*Enigma*s algoritmer 2

[*Enigma*]

Har du vært på Nye Taj Mahal på Torshov?

Jeg er kanskje ikke så bevandret i indiske retter, men deres Butter Chicken er 2 die 4!

Anbefales!

Hmm, jeg har vært på en indisk oppi der, men ut fra bildene tror jeg ikke det var Taj Mahal ... Jeg ender som regel opp på indiske nærme meg, jeg har jo fantastiske Jewel of India, og Mother India i umiddelbar nærhet, og Jaipur og altså da New Delhi som jeg ikke var så fornøyd med i grei gangavstand. Må nok ta en tur oppover løkka og Torshov også, det er flere der som skal være bra. Jeg er veldig glad i indisk, så jeg tester gjerne flere.

[*Enigma*]

Holy shit! Jeg fikk endelig beskjed i dag om at jeg får gå tidligere enn ut oppsigelsestiden min, og slutter allerede 28. april ... Det er bare 5 arbeidsdager igjen det.

[Wolfmoon]

Wow! Hurra for det God påske!

[*Enigma*]

Wow! Hurra for det God påske!

Takk! Veldig, veldig glad for det sånn ting er på jobb nå. En av mine kollegaer oppfører seg sært, og vi har havna skikkelig på kant med hverandre tydeligvis. Alt jeg sier tas i aller verste mening, og han bjeffer og farer opp hver gang jeg i det hele tatt sier et eneste ord til ham. Lite trivelig ... I tillegg hadde vi en episode i går, som førte til en mindre hyggelig maildialog i dag, så nå er jeg virkelig bare glad for at jeg er ferdig der.. ting føles ikke bra nå. Ikke noe hyggelig å gå inn i påsken sånn, med en uggen følelse.

Nå håper jeg bare nye jobben tar i mot meg med like åpne armer som da jeg skrev under kontrakten. Jeg har ikke fått noe svar på mailen jeg sendte i dag, men det er jo påske så det er nok ikke så rart. Det skal uansett bli godt å få en pause nå, reise på ferie, slappe helt av, glemme alt tungt og frustrerende og begynne helt på nytt.

[Libe]

Ææææh, jeg har også hatt en kjip kollega som gjorde ting...kjipt. Så bra du har fått ny jobb! Håper du får slappet av, og får en ny og god start

[*Enigma*]

Da var siste dagen kommet. Jeg kan ikke fordra å bli sentimental og greier, og hater oppmerksomhet, men det ble nå kake og en tale og greier da. Sånn i utgangspunktet hadde jeg jo ikke trodd jeg skulle bli sentimental, men med så mange fine kommentarer fra noen av mine kollegaer så var det rett før jeg begynte å tute.

Han som ansaatte meg for 2,5 år siden ble allerede før jeg begynte, ansvarlig for en annen avdeling, så han ble aldri sjefen min noe jeg syntes var veldig trist. Jeg var oppom for å si ha det før jeg dro, og han syntes det var ordentlig synd at jeg skulle slutte. Han sa han følte seg veldig heldig som hadde fått jobbe med meg, og at om jeg noen gang skulle trenge jobb så hadde han alltid bruk for en som meg så jeg måtte bare ringe. Han syntes jeg var veldig positiv, og at den breddekunnskapen og den holdningen til at: oh, det har jeg aldri prøvd før så det går helt sikkert fint, er noe helt unikt som han alltid ville ha en plass åpen for. Tenk å få høre noe sånt fra en du ser opp til!

Ellers var det flere som sendte en liten melding på lync om at de ønsket meg lykke til videre og at de hadde syntes det var hyggelig og en positiv opplevelse å jobbe med meg. (Også jeg som trodde jeg bare var en bitch!) En av jentene på servicedesken som jeg har hjulpet mye og snakket mye med kom innom med en liten sjokolade til meg og ville gi meg en klem før hun dro, også fikk jeg en mail av en av KAM-ene som ikke hadde fått med seg at jeg skulle slutte som syntes det var veldig trist. Nå mistet han den han alltid kunne spørre, som alltid svarte og var hjelpsom når han trengte det. Fikk en finfin attest fra sjefen min også.

Nå skal det bli ordentlig deilig med en ferie, jeg jobbet faktisk helt til nærmere kl 15 i dag, bare for å få unna småting og føle at jeg kunne dra fra jobb med god samvittighet uten å gi noen andre ekstra arbeid. Det gjenstår bare å hente en pakke på post i butikk, gå på årsmøte i sameiet og pakke om kofferten 3-4 ganger, så er jeg klar for å reise av gårde i morgen!

