Arr på armene

[Rosalie]

Når jeg ser slikt, så tenker jeg "stakkar". Hverken mer eller mindre.

[Gjest Gjest]

Jeg må si at jeg tenker litt som stjernekyss. Det har ikke med at jeg er intolerant å gjøre, men at det bringer opp så mange vonde minner. Jeg har nøyaktig samme erfaring som henne og det å fnyse av hennes erfaringer er like galt som at noen ikke har full aksept for at andre driver selvsakding. Det ER viktig å ha forståelse for mennesker som har levd som pårørende for noen som driver med selvskading, psykiske lidelser er ikke noe som rammer bare en person, det er noe som rammer en hel familie.

Hun svarte ærlig om hva hun tenkte, men var likevel ikke dømmende og negativ til at man skal skjule arrene. Selv mener jeg at man på ingen måte skal skjule arrene på privat basis. I min familie er det i alle fall full aksept for sommerkjoler, og jeg ville syntes det var veldig trist om søsteren min som endelig har kommet seg ovenpå ikke skulle nyte en dag i sommerkjole lenger. Kjoler er en gledelig del av livet:)

Sånn mer i jobb mener jeg at man bør skjule. Selv som kassadame mener jeg man bør skjule arrene, fordi det forteller for mye privat informasjon til en profesjonell relasjon. En del relasjoner (ok, ikke nødvendigivs butikkansatt) skal ikke inneholde dyptgående privat informasjon om den ene parten. Er man sykepleier skal man pleie den syke, den syke skal ikke måtte tenke over den psykiske helsen eller forhistorien til til den som pleier en. I kundeforhold bør det være på samme måte, kunden skal ikke måtte forholde seg til forhistorien til den man kjøper noe av. Dette har ikke noe med at jeg ikke aksepterer eller dømmer, men fordi jeg mener at offentlige relasjoner skal holdes på et profesjonellt nivå, og arr på hendene er å gi ut noe langt annet enn profesjonell informasjon å gi til klientene/samarbeidspartene sine.

[Berentsens]

Sånn mer i jobb mener jeg at man bør skjule. Selv som kassadame mener jeg man bør skjule arrene, fordi det forteller for mye privat informasjon til en profesjonell relasjon. En del relasjoner (ok, ikke nødvendigivs butikkansatt) skal ikke inneholde dyptgående privat informasjon om den ene parten. Er man sykepleier skal man pleie den syke, den syke skal ikke måtte tenke over den psykiske helsen eller forhistorien til til den som pleier en. I kundeforhold bør det være på samme måte, kunden skal ikke måtte forholde seg til forhistorien til den man kjøper noe av. Dette har ikke noe med at jeg ikke aksepterer eller dømmer, men fordi jeg mener at offentlige relasjoner skal holdes på et profesjonellt nivå, og arr på hendene er å gi ut noe langt annet enn profesjonell informasjon å gi til klientene/samarbeidspartene sine.

Hvordan skal en sykepleier som har arr på armene, kunne skjule disse i jobben sin?

Dersom det er et problem at folk man er i kontakt med på jobbe, kundeforhold som du sier, ikke skal vite noe om ens privatliv, så er det ganske mye man skal skjule. Da bør f.eks. gifteringer og religiøse tegn bli forbudt. Det samme med bilder av familie på kontoret.

[Gjest Gjest_Anna_*]

Jeg vokste opp med en venninne som var psykisk ustabil og drev med selvskading, For min del var det såpass tøft å alltid bekymre seg for henne, komme løpende til alle døgnets tider osv, at jeg holder avstand til nye bekjentskaper med arr, rett og slett fordi jeg ikke orker å bli involvert i noe som er så negativt og krevende igjen.

[Hetheru]

Bær arrene dine stolt! De er symbol på at du har vært gjennom noe jævlig, men greid å kjempe deg ut av det. Det er en del av forhistorien din, og ikke noe å skamme seg over

Signerer denne. Hvis du tør å gå i kortermet og kjole, er det et bevis til både deg selv og andre at du er kommet over dette. At du er sterkere.

