Mye lyd, men lite action...

[Sommersol]

Det lukter brent i stua mi, for i ovnen brenner store deler av minnene fra mitt gamle liv. Neida jeg brenner ingen bilder eller annet som bør samles på. Men kort fra forlovelser, bryllup og andre minnedager sammen med xen. Ikke av noen grunn, bare for at jeg følte for å rydde.

Men det ble jammen litt vemodig. Jeg fant endel kort jeg har spart på (har ikke ryddet i dette siden lenge før vi flyttet fra hverandre). Kort xen har skrevet til meg, hvor han vrenger sjela si, og forteller hva jeg betydde for ham. En gang var det slik, nå vil han knappest snakke med meg

Trist, for vi hadde mye fint sammen.

Jeg er litt overrasket over at jeg ble så vemodig. Har egentlig ikke savnet ham ett eneste øyeblikk etter at jeg flyttet, men det har jo også med hvordan ting skjedde, og at vi aldri har snakket ut. Nå ble jeg vemodig fordi jeg ble påminnet det gode som engang var, og at jeg var den eneste ene i livet hans. Den viktigste pålen, og han var min. Nå har jeg ingen påle, og er heller ingens (utenom barna da selvfølgelig) Jeg tror jeg holder på å bygge en, men er usikker på kvaliteten og holdbarheten. Vet det er potensiale, men vet ikke hvor mye arbeid jeg orker å bruke på ett så usikkert prosjekt.

Men er nå her enn så lenge.

Det brenner fremdeles, to kort klarte jeg ikke brenne. De ligger nederst i en minnekasse som snart skal bæres på loftet...

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg har erfart at minner er best som minner, og at å beholde for mange av dem blir omtrent som når man reiser tilbake til et sted man besøkte for lenge siden for å oppleve det fantastiske i reprise - det går aldri, vann renner i havet i mellomtiden og man endrer seg, selv når ikke stedet gjør det. Balansen mellom å ta vare på minner og å ikke la seg tynge av fortiden er noen ganger en komplisert øvelse, synes jeg Forstår godt det er vemodig. Som de sier; man sørger ikke nødvendigvis over personen man skilles fra, man sørger over forventningene man hadde om hvordan det skule bli og over at det ikke ble sånn, og den følelsen kan sitte i lenge.

Jeg kan fortsatt synes det er trist å tenke på at jeg ikke er sammen med Barnefar, enda han er den siste på planeten jeg kan tenke meg å være sammen med

Håper du finner igjen godfølelsen fort og at minnene forblir på loftet. Minner burde muligens ligge på loftet til man er ca 80, da tenker man heller på alt man rakk

[Sommersol]

Helt sant Miss..

Vemodigheten forsvant raskt og etterpå gjorde det godt. Nå er kassen båret på loftet, og der skal den være til barna evt gifter seg eller får barn. For det er saker og ting oppi den som jeg gjerne vil at de skal overta, eller iallefall få se. Så får neste gang bli når jeg er 80 og ser igjennom livet mitt mens jeg røyker sigarillos og drikker portvin

Tenker at egentlig gjorde det litt godt å lese de kortene. Jeg ble påminnet at en gang var han en veldig god mann og far, for det var han faktisk. Hva som skjedde etterpå har jeg ingen kontroll over, og er heller ikke involvert i.

Jeg ble også påminnet at jeg en gang var veldig høyt elsket, og merket det.

Er veldig rastløs i kropp og sjel idag. Rastløs i kropp kan jeg leve med og gjøre noe med, men den rastløsheten i sjela er litt verre å gjøre noe med.

Vi har egentlig hatt to fine uker nå. Han har ikke hatt noen forpliktelser og vi har hatt tid sammen. Ikke veldig mye tid, for vi jobber begge to, og han har hatt ekstra jobbing siden barna er borte. Men jeg klarer ikke å finne roen her. Samtidig klarer jeg ikke å gjøre noe med det. Jeg klarer ikke å ta det opp med ham, og det verste av alt er at jeg tror at han ville bli mildt sagt veldig overrasket, når han fikk vite det.

Tror at han synes alt er tipp topp og akkurat som det skal være. Jeg lar ham jo heller ikke få vite noe mer.

