Arr på armene

[Gjest -utlogget nå-]

Hei.

Jeg er ei jente i midten av 20-årene som har endel arr på armene etter selvskading. Disse er resultat etter en turbulent ungdomstid og en trøblete barndom- dvs at det er ca 10 år siden jeg hadde en selvskadingsproblematikk.

Jeg har undersøkt litt rundt om det er noe medisinsk/kirurgisk som kan gjøres for å få de fjernet. Det er det ikke..

Min hverdag nå bærer definitivt ikke preg av det jeg har gått gjennom. Jeg er i full jobb etter høyere utdanning, har verdens beste samboer, gode venner og lever rett og slett en "normal" hverdag. Men jeg skjuler hele tiden armene mine! Jeg vil ikke at folk skal se dem, jeg vil ikke at folk skal skjønne at alt ikke har vært bare bare hele tiden. Ja, det er rett og slett masse skam knyttet til de arrene.

Og jeg lurer har nå begynt å tenke på om dette er noe jeg har lyst til å forandre. Lurer på om jeg skal tørre å gå i kortarmet om sommeren med gode venner, i kjole på stranden etc.

Så det jeg egentlig lurer på; når dere ser jenter/kvinner med arr på armene, hva tenker dere om vedkommende?

Takk for svar

[Gjest Gjest]

Hvis det er gamle arr, tenker jeg at hun sikkert har hatt en vanskelig ungdom, og håper at hun har det bedre nå. Hvis det er friske arr blir jeg litt trist på hennes vegne.

[Gjest Problematique]

Jeg har noen få arr, men jeg har hud som har vanskelig for å få arr, så mesteparten av mine er forsvunnet fra armen. Jeg gidder ikke skjule de. Samboeren min har MYE arr, nedover hele armen, skulderen og brystet. Han går stolt i kortermet om sommeren. Hans er gamle, og det synes at de er gamle. Det er uhyre sjeldent at noen kommenterer det, og når det skjer, sier han bare "jeg hadde en tøff periode når jeg var yngre". Ikke noe mer enn det. Det har ikke vært noe problemer på arbeidsplasser (og han jobber i servicebransjen med mye kundehåndterig) eller i forhold til å få jobb.

Bær arrene dine stolt! De er symbol på at du har vært gjennom noe jævlig, men greid å kjempe deg ut av det. Det er en del av forhistorien din, og ikke noe å skamme seg over Jeg tror folk reagerer mer om du går i langermet hele sommeren gjennom.

[Gjest Huffsa]

Har endel, stygge og store arr på armer og ben.

Og jeg blåser totalt i hva andre mener om de. Bruker t-shorte og singlett om sommeren, har null problem what so ever med arrene mine. De er en del av meg, en del av fortiden min. Klart jeg er flau over at jeg holdt på sånn, men det er mange år siden, og gjort er gjort. Jeg får ikke tryllet de vekk heller, så da får jeg heller gjøre det beste ut av det.

Syntes ikke du skal skamme deg over de De er en del av deg, og en del av fortiden din. Og det er det lite å få gjort noe med.

Og til spørsmålet, når jeg ser folk med arr på armene så blir jeg nyskjerrig på hva som har ført til at de gjorde det.

[Pingting]

Hva jeg tenker når jeg ser arr fra selvskading? Medfølelse, sympati, litt nygjerrighet, gjenkjennelse (har vært gjennom en bitteliten sånn periode selv, og kjenner mange som har det). Om arrene er gamle så blir jeg faktisk oppriktig glad, for det er så fint å se at folk kommer seg gjennom slikt! Uansett passer jeg på å ikke kommentere det med mindre det kommer naturlig opp i samtalen.

[stjernekyss]

Siden du spør, svarer jeg ærlig hva jeg føler. Jeg har vokst opp i en familie med selvskading. Jeg ikke vet noe om deg personlig, så dette er ikke rettet mot deg som person, men blir jeg oppgitt over folk med disse arrende du snakker om. Fordi dere overhodet ikke tok noe hensyn til dem dere skremte og såret ved å oppføre dere på den måten. At dere ikke klarte å håndtere følelsene deres på en annen måte. Alt dramaet som gjorde at de andre barna i familien ikke fikk skikkelig oppfølging fordi det alltid var krise med dere. De som vasket opp blodet deres mens foreldrene tok dere med på legevakta.

Når jeg ser mennesker som har ordentlige arr, altså dype arr i pulsåren, tenker jeg at vedkommende har hatt det skikkelig jævlig, og får medfølelse og synes det er flott at vedkommende har klart å komme seg gjennom.

Arr på armer og ben som ikke gjør annen skade enn å ødelegge andre følelsesmessig gjør meg opprørt.

Men alt dette har allerede skjedd, og skaden er allerede forårsaket. Hva du velger å ha på deg ti år senere har ingenting å si.