[Lapetos]

Siden du spør, svarer jeg ærlig hva jeg føler. Jeg har vokst opp i en familie med selvskading. Jeg ikke vet noe om deg personlig, så dette er ikke rettet mot deg som person, men blir jeg oppgitt over folk med disse arrende du snakker om. Fordi dere overhodet ikke tok noe hensyn til dem dere skremte og såret ved å oppføre dere på den måten. At dere ikke klarte å håndtere følelsene deres på en annen måte. Alt dramaet som gjorde at de andre barna i familien ikke fikk skikkelig oppfølging fordi det alltid var krise med dere. De som vasket opp blodet deres mens foreldrene tok dere med på legevakta.

Arr på armer og ben som ikke gjør annen skade enn å ødelegge andre følelsesmessig gjør meg opprørt.

No offense, men dette er en helt typisk holdning for folk som ikke helt vet hva selvskading handler om. (Det vil si: som ikke har drevet med det selv.) Men, man kan jo ikke klandre folk for det - det er altfor dårlig opplysning om psykiske lidelser og selvskading ute og går.

Folk flest, føler jeg, tenker at dette bare er fordi de som skader seg selv vil ha oppmerksomhet. Dette stemmer ikke. (Eller - jo, det stemmer muligens på noen - men ikke alle.) Jeg skal ikke skrive en lang avhandling om selvskading, og grunnen(e) til selvskading, men jeg skal skrive at når lysten/trangen til selvskading kommer over en, er det veldig, veldig, veldig vanskelig å la være. Det krever en enorm styrke å klare å overvinne den lysten, og det er noe svært mange som driver med det mangler.

Jeg kjenner en del som har drevet med selvskading, og har selv drevet med det. Det er ikke gøy - verken for de involverte, eller deres pårørende. Til slutt når man gjerne et punkt hvor man innser at man må slutte. Eller man får det bedre i livet.

Det hjelper ikke å få kjeft/moralpreken fra folk man er glad i - selv om jeg godt forstår hvorfor de gir det - for da får man dårlig samvittighet, og lysten til å kutte seg selv/brenne seg selv, etc kommer over en igjen.

Det er en vanskelig problemstilling, og et vanskelig problem. Jeg forstår veldig godt at de nærmeste reagerer når en person skader seg selv, men det hjelper ikke med moralprekener og/eller kjeft.

Jeg fikk også vondt av en venninne av meg som drev med selvskading, veldig heftig selvskading, men jeg kjeftet ikke på henne. For jeg visste hvordan hun hadde det. Nå har heldigvis både hun og jeg klart å slutte med det. Om det skyldes en utrolig selvbeherskelse, eller at livene våre har forbedret seg, vet jeg ikke. Sannsynligvis er det en kombinasjon av de to. Og godt er det

[Gjest strykebrett]

Jeg vokste opp med en venninne som var psykisk ustabil og drev med selvskading, For min del var det såpass tøft å alltid bekymre seg for henne, komme løpende til alle døgnets tider osv, at jeg holder avstand til nye bekjentskaper med arr, rett og slett fordi jeg ikke orker å bli involvert i noe som er så negativt og krevende igjen.

Har samme erfaring. Holder meg unna folk med den typen arr. Jeg skjønner at det høres strengt og kanskje arrogant ut, men jeg orker bare ikke dramaet. Og når en først er blitt dratt inn i noe slikt så kommer en ikke ut av det heller, så jeg er føre var og holder meg unna.

[ihearttom]

Jeg har en eks kjæreste som drev med selvskading på armer og overkropp. Han prøvde også å ta selvmord en gang, i løpet av den korte tiden jeg var sammen med ham.

Jeg syntes synd på ham, og jeg tror desverre det var nettopp det som var hele årsaken til at jeg 'holdt ut' med ham i det hele tatt. Jeg var forelsket i ham før vi ble sammen, men visste desverre ikke om alle disse problemene før vi var blitt kjærester, og det skremte meg hver gang han ble opprørt/sint/lei seg, og jeg følte stadig at jeg måtte være ekstremt forsiktig med alt jeg gjorde og sa hele tiden.