[*Enigma*]

Feeeeerie, :sol: og mere Brukte dagen i dag på å få tak i mat etc. Matbutikken jeg foretrekker her nede ligger en halv evighet unna, men har et fantastisk utvalg og veldig hyggelige priser, så da får jeg heller tåle å bruke litt tid. Nå har jeg gjort unna de verste innkjøpene, og lært at tunge ting som vann og brus gjør jeg unna i "sentrum" her jeg bor. Det funker bare ikke å slepe med seg sånt på bussen. Uansett er været fantastisk, 25 grader i skyggen, veldig mye varmere i sola, i morgen blir det morgen- og kveldstrening og midt på dagen skal jeg ligge rett ut på en solseng ved bassenget og bare nyte!

Varmet godt mange av kommentarene jeg har fått fra nå tidligere kollegaer, så selvtilliten har fått seg en liten boost, og jeg regner med å føle meg klar for nye utfordringer når bare ferien min er over.

[*Enigma*]

Oi sann, her var det lenge siden jeg har vært innom. Vel, jeg har altså begynt i ny jobb. Jeg er ikke helt overbevist om at dette er jobben for meg enda, men jeg har jo prøvetid fram til midten av november, så vi får se. Det er en veldig liten arbeidsplass med bare 20 personer, og flere av dem er relativt spesielle. I tillegg har jeg jo også fått ganske klar beskjed om at jeg ikke er voldsomt ønsket, fordi jeg "tar fra" andre deres oppgaver (vi deler på dem) og litt ymse andre mer eller mindre misfornøyde kommentarer. Føler også at det ikke er så mye å gjøre her, og at stillingen min kanskje er litt overflødig, i alle fall slik at det ikke hadde vært nødvendig med en 100% stilling. Uansett får jeg tatt opp en del av disse tingene i august/september, da jeg delvis er ansatt for å komme med tilbakemeldinger på arbeidsmetoder, effektivitet, endringer de bør gjøre osv.

Ellers traff jeg en fyr på byen for et par uker siden, og allerede har jeg fått litt fnatt. Han virka i og for seg normal søndagen, og vi sms-et litt fram og tilbake, men så tok det helt av med sms-er i hytt og vær og selv om jeg sa at vi fikk vente med kaffen til han var tilbake fra fjelltur så begynte han et voldsomt mas om å treffes tidligere. Han bor nesten på vei til hytta vår på fjellet, det er vel en 30-40 min lenger enn om man kjører korteste veien, og mente at jeg måtte jo kunne komme innom ham på veien. Det tar meg 3,5 - 4 timer å kjøre uten stopp og om jeg er heldig med trafikken, så mente han da at jeg skulle komme innom og treffes!? Jeg skulle jo møte familien min, var sliten etter jobb og hadde langt å kjøre. Sa at det ikke var aktuelt siden jeg ikke kjørte den veien, og dessuten ønsket å komme meg fortest mulig fram til hytta. Jeg skulle jo også bare være der fra fredag kveld til søndag, så ønsket å få mest mulig ut av turen.

Joda, det skjønte han jo da, men da kunne jo han komme meg i møte på søndagen også kunne vi møtes et sted på veien da, når jeg skulle hjem ... Hmm, skal vi se, jeg kjører hjem på kvelden, søndager er det gjerne mer trafikk, jeg skal hjem siden jeg skal på jobb dagen etter OG jeg har vært på fjellet uten dusj/strøm/innlagt vann? Yes, det jeg har aller mest lyst til da er jo å bruke enda lenger tid på å komme meg hjem for å treffe en fyr jeg kun har snakka med på byen og som allerede har klart å "skremme meg vekk" med all masinga si. Som om ikke det var nok, så spurte han i samme melding som han lurte på om vi ikke kunne møtes på hjemveien da, om jeg ville være med på festival på Beitostølen denne helga her. Eh, vi har jo for faen ikke møttes for en kaffe enda engang? Jeg ba ham til slutt om å gi meg litt space, og det sa han at han skulle respektere, men da sendte han bare meldinger jeg ikke trengte å svare på.

Jeg hadde jo allerede gitt blaffen i å svare på 2/3 av meldingene hans, og at han ikke tok hintet synes jeg er helt utrolig. Han har roet seg litt ned nå da, og skrev også at hvis jeg ikke var så interessert i å møtes likevel så måtte jeg bare si ifra, så skulle han slutte å mase sånn, så han har tydeligvis oppfatta noe nå, det tar bare litt tid.