Jeg er mest plaget når vi ikke er sammen. Nå når jeg sitter på jobb og ikke har kontakt med ham feks. Da blir jeg så usikker på ham, lurer på om han kommer i kveld (klart han gjør, det har han jo gjort hver kveld), lurer på hensiktene hans osv osv.

Jeg lurer på hvorfor jeg lurer. Det må jo være noe som mangler eller som han gjør som gjør meg så usikker. Men kan ikke sette ord på det.

Men jeg rister på hodet av meg selv, for hvor mange ganger har jeg skrevet dette? Hvor lenge gidder jeg.

Det er ekstremt idag, men så tror jeg det er den tiden i mnd også. Det forsterker jo det meste.

Mye og gjøre men sliter med konsentrasjonen igjen...

[Gjest Miss O'Hara]

En klok kamerat av meg sier at menn selv på en god dag kan slite med å følge en kvinnes tankerekker føy til litt hormoner og du har det reneste vanvidd, jeg kjenner til det... Angående usikkerheten, det trenger ikke være han, det kan være deg selv. Etter samlivsbrudd kan man miste troen på at man selv kan ta de riktige avgjørelsene, man mister tilliten til egen dømmekraft. Er usikkerheten din egen tvil om hvor du er hen, eller er det helt konkrete handlinger fra ham som gjør deg urolig?

Om dere har det fint når dere er sammen, men du er urolig når han er borte, ville jeg trodd det kanskje var dine egne tanker som er hindringen, og ikke noe med ham eller mellom dere. Sånn er det iallfall mye med meg, hvis jeg først får noe for meg så kan jeg jammen underholde mange nevroser helt på egen hånd uten hjelp fra den andre uvitende parten

[Sommersol]

Det er nok mest meg selv Miss, men også konkrete ting han gjør og har gjort.

Ting han har gjort i beste mening, men som har svekket tillitten min til ham, og som dermed gjør meg usikker...

Men jeg er nok mest usikker på om jeg kan leve med ham som person. Eller noen personer what so ever

Men det hjelper iallefall å skrive. Jeg er ikke særlig god på å formulere meg, men det gjør veldig godt å få det på papiret. Sjelden jeg leser det jeg skriver etterpå, men føler meg alltid lettere etter å ha pøst ut.

Nå har vi hatt tørrfisk til middag, det er en sjelden rett i ett travelt hjem. Barna liker slike "gammeldagse" middager veldig godt. Så tror jeg jammen det blir en tur på trening. Har litt tordenvær hode, så den treninga kan bli tøff, men jeg trenger å slite litt.

Dessuten er trening medisin

Jeg ønsker meg forresten to uker uten barn. Men det forblir nok ønsketenkning

[Sommersol]

Ferdig trent Gjør underverker for både kropp og sjel

35 min styrke i gruppe og 45 min hopp og sprett til musikk. Knallgøy..

Det er deilig og kjenne at kroppen fungere. Er endel ungjenter som har startet trening i sommer. Føles bra å se at jeg holder ut mye mye lenger enn dem. Det er da enslags trøst det

Men ser at jeg har lagt på meg igjen. 2 uker uten særlig fokus på maten, så er det igang. Men denne gangen aker jeg ikke la det skli ut. Jeg har bedrevet enslags lavkarbo light.

Ikke kuttet men redusert kraftig. Nå har det sklidd litt ut, og middag har til tider (litt for ofte) blitt erstattet med brød. Sukkeret har også fått innpass igjen, og det gjør at mye vil ha mer. Potetgull og annet møkk har også fått passere

Men nå er det skjerpings igjen.

Jeg verken kan eller vil kaste meg på denne ekstreme lavkarbobølgen som jeg føler velter over oss for tiden. Jeg er ikke særlig god på å utelukke visse ting fra kosten min, og erfaringsmessig vet jeg at slikt blir som en kur og regne, og kurer har jeg prøvd nok av.

