[Gjest navnelapp]

Denne gutten er eit barn sjølv. Det du refererer er ikkje meir reflektert enn ein tolvåring klarer å vere ift ein slik situasjon. Du må gå ut frå at du står heilt på eigne bein. Kjæresten din vil ikkje hjelpe deg og løfte deg, han vil bli ei belastning, barnsleg og uforutsigbar som han er. Vil du det?

[dakota123]

Til dere som lurer - jeg valgte å beholde det. Og typen har snudd helt om og gleder seg, utrolig nok.

[Snop]