Så når jeg ser andre med slike arr, så tenker jeg bare 'stakkars, hun har nok hatt det like vondt inni seg som det han hadde'.

[Gina_]

Jeg tenker at det er en person som har/har hatt det vanskelig, og at jeg håper de er på bedringens vei. Sender de gjerne et smil om jeg kan det, og syns de er tøffe som tør vise det.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at det er svake mennesker som ikke evner å ta kontroll over egen situasjon. Også blir jeg oppgitt når de mener alle andre skal ha medfølelse fordi de skader seg, og "har du ikke gjort det selv så har du ingen rett til å mene noe" holdningen.

Og ang spl med korte ermer, man vil fort miste tillitt hos både kolleger og pasienter om man kommer med massevis av arr på armene. I alle fall der jeg jobber. Men så kjenne vi mange selskadere i mils omkrets fordi de har vært der som pasienter, så de hadde neppe blitt tatt inn til intervju en gang (somatisk avd altså, ikke psyk).

[Berentsens]

Nå handler denne tråden om arr etter selvskading. Men hva med dem som har arr på armer og andre steder, som ikke kommer fra selvskading. Skal disse også skjule arrene sine? Og er det mulig å skille mellom arrene, altså å kunne vite hvilke arr som skyldes selvskading og hvilke arr som skyldes andre ting?

[Gjest strykebrett]

Nå handler denne tråden om arr etter selvskading. Men hva med dem som har arr på armer og andre steder, som ikke kommer fra selvskading. Skal disse også skjule arrene sine? Og er det mulig å skille mellom arrene, altså å kunne vite hvilke arr som skyldes selvskading og hvilke arr som skyldes andre ting?

Man ser forskjell ja. Arr om skyldes uhell er ikke symmetriske. Det er vel ingen som har parallelle uhell oppover hele armen, eller uheldigvis har skjært seg likt på begge armene.

[Berentsens]

Man ser forskjell ja. Arr om skyldes uhell er ikke symmetriske. Det er vel ingen som har parallelle uhell oppover hele armen, eller uheldigvis har skjært seg likt på begge armene.

Jeg vil nå påstå at ikke alle som selvskader kutter likt, ei heller like mye. Og det går da fint an å få parallelle kutt som er uhell.

[stjernekyss]

No offense, men dette er en helt typisk holdning for folk som ikke helt vet hva selvskading handler om. (Det vil si: som ikke har drevet med det selv.) Men, man kan jo ikke klandre folk for det - det er altfor dårlig opplysning om psykiske lidelser og selvskading ute og går.

Folk flest, føler jeg, tenker at dette bare er fordi de som skader seg selv vil ha oppmerksomhet. Dette stemmer ikke. (Eller - jo, det stemmer muligens på noen - men ikke alle.) Jeg skal ikke skrive en lang avhandling om selvskading, og grunnen(e) til selvskading, men jeg skal skrive at når lysten/trangen til selvskading kommer over en, er det veldig, veldig, veldig vanskelig å la være. Det krever en enorm styrke å klare å overvinne den lysten, og det er noe svært mange som driver med det mangler.

Jeg kjenner en del som har drevet med selvskading, og har selv drevet med det. Det er ikke gøy - verken for de involverte, eller deres pårørende. Til slutt når man gjerne et punkt hvor man innser at man må slutte. Eller man får det bedre i livet.

Det hjelper ikke å få kjeft/moralpreken fra folk man er glad i - selv om jeg godt forstår hvorfor de gir det - for da får man dårlig samvittighet, og lysten til å kutte seg selv/brenne seg selv, etc kommer over en igjen.

Det er en vanskelig problemstilling, og et vanskelig problem. Jeg forstår veldig godt at de nærmeste reagerer når en person skader seg selv, men det hjelper ikke med moralprekener og/eller kjeft.