Jeg har egentlig mista interessen for lengst, men vi skal nå møtes på tirsdag. Med tanke på at jeg allerede synes han er håpløs pga. den intense sms-inga og masinga hans så ser jeg vel ikke akkurat så positivt på møtet vårt, men synes det er litt enklere når man faktisk har møttes å si at beklager, men du er nok ikke min type.

Føler det nesten er en slags trend det at jeg bare møter fryktelig masete menn, som er veldig på og som skal snakke på telefonen, sende 20 sms pr dag, gjerne bare en: har du sovet godt, ha en fin dag! Klem! og helst prate enda litt ekstra også. Jeg sitter tross alt på jobb, da gidder jeg ikke svare på sms-er uten noe ordentlig innhold, jeg hater intenst å skravle i telefonen og dette er jo folk jeg ikke kjenner ordentlig engang, og da føles det veldig kleint å skulle småprate og ikke minst koseprate. Det blir en voldsom invadering av min intimsfære i alle fall. Særlig etter bare å ha møttes på fylla ute på byen, og jeg gikk aleine hjem.

Føler litt på at jeg kanskje ikke kommer til å finne noen, siden jeg er fryktelig kresen, aller helst vil være særboer, og ikke har vært forelska på mange år. Jeg stresser ikke over det altså, og er på ingen måte verken desperat eller deppa over at jeg kanskje forblir evig singel, men samtidig så er det jo litt kjipt at det skal være SÅ vanskelig å møte interessante, single mennesker.

[Wolfmoon]

Isj, kjipt at jobben er blitt sånn da, får håpe det ordner seg litt etter samtaler

Og ja, det er utrolig kjipt at det skal være så vanskelig å møte interessante, single mannfolk, jeg fatter og begriper ikke at det skal være så vanskelig Og etter din beskrivelse, så hadde jeg også løpt ganske raskt i motsatt retning

[*Enigma*]

Isj, kjipt at jobben er blitt sånn da, får håpe det ordner seg litt etter samtaler

Og ja, det er utrolig kjipt at det skal være så vanskelig å møte interessante, single mannfolk, jeg fatter og begriper ikke at det skal være så vanskelig Og etter din beskrivelse, så hadde jeg også løpt ganske raskt i motsatt retning

Jeg bestemte meg for å gi ham en sjans da, mest fordi det er litt enklere å avvise noen etter en date. Han presterte faktisk å protestere da jeg sa vi var veldig forskjellige og at vi ikke hadde noe særlig til felles, for han mente at vi hadde en god del til felles, og jeg var jo sånn en hyggelig jente ... Han skulle i alle fall respektere det da at jeg følte det sånn.

[*Enigma*]

Og sånn går no dagan ... Jeg var på Toten i helga for å feire mammas bursdag, og for første gang fikk jeg faktisk litt ordentlig kontakt med ungene til brodern. De har stort sett unngått å prate med meg, det vil si skydd meg som pesten, men da jeg traff dem søndag satt jeg på gulvet med dem, lekte og bladde i bok uten at de skulle rømme og gjemme seg bak mamma eller pappa.

Jobb går litt opp og ned, det er ikke et sted jeg kommer til å stortrives, eller bli særlig lenge, men som med alle disse håpløse mannfolka så får jeg gi dem en sjanse. Må jo tenke litt taktisk også, å stikke allerede i prøvetida er ikke akkurat gunstig, dessuten har jeg "forhandlet" litt med en kollega, så vi deler på en oppgave som vil gi meg en liten ekstra sum pr. måned, eller avspasering, og det er heller ikke å forakte.

Jeg vurderer å stikke til Edinburgh for å feire nyttår. Det ser ut til at LV går i vasken, og jeg er lite lysten på nok en feiring i Oslo. Jeg ER glad i vennene mine, men nyttårsaften har en tendens til å bli kjip, enten vi drar ut og spiser og ender opp på et "fancy", rådyrt og utrolig kjipt nyttårsarrangement ute på byen; eller hos venninnen min der de fleste bare prøver å bli fullest mulig, bruker 45 min på å komme seg av gårde til fyrverkeriet så det er ferdig før vi kommer fram og vi ender på et billig harrysted. Jeg er ikke så desperat at jeg sutrer over å ikke ha noen å kysse ved midnatt, eller bruker kvelden til å bitche over håpløse mannfolk og hvordan man i alle fall ikke skal være singel neste år.