Men jeg fortsetter det gode sporet og tenker jeg tar en treningsøkt i morgen også. Har planer om grilling i morgen kveld, så jeg tenker jeg får google litt lavkarbo/lavkalori oppskrifter

[Sommersol]

Nå har jeg skrevet mail til ham, og sagt at vi må snakkes. Eller jeg har skrevet to mailer; jeg har skrevet en avhandling om alt jeg vet og alt jeg tenker. Jeg må bare få det ut, må få en reaksjon fra ham. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal formidle det. I den mailen står alt, og det vil jeg gjerne at han får vite. Jeg prøvde igår, men får det ikke helt til.

Denne uka har vi hatt så få timer sammen alene, at når jeg skal ta opp ting blir det natt, og det passer dårlig med arbeid på dagtid. Jeg startet igår, men fikk liten respons.

Så nå har jeg altså samlet alt i en mail som er veeeeeeldig lang, så har jeg sendt en annen mail til ham der jeg har gitt ham noen alternativer. At jeg sender nå på jobb (advart mot lengde og innhold), at jeg sender senere for lesning hjemme, eller at vi møtes ikveld hos han uten barn.

Hvis han vil møtes i kveld, må jeg ta mailen med meg, og få ham til å lese den mens jeg er der. Det ville egenlig vært det beste, å få tilbakemelding der og da.. Kanskje feigt, men jeg er visst best på følelser skriftlig.

Så nå har jeg iallefall tatt tak i ting...

[Sommersol]

Fått svar.. To linjer, han er uforstående og må svare senere Jeg orker ikke vente.

Er redd det ble for mye han føler for å forsvare, han føler seg angrepet. Han lover meg svar på alt sier han, på alle tiltalepunkter med andre ord. Det var ikke meningen

Men samtidig var det jo litt det som var. Jeg har noen tiltalepunkter jeg må få svar på.

Kjenner jeg angerer litt, men det måtte komme. Kunne ikke fortsette slik som dette..

Lurer på hva denne kvelden vil bringe...

[fairygirl]

Lykke Til, Sommersol! Dette var vel noe som måtte komme fra deg, i en eller annen form ... håper dere lander godt

[Sommersol]

Ja fairy, det måtte komme...

Men jeg vet ikke om det hjalp. Han leste, gav kjapp respons, virket furten, sa han kom tilbake til meg.

Det gjorde han, på SMS. En laaaaaaaaang en. Går tydlig i seg selv og legger seg flat, ikke paddeflat men litt flat. Ber om mer tid til å lese og analysere. Kommer med ny SMS der han tydlig har tatt til seg det jeg skriver, men med litt, iallefall i mine øyne, feil fokus. Han tenker på hva andre tenker, er opptatt av å forklare osv ovs. Lite om hvorfor jeg tenker slik og hvor jeg har alt dette fra.

Jeg ber om at vi kan snakke om dette face 2 face. Men får nei, da blir jeg litt

Men etter mange laaaaaaange SMSer og mye overtalelse får jeg innpass og får komme. Men da har alt lagt seg, og fokuset igjen flyttet. Jeg klarer ikke stille de spørsmålene jeg ønsker og han sier mindre enn jeg hadde håpet.

Men anyway, make-up sex er ikke oppskrytt , han vet at jeg vet, jeg har lettet hjertet så får vi bare se.

Ei venninne som jeg forteller ganske mye til sa; jaja da vet du iallefall at han bryr seg og at det er deg han vil ha.

Men det har jeg aldri tvilt på, det er veien dit jeg tviler på, og om oss er bra. Det er tvilen.

Men nå har vi iallefall enda noen dager igjen før barna hans kommer hjem. Så får vi bare bruke tid.

Sløv fredag på sofane igår kveld, tidlig kveld (noe som er særs sjeldent når vi er sammen). Deilig frokoststund alene i morges. Kaffe på terrassen under tak i pøsregnet. Så går han for å jobbe litt (for en arbeidsnarkoman). Jeg er blitt påvirket og har gjort en masse slike ting som blir gjort for sjelden. Banket og støvsugt sofa og sofaputer, gjort ren peisen, tørket støv på sjeldne steder og støvsuget.

Nå skal jeg i dusjen og gjøre legemet klart for lunsj på kafè med venninne.

