Arr på armene

[neon_sun]

Jeg hadde lurt på om vedkommende har det bra nå. Vet om ei, som omtrent ikke har et område på armene der det ikke er arr, hun skjemmes ikke, og dekker dem ikke til. Hva jeg tenker om henne? Jeg tenker det er stygt, og hvorfor hun ikke skjuler dem mer. Ja, det er dumt tenkt, men tror det er normalt å tenke slik.

Jeg er delvis enig her.Jeg hadde nok skjult det litt om jeg hadde opplevd det som skjemmende. Folk ER fordømmende som søren, og det er enkelte blikk jeg faktisk ikke hadde klart å heve meg over. Heldigvis er arrene mine såpass "uskyldige" at de ikke synes om man studerer kroppen min nøye. Likevel bagatelliserer jeg ikke problemet mitt (eller dvs. delvis tidligere problem), og blir litt provosert av dere som framstiller det som om selvskadere har et valg. Hadde jeg følt jeg hadde et valg, hadde jeg da aldri skadet meg. Jeg har aldri villet påføre meg den skammen.

Sånn btw. så er selvskading og stigmatisering noe som provoserer meg temmelig mye, jeg skrev bacheloroppgave om stigmatisering av selvskading i helsevesenet og selvskading, og jeg håper jeg som sykepleier en gang kan få brukt mine egne erfaringer som hjelp i møte med selvskadere.

[Gjest yojo]

Da var isåfall halvparten av jentene på min skole syke ifølge deg. Da jeg gikk på ungdomsskolen og første året vgs, var det populært å kutte seg. De satt i friminuttene og sammenlignet arr og sår, og de som hadde de verste "vant". Mange som satt i timene med passer og diverse og kuttet seg opp.

Forskjell på noen få sår, og en selvskader. Men jeg mener at dem som skader seg selv for å få oppmerksomhet, eller av psykiske årsaker (det kan være psykiske vansker hos dem som gjør det for å få oppmerksomhet) kan ha nytte av å få hjelp.

[Gjest yojo]

Jeg er delvis enig her.Jeg hadde nok skjult det litt om jeg hadde opplevd det som skjemmende. Folk ER fordømmende som søren, og det er enkelte blikk jeg faktisk ikke hadde klart å heve meg over. Heldigvis er arrene mine såpass "uskyldige" at de ikke synes om man studerer kroppen min nøye. Likevel bagatelliserer jeg ikke problemet mitt (eller dvs. delvis tidligere problem), og blir litt provosert av dere som framstiller det som om selvskadere har et valg. Hadde jeg følt jeg hadde et valg, hadde jeg da aldri skadet meg. Jeg har aldri villet påføre meg den skammen.

Sånn btw. så er selvskading og stigmatisering noe som provoserer meg temmelig mye, jeg skrev bacheloroppgave om stigmatisering av selvskading i helsevesenet og selvskading, og jeg håper jeg som sykepleier en gang kan få brukt mine egne erfaringer som hjelp i møte med selvskadere.

Hva mener du om selvskadere? At det er deres psykiske vansker som spiller inn, eller at det er "oppmerksomhet". Jeg mener at man er syk når man bevisst påfører seg selv skade.

[Gjest Gjest]

Forskjell på noen få sår, og en selvskader. Men jeg mener at dem som skader seg selv for å få oppmerksomhet, eller av psykiske årsaker (det kan være psykiske vansker hos dem som gjør det for å få oppmerksomhet) kan ha nytte av å få hjelp.

Disse jentene jeg snakker om, de lagde dype kutt (ikke alle var like ille selvfølgelig), og hun ene ble kjørt på legevakta for å sy midt i en skoletime fordi hun hadde kuttet så dypt. Har sett et par av disse jentene i ettertid, og de har rimelig mye arr den dag i dag etter dette. At alle disse jentene hadde store psykiske problemer, og var "ordentlige" selvskadere, går jeg rett og slett ikke med på. Ikke når det er i så stort omfang. Og dessverre, når jeg ser noen med arr i dag, tenker jeg automatisk tilbake på denne tiden i dag. Disse folkene er de som har dratt i gang hele stigmatiseringen vil jeg si, da det ble gjort bare for å få status på skolen.