Og så tenker jeg at du/ de har/ har hatt psykiske problemer, for det har dere.

[Gjest Problematique]

Unnskyld meg stjernekyss, men nå provoserer du meg noe ENORMT! Ti mennesker har ti forskjellige grunner til å kutte. Jeg kjenner jeg blir skikkelig sint av det du skriver! Akkurat nå er jeg så provosert at jeg greier ikke formulere et ordentlig svar engang.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at her er dei ei som ikke takler motgang. Og at dette kvinne mennesket var eller fortsatt er så psykisk ustabil til den grad at hu finner frem noe for å sitte å skjære i seg selv.

[Cata]

Var faktisk borti nettopp et slikt tilfelle sommer. Var innom en butikk og la merke til at ekspeditøren hadde tydelig arr oppver underarmene og det eneste jeg tenkte var: "Uffda, selvskading" Verken mer eller mindre. Tenkte ikke over om det var noe vedkommende hadde drevet med eller om det var noe h*n fremdeles drev med (var iallfall ingen ferske arr etter det jeg i farten kunne se) . For min del var det kun en observasjon.

[Mangomadness]

Jeg har undersøkt litt rundt om det er noe medisinsk/kirurgisk som kan gjøres for å få de fjernet. Det er det ikke..

De kan vel fjernes med laser? Tror du kan søke om støtte til dette, hvis det kan "bevises" at du ikke har kuttet deg på noen år.

[Siiw]

Jeg har å arr på armen etter sånt tull:P

og jeg har aldri brydd meg, gikk til og med armene oppe like etterpå. (passe på hva jeg sier så jeg ikke bryter regler), gud veit hvorfor. men jeg har aldri brydd meg om folk som har sett armene mine, så jeg synes du skal heve deg over det:-) ikke bry deg om andre...

Og om jeg ser noen med arr så synes jeg synd på dem, og at det må ha gjort veldig vondt når dem gjorde det. og om dem måtte sy:p for det så ikke ut som lite arr.. folk som har drevet med sånn- skjønner det vel på en annen måte, enn dem som aldri har gjort noe sånt..

[Gjest Problematique]

De kan vel fjernes med laser? Tror du kan søke om støtte til dette, hvis det kan "bevises" at du ikke har kuttet deg på noen år.

Kommer helt ann på hvor mye arr man har. Samboeren min undersøkte dette, og han hadde så mange/over et så stort område at det ikke nyttet å fjerne.

[Jenta21]

Kommer helt ann på hvor mye arr man har. Samboeren min undersøkte dette, og han hadde så mange/over et så stort område at det ikke nyttet å fjerne.

Kommer ann på hvor dype sår arrene stammer fra også. Ofte er den eneste muligheten å skjære bort arr og lage nye og "penere" arr. Så man kan redusere dem litt ved hjelp av en slik lang og smertefull prosess, men man kan ikke fjerne dem.

[Gjest ts]

Takk for mange gode svar fra alle sammen

Leser at spørsmålet har vekket ulike følelser og ulike tanker, og det er både forståelig og helt greit. Det er et vanskelig tema for mange...

Ang. laser: Nei, det kommer ikke til å bli noe bra resultat med mine arr. Eneste mulighet som kan gjøre en liten forskjell er visstnok hudtransplantasjon, men arrene kommer heller ikke til å bli 100% borte med det.

Det hender at jeg har turt å gå med litt lenger enn 3/4 arm, men jeg synes rett og slett det er temmelig grusomt. Føler meg ikke vel i situasjonen i det hele tatt. Frykter for spørsmål og frykter for at de skal synes eller tro noe annet om meg, etter de har sett arrene, enn de gjorde før.

Men samtidig så kommer de arrene til å bli værende, og jeg liker ikke tanken på å skulle resten av livet gå og skjule dette. Nei, huff det er vanskelig dette..

Arrene er på en måte én ting, men det er vel historien bak dem jeg vil skjule mest. Ikke det at jeg må fortelle noen om den, men samtidig vil nok folk skjønne at det er en historie som følger med arrene..

[stjernekyss]

Takk for mange gode svar fra alle sammen

Leser at spørsmålet har vekket ulike følelser og ulike tanker, og det er både forståelig og helt greit. Det er et vanskelig tema for mange...

Ang. laser: Nei, det kommer ikke til å bli noe bra resultat med mine arr. Eneste mulighet som kan gjøre en liten forskjell er visstnok hudtransplantasjon, men arrene kommer heller ikke til å bli 100% borte med det.

Det hender at jeg har turt å gå med litt lenger enn 3/4 arm, men jeg synes rett og slett det er temmelig grusomt. Føler meg ikke vel i situasjonen i det hele tatt. Frykter for spørsmål og frykter for at de skal synes eller tro noe annet om meg, etter de har sett arrene, enn de gjorde før.

Men samtidig så kommer de arrene til å bli værende, og jeg liker ikke tanken på å skulle resten av livet gå og skjule dette. Nei, huff det er vanskelig dette..

