Arr på armene

[The Kitten]

Jeg har aldri tenkt over hva jeg tenker når jeg ser en med arr på armene. Trolig ville jeg registrert det, og deretter ikke tenkt over det.

[Mio]

Jeg har også slitt med dette og har nå mange store og stygge arr. Jeg har godtatt at det er der selv om jeg virkelig hater dem. Dessverre får jeg ikke fjernet dem eller gjort noe med det.

Jeg har forståelse for at folk som har opplevd dette nært på kan tenke at det er vanskelig. Men er det ikke vanskelig for en som har opplevd kreft nær på livet, å se en kreftsyk uten hår på gata? Noen som har opplevd vold ser en person med blåveis? En som har opplevd spiseforstyrrelser ser en syk person? Det er sårt, men sånn er verden.

Selvskading er komplekse saker. Ofte handler det ikke om oppmerksomhet i det hele tatt. Noen sliter med dissossiering og husker ikke en gang at de har gjort det. Årsakene er mange. Det er så mye stigmatisering rundt dette, også blant helsepersonell.

Jeg har blitt møtt veldig dårlig av mange leger. Til tross for store skader har jeg ofte ikke turt å gå til legen og få det sydd. Jeg var redd for å bli behandlet dårlig nok en gang. Det førte til masse skam og gjorde at det bare ble verre.

Min familie har aldri hatt noen rolle eller vært involvert i mine problemer. Det er aldri de som har måttet ordne opp. Jeg har overlatt det til behandlingsapparatet. Nettopp fordi det er belastende nok i seg selv å vite at en man er glad i sliter så veldig. Det holder at de vet det. Noen behandlingsrolle skal de i hvert fall slippe!

Jeg har en plan om å bli sykepleier og vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det. Det eneste jeg tenker er at jeg blir veldig transparent. Jeg vil ikke virke uprofesjonell eller gjøre meg synlig for andre. Samtidig som det er viktig å fjerne tabuer og stigmaer. Jeg tror jeg er nødt til å slå meg til ro med at det er en del av meg og lære meg å svare på eventuelle spørsmål på en ok måte.

Andre mennesker har arr etter operasjoner, brann, andre skader. Jeg tenker selv; stakkars. Ikke noe mer eller mindre. Kanskje blir jeg nysgjerrig. Arr er arr. Det er ikke noe hokuspokus egentlig.

Jeg kan forresten ikke få fjernet det på annen måte enn transplantasjon og det er veldig uaktuelt å gjennomføre for min del.

Jeg føler med alle som har venner og familie som sliter med dette. Det må være fryktelig vondt å se deres smerte så konkret. Jeg har masse sympati for de som sliter med det selv. Uansett hvorfor man går løs på sin egen kropp er så individuell. Men vondt har alle de som sliter med selvskading. Jeg sammenligner det forøvrig med andre måter å skade seg selv på. Spiseforstyrrelser, rusproblemer og annet. Alt er forsøk på å holde ut noe vondt.

Jeg føler enorm respekt for de som har kommet seg ut av det. Og de rundt som har vært til støtte og hjelp. Det er veldig viktig å få bekreftelser på at man er bra nok selv med arr og problemer. Jeg har fått mange bekreftelser og oppmerksomhet rundt andre ting enn problemene mine. Det har hjulpet meg masse. Arr har ikke vært noe tema, men de andre kvalitetene jeg tross alt har.

[Gjest Glør]

Jeg tenker ikke så mye over det, det kan jo være alt fra ulykker til selvskading til scaring, og det vet jeg jo ikke alltid ved å se arrene. Jeg synes også er arr ofte er pent, enten det er ulykker eller gjort med hensikt, også synes jeg folk er tøffe som tør å vise arr, i en verden hvor blondiner med plastoverflate liksom er skjønnhetsindealet.

[Gjest Gjest]

Jeg har forståelse for at folk som har opplevd dette nært på kan tenke at det er vanskelig. Men er det ikke vanskelig for en som har opplevd kreft nær på livet, å se en kreftsyk uten hår på gata? Noen som har opplevd vold ser en person med blåveis? En som har opplevd spiseforstyrrelser ser en syk person? Det er sårt, men sånn er verden.