[Gjest yojo]

Disse jentene jeg snakker om, de lagde dype kutt (ikke alle var like ille selvfølgelig), og hun ene ble kjørt på legevakta for å sy midt i en skoletime fordi hun hadde kuttet så dypt. Har sett et par av disse jentene i ettertid, og de har rimelig mye arr den dag i dag etter dette. At alle disse jentene hadde store psykiske problemer, og var "ordentlige" selvskadere, går jeg rett og slett ikke med på. Ikke når det er i så stort omfang. Og dessverre, når jeg ser noen med arr i dag, tenker jeg automatisk tilbake på denne tiden i dag. Disse folkene er de som har dratt i gang hele stigmatiseringen vil jeg si, da det ble gjort bare for å få status på skolen.

Skjønner forsåvidt hva du mener, men at du kutter deg så dypt at du må på legevakt, da mener jeg fortsatt at personen sliter med noe psykisk

[neon_sun]

Hva mener du om selvskadere? At det er deres psykiske vansker som spiller inn, eller at det er "oppmerksomhet". Jeg mener at man er syk når man bevisst påfører seg selv skade.

Jeg personlig mener at selvskadere er syke. Grunner til selvskading er individuell for hver enkel, selvfølgelig finnes det folk som gjør dette for å kommunisere, men generelt tror jeg det er en reaksjonsmåte som følge av psykisk sykdom. Personlig ble det en måte for meg å reagere på, først om jeg hadde det vondt, så generelt for å regulere følelser. For eksempel skada jeg meg av og til for å slappe av nok til å få sove, og da jeg fikk B på en eksamen jeg trodde jeg skulle stryke på, skada jeg meg av glede. Jeg har ikke hatt en voldsom traumatisk barndom, men har en familie som hysjer problemer veldig ned og har alltid et "det ordner seg" og "det er ingenting"-svar. Jeg tror dette er min årsak, jeg har aldri hatt skikkelige "problemer" i forhold til familien. Men nå dreide seg dette egentlig ikke om meg:P Jeg ville bare gi et perspektiv på at selvskadere kommer i alle former, årsaker og diagnoser.

Selvskading er et feilt reaksjonsmønster, og et sykt reaksjonsmønster. MEN det finnes også selvskadere som ellers er "friske", man må ikke ha en gedigen depresjon, være bipolar ovs...Jeg har generelt voldsom respekt og sympati for "stigmatiserte" mennesker, og syns folk skal tenke litt på at det er 100 forskjellige grunner til at mennesker skader seg selv, uten å dømme dem som oppmerksomhetssøkende. Om noen går så ekstemt ut for å få oppmerksomhet,er jo dette også et sykelig tegn.

[Gjest yojo]

Jeg personlig mener at selvskadere er syke. Grunner til selvskading er individuell for hver enkel, selvfølgelig finnes det folk som gjør dette for å kommunisere, men generelt tror jeg det er en reaksjonsmåte som følge av psykisk sykdom. Personlig ble det en måte for meg å reagere på, først om jeg hadde det vondt, så generelt for å regulere følelser. For eksempel skada jeg meg av og til for å slappe av nok til å få sove, og da jeg fikk B på en eksamen jeg trodde jeg skulle stryke på, skada jeg meg av glede. Jeg har ikke hatt en voldsom traumatisk barndom, men har en familie som hysjer problemer veldig ned og har alltid et "det ordner seg" og "det er ingenting"-svar. Jeg tror dette er min årsak, jeg har aldri hatt skikkelige "problemer" i forhold til familien. Men nå dreide seg dette egentlig ikke om meg:P Jeg ville bare gi et perspektiv på at selvskadere kommer i alle former, årsaker og diagnoser.