Gatefest i Edinburgh og noen dagers fred og ro til å nyte byen etterpå frister langt mer, selv om det betyr at jeg går glipp av nyttårssykkel og sykkeltime 1. nyttårsdag.

Jeg har for all del lyst å kjæreste, men ikke bare for å ha en kjæreste. Det er så himla mye mas fra alle kanter, jeg må bli mindre kresen, jeg må prøve litt hardere, være litt mer pågående. Jeg fatter ikke hvorfor folk stresser sånn på mine vegne når jeg selv ikke stresser? Jeg har det helt fint som singel, og jeg vil i alle fall ikke slå meg til ro og ta til takke med et eller annet bare for å slippe å være singel. Jeg vil da ikke være sammen med noen bare for å være sammen med noen, jeg vil være sammen med noen som gir meg noe.

[*Enigma*]

Blæh, jeg trives ikke med ting sånn de er for tida. Denne jobbgreia sliter på meg, det er absolutt hyggelige episoder også, og det er jo ikke som om jeg er på kant med alt og alle og jeg bare hater hele greia. Det er bare det at det som ikke er så bra er lignende ting som gjorde at jeg til slutt sluttet i forrige jobben min, jeg kjenner at jeg blir stressa og jeg som egentlig aldri blir stressa på jobb, dessuten er jeg så frustrert og grinete og har så kort lunte at jeg slett ikke liker meg selv om dagen.

Jeg skal på et førstegangsintervju på onsdag, bare med et headhunterfirma angående en jobb jeg tror kan være interessant. Det også stresser meg litt, ettersom jeg bare har vært i denne jobben siden midten av mai, det er veldig kort tid og kan slå uheldig ut, i tillegg sliter jeg med dårlig samvittighet overfor min nåværende jobb for at jeg ser etter noe annet. Jeg har forsøkt å ta opp ting jeg synes er utfordrende eller vanskelig, men jeg kan ikke si jeg har fått så mye ut av det. Jeg burde sikkert tatt en liten statusprat og forsøkt å få fram hvordan situasjonen stresser meg, men det føles så teit å enda en gang be om å få snakke om ting når jeg har gjort det flere ganger allerede og ca ingenting har kommet ut av det. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal håndtere situasjonen, men jeg hater å gi meg, jeg hater å feige ut og det er det jeg føler jeg gjør ved å se meg om etter en annen jobb nå.

Strengt tatt hadde jeg vel hatt godt av en liten pause fra hele greia, kommet meg bort litt, men det skjer ikke før i slutten av oktober og her er de ekstremt rigide i forhold til avspasering etc. så jeg har ikke muligheten til å opparbeide meg nok avspasering til å ta en langhelg heller.

[*Enigma*]

Fri 2.januar fikset og flybilletter + hotell i Edinburgh bestilt og betalt (i alle fall med kredittkortet). Kjenner jeg gleder meg allerede, endelig skal jeg få oppleve Hogmanay i Edinburgh!!!

[Wolfmoon]

Oh, gratulerer med bestilt tur!

[*Enigma*]

Oh, gratulerer med bestilt tur!

Takk! Jeg kjenner jeg er kjempefornøyd nå altså. Jeg har jo sittet og siklet og siklet på denne turen i et par uker og veid for og imot og ikke klart bestemme meg. Det er ikke akkurat en billig tur, men det vil det ikke bli om jeg skal oppleve Hogmanay i Edinburgh heller, i alle fall ikke om jeg skal rekke noe annet enn selve feiringen og så dra hjem. Nå reiser jeg ned på kvelden den 30. og reiser hjem søndag 4.januar, så jeg får noen dager ekstra. Hotellet har jeg bodd på før og det er helt supert. De er serviceminded, rommene er store, de har treningssenter, svømmebasseng og spa. Beliggenheten kunne ikke vært bedre, og jeg har sendt forespørsel om booking av hotellets festmidag på nyttårsaften, middagen kommer til en overraskende overkommelig pris, så jeg mistenker at den kanskje er uten drikke?

Jeg går riktignok glipp av en nyttårstradisjon, nemlig nyttårssykkel på SATS Bislett på nyttårsaften, men jeg tror jeg skal overleve det altså, uten å gråte for mye. Dersom dette blir en vellykket tur er det slett ikke utenkelig at jeg gjør det til en tradisjon å stikke av på nyttårsaften. Oslofeiring har ikke vært det store de siste åra akkurat, og ikke er jeg bortskjemt med 5 dager fri rundt nyttår, så nå skal jeg bare kose meg og nyte det hele. Forhåpentligvis har de åpent på treningssenteret 1.januar, så jeg får vedlikeholdt tradisjonen om å begynne det nye året med en treningsøkt.