Jo, jeg er helt enig. Jeg var gjesten over her med det lange innlegget. Jeg vil bare spesifisere at jeg selvsagt ikke mener at man skal skjule det som privatperson selv om det for meg kan bringe opp vondre minner å se dette på andre. Mine vonde følelser er mine og andre skal ikke skjerme seg selv for at jeg skal skjermes fra mine følelser, de har jeg og bare jeg ansvar for.

Jeg valgte bare å svare via dette pårørende perspektivet fordi TS faktisk spurte om hva folk tenker og som pårørende kan man ha en del andre tanker om dette enn den generelle befolkning.

Som jeg også nevnte, i familien min viser søsteren min arrene sine og hun viser dem også til dagelig i andre sammenhenger. I situasjoner hvor hun skal tre inn i en litt annen rolle enn som privatperson feks som mor på et skolemøte eller på jobb dekker hun seg til fordi det er å vise litt vel mye av henne som privatperson i de relasjonene. Ikke fordi hun skjems, men fordi den informasjonen ikke hører hjemme i den relasjonen.

Å gå i pene klær, stropper, kjoler etc. er en del av livet. Man skal ikke bli frarøvd en del av livet (og en glede som det er å gå i en sommerkjole) bare fordi man bærer med seg en del av historien sin på kroppen. Det er viktig å nyte et normalt liv uten å måtte skjule hvem man er. De nermeste får ta en for den man er uansett, og klarer de ikke det er de ikke personer det er verdt å ha i livet uansett tenker i alle fall jeg.

[*Numi*]

Nå handler denne tråden om arr etter selvskading. Men hva med dem som har arr på armer og andre steder, som ikke kommer fra selvskading. Skal disse også skjule arrene sine? Og er det mulig å skille mellom arrene, altså å kunne vite hvilke arr som skyldes selvskading og hvilke arr som skyldes andre ting?

Jeg tror at når man vet at arrene man selv bærer på ikke stammer fra selvskading, uansett hvordan de ser ut, så er det ikke like mye skam knyttet til disse arrene som det kan være hos folk med arr etter selvskading. Så da føler man kanskje ikek nødvendigvis et like stort behov for å skjule de, da man kan fortelle hvordan man fikk de uten å utlevere en tragisk barndom/ungdomstid eller måtte lyve.

Nå mener jeg ikke at man bør skamme seg eller bør lyve, altså, jeg bare prøver å sette meg inn i hvorfor folk med arr fra selvskading kanskje ønsker å skjule arrene sine mer enn andre med uhellsarr.

Er man ikke flau over arrene sine så kan vel ingen andre si at man burde skjule dem, uansett grunnen for at man har de. Man bør bære hele seg med stolthet.

[Humleblomst]

Jeg har selv gamle arr på armene, og jeg viser armene mine som om de skulle være uten dem. Jeg tenker så godt som aldri på arrene lenger. Jeg vet ikke om folk reagerer på dem, men det er ingen som har reagert synlig på dem på veldig lenge ihvertfall. Men da de var nyere hendte det jeg følte et behov for å forklare at dette var et tilbakelagt kapittel av livet mitt. Men det handlet kanskje vel så mye om at jeg var ukomfortabel med dem, enn at andre reagerte så veldig mye. Ihvertfall etter at det ikke lenger var snakk om sår, men var blitt til arr.

Jeg tror andres reaksjon handler mye om hvordan du oppfører deg i forhold til dem selv. Er du synlig ukomfortabel med å vise arrene, så blir andre også ukomfortabel med det. Da virker det muligens som om man har noe å skjule, og folk reagerer. Ser jeg gamle arr på andre observerer jeg det som gamle selvskadingsarr, men tenker ikke stort mer over det. Det er klart at noen vil ragere med negative assosiasjoner på grunn av manglende kunnskap. Og det er noen som har slike opplevelser som stjernekyss beskriver som preger dem. Men når det gjelder sistnevnte vil jeg faktisk dra det så langt som å spørre: Ville man også fordømme en kreftpasient fordi h*n var syk og trengte mer oppmerksomhet? Eller en med diabetes? Det er jo ingen som våkner en morgen og bestemmer seg for å slite med psyken, og det er veldig tilfeldig hvem det er som får slike problemer (selv om det i mange tilfeller handler om vonde opplevelser og mobbing, men det er det igjen også tilfeldig hvem som blir utsatt for).