Jeg fikk også vondt av en venninne av meg som drev med selvskading, veldig heftig selvskading, men jeg kjeftet ikke på henne. For jeg visste hvordan hun hadde det. Nå har heldigvis både hun og jeg klart å slutte med det. Om det skyldes en utrolig selvbeherskelse, eller at livene våre har forbedret seg, vet jeg ikke. Sannsynligvis er det en kombinasjon av de to. Og godt er det

Hei Lapetos. Jeg vet veldig mye om selvskading og psykiske lidelser. Du trekker en del slutninger her som ikke er riktige, og som jeg ikke har gitt deg grunn til å tro.

Fint at du og venninnen din har kommet ut av det.

[stjernekyss]

Jeg må si at jeg tenker litt som stjernekyss. Det har ikke med at jeg er intolerant å gjøre, men at det bringer opp så mange vonde minner. Jeg har nøyaktig samme erfaring som henne og det å fnyse av hennes erfaringer er like galt som at noen ikke har full aksept for at andre driver selvsakding. Det ER viktig å ha forståelse for mennesker som har levd som pårørende for noen som driver med selvskading, psykiske lidelser er ikke noe som rammer bare en person, det er noe som rammer en hel familie.

Hun svarte ærlig om hva hun tenkte, men var likevel ikke dømmende og negativ til at man skal skjule arrene. Selv mener jeg at man på ingen måte skal skjule arrene på privat basis. I min familie er det i alle fall full aksept for sommerkjoler, og jeg ville syntes det var veldig trist om søsteren min som endelig har kommet seg ovenpå ikke skulle nyte en dag i sommerkjole lenger. Kjoler er en gledelig del av livet:)

Hei, jeg har faktisk aldri støtt på noen som har samme erfaring som meg (men det er vel gjerne fordi de tingene er jo noe man "ikke skal snakke om"), så det var egentlig ganske "godt" å se at det finnes flere av oss

til deg

[Lapetos]

Hei Lapetos. Jeg vet veldig mye om selvskading og psykiske lidelser. Du trekker en del slutninger her som ikke er riktige, og som jeg ikke har gitt deg grunn til å tro.

Fint at du og venninnen din har kommet ut av det.

Jo - jeg trakk nok desverre litt forhastede slutninger, og det beklager jeg! Men jeg følte jeg ble litt "irritert" (i mangel av et bedre ord) - og da skrev jeg litt for raskt, hurtig og uten helt å tenke meg om.

Heldigvis gjelder en del av det jeg skrev generelt, så da er det i det minste litt verdi i innlegget fremdeles Det var overhodet ikke meningen å på noen måte være frekk mot deg. Eller trekke forhastede slutninger.

[Gjest Gjest]

No offense, men dette er en helt typisk holdning for folk som ikke helt vet hva selvskading handler om. (Det vil si: som ikke har drevet med det selv.) Men, man kan jo ikke klandre folk for det - det er altfor dårlig opplysning om psykiske lidelser og selvskading ute og går.

Nei, hun sier ikke den typiske holdningen. HUn sier ikke at dette blir gjort for å skape tilsiktet oppmerksomhet, hun sier at det medfører seg mye smerte hos dem som må rydde opp, kjære på legevakta og generellt gå rundt og være redd for at noen i familien skader seg. Det er noe langt annet enn å si at dette er noe folk gjør for å få oppmerksomhet.

Når man har levd med en person som er sterkt selvskader i familien (særlig om det er en person som også er suicida, selv om jeg er fullt klar over at disse tingene på ingen måte må henge sammen) så vet man mye om dynamikken bak selvskading. Både jeg og hun vet at dette hanlder om smerte, en intens smerte. Det er derfor det er så vondt for oss, fordi vi må se på at en vi er glad i har det så vondt. Samtidig havner vi rundt alltid i andre rekke for denne personens smerte. Vi mister foreldrene våre fordi foreldrene ikke klarer å konsentrere seg om annet enn denne andres smerte. Vi opplever at våre problemer blir minimale i forhold og dermed ikke har tid til å støtes for, samtidig som vi kjenner at vi ikke kan tynge våre foreldre med våre problemer fordi vi ikke ønsker å bekymre dem enda mer enn de allerede er bekymret.