Selvskading er et feilt reaksjonsmønster, og et sykt reaksjonsmønster. MEN det finnes også selvskadere som ellers er "friske", man må ikke ha en gedigen depresjon, være bipolar ovs...Jeg har generelt voldsom respekt og sympati for "stigmatiserte" mennesker, og syns folk skal tenke litt på at det er 100 forskjellige grunner til at mennesker skader seg selv, uten å dømme dem som oppmerksomhetssøkende. Om noen går så ekstemt ut for å få oppmerksomhet,er jo dette også et sykelig tegn.

Jeg er 100 % enig med deg!

Har hatt noen forelesninger om dette temaet, og ingen av de har sagt at dette gjøres for "moro skyld", og de gjør det som oftes ikke for å få sympati heller.

Mange av selvskaderene har kontroll i forhold til skading, jeg har jobbet med en selvskader og hun ryddet opp etter seg, og vi skulle ikke lage noe "sryr" rundt det.

Hun sa fra hvis det ble for dypt, slik at vi kunne reise på legevakten for å sy.

[neon_sun]

Jeg er 100 % enig med deg!

Har hatt noen forelesninger om dette temaet, og ingen av de har sagt at dette gjøres for "moro skyld", og de gjør det som oftes ikke for å få sympati heller.

Mange av selvskaderene har kontroll i forhold til skading, jeg har jobbet med en selvskader og hun ryddet opp etter seg, og vi skulle ikke lage noe "sryr" rundt det.

Hun sa fra hvis det ble for dypt, slik at vi kunne reise på legevakten for å sy.

Kan jeg spørre hva du studerer? På sykepleien hadde vi ingen forelesninger om temaet, og det stod et par setninger i psykiatribøkene våre kun. Jeg tror forresten at menneskers holdning til selvskading som regel skyldes frykt og mangel på forståelse, noe som i og for seg er forståelig, og gjør dette til et så viktig tema.

[Gjest samme gjest]

Skjønner forsåvidt hva du mener, men at du kutter deg så dypt at du må på legevakt, da mener jeg fortsatt at personen sliter med noe psykisk

Jeg skjønner hva du mener og. Tror nok skolemiljøet der jeg bodde var riemlig destruktivt, som sagt drev ca halvparten av jentene på med dette, i tillegg til andre "risiko" ting. F.eks. kvelelek var veldig populært, altså at man kveler hverandre til man svimer av. Var en del som havna på legevakten etter slikt og. Det var jeg og noen håndfuller andre som ikke holdt på med slike ting i det hele tatt, og for meg er det like ufattelig i dag hvorfor folk ønsker å utsette seg for slikt. Ikke at jeg dømmer eller noe, men synes det er kjempevanskelig å forstå.

Som sagt så tenker jeg tilbake på disse folkene når jeg ser noen som har drevet med selvskading, men jeg vet jo også at det er et stort problem for de som sliter med det. Jeg tror nok at det er mye av det samme som ligger bak selvskading som ligger bak spiseforstyrrelser. Spiseforstyrrelsene handler jo egenlig ikke så mye om slanking i seg selv, som det handler om kontroll, og det er vel der selvskading også ligger? SF er jo også en slags form for selvskading.

[Minttu]

Har bare lest første innlegg, men tenkte jeg skulle skrive

Er ei på snart 20, sleit med det samme da jeg var 15 til 16 ca.

Så har noen på underarmen og 7 små, tydelige nederst på overarmen (kun venstre arm). De var slettes ikke dype eller fæle, men alt slikt vises, så man har noen hvite streker.

Før syntes jeg jo at det var fælt, men det tok lang tid før folk fant ut også.

Ting ble bedre etter at jeg møtte kjære, og etterhvert har jeg bare driti i de arra.

Ja, jeg har synlige arr, men hvis folk ikke kan takle det, så synd for de.

Hadde det vært en hel haug hadde jeg skjønt det. De på underarmen ser man ikke så godt, siden man sjelden ser den delen av armen.

Noen ganger lar jeg genseren være over arrene, noen ganger vil man bare ikke vise de.