Da jeg laget mine arr var det veldig forbundet med skam, og hadde jeg hatt kunnskapen (om jeg kan kalle det det) om hvordan håndtere psyken min på en bedre måte, da hadde jeg så absolutt valgt en annen utvei. Mennesker endrer seg, jeg har ikke det samme turbulente følelseslivet i dag som jag hadde da jeg var 16, og jeg har i tillegg mange flere "verktøy" til å håndtere følelser som kommer når de kommer. Så å dømme meg for den jeg var da jeg var 16 er og blir et tegn på trangsynthet og/eller manglende kunnskap om temaet.

Når det gjelder folk som påstår at man ikke kan få symmetriske arr på "naturlig" vis så er det bare tull, jeg har ett "naturlig" arr på leggen som er veldig symmetrisk. Det oppsto da jeg mistet balansen som liten og skrapte leggen mot en ugjevn betongkant. Men det skal jo litt til for å bortforklare nesten-symmetriske arr på tvers på begge underarmene, da.. :gjeiper:

Endret 9. februar 2010 av Humleblomst

[Gjest strykebrett]

Når det gjelder folk som påstår at man ikke kan få symmetriske arr på "naturlig" vis så er det bare tull, jeg har ett "naturlig" arr på leggen som er veldig symmetrisk. Det oppsto da jeg mistet balansen som liten og skrapte leggen mot en ugjevn betongkant. Men det skal jo litt til for å bortforklare nesten-symmetriske arr på tvers på begge underarmene, da.. :gjeiper:

Det var sånne arr jeg mente. De selvskaderarrene jeg har sett er stort sett en lang rekke med tversoverkutt nedover hele armen, eller på kryss og tvers nedover hele armen. Da ser man jo godt at det ikke er tilfeldig akkurat.

[stjernekyss]

Og det er noen som har slike opplevelser som stjernekyss beskriver som preger dem. Men når det gjelder sistnevnte vil jeg faktisk dra det så langt som å spørre: Ville man også fordømme en kreftpasient fordi h*n var syk og trengte mer oppmerksomhet? Eller en med diabetes? Det er jo ingen som våkner en morgen og bestemmer seg for å slite med psyken, og det er veldig tilfeldig hvem det er som får slike problemer (selv om det i mange tilfeller handler om vonde opplevelser og mobbing, men det er det igjen også tilfeldig hvem som blir utsatt for).

Da jeg laget mine arr var det veldig forbundet med skam, og hadde jeg hatt kunnskapen (om jeg kan kalle det det) om hvordan håndtere psyken min på en bedre måte, da hadde jeg så absolutt valgt en annen utvei. Mennesker endrer seg, jeg har ikke det samme turbulente følelseslivet i dag som jag hadde da jeg var 16, og jeg har i tillegg mange flere "verktøy" til å håndtere følelser som kommer når de kommer. Så å dømme meg for den jeg var da jeg var 16 er og blir et tegn på trangsynthet og/eller manglende kunnskap om temaet.

Synes du det er en sammenheng mellom mine innlegg og ideen om å fordømme kreftsyke? :klø:

[robotkalle]

Siden du spør, svarer jeg ærlig hva jeg føler. Jeg har vokst opp i en familie med selvskading. Jeg ikke vet noe om deg personlig, så dette er ikke rettet mot deg som person, men blir jeg oppgitt over folk med disse arrende du snakker om. Fordi dere overhodet ikke tok noe hensyn til dem dere skremte og såret ved å oppføre dere på den måten. At dere ikke klarte å håndtere følelsene deres på en annen måte. Alt dramaet som gjorde at de andre barna i familien ikke fikk skikkelig oppfølging fordi det alltid var krise med dere. De som vasket opp blodet deres mens foreldrene tok dere med på legevakta.