Arrene er på en måte én ting, men det er vel historien bak dem jeg vil skjule mest. Ikke det at jeg må fortelle noen om den, men samtidig vil nok folk skjønne at det er en historie som følger med arrene..

Hei igjen, vil først bare takke for at du aksepterer at jeg har de følelsene og tankene jeg har rundt det uten å fly i strupen på meg, det betyr visst en del for meg merker jeg

Historien er en del av deg uansett. Vi har alle en historie vi ikke er stolt av, eller ikke har lyst til å flagge med. Skjønner at det er skjørt at din ikke kan skjules, jeg hadde syntes det var grusomt om de styggeste minnene jeg har hadde syntes på meg. Men, jeg tror ikke disse tingene er så store for noen andre enn oss selv.

Kanskje det hjelper å flytte fokuset mer over fra hva du er redd for at andre skal tro, til hva som er viktig for deg? Da betyr ikke det andre mener så mye lenger. Og ofte er folk flest så opptatt av sine egne ting at de ikke legger merke til andres ting. Så selv om arrene dine er fullt mulige for folk å se, vil jeg egentlig tro at de aller færreste er interessert i historien bak. Folk flest liker den korte versjonen, ala den samboeren til problemettellerannet bruker!

Jeg vet ikke hvordan det er å ha arr man har påført seg selv, men jeg har en del arr som jeg har fått etter en alvorlig ulykke, og selv om det var en grusom opplevelse, er det på en måte godt at arrene er der, for de vitner om noe som preget meg og endret livet mitt for alltid. Det var på en måte en så viktig og livsendrende hendelse at jeg synes det er godt at folk kan se på meg at jeg er "litt ødelagt", om du skjønner? Jeg får en god del spørsmål om de, men det er nok fordi det er åpenbart at jeg ikke har laget dem selv. (Jeg har forøvrig fått den langsomme og smertefulle laserbehandlingen som det ble snakket om her, og det har hjulpet veldig mye)

Folk vil helt sikkert se på arrene dine, men jeg synes det er synd hvis det skal styre livet ditt. Det har tatt nok som det har allerede, har det ikke?

Jeg håper du går i kjole i sommer

[Berentsens]

Så det jeg egentlig lurer på; når dere ser jenter/kvinner med arr på armene, hva tenker dere om vedkommende?

Takk for svar

Da tenker jeg at det er en person som har slitt eller som sliter med noe. Jeg tenker ikke noe mer over det. Dersom det gjelder en person jeg kjenner godt, ville jeg nok ha tenkt mer på det, og selvsagt tatt det opp med vedkommende dersom det hadde vært ferske arr.

[tineline]

Jeg tenker "huff", verken mer eller mindre.

[Gjest yojo]

Jeg ville tenkt at hun hadde begynt og komme seg ovenpå Det er tøft når man går til å ikke bry seg om det

[Gjest ts]

Historien er en del av deg uansett. Vi har alle en historie vi ikke er stolt av, eller ikke har lyst til å flagge med. Skjønner at det er skjørt at din ikke kan skjules, jeg hadde syntes det var grusomt om de styggeste minnene jeg har hadde syntes på meg. Men, jeg tror ikke disse tingene er så store for noen andre enn oss selv.

Folk vil helt sikkert se på arrene dine, men jeg synes det er synd hvis det skal styre livet ditt. Det har tatt nok som det har allerede, har det ikke?

Jeg håper du går i kjole i sommer

Ja, historien er en del av meg, en viktig del, men samtidig en del av meg jeg ikke ønsker å vedkjenne meg.

Samtidig er behovet for å være "hele meg" mer og mer tilstede.

Og ja, det har styrt mer enn nok allerede.

Kanskje dette skal være mitt prosjekt for sommeren? Å tørre og vise frem den delen av meg også...

Jeg ser jo de jentene (det er helt sikkert gutter som sliter/har slitt med dette også, men de er ikke, for meg ihvertfall, like synlige) med arr på armene som ikke bryr seg noe om det. Og jeg skjønner ikke hvordan de finner frem det motet i seg selv, selv om jeg også synes det er tøft gjort av dem. Bare gi F på en måte.

Men takk for svar Stjernekyss

Jeg ville tenkt at hun hadde begynt og komme seg ovenpå Det er tøft når man går til å ikke bry seg om det

Takk

Det er dette jeg håper at alle vil tenke, samt at de kun tenker det og ikke stiller noen spørsmål.. *håper*

[stjernekyss]

Skjønner godt at du ikke ønsker vedkjenne deg alt sammen, samtidig høres det sunt ut at du ønsker mer og mer å være hele deg

Tenker på en ting, at det høres ut som om det er veldig stort inne i hodet ditt, så lurer på;

1. Hva er egentlig det verste som kan skje? og

2. Hva er det du er redd for?