Ettermiddagen må brukes til baking. Det er ikke min sterke side, men må jo bare prøve. Så har jeg lovet middag ikveld. Har lyst til å finne på noe annet enn sofaplanking i kveld, men han er lunken. Trett og sliten, men vi får da se, plutselig dukker det opp noe spennende

[Sommersol]

Jeg tror at mye av usikkerheten min bunner i dårlig selvtillitt. Tror jeg har fundert over det før her inne, men nå tenker jeg over det en gang til

Av en eller annen grunn så har jeg så vondt for å tro at noen skal synes spesielt om meg. Iallefall over tid. Og jeg tror at hvis jeg da ikke får MYE bekreftelse på det, surrer hodet. Og om jeg får bekreftelse på det, så finner jeg opp noe annet som får bekreftelsen til å blekne og hode surrer likevel.

Jeg har ikke alltid vært slik, eller jeg har iallefall aldri tenkt over at jeg er slik, men så har jeg jo heller ikke måttet teste det før de siste årene.

Jeg har hatt plenty av beilere, men har avvist dem alle som en, lenge før det ble noen verdens ting hodet kunne surre med.

I starten var Han på hendene alltid, sendte meldinger hele tiden, og da mener jeg hele tiden, det ble nesten litt mye. Han kom i hvert lite øyeblikk han hadde ledig, om det så var en time mellom 06 og 07 på morgenen før jobb.

Slik er han jo heldigvis ikke lenger. Og jeg vet jo at det er heldigvis, for det ville jo vært veldig slitsomt om det skulle fortsatt slik. Vi har jo også snart vært sammen i større eller mindre grad langt over ett år, så de største stormene legger seg jo. Det også heldigvis. Men dette gjør meg usikker. Selv om han sier han er glad i meg hver kveld, han kommer hver kveld, selv om jeg vet at han synes det er slitsomt å være gjest hele tiden. osv osv.

Så innerst inne vet jeg det jo, men likevel surrer hodet.

I tillegg er denne mannen alt jeg trenger, for han er selvstendig og tenkende. Han er ikke avhengig av meg, og klarer seg utmerket selv. Han slipper ikke alt han har i hendene for meg, hvis det ikke haster. Men haster det er han førstemann. Han stiller meg kritiske spørsmål og tar til motmæle hvis han er uenig.

Jeg er ikke helt vant til slike menn. Men det er det jeg både trenger og vil ha.

Den eneste jeg kan kalle x etter skillsmissen var stikk motsatt, og da kjente jeg ikke på slike ting. Men jeg visste vel hele tiden at med ham ville det aldri bli noe mer. Jeg hadde heller ikke de følelsene som jeg nå har for Ham.

Denne xen var motstykket til Ham jeg har nå. Xen var altoppofrende. Han utslettet nesten seg selv for meg. Han sto på pinne for meg, og til slutt mente han alle de samme tingen som jeg også. Veldig irriterende og lite sjarmerende. Men da fikk nå iallefall hodet ro

Men nå sitter jeg og venter på mr. Ham. Vi avtalte middag sammen hos meg i kveld. Han skulle melde meg når han kom. Enda ikke hørt ett ord, og det er i slike tilfeller tvilen kommer. Men jeg vet jo at det bare er slik han er. Jeg kan bare sende en SMS så får jeg svar, men jeg vil ikke mase. For jeg vil ikke være som min X, altoppofrende til den nesten selvutslettende. for det er ikke jeg.

Idag har jeg bakt. Eller laget kaker. For den ene kaken ble jo selvfølgelig mislykket. Jeg kan ikke lage noenting som skal steikes i ovnene. Jeg tok bunnen ut for tidlig, og merket ikke før den nesten var avkjølt at den ikke var ferdig. Satte den inn igjen så får vi se, taper ingenting på å prøve iallefall.

[Gjest Miss O'Hara]

Har du vurdert å snakke med noen om dette med selvfølelse?

Jeg tror at mange går litt skadeskutt inn i voksne relasjoner i våre dager. Vi rekker så mange ulike "liv" med ulike livspartnere og utfordringer i forhold til før, det er ganske brutalt å gå gjennom, med barn og alt som følger med. Jeg tror helt oppriktig at vi får noen arr på sjelen som vi kanskje ikke tar tilstrekkelig på alvor.