Derfor kjennes det veldiug egoistisk ut, derfor er det helt naturlig at man skulle ønske at den andre kunne løse problemene på en annen måte. Det handler ikke om at vi ikke forstår, men at vi så inderlig skulle ønske at det skulle vært annerledes. Det kjennes så inderlig urettferdig å bli påført den smerten som det er å se nye arr på armene til noen man er glad i. Det kjennes inderlig inderlig urettferdig å bli "utsatt" for en så vond situasjon uten å kunne gjøre noe for å forandre det... å være helt maktesløs og se på at en person kutter seg dypere denne gangen... Det handler ikke om at vi ikke forstår, men det handler om at det oppleves som urettferdig... urettferdig fordi man ikke kan gjøre noe, urettferdig fordi man påføres en smerte av andre som ikke er ens egen, urettferdig fordi man sev må sette seg selv til side for den andres smerte, urettferdig fordi det er vondt å tøke blod til en man er glad i...

VÅre holdninger har ikke noe å gjøre med at VI ikke forstår, fordi vi vet det er "ufrivilig" og noe en person gjør når den er desperat og ikke finner en annen utvei. Likevel kjennes det urettferdig å måtte leve med en annens smerte på denne måten. Det er mange som ikke forstår hvordan vi pårørende har det. Faktisk har jeg ikke en gang blandt helsevesenet fått forståelse for hvordan det er å være søster til noen som skader seg. Jeg er jo "bare" en søster så dette skal liksom ikke angå meg.

Psykiske lidelser rammer ikke bare en person, det rammer en hel familie. Det å rammes av en slik sykdom kan kjennes urettferdig og periodevis ufattelig egoistisk ut. Det er en situasjon som andre også bør forstå. Det er ikke bare den som er syk som skal forstås, det skal også være forståelse for dem som ser dynamikken i selvskadingen og som ser at det kunne vært løst på en annen måte (selv om vi forstår at den som bedriver ikke selv ser denne løsningen og dermed kjenner seg maktesløs). Mennesker med tunge psykiske lidelser blir per definisjon egoistiske, de har ofte ikke energi til å tenke på annet enn seg selv, tankene sløves også ned slik at det ikke er mye tanker igjen til å fokusere på andre, og tankene forvris til at de ikke ser egne løsninger eller andre løsninger på egen situasjon. Men for oss som da har klare tanker og sitter og ser på blir klart frustrert av å se at en person ikke klarer å se hvordan deres handlinger påvirker dem rundt seg. Jeg sier ikke at de bare skal slutte, fordi det sårer meg, men jeg sier at det er en tosidig greie og at det lett for dem på utsiden kan ses veldig egoistisk ut. Dersom du ikke ser dette viser også du en veldig typisk fordom mot pårørende, som også har opphav i lite kunnskap om hvordan den situasjonen er. (jeg har støtte for mine erfaringer i litteratur om pårørende for mer alvårlige psykiske lidelser som schisofreni, og jeg mener litteraturen der kan generaliseres til alle alvårlige psykiske lidelser når det kommer til familiedynamikk som resultat av lidelsen)f

Jeg beklager at jeg kupper tråden litt, men jeg syntes det var en viktig nyanse å få frem.

[Lapetos]

Nei, hun sier ikke den typiske holdningen. HUn sier ikke at dette blir gjort for å skape tilsiktet oppmerksomhet, hun sier at det medfører seg mye smerte hos dem som må rydde opp, kjære på legevakta og generellt gå rundt og være redd for at noen i familien skader seg. Det er noe langt annet enn å si at dette er noe folk gjør for å få oppmerksomhet.