Men som regel bryr jeg meg ikke, jeg orker rett og slett ikke.

Det er pga en stund i mitt liv, og hvis folk absolutt må vite hvorfor, så sier jeg litt men ikke akkurat hva og hvorfor.

Alle trenger ikke vite!

Ja, det kan være fælt, men man må bare leve med det, komme over den perioden og begynne med et nytt kapittel

Og ang. det å fjerne de, jeg har sett kremer og slik som skal gjøre de mindre tydeligere, men kan dessverre ikke vise til noe.

[Gjest yojo]

Kan jeg spørre hva du studerer? På sykepleien hadde vi ingen forelesninger om temaet, og det stod et par setninger i psykiatribøkene våre kun. Jeg tror forresten at menneskers holdning til selvskading som regel skyldes frykt og mangel på forståelse, noe som i og for seg er forståelig, og gjør dette til et så viktig tema.

Jeg er sykepleier til våren og jeg har jobbet i psykiatrien et par år nå, og sett selvskadere på nært hold og har bygget opp relasjoner til disse, ut i fra de relasjonene og den kunnskapen jeg har fra studiene, mener jeg det jeg står for her

[Gjest yojo]

Jeg skjønner hva du mener og. Tror nok skolemiljøet der jeg bodde var riemlig destruktivt, som sagt drev ca halvparten av jentene på med dette, i tillegg til andre "risiko" ting. F.eks. kvelelek var veldig populært, altså at man kveler hverandre til man svimer av. Var en del som havna på legevakten etter slikt og. Det var jeg og noen håndfuller andre som ikke holdt på med slike ting i det hele tatt, og for meg er det like ufattelig i dag hvorfor folk ønsker å utsette seg for slikt. Ikke at jeg dømmer eller noe, men synes det er kjempevanskelig å forstå.

Som sagt så tenker jeg tilbake på disse folkene når jeg ser noen som har drevet med selvskading, men jeg vet jo også at det er et stort problem for de som sliter med det. Jeg tror nok at det er mye av det samme som ligger bak selvskading som ligger bak spiseforstyrrelser. Spiseforstyrrelsene handler jo egenlig ikke så mye om slanking i seg selv, som det handler om kontroll, og det er vel der selvskading også ligger? SF er jo også en slags form for selvskading.

Ja, SF og selvskading er jo ofte kombinert også, i allefall det jeg har erfart.

Disse jentene/guttene bør bli fanget opp mye tidligere i systemet, så kanskje de ikke ender opp med at dette tar kontroll over livene deres.

[neon_sun]

Jeg er sykepleier til våren og jeg har jobbet i psykiatrien et par år nå, og sett selvskadere på nært hold og har bygget opp relasjoner til disse, ut i fra de relasjonene og den kunnskapen jeg har fra studiene, mener jeg det jeg står for her

Du har tilsynelatende flotte holdninger da:) Håper det er i overkant flere slike som deg som kommer ut som sykepleiere nå til dags. OT: Lykke til med siste innspurten:) Jeg fikk min første lønn som sykepleier i dag, og det var stas:)Skal begynne i jobb på en stemningslidelsepost på mandag, og gru-gleder meg:)

[Gjest yojo]

Du har tilsynelatende flotte holdninger da:) Håper det er i overkant flere slike som deg som kommer ut som sykepleiere nå til dags. OT: Lykke til med siste innspurten:) Jeg fikk min første lønn som sykepleier i dag, og det var stas:)Skal begynne i jobb på en stemningslidelsepost på mandag, og gru-gleder meg:)

Takk, det var hyggelig å høre

og gratulerer til deg med første sykepleie lønn

[Gjest strykebrett]

Skal begynne i jobb på en stemningslidelsepost på mandag, og gru-gleder meg:)

Ganske OT her, men jeg ble utrolig nysgjerrig; hva er stemningslidelsespost?

[Humleblomst]

Du leser noe inn i innleggene mine som ikke er der, og tillegger meg holdninger som jeg ikke har.

