Arr på armene

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har selv arr etter selvskading og jeg går SVÆRT sjeldent med kortet ermer. Jeg skammer meg faktisk ganske mye over arrene. prater ikke om det i det hele tatt. Prøvde å ta laser over enkelte arr, men det hjalp ikke. Det gjorde ikke ting bedre. Har fått blikk og kommentarer om arrene.

Jeg har en jobb hvor jeg ikke kan vise slike ting og det synes jeg er fryktelig synd når det er fint vær ute. Selv på byen når det er mørkt går jeg sjeldent med korte ermer. Hele tiden noe over. Det er nesten 7 år siden jeg holdt på med selvskading og jeg skjemmer meg i den forstand at jeg er så utrolig mye sterkere nå, men enda skal jeg bli minnet på ting jeg ikke vil tenke på.

Jeg blir faktisk irritert når folk har spurt om hva arrene er etter. Da tenker jeg inni meg "herregud! ser du ikke det?"

Men kanskje de ikke gjør det....

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ville nok sett på det, registrert det og gått videre. Tenkt at dette er en som har hatt en vanskelig tid. Så ville jeg tenkt at hun var tøff som tør å vise det frem Har aldri vært i nærheten av å gjøre noe slikt selv, så jeg kan ikke sette meg helt inn i hva som driver noen til å gjøre det, og jeg tror nok at folk gjør det av litt forskjellige årsaker. Noen gjør det fordi det er en konkret smerte som tar vekk psykisk smerte, andre gjør det i et reelt selvmordsforsøk, andre for å få oppmerksomhet. Men uansett grunn, har nok ikke den som gjør det det helt greit med seg selv. Og da er det modig å vise frem sin fortid

[lille_lam]

Til TS

Hei

Nå har jeg ikke lest de andre svarene enda, men

Om jeg hadde sett deg med dine arr så hadde jeg notert meg det, men jeg hadde ikke stirret på de eller deg. Jeg tenker at alle mennesker har noe å slite med og jeg synes ikke noe om å få andre til å føle seg værre eller utilpass pga. noe de ikke kan gjøre noe med. For meg hadde det viktigst vært hvordan du er som person og ikke hvordan armene eller arrene dine er.

Har du noen du stoler på som kunne hjelpe deg med det? Du kunne jo prøve dette noen ganger, med hjelp av den personen du stoler på.

Eks.

1. dagen tar du på en t-shorte (en du føler deg vel i). Du og den personen du stoler på kan gå sammen ned til butikken/kiosken i nærheten av der du bor. Eller dere kan starte med å gå ned til postkassen sammen. Også går dere tilbake sammen, gjøre dette ett par ganger pr. stasjon (postkassen/butikken/kiosken) og gjenta til du føler deg trygg nok.

Deretter kan du øve på å begynne å gå til postkassa alene (gjenta til du føler deg trygg), også butikken (gjenta til du føler deg trygg), osv. Alle de gangene du går alene bør den personen som hjelper deg være hjemme hos deg, slik at du har noen å "komme hjem til" og som kan ta deg imot. Det er også viktig for deg å noterer eller snakke om hva som du føler virker og ikke virker, hva du eventuelt kan gjøre neste gang.

Om du ser at noen ser arrene prøve å hev deg over det og ikke bry deg om det, tenk på de menneskene som er glad i deg, kjærsten din, andre som betyr noe for deg. Vær stolt av armene dine, øv deg gjerne hjemme i speilet, eller med den personen som kan hjelpe deg.

Håper du vil føle deg trygg nok til å kunne gå i det du ønsker. Vær stolt av deg selv og dine armer

Endret 1. august 2010 av lille_lam

[Gjest Pucifer]

Jeg har store arr på den ene armen...de som er fra selvskadingen for mange år siden syns nesten ikke, og folk skal være veldig nyfikne for å se dem.

Derimot så tror alle at jeg driver med selvskading i dag fordi mitt kjære dyr alltid skraper meg opp på armen når jeg holder ham for å klippe klørne :/

Til syvende og sist, så bryr jeg meg veldig lite om hva folk tror. Om jeg kan gjøre deres hverdag litt mer spennende ved at de har noe å sladre om, ja værsågod

[Kråkesaks]

Det kommer an på hvor mange og hvor dype arr det er. Ser jeg ett arr eller to så tenker jeg ikke annet enn at vedkommende har skadet seg selv. Er det mange så tenker jeg litt som stjernekyss, at vedkommende ikke bare har skadet seg selv, men gjort livet vanskelig også for sine nærmeste. Jeg hadde en venninne som til stadighet kuttet seg og skadet seg alvorlig. Flere ganger ringte hun meg og ba meg om å ringe 113. Hun måtte også opereres fordi hun hadde kuttet av flere sener på armene.