Når man har levd med en person som er sterkt selvskader i familien (særlig om det er en person som også er suicida, selv om jeg er fullt klar over at disse tingene på ingen måte må henge sammen) så vet man mye om dynamikken bak selvskading. Både jeg og hun vet at dette hanlder om smerte, en intens smerte. Det er derfor det er så vondt for oss, fordi vi må se på at en vi er glad i har det så vondt. Samtidig havner vi rundt alltid i andre rekke for denne personens smerte. Vi mister foreldrene våre fordi foreldrene ikke klarer å konsentrere seg om annet enn denne andres smerte. Vi opplever at våre problemer blir minimale i forhold og dermed ikke har tid til å støtes for, samtidig som vi kjenner at vi ikke kan tynge våre foreldre med våre problemer fordi vi ikke ønsker å bekymre dem enda mer enn de allerede er bekymret.

Derfor kjennes det veldiug egoistisk ut, derfor er det helt naturlig at man skulle ønske at den andre kunne løse problemene på en annen måte. Det handler ikke om at vi ikke forstår, men at vi så inderlig skulle ønske at det skulle vært annerledes. Det kjennes så inderlig urettferdig å bli påført den smerten som det er å se nye arr på armene til noen man er glad i. Det kjennes inderlig inderlig urettferdig å bli "utsatt" for en så vond situasjon uten å kunne gjøre noe for å forandre det... å være helt maktesløs og se på at en person kutter seg dypere denne gangen... Det handler ikke om at vi ikke forstår, men det handler om at det oppleves som urettferdig... urettferdig fordi man ikke kan gjøre noe, urettferdig fordi man påføres en smerte av andre som ikke er ens egen, urettferdig fordi man sev må sette seg selv til side for den andres smerte, urettferdig fordi det er vondt å tøke blod til en man er glad i...

VÅre holdninger har ikke noe å gjøre med at VI ikke forstår, fordi vi vet det er "ufrivilig" og noe en person gjør når den er desperat og ikke finner en annen utvei. Likevel kjennes det urettferdig å måtte leve med en annens smerte på denne måten. Det er mange som ikke forstår hvordan vi pårørende har det. Faktisk har jeg ikke en gang blandt helsevesenet fått forståelse for hvordan det er å være søster til noen som skader seg. Jeg er jo "bare" en søster så dette skal liksom ikke angå meg.

Psykiske lidelser rammer ikke bare en person, det rammer en hel familie. Det å rammes av en slik sykdom kan kjennes urettferdig og periodevis ufattelig egoistisk ut. Det er en situasjon som andre også bør forstå. Det er ikke bare den som er syk som skal forstås, det skal også være forståelse for dem som ser dynamikken i selvskadingen og som ser at det kunne vært løst på en annen måte (selv om vi forstår at den som bedriver ikke selv ser denne løsningen og dermed kjenner seg maktesløs). Mennesker med tunge psykiske lidelser blir per definisjon egoistiske, de har ofte ikke energi til å tenke på annet enn seg selv, tankene sløves også ned slik at det ikke er mye tanker igjen til å fokusere på andre, og tankene forvris til at de ikke ser egne løsninger eller andre løsninger på egen situasjon. Men for oss som da har klare tanker og sitter og ser på blir klart frustrert av å se at en person ikke klarer å se hvordan deres handlinger påvirker dem rundt seg. Jeg sier ikke at de bare skal slutte, fordi det sårer meg, men jeg sier at det er en tosidig greie og at det lett for dem på utsiden kan ses veldig egoistisk ut. Dersom du ikke ser dette viser også du en veldig typisk fordom mot pårørende, som også har opphav i lite kunnskap om hvordan den situasjonen er. (jeg har støtte for mine erfaringer i litteratur om pårørende for mer alvårlige psykiske lidelser som schisofreni, og jeg mener litteraturen der kan generaliseres til alle alvårlige psykiske lidelser når det kommer til familiedynamikk som resultat av lidelsen)f

Jeg beklager at jeg kupper tråden litt, men jeg syntes det var en viktig nyanse å få frem.