Jeg går med ujevne mellomrom til ulike typer fagpersoner rett og slett fordi jeg har utbytte av input fra andre voksne mennesker, særdeles den objektive sorten som ikke er involvert i mitt liv eller noen jeg kjenner. Å ha den kanalen ut gjør at jeg belaster forholdet mitt mindre (fordi det er hovedsakelig i mitt hode de rare tingene skjer ) og at jeg får et bedre fokus på hva som er viktig og ikke. Mann eller ikke mann, det vet bare du, men uansett så er livet for kort til å ha dårlig selvfølelse, være redd, og ikke minst til å la gode ting løpe fra seg fordi man er blitt engstelig for å ta i mot.

Endret 10. juli 2011 av Miss O'Hara

[Sommersol]

Ja kanskje det hadde hjulpet å snakke med noen om det. Det hjelper iallefall lite å snakke med omgivelsene mine om det, fordi det strengt tatt ikke er et eneste menneske som kjenner meg som vil tro på dette. For utad, og i alle andre sammenhenger er jeg veldig trygg og virker nok også veldig selvsikker.

Jeg kan står foran ganske store forsamlinger og tale Roma midt imot. Jeg leder store frivillige arrangementer med stø hånd og stemme. Jeg er fremdriften i mange av de forholdene jeg er involvert i både privat og i jobbsammenheng.

Jeg kan nok til tider oppfattes som en noe bråkete person som tar mye plass i de fleste sammenhenger, både i positiv og til tider litt negativ forstand.

Så når jeg av og til prøver å ymte frempå om dårlig selvtillit, får jeg liten forståelse for det.

Også når jeg prøver å forklare Ham at jeg ikke er like trygg på alt alltid, sliter han med å tro meg. Så kanskje en objektiv 3. person kunne hjulpet.

Men samtidig vet jeg jo også at når jeg blir trygg i forholdet så går det over. Alle er vel litt usikre i begynnelsen, men her ser det ut til å ta mye mer tid.

Kanskje fordi denne mannen betyr veldig veldig mye for meg...

Nå er det iallefall slutt på to uker uten barn. To uker med innsovning og oppvåkning sammen. Det har gjort underverker. Mailen har også gjort store ting. Han viser på en litt Landstrykeren-måte at han prøver. Skubber litt kjøttboller over til meg med snuten. Søtt og veldig veldig verdifullt.

Men ikveld blir det altså alenekveld igjen. Det skal faktisk bli ganske deilig. Han kommer ganske seint på kvelden, for har jobbet seint. Så når han kommer har vi så mye vi skal gjøre og det blir sein natt før vi sier natta. Når en da skal opp igjen før 07.00 blir en litt trøtt. Så i kveld blir det fruene så bærer det rett til sengs.

Har ellers planer om å være litt sosial denne uka. Har blitt litt lite av det, prioriter kjærestetid, men får stor forståelse for det. Denne uka skal han ha barna litt til og fra, neste uke skal han ha dem hele uka. Så blir det ferie, og vi skal for første gang prøve oss på litt familieliv sammen. Mine og dine barn. Vi har gjort det en gang før, men da på hvert sitt rom, og utad bare som venner. Nå skal vi bruke tid sammen som kjærester med alle barna tilstede.

Skummelt men skal bli god å få det overstått.

Har veldig mange tanker om sammensatte familier, men de må komme senere for nå må det jobbes..

[Sommersol]

Jeg har de siste månedene forsøkt å redusere inntaket av karbohydrater. Er egentlig en skikkelig karbojunkie, så kan ikke kutte helt ut. Men har nok sikkert iallefall halvert inntaket. Det har jammen gjort underverker på magen min, både innvendig og utvendig.

Jeg har alltid hatt ett relativt høyt magemål, uansett hva vekten har vist har liksom ikke magen "forsvunnet"

Men med redusert inntak av karbohydrater har den om ikke forsvunnet iallefall blitt sterkt redusert og mye bedre regulert.