Selvsagt hadde hun det fælt, men hun lagde et så voldsomt oppstyr at hun slet ut alle rundt seg. Etter at hun hadde skadet seg selv gjorde hun også et stort nummer ut av det og fikk alle andre til å gjøre ting for henne for det kunne jo ikke hun gjøre som hadde skadet seg. Hun har flyttet og jeg har ikke kontakt med henne lenger, men sist jeg hørte fra henne hadde hun fått hjelp. Jeg håper både for hennes og hennes nærmest at hun tar bedre vare på seg selv.

[Gjest Nanette]

Hva om noen har brent seg, blitt bitt eller hatt ulykke av noe slag slik at de har arr, tenker dere at det også er selvskading da? Eller kanskje blitt utsatt for vold f eks knivstikk. Det skjer.

[AnonymBruker]

Hei! Tenkte nettopp på dette med arr og sommerklær og fant denne tråden igjen! (Jeg er Gjest_Juliet fra forrige side)

Jeg ble veldig inspirert til å prøve å gå litt lettere kledd ifjor, da jeg leste denne tråden, men må innrømme at det har vært vanskeligere enn jeg trodde. Har vel faktisk bare turt det en gang, tok av meg genseren mens jeg sto i kø i butikken for så å ta den på meg igjen før jeg betalte Babysteps

Er det noen andre som har erfaringer å dele? F.eks om du har fått kommentarer, sure blikk el?

[Ego]

Jeg har hverken fått kommentarer eller sure blikk. Kanskje jeg har vært heldig?

Folk har jo såklart lagt merke til det, men stort sett virker det som de velger å overse arrene.

[sequin]

Jeg har fått rare blikk og dumme spørsmål... Det er alltid slik i begynnelsen, etterhvert gikk det over, eller jeg la ikke merke til det mer og tenkte "jaja, det er faktisk bare sånn jeg er".

Nå har jeg en del forskjellige arr da, men armene mine ser ut som en stor ulykke.

Noe som overrasker meg mest er at tanter og onkler igjen og igjen spør "herregud hva har skjedd med armene dine?", også må jeg si IGJEN "eh det er fordi jeg brant meg for noen uker siden", også spør de ikke mer, bare hvordan jeg brant meg..

Jeg skjønner ikke hvordan de glemmer brannsårene fra gang til gang..

Det har kun vært en gang hvor en har "avslørt meg", det var i vinter på julebort, og jeg hadde brannmerker på hele undersiden av begge underarmene. Så spurte en av kollegaene til samboeren min hva som hadde skjedd og hvorfor jeg hadde så mange arr, jeg svarte samme gamle brannsårhistorien om stråle ovn og greier.

Denne kollegaen av samboeren min kjente jeg godt på ungdomskolen og han så på meg og sa "heh ikke lyv, jeg ser hva du driver med, trenger ikke forkalre noe mer" også smilte han og dra samtalen overp å noe annet, det var veldig godt egentlig.

[Dragonfly84]

Arr på armer og ben som ikke gjør annen skade enn å ødelegge andre følelsesmessig gjør meg opprørt.

Jeg gjorde det som et alternativ til å ta livet av meg, som jeg tror ville ødelagt andre følelsesmessig i mye større grad. Arr som jeg den gangen kunne skjule og som jeg nå må forklare ødelegger ikke andre. Jeg kutta i en periode lenge etter en ulykke som ga meg det jeg trodde var kroniske skader som kraftig forringet livskvaliteten min. Da foreldrene mine oppdaga arr på armene mine mange år etter, da jeg faktisk hadde blitt frisk, sa jeg bare noe sånt som "det var veldig vanskelig da jeg var syk" og det var det.

Jeg dømmer ingen med arr. Alle har forskjellige grunner. Dog blir jeg irritert når jeg hører om barne- og ungdomsskoler hvor det er in å kutte seg og vise fram arrene.