Nei, som jeg sa i innlegget før ditt - jeg trakk forhastede slutninger, og skrev for fort uten helt å tenke meg om. Om ikke annet, er jeg i det minste ydmyk nok til å si unnskyld dersom jeg har gjort noe feil

Jeg vet utmerket godt at det er vondt for familie og pårørende i det hele tatt når noen driver og skader seg selv. Men det er forferdelig vondt for folk som driver med det/har drevet med det å få høre at det er egoistisk også. Derfor det altfor lite gjennomtenkte og nyanserte svaret.

Men jeg vet at det er mange som tror det blir gjort bare for å få oppmerksomhet, og som jeg også nevnte, skrev jeg noe generelt også. Det var ikke bare rettet mot en person. Såklart jeg skulle tenkt meg om, og såklart jeg skulle ordlagt meg ganske annerledes og spesifisert i det første innlegget at jeg skrev veldig mye på generelt grunnlag.

Men det forandrer fortsatt ikke det faktum at det er vondt å høre at man er egoist, i tillegg til at man har det så vondt ellers at man tyr til selvskading. Så igjen: jeg beklager et litt for lite gjennomtenkt innlegg. Men jeg hadde i det minste mine grunner, og var overhodet ikke ute etter å fornærme noen.

[Gjest yojo]

Ja, historien er en del av meg, en viktig del, men samtidig en del av meg jeg ikke ønsker å vedkjenne meg.

Samtidig er behovet for å være "hele meg" mer og mer tilstede.

Og ja, det har styrt mer enn nok allerede.

Kanskje dette skal være mitt prosjekt for sommeren? Å tørre og vise frem den delen av meg også...

Jeg ser jo de jentene (det er helt sikkert gutter som sliter/har slitt med dette også, men de er ikke, for meg ihvertfall, like synlige) med arr på armene som ikke bryr seg noe om det. Og jeg skjønner ikke hvordan de finner frem det motet i seg selv, selv om jeg også synes det er tøft gjort av dem. Bare gi F på en måte.

Men takk for svar Stjernekyss

Takk

Det er dette jeg håper at alle vil tenke, samt at de kun tenker det og ikke stiller noen spørsmål.. *håper*

Ja, mange ville nok tenkt at du var fornøyd med deg selv igjen

[Gjest ts]

Takk igjen for svar

Det er jammen ikke enkel tematikk dette her.

Det er noen av dere som skriver at dere bevisst unngår personer med arr. Gjelder dette mennesker med nye arr, eller også gamle arr?

Jeg kan forsåvidt skjønne det godt, jeg, jeg ville heller ikke vært venn med meg da jeg hadde det som vanskeligst.

Og jeg er veldig enig (her kan jeg nok virke litt kynisk i mitt standpunkt, og det beklager jeg) i at en ikke bør la arrene synes på jobb. Når jeg er på jobb er jeg helt profesjonell, og hvis arrene skulle vært synlig for kollegaer m.fl hadde jeg nok hatt problemer med å holde meg i den profesjonelle rollen.

Tenker på en ting, at det høres ut som om det er veldig stort inne i hodet ditt, så lurer på;

1. Hva er egentlig det verste som kan skje? og

2. Hva er det du er redd for?

Jeg tror det verste som kan skje er at venner og de rundt meg begynner å behandle meg annerledes. At de blir skremt, viker unna eller begynner å "synes synd" på meg. Ja, rett og slett at jeg ikke blir den samme personen for dem lenger og ikke blir tatt på alvor for den personen og de rollene jeg er i idag.

Og jeg er redd for at med synlige arr så får jeg den vonde fortida veldig nærme meg igjen..

Man ser forskjell ja. Arr om skyldes uhell er ikke symmetriske. Det er vel ingen som har parallelle uhell oppover hele armen, eller uheldigvis har skjært seg likt på begge armene.

Jeg er nok ikke helt enig med deg her. De som har sett, og tatt profesjonelle vurderinger av mine arr, har ytret at de kan se ut som brannsår. Nå er jo ikke jeg objektiv i synet på mine egne arr, men jeg tror det er noe i utsagnet deres, ihvertfall hvis de ser dem litt på avstand.