Men de to siste ukene har jeg vært ganske mye sløvere. Og det merkes. Det merkes på magemålet og buksene, og jeg er så oppblåst og urolig at jeg kan neste brukes som vekkerklokke hva rumling og lyd angår.

Så nå har jeg iallefall fått bekreftet det jeg lenge, dessverre, har hatt mistanke om; at kroppen min ikke har særlig godt av karbohydrater.

Trening har jeg vært veldig flink med hele tiden, men jeg ser helt klart at kostholdet er det viktigste for å holde vekta.

Sov alene i natt for første gang på to uker. Var faktisk litt deilig. Gikk og la meg i normal tid (og det er jammen lenge siden jeg gjorde det sist), og sovnet med en gang. Men var likevel ganske trøtt da klokka ringte.

[Sommersol]

To fine dager på rad, det har vel ikke skjedd siden påske.

Jeg fortsetter å gjøre ting jeg ikke kan, eller iallefall aldri har gjort før. Nå maler jeg en husvegg. Klart jeg har tatt i en malerkost før, men det er nesten ikke mer heller.

Xen var veldig handy og det ble til at han tok alle slike ting, mens jeg passet barna eller gjorde det som måtte gjøres inne. Høres veldig kjønnsrolledelt ut, men var i grunnen ikke det. Det var mest fordi at jeg jobbet mye mer enn han så da hadde han bedre tid til å gjøre uteting mens det var lyst.

Men nå har jeg iallefall malt ene veggen to strøk. Jeg burde malt hele huset, men det har jeg verken tid eller råd til dette året. Så det denne veggen får, er ren førstehjelp

Fikk også tid til en liten time solings igår, sammen med Knausgård. Leser første boka. Er litt delt på hva jeg synes, men liker vel mest. Men jeg tror ikke jeg liker nok til at jeg gidder 5 til kanskje?

Deretter minsten og jeg på kino. Avslutningen av Harry Potter. Jeg digger Harry Potter, og fikk frysninger når filmene startet. Veldig fornøyd med avslutningen, jeg følte meg ferdig jeg også

Men jeg likte ikke 3d-briller, syntes det var ubehagelig og sitte med dem på i 2 timer. Jeg syntes heller ikke det gav filmen en annen dimensjon. Har sett 3D før men da som tegenfilm, det var noe helt annet.

Men hjelpes hvor dyrt det er å gå på kino. 350 spenn for minsten og meg. Da hadde vi litt popcorn og drikke også, for det hører jo liksom med, men likevel. Tenk for en stor familie, blir jo kjapt en 1000-lapp det.

Men for Harry var det verdt det

Ligger langt etter på jobb, så det ser ut som om det må bli jobbehelg denne helga. Det er ikke det jeg trenger nå, nå trenger jeg ferie. Men deadline på tirsdag, så etter det kan jeg gire ned mot ferie, iallefall noen dager.

[Sommersol]

Har iallefall trent, men det var tungt. Nå er jeg søkk igjennomvåt.

45 min step, blå time og det kjennes. Så på treningsfronten denne uka kan jeg skilte med 45 min step og 35 min styrke på mandag. Tirsdag gikk jeg 9 km på onsdag gikk jeg 8,5 km, etter å ha malt en vegg. Igår ble det bare maling og da altså idag step.

Det får kalles en helt ok uke. Skulle hatt litt mer styrke inni der, men har vært lat

Maten har vært så som så, men lite digg iallefall. Popcorn på kino igår, og litt kake etter selskapligheter på mandag. Ellers intet og det for en si seg fornøyd med.

Har ikke en eneste plan i helga, forutenom at jeg må jobbe noen timer. Er veldig rastløs, så jeg må legge noen planer. Han vet enda ikke om barna skal være hos ham, så det er vel det som er avgjørende hva jeg finner på. Skal barna være hos ham hele helgen, tror jeg at jeg trommer sammen til en impuls-jentefest i morgen. Kanskje....

Nå burde jeg surret meg inn i dusjen og fått raket bort noen hår. Det er ulempen med og ikke være singel lenger, visse ting må en da være mer nøye på

Har lyst på vin ikveld, og har jeg lyst har jeg lov, så da skal jeg ha minst to glass. Alene eller sammen med andre..