[*Enigma*]

Gah, fra den ultimate lykke over nyttårstur i går og lettelse over å være ferdig med brannrapport i tide til å unngå dagbøter til kjip telefon fra brann- og redningsetaten i dag om at vår tidligere forretningsfører ikke har sendt inn noen rapport på de andre tiltakene vi har blitt pålagt slik vi fikk inntrykk av fra vår tidliger saksbehandler, så vi har nå fram til fredag med å komme med en rapport/framdriftsplan for å unngå dagbøter.

Man skal ikke snakke vondt om de døde, men her er det virkelig noen som ikke har gjort jobben sin, og vi sitter nå i klemma og risikerer dagbøter på 1500,- pr. dag! Det å være medlem av styret i sameiet har så langt vært en relativt behagelig jobb, men da både styrets leder OG sakfører som begge har holdt stand i sikkert de siste 20 åra elns gikk bort i løpet av sommeren ble tilværelsen kjapt snudd på hodet. Heretter føres dette opp på cv-en, for nå blir det langt mer jobbing enn å ta avgjørelser på styremøtene. Ikke det, jeg trives i grunnen med det altså, men da ønsker jeg å ha kontroll, og det har vi langt i fra nå.

[*Enigma*]

Jamfør innlegget over så burde jeg kanskje få undersøkt hodet mitt, siden jeg nå hadde gjennomgang med leder av styret for å sjekke småting de kan ta oss på ved en inspeksjon, klarer trekke fram flere ting jeg oppdager underveis OG påtar meg å skrive utkast til rapporten.

Jeg begynner vel strengt tatt bare å bli litt lei av å bli undervurdert eller sett på som litt unyttig? Jeg lider nok bittelitt under det å vokse opp som yngstemann med søsken som er en del eldre enn meg. Ikke for at jeg ble behandlet sånn av mine foreldre, men fordi søsknene mine alltid følte for å påpeke hvor liten jeg var, selv etter fylte 20 år. Har ofte blitt undervurdert i andre tilfeller også, fordi jeg har vært ung, og alle tror jeg er yngre enn jeg er av en eller annen grunn. Føler ærlig talt ikke jeg er SÅ umoden eller barnslig at folk konsekvent selv etter å ha kjent meg i flere år fortsatt er fast bestemt på at jeg må være rundt 25, men det henger kanskje sammen med at jeg er _veldig_ singel, og _veldig_ barnløs.

[*Enigma*]

This!

[*Enigma*]

Hva er egentlig feil med meg? Nå har jeg vært mer eller mindre singel i en evighet. Alle reasjoner jeg har hatt de siste årene har rent ut i ingenting, og jeg har endt opp ekstremt såret, nedbrutt og deprimert, eller jeg har dumpet mannfolka fordi vi rett og slett ikke har noen kjemi. Nå og da har jeg endt opp med 2 av disse som såret meg så dypt for en kveld og en natt, og aldri klare å bli ordentlig fri fra dem. Den kjemien, personligheten deres, alt klaffer, og jeg sammenligner alle med dem. Har jeg ikke samme elektrise kjemi med en fyr som jeg har med dem er han utelukket og jeg gidder ikke involvere meg.

I går på messen traff jeg en veldig hyggelig og søt fyr. Han så bra ut, vi hadde tilsynelatende ok kjemi, og vi hang sammen mesteparten av kvelden. Men da han kysset meg følte jeg overhodet ingenting. Ingen kiling i magen, jeg fikk ikke umiddelbart lyst til å dra ham med meg på hotellrommet, det var bare ingenting der.

Jeg hadde egentlig avtalt å møte en av mine kompliserte tilfelle A i ettermiddag og ta en øl eller flere, men i morges under frokosten fikk jeg melding om at han måtte på sønnens hockeymatch (han er skilt med store tenåringsbarn) så han kunne ikke møte meg, men han var i byen så han kunne møte meg med en gang. Så vi avtaler at han skal komme til resepsjonen og møte meg for en kaffe. Da jeg kommer ut av matsalen er han der allerede, og jeg trenger bare se ham før et kribler i hele meg. Så får jeg en kjempeklem, forsvinner totalt i armene hans og hører stemmen hans og jeg er totalt lost. Jeg måtte bruke all viljestyrke for å ikke bli gi blaffen i hele kaffen og bare tilbringe timene i hotellsenga i stedet.