Jeg har hatt mye tanker om arrene mine, alt fra at jeg hater dem til at det er en del av meg, som forteller om en periode i livet mitt som tross alt endte bra. Nå syns jeg det er greit om folk ser det, men jeg vil helst ikke prate om det. Jeg satt på t-bana i går og leste avisa, og holdt den sånn at jeg kom på etterpå at folk sikkert så arrene, men da tenkte jeg bare at det er fint at de ser folk som virker helt vanlige og friske som har arr. Mange hører bare om de ekstreme som må legges inn for å ikke skade seg selv så mye at de må sys hele tida, og tenker ikke på at de som ser veltilpassa og vanlige ut kan ha en fortid som kuttere. Det er veldig mange som har skada seg, og det syns jeg bør komme fram i lyset. Det er et større problem enn folk flest vet om.

Endret 12. mai 2011 av Dragonfly84

[AnonymBruker]

Jeg har også arr fra selvskading for flere år siden, men som ikke er synlig for andre (untatt når jeg kler av meg). Det er jeg glad for, for selv skjemmes jeg hver gang jeg ser de (om noen skulle lure på hvor de er er det på lårene). Jeg liker ikke å ha bikini på på sommeren, men etter at jeg har blitt vant til blikkene jeg får når jeg først kler av meg har jeg forstått at jeg bare må overse det. Jeg er jo bare sånn jeg er, og arrene er en del av meg. Som de synger på Papa Roach's "last resort": "The scars reminds us that the past is real".

Tror det er flere som har skadet/skader seg selv enn man tror, og de fleste sliter nok litt innimellom med skamfølelse e.l og det å skulle vise det fram til offentligheten. Har også vurdert å få laserbehandling for det, men (vet dette høres veldig rart ut) jeg er nesten litt glad i arrene mine. De minner meg på noe som var vanskelig og tøft, men viser også at jeg var sterk nok til å komme meg ut av det til slutt.

Vi må bare være glad for at vi har kommet oss ut av det

[Gjest Lege]

Må si jeg er forundret over noen av svarene i denne tråden.

Jeg er lege, og jobber daglig med pasienter. Noen dager med frakk, andre dager med korte ermer. Som 14-åring hadde jeg en periode som var vanskelig, og klarte å lage 12 ganske symmetriske arm på den ene underarmen min. Arrene er der fremdeles, men de er ikke veldig tydelige - selv om en ser dem om en ser godt etter. Skal dette hindre meg fra å arbeide med mennesker? I yrket mitt tvinges jeg til å gå i kortermet i visse situasjoner og da kan jeg ikke dekke til arrene. Jeg tenker på arrene som en del av meg, og synes ikke de vitner om at jeg er svakere eller dårligere til å takle problemer enn andre. Dette er noe som ligger over 15 år tilbake i tid, og reflekterer 6 måneder av livet mitt. Jeg kan ikke la det styre tilværelsen den dag i dag.

Har jeg fått spørsmål om arrene? Ja, flere ganger. DA svarer jeg utfra situasjonen. Jeg har svart alt fra at jeg var uheldig med en "spesiell maskin" til at jeg hadde en tøff periode i tenårene til at jeg ikke ønsker om snakke om det. Det viktigste er at jeg viser at det ikke stresser meg å bli spurt om det. Det er helt ok å spørre, men det er opp til meg hva jeg vil svare.

Når jeg ser andre med arr tenker jeg at de nok også har hatt en tøff periode i livet sitt. Men hvem er det vel som går gjennom et liv uten å oppleve tyngre perioder? Jeg kan ikke si at noen er svakere enn andre fordi de har arr, for det vet jeg ingenting om.

Når det er sagt har arrene plaget meg mye gjennom studietiden og resten av ungdomstiden min. Det er få ting jeg angrer mer på enn de triste høstkveldene da jeg merkelig nok fant trøst i noe så destruktivt. Men gjort er gjort, og jeg kan ikke tenke som så at jeg ikke kan jobbe som lege fordi jeg hadde en slik periode som 14 åring!

Så TS - lev med arrene dine. La folk tenke hva de vil tenke. Det viktige er hva du tenker - og at du ikke lar en vond periode i fortiden styre fremtiden din!

[trudelu]

Siden du spør, skal jeg svare helt ærlig uten å pynte på sannheten.

Jeg tenker at jeg skulle ønske folk som driver med sånn tenkte over at de arrene kommer de til å ha hele livet, og at det er temmelig kjipt siden livssituasjonen ofte forandrer seg.

Jeg lurer også på om personen gjorde det for å få oppmerksomhet på en "teit" måte i fjortisalderen, eller om det var "ekte".