Som selvskader tror jeg ikke du forstår hvordan det er å være pårørende. Jeg tror ikke du vet hvordan det er å være et barn som lurer på om det er hele familien din som kommer til å komme hjem fra legevakten eller ikke, og hva slags følelser det setter i gang.

Nå må du la være å degradere andre menneskers hardt gjennomlevde erfaringer med ideer om at det er "fordommer" og "utenfor de friskes fatteevne". Når man har en selvskader i familien, er ingen i familien "friske" - vi blir syke av det alle sammen.

Flott at du ønsker å få folk til å tenke, men vær så vennlig å ikke rette det mot meg, for jeg tilhører ikke målgruppen din. Folk som ikke har erfaring, og som har fordommer er målgruppen din.

Så fortsett å spre det glade budskap, - til dem det gjelder!

Stjernekyss: Jeg føler meg veldig misforstått her, og jeg gjentar: Mine innlegg var ikke ment som et personlig angrep på deg! Og alt jeg skrev var ikke rettet direkte mot deg! Det eneste fra deg som jeg reagerte på var det du skrev om at du blir oppgitt på selvskadere fordi de ikke tar hensyn til dem rundt. Og jeg prøver å formidle at det å ta hensyn til dem rundt ikke er noe reelt valg når man nå engang er blitt syk på en slik måte at man er selvskader. Og jo, jeg har faktisk opplevd å være pårørende også, og det er ikke en situasjon jeg bagatelliserer (det var ihvertfall ikke ment slik, beklager om det ble oppfattet sånn).

[neon_sun]

Ganske OT her, men jeg ble utrolig nysgjerrig; hva er stemningslidelsespost?

Og ganske seint svar her, har vært uten nett lenge nå. Stemningslidelser er diagnoser som bipolare (manisk-depressiv) og depresjon.

[Gjest Juliet]

Takk til TS for temaet! Jeg har selv en del arr (begge underarmene er vel ett eneste stort arr) og jeg går alltid(!) med genser. Selv da jeg var i syden og det var omtrent 40 grader i skyggen. Det er veldig begrensende hva man kan gjøre føler jeg, når man alltid må passe på å skjule deler av kroppen. Sommeren er alltid en trist tid fordi jeg ikke kan gjøre de tingene man vanligvis gjør som å gå på stranda osv. Jeg føler meg også ganske dum når svetten renner og folk spør hvorfor jeg ikke tar av meg genseren.. Så det blir slik at jeg unngår sosiale situasjoner mest mulig.

Før hadde jeg 4 tynne små arr på underarmen fra ungdomstiden og da pleide jeg å gå i singlet, kjole ol. En gang i blandt spurte folk hva som hadde skjedd og jeg svarte vagt "det er en lang historie" eller noe lignende.

Nå lurer jeg på om jeg kanskje skal være tøff nok til å prøve meg med 3-kvart genser el. nå i sommer takket være TS og dere andre. Om folk synes det er stygt er greit, håper bare jeg ikke får fordømmende eller sure blikk!

Når det gjelder det med helsepersonell ol. er jeg også ganske overrasket. Har blitt "tvunget" på legevakten et par ganger og reaksjonene til de som jobber der er utrolige! Det har som regel vært natt, og lite å gjøre de gangene jeg har vært der, men alikevel virker noen leger og sykepleiere veldig irriterte og sure fordi jeg "forstyrrer" kvelden deres. En av legene presterte faktisk å si "neste gang kan du holde deg hjemme, jeg gidder hvertfall ikke å sy deg".. Hallo! De får faktisk lønn for det de gjør! Jeg forstår at det er irriterende om de har mye å gjøre og folk som er syke, har vært utsatt for noe osv. og så kommer det en som faktisk har skadet seg selv. Men uansett går det ann å oppføre seg høflig! Jeg har en del veldig store arr fordi jeg låste meg inne og ikke ville på legevakten pga holdningene deres, noe jeg nå angrer veldig på i ettertid. Jeg har alltid tatt ut stingene selv, med neglklipper og pinsett, aldri gått til kontroll eller lege, selv når sårene ble infiserte.