Vi fikk oss en hyggelig prat i et minste, og litt for meg sårt tiltrengt kaffe. Han avsluttet med å be meg holde kontakten og si i fra neste gang jeg skal til Stockholm. I kveld skal jeg mest sannsynlig treffe mitt andre kompliserte tilfelle P og om vi møtes og tar en drink slik planen er så vet jeg at jeg ikke havner på hotellrommet mitt i natt. Og det føles helt ok, selv om jeg vet at det ikke er noe varig.

P og jeg hadde noe på gang ganske lenge, vi har en ekstrem kjemi, vi kunne snakke i timesvis, og jeg tilbragte et par helger hos ham i Stockholm. Vi planla til og med at han skulle komme og møte meg under ferien min i USA for å holde meg med selskap noen dager i New York. Dagen før jeg skulle reise, ringte han meg og sa at han trengte tid for seg selv. Han orket ikke være med noen, livet hans var for komplisert og han orket ikke ha noen relasjon. Det påvirket ferien min ganske kraftig for å si det sånn. Bare halvannen måned senere var han sammen med en annen ... Jeg hadde skjønt ut fra facebook at de hadde mye kontakt, men likevel var det som å få en knyttneve i magen da de plutselig publiserte forholdet der. Ikke kunne jeg kutte kontakten med ham heller, ettersom vi jobbet i samme firma og jeg hadde en rolle der vi var tvunget til å ha noe kontakt. Nå gikk ikke forholdet så bra, og han haddde noen perioder der han tydde til meg for å prate, fordi han ikke følte han kunne prate med henne, men de var hele tiden av og på, og han gikk ikke tilbake til meg annet enn for forståelse og noen som ville lytte.

A er også en tidligere kollega, og vi hadde en umiddelbar kjemi. Jeg var nesegrus av beundring for den smarte, dyktige og sjarmerende nye kollegaen som ga meg så mye oppmerksomhet. Vi endte også opp med en komplisert relasjon der jeg etterhvert følte meg mer og mer som hans lille sexleketøy, og fint lite annet. Til slutt avbrøt han hele relasjonen på relativt brutalt vis, og jeg fikk plutselig vite at han hadde samboer, og det hadde han hatt også siste gangen vi møttes. Bare et par måneder etter at han avbrøt relasjonen vår var han på'n igjen, og ville møte meg når han kom til Oslo, men jeg holdt meg unna. Orket ikke føle meg som bruk og kast og dessuten hadde han jo samboer.

Nå aner jeg ikke hva som skjer, han nevner henne ikke med et ord, verken når han snakker om seg og familien (jeg hører masse om sønnene hans), på facebook eller i andre sammenhenger.

Både P og A er disaster waiting to happen, men jeg tenker veldig lite på dem i det daglige. Vi har litt kontakt på facebook i blant, eller på sms, men jeg kjenner ikke den følelsen for dem som dukker opp så fort vi møtes. Så hvorfor klarer jeg ikke bare slippe dem? Jeg kommer jo til å være singel for evig og alltid om jeg fortsetter på denne måten.

[*Enigma*]

Kompliserte følelser dukker opp igjen. A gir meg oppmerksomhet og er den samme hyggelige og sjarmerende mannen jeg ble så betatt av.

Møtte P fredag kveld, og havnet som ventet hjemme hos ham. Lørdag var jeg på messen igjen, og vi hadde en løs avtale om at vi kanskje skulle møtes, men han ringte meg først kl 04:30, og DA gadd jeg ikke stå opp og komme til ham altså. Har fått noen sms om at han savner meg. Ny løs avtale om å møtes i kveld, men han skal flytte på tirsdag, og begynte først å pakke i dag, så da ble det ikke noe av i kveld heller, men kanskje lunsj i morgen hvis han kan ta seg fri for å pakke. Han nevnte også så vidt på fredagen da vi mimret om min siste helg på besøk hos ham, at han hadde gjort et veldig dumt valg da han dumpet meg til fordel for en annen.

Uansett hyggelig med litt kos da, selv om jeg sover elendig når jeg sover sammen med noen. Sov ikke noe særlig godt i natt heller, uvisst av hvilken grunn, så etter 2 harde dager på messe og 3 netter med dårlig søvn er jeg litt sliten.