Viser at selvskadings-spillet ikke funker. Family'n ser ikke på seg selv som delaktige i dette. Tvert i mot, de plasserer all skyld på selvskaderen.

[stjernekyss]

Viser at selvskadings-spillet ikke funker. Family'n ser ikke på seg selv som delaktige i dette. Tvert i mot, de plasserer all skyld på selvskaderen.

Jepp, lillesøster som sitter med vaskekluten alene og tørker opp blod har stor påvirkningskraft. Hun skjønner alt om "selvskadings-spillet", og tankene hennes dreier seg om skyld, og ikke redsel.

Virkeligheten er litt mer nyansert enn det. Alt handler ikke om interaksjoner i forhold til selvskaderen. Det er vel blant de tingene man ikke kan forstå om man ikke har opplevd det.

[Humleblomst]

Synes du det er en sammenheng mellom mine innlegg og ideen om å fordømme kreftsyke? :klø:

Nei, det synes jeg ikke. Og det sa jeg ikke heller. Det eneste jeg gjorde var å stille et spørsmål til de som fordømmer mennesker med psykiske problemer som oppmerksomhetsjegere (ikke bare deg, og det er ikke ment som et personlig angrep) om de ville hatt de samme følelsene om personen hadde kreft eller diabetes. For kreftpasienter og diabetespasienter trenger også forskjellig grad av ekstra oppmerksomhet i perioder. Det vil selvfølgelig alltid være noen personer som av forskjellige årsaker krever mer oppmerksomhet enn andre, men det vil det være uavhengig av om personen lider av psykisk sykdom eller kreft. Ingen ville gått ut og påstått at en kreftpasient er syk bare for å få mer oppmerksomhet, hvorfor går noen ut og mener at psykisk syke gjør det da? Jeg vet det handler om uvitenhet, men jeg synes det er trist.

Jeg skrev det jeg skrev i håp om at du og andre skulle få noe å tenke på, det var alt. Jeg har selv vært "den tilsynelatende oppmerksomhetsjegeren" i perioder av min ungdom, og det handlet ikke om at jeg ønsket å frarøve noen andre oppmerksomheten. Eller ødelegge for noen andre, for den saks skyld. Det handlet om at følelseslivet mitt i en periode var ødelagt og sykt. Jeg forstår veldig godt din side av saken, stjernekyss, men jeg forstår gjerne din søsters side av saken litt bedre enn deg. Det er faktisk ikke snakk om "vanlige vanskelige føleleser" når man er psykisk syk, så en person som alltid har vært psykisk frisk vil ikke ha forutsetningen til å forstå hva det er en psykisk syk person går gjennom.

Psykisk sykdom er komplisert og det er ikke noe pasienten har valgt selv. Noen ganger kan symptomene bedres av miljøforandring, noen ganger ved hjelp av terapi og kunnskap/lærdom om hvordan håndtere symptomene, noen ganger ved hjelp av medisiner. Veldig ofte må det litt av alt til for at pasienten skal bli bedre, og det tar som oftest tid før man blir bedre. Og ikke alle pasienter blir helt frisk, men noen lærer seg å leve med symptomene i forskjellig grad. Men det handler ikke om at symptomene (de syke følelsene) ikke er reele, eller påtatte for vinningens skyld. Jeg håper at samfunnet etterhvert aksepterer at psykiske syke pasienters symptomer er utenfor de friskes fatteevne, det er så synd at en så stor gruppe pasienter ikke blir trodd av så mange.