Men, det skal sies at jeg har møtt veldig mange hyggelige leger og sykepleiere også.. Som har vært forståelsesfulle, gitt meg oppfølgningstilbud og informasjon. Jeg har også vært "prøvekanin" for en kjempehyggelig student som skulle lære "å sy" etter at de spurte høflig.. Mange har også sett at jeg var veldig flau, og oppmuntret og fleipet med meg for at jeg skulle føle meg bedre:)

Når det gjelder det med at folk tror selvskadere er oppmerksomhetssyke kan jeg godt forstå at de tenker sånn. Det er ihvertfall derfor jeg er så flau over arrene og ikke vil vise de. Men jeg har aldri kuttet meg selv, for så å gå til noen å klage over det. Det har som regel blitt oppdaget ved at folk så blod hjemme hos meg hvis de kom på uventet besøk og døren ikke var låst, at naboen (god venn) min luktet(!) blodet, venner ringte meg og jeg ikke svarte osv. Etter hvert ble det slik at jeg måtte sove med mobilen ved siden av hodeputen fordi jeg var redd de skulle ringe ambulanse om jeg ikke tok tlf. En gang var jeg på besøk hos en venninne og hadde ikke med meg lader, og når jeg kom hjem var døren brutt opp av brannvesenet (av alle ting) fordi jeg ikke hadde tatt tlf. Politiet har også klatret inn vinduet en gang jeg sov dypt og ikke hørte tlf.

Det er jo hyggelig at folk bryr seg, men jeg ønsket ikke noe av dette. Jeg prøvde å ta livet mitt et par ganger, men som regel var det bare selvskading, og da ordnet jeg opp selv. Uansett, poenget mitt er at jeg gjorde ikke dette for å få oppmerksomhet. I den perioden prøvde jeg å unngå kontakt med andre fordi jeg var veldig deprimert og jeg så ingen løsninger.

Jeg kjenner meg igjen i det noen over her sa om jenter som drev med selvskading på skolen. Vi hadde også en jente som holdt på å skrape seg opp på hender/armer med passer. Det var ingen epidemi, slik som på din skole, og jeg vet at den jenta var veldig usikker. Så hun gjorde det nok for å få oppmerksomhet.

Ble en veldig lang post dette her, men jeg tenkte bare å forklare litt hvordan det var når jeg holdt på med dette, til folk som kanskje ikke kjenner noen som har drevet med det.

Ha en fin dag!

[Gjest AnonymBruker]

Juliet: til deg fra meg.

Jeg har turt å gå litt med sommerkjole og t-skjorte foran noen "utvalgte" mennesker i sommer, og det har blitt gjort med en blanding av frykt og befrielse. De menneskene som nå har sett armene mine er mennesker som forhåpentligvis kommer til å være i livet mitt lenge lenge, og det er godt å vite at de kan akseptere meg for alt det jeg er.

-TS

[Gjest virvelvind]

Jeg sluttet med dette for to år siden, og nå går jeg i akkurat det som passer meg. Nå er armene mine langt ifra de verste, men det er likevel tydelig hva jeg har gjort. Hittil har jeg ikke hatt noen negative erfaringer. Folk flest overser det ganske enkelt, noe som passer meg helt fint. Hvis tilfeldige mennesker spørr hva/hvorfor o.l, svarer jeg ganske enkelt at det har de ikke noe med. Folk jeg har blitt kjent med i ettertid har akseptert at det er slik fortiden min er, noe jeg er veldig glad for

Jeg synes det er flott at du har turt å gå i kortermede plagg, du er kjempeflink! Håper at aksepten du får fra dine nærmeste etterhvert gir deg mot til å gå i hva du vil uansett hvem som er til stede Det er utrolig slitsomt å alltid måtte tenke på å sjule arrene, jeg gjorde det lenge selv, og det er fantastisk befriende når man klarer å gå med bare armer og hevet hode, selv om det er kjempetøfft i begynnelsen