Det tenker jeg og. Har noen kjipe arr på den ene armen selv, og jeg er faktisk mest bekymret for at folk skal tro det var en emo-fjortiss-periode. Jeg hadde det faktisk tøft, og det er jeg ikke flau over.. Tror det er pga det at jeg er flau over arrene mine!

Har tidligere fått en del frekke kommentarer ang dem, og det gjør vondt. Selv om de er mange år gamle.

Men det virker som de fleste ikke legger merke til dem, jeg går i kortermete klær mye av tiden, og folk snakker "dritt" til meg om andre som selvskader seg f.eks. uten å blunke! (Det er jo selvfølgelig litt ubehagelig å være meg i den situasjonen og armen smyger seg bort under ett eller annet. Men poenget er at de ikke merker det.)

[Gjest Reproductivist]

Jeg ville trodd du prøvde å være/er kul/goth/emo.

[AnonymBruker]

Jeg ville trodd du prøvde å være/er kul/goth/emo.

Pga meningene til sånne som deg går jeg i langermet omtrent hele sommeren og holder på å svime av i varmen.

Bortsett fra de få gangene hvor jeg klarer å tenke at meningene til sånne som deg ikke betyr en dritt for meg.

[Gjest Reproductivist]

Pga meningene til sånne som deg går jeg i langermet omtrent hele sommeren og holder på å svime av i varmen.

Bortsett fra de få gangene hvor jeg klarer å tenke at meningene til sånne som deg ikke betyr en dritt for meg.

Ja det gir mening. Du går i langermet fordi jeg synes du er kul.

[Vulpes]

Flere jeg kjenner har arr på armene, så det er ikke noe som sjokkerer meg - dessverre.

Ser jeg en voksen dame med gamle arr på armene tenker jeg at hun tydeligvis slet en del i ungdommen. Jeg synes ikke noe mindre om folk bare fordi de har drevet med selvskading, så jeg synes ikke du skal tenke alt for mye på det. Men det er klart at folk vil legge merke til det om de er veldig tydelige, det kommer du ikke unna. Men jeg vil tro at de fleste skjønner at selvskadingen sannsynligvis er et avsluttet kapittel i livet ditt

[FantasDick]

Jeg har arr på armene mine, sikkert 30-40 på hver arm. Tidligere skammet jeg meg over arrene og forøkte å skjule dem, men etter noen år begynte jeg bare å tenke på at de (som alt annet) har vært med på å forme meg som jeg er i dag, de er en del av livet mitt. Jeg kom meg opp/ut av all dritten og står sterk i dag - og det synes jeg ikke er noe å skamme seg over! Jeg bruker gjerne topper og kjoler, og tenker svært sjeldent over arrene.

Jeg har fått både blikk, halv-frekke kommentarer og nysgjerrige spørsmål om arrene og jeg sier det som det er; jeg hadde en tung periode, kuttet meg og prøvde å ta livet mitt. Det er ikke aktuelt i dag. Alle sammen har slått seg til ro med det.

[Gjest döderlein]

Jeg har drevet med selvskading, men har alltid skjult det veldig godt. Jeg snakket aldri med familien min om det, de visste ingen ting. Prøvde å fortelle noen venner det, men de tok det aldri opp igjen. Så det finnes forskjellige situasjoner innen det her også.

[AnonymBruker]

TS her:

Så fint og se at denne tråden er blitt hentet opp igjen. Jeg skjønner vi er ganske mange som sliter med dette, og det synes jeg er trist.

Når det gjelder meg og mine arr så har jeg begynt å bli litt tøffere. Det er noen flere venner jeg tør å gå i kortarma rundt, jeg trener i kortarma og jeg har til og med gått i kortarma sammen med svigers. Det har virkelig vært kjempetøft og -skummelt, men samtidig har jeg erfart at det er ingen som behandler meg på en annen måte, de respekterer meg fortsatt for den personen jeg er og ingen spør spørsmål. Disse faktorene gjør at jeg nå har flere situasjoner jeg kan være i med hele meg, og det synes jeg er befriende. Jeg tør fortsatt ikke gå i sommerkjole i byen med masse mennesker rundt meg, men kanskje jeg kommer så langt en dag også.

Det tar den tida det tar, og jeg må nok bare bruke den tiden jeg trenger på å gå de skrittene.

Jeg ønsker dere alle en strålende flott helg.