[Gjest Gjest]

Hvorfor blir det antatt at alle selvskadere har familier som ikke bare har vondt av dem og er bekymrede, men også må tørke blod etter dem, dra til legevakten med dem etc? Skjønner at normale familier bryr seg, og at sånne ting kan skje med selvskadere som skader veldig alvorlig, men... det er langt fra alltid likt. (Har slitt med angst, depresjoner, spiseforstyrrelser og kuttet, så er ikke utenforstående.9

[Gjest Gjest]

Jeg er litt sånn både og. Da jeg gikk på ungdomsskolen/vgs, ble det plutselig veldig populært å drive med selvskading. Halvparten av jentene i klassen drev med det, og mye av skoledagene gikk med til å vise hverandre arrene, og det var om å gjøre å dra den lengst mulig. Når jeg ser noen med arr, tenker jeg automatisk tilbake på de dagene. Men jeg vet jo at dette ikke gjelder for alle, for en del så var det jo fordi de hadde virkelige problemer som de ikke klarte å takle på noen annen måte. Men det er også viktig for dere å huske på at vi som ikke har opplevd disse problemene, for oss er det veldig vanskelig å forstå. For min egen del ville jeg aldri ha løst problemene mine på den måten (nå sier jeg ikke at jeg er perfekt, har gjort utrolig mye dumt selv!). Og da blir det vanskelig å forstå. For en tilfeldig person du møter på gaten, fest eller andre situasjoner betyr jo ikke det noe, men om det er mennesker du står nært til, og hvis arrene har stor innvirkning på deg fortsatt, er det viktig å huske på nettopp dette.

[Gjest Gjest]

Hvorfor blir det antatt at alle selvskadere har familier som ikke bare har vondt av dem og er bekymrede, men også må tørke blod etter dem, dra til legevakten med dem etc? Skjønner at normale familier bryr seg, og at sånne ting kan skje med selvskadere som skader veldig alvorlig, men... det er langt fra alltid likt. (Har slitt med angst, depresjoner, spiseforstyrrelser og kuttet, så er ikke utenforstående.9

Nei, det er nok i ekstreme varianter at det er slik. Selvskadiong henger sammen med psykisk sykdom, så det er ganske naturlig at det er veldig stor variasjon mellom hver person som selvskader seg. Noen er deprimerte, noen har hangst, noen er suicidale, noen har apiseforstyrrelser, noen missbruker narkotika, noen har personlighetsforstyrrelser så selvskading rammer et veldig vift spekter. Jeg tor ikke alle her inne antar at alle familier må kjøre til legevakten etc. men i noen tilfeller er personen så sterkt selvskadende at sårene er så dype at de må sys og personen er kanskje ute av sstand til å ta vare på seg selv ved å fek forbinde egne sår etc. I disse tilfellene ble vi oppringt og måtte komme å hjelpe til eller det skjedde i juleferier etc. når hun var hjemme hos oss. Dette er ikke normalen, men det er en del av spekteret av de forskjellige selvskaderne som finnes.

[Snop]

Siden du spør, skal jeg svare helt ærlig uten å pynte på sannheten.

Jeg tenker at jeg skulle ønske folk som driver med sånn tenkte over at de arrene kommer de til å ha hele livet, og at det er temmelig kjipt siden livssituasjonen ofte forandrer seg.

Jeg lurer også på om personen gjorde det for å få oppmerksomhet på en "teit" måte i fjortisalderen, eller om det var "ekte".

[stjernekyss]

Nei, det synes jeg ikke. Og det sa jeg ikke heller. Det eneste jeg gjorde var å stille et spørsmål til de som fordømmer mennesker med psykiske problemer som oppmerksomhetsjegere (ikke bare deg, og det er ikke ment som et personlig angrep) om de ville hatt de samme følelsene om personen hadde kreft eller diabetes. For kreftpasienter og diabetespasienter trenger også forskjellig grad av ekstra oppmerksomhet i perioder. Det vil selvfølgelig alltid være noen personer som av forskjellige årsaker krever mer oppmerksomhet enn andre, men det vil det være uavhengig av om personen lider av psykisk sykdom eller kreft. Ingen ville gått ut og påstått at en kreftpasient er syk bare for å få mer oppmerksomhet, hvorfor går noen ut og mener at psykisk syke gjør det da? Jeg vet det handler om uvitenhet, men jeg synes det er trist.

Jeg skrev det jeg skrev i håp om at du og andre skulle få noe å tenke på, det var alt. Jeg har selv vært "den tilsynelatende oppmerksomhetsjegeren" i perioder av min ungdom, og det handlet ikke om at jeg ønsket å frarøve noen andre oppmerksomheten. Eller ødelegge for noen andre, for den saks skyld. Det handlet om at følelseslivet mitt i en periode var ødelagt og sykt. Jeg forstår veldig godt din side av saken, stjernekyss, men jeg forstår gjerne din søsters side av saken litt bedre enn deg. Det er faktisk ikke snakk om "vanlige vanskelige føleleser" når man er psykisk syk, så en person som alltid har vært psykisk frisk vil ikke ha forutsetningen til å forstå hva det er en psykisk syk person går gjennom.

Psykisk sykdom er komplisert og det er ikke noe pasienten har valgt selv. Noen ganger kan symptomene bedres av miljøforandring, noen ganger ved hjelp av terapi og kunnskap/lærdom om hvordan håndtere symptomene, noen ganger ved hjelp av medisiner. Veldig ofte må det litt av alt til for at pasienten skal bli bedre, og det tar som oftest tid før man blir bedre. Og ikke alle pasienter blir helt frisk, men noen lærer seg å leve med symptomene i forskjellig grad. Men det handler ikke om at symptomene (de syke følelsene) ikke er reele, eller påtatte for vinningens skyld. Jeg håper at samfunnet etterhvert aksepterer at psykiske syke pasienters symptomer er utenfor de friskes fatteevne, det er så synd at en så stor gruppe pasienter ikke blir trodd av så mange.

Du leser noe inn i innleggene mine som ikke er der, og tillegger meg holdninger som jeg ikke har.

Som selvskader tror jeg ikke du forstår hvordan det er å være pårørende. Jeg tror ikke du vet hvordan det er å være et barn som lurer på om det er hele familien din som kommer til å komme hjem fra legevakten eller ikke, og hva slags følelser det setter i gang.

Nå må du la være å degradere andre menneskers hardt gjennomlevde erfaringer med ideer om at det er "fordommer" og "utenfor de friskes fatteevne". Når man har en selvskader i familien, er ingen i familien "friske" - vi blir syke av det alle sammen.

Flott at du ønsker å få folk til å tenke, men vær så vennlig å ikke rette det mot meg, for jeg tilhører ikke målgruppen din. Folk som ikke har erfaring, og som har fordommer er målgruppen din.

Så fortsett å spre det glade budskap, - til dem det gjelder!

[Gjest yojo]

Siden du spør, skal jeg svare helt ærlig uten å pynte på sannheten.

Jeg tenker at jeg skulle ønske folk som driver med sånn tenkte over at de arrene kommer de til å ha hele livet, og at det er temmelig kjipt siden livssituasjonen ofte forandrer seg.

Jeg lurer også på om personen gjorde det for å få oppmerksomhet på en "teit" måte i fjortisalderen, eller om det var "ekte".

Tror nok bokstavlig talt det stikker litt dypere enn som så. Man er syk når man skader seg selv, uansett om man er 14 eller 20.

[Gjest Gjest]

Tror nok bokstavlig talt det stikker litt dypere enn som så. Man er syk når man skader seg selv, uansett om man er 14 eller 20.

Da var isåfall halvparten av jentene på min skole syke ifølge deg. Da jeg gikk på ungdomsskolen og første året vgs, var det populært å kutte seg. De satt i friminuttene og sammenlignet arr og sår, og de som hadde de verste "vant". Mange som satt i timene med passer og diverse og kuttet seg opp.

[Gjest ts]

Takker igjen for gode svar

Det er godt å lese det dere skriver; setter temaet litt mer i perspektiv for meg.

Det er rart med det, når en går med kun sine egne tanker om noe blir de nok kjapt ganske snevre og preget av eget tankesett.

[Duracella]

Jeg hadde lurt på om vedkommende har det bra nå. Vet om ei, som omtrent ikke har et område på armene der det ikke er arr, hun skjemmes ikke, og dekker dem ikke til. Hva jeg tenker om henne? Jeg tenker det er stygt, og hvorfor hun ikke skjuler dem mer. Ja, det er dumt tenkt, men tror det er normalt å tenke slik.