[Gjest Miss O'Hara]

Ønsker deg en fortreffelig helg, om det blir slik eller sånn

[Sommersol]

Hvordan kan det være mulig å være istand til og utføre en slik handlig?

Jeg tror ikke noen vil beskrive meg som ett veldig utpreget følelsesmenneske. Ei heller kald eller kjølig, men jeg er ikke den som blir sett gråte over all ondskap i verden for eksempel.

Men de siste dagers hendelser har gått veldig kraftig inn på meg. Faktisk så kraftig at jeg igår nesten ble helt handlingslammet. Jeg gikk og la meg på fredag, da var tallet på omkomne på Utøya 9-10 stk. Når jeg står opp igjen er det øket til 84. 84 unge mennesker som ikke er lenger. Som er offer for èn manns verk. Jeg fikk sjokk. Etterhvert som dagen rant og vi fikk mer innblikk i hvordan ting hadde foregått ble det bare verre og verre. Jeg fikk nesten fysisk vondt, av de døde, av de overlevende og av de pårørende.

Mine egne barn er i den alderen mange av deltakerene på Utøya var. Jeg så det for meg at det var en av mine som opplevde dette marerittet. De overlevende er heldige ja, men det de har opplevd vil nok prege og kanskje tildels ødelegge livene deres for alltid..

Jeg følte et veldig behov for å samle mine nærmeste rundt meg, og da spesielt de barn og unge jeg er så glad i. Så jeg hadde barna mine og alle tantebarna rundt det store kjøkkenbordet mitt og spiste pannekaker. Alle sammen i alderen 5 til 17 år var preget, men vi hadde en så god samtale.

Da vi reiste oss for å rydde bordet var det godt 2 timer, og min skjønne tantejente på 11 gir meg en varm klem og sier; tante, dette var en kjempegod idè

Da kvelden kom måtte jeg gå meg en tur. Alene med musikken min. Vel hjemme og etter en dusj, ble jeg invitert bort til naboen på ett glass vin. Vi satt ute til langt på natt og det var veldig godt og bare være sammen...

Idag må livet gå videre. Jeg har invitert alle mine på middag og har planer om en stor husvask når de er gått. Så er det ferie

[Sommersol]

Fysj som jeg misliker husarbeid. Jeg lurer på hvordan dem som alltid har det helt strøket får det til. Hvor mye tid bruker de daglig?

Jeg er veldig god på å rydde, men dårlig på vasking osv. Dessuten synes jeg vasking av hus er som å måke snø i snøstorm. Når du snur deg er alt akkurat likt.

Når jeg første har energi og "ånden" er det så mye å ta igjen at jeg mister halve motet og nesten hele "ånden"

Nå høres det kanskje ut som om det nesten er helseskadelig hos meg. Det er ikke så galt, men hybelkaninen formerer seg ganske mye her..

Nå har jeg tatt soverommet mitt og klesskapet. Luftet sengklær og vasket/brettet/sortert/lagt på plass ett lass med klær. Men det er jo bare nålen i høystakken. Badet ser ikke ut, og gulvene på kjøkkenet og i stuen kunne godt trengt seg ett strøk med filla. Støv burde vært tørket og vinduer burde vært vasket. Og da har jeg bare tatt en etasje. Samtidig burde jeg tatt barna med på shopping, for ingen av dem har noe særlig med sommerklær, og vi reiser på tur i morgen. Forhåpenlig til litt sol da, selv om det kan se dårlig ut. Som om ikke det var nok, er dagen idag en av veldig veldig sjeldne sommerdager denne sommeren. Faktisk så fin at jeg kunne fått luftet bikinien. Da er det iallefall ikke kult med husarbeid

[Sommersol]

Da var første ferieuka unnagjort. Isolert sett var den veldig fin, Mye fungerte fantastisk bra, men som sist vi var på tur; jeg sitter igjen med endel spørsmål og har det ikke så veldig bra..

Det er så mye nå, mye jeg ikke kan lufte noe sted, heller ikke her. Det blir liksom for dumt. Jeg vet det selv, men orker ikke høre det fra andre. Hatt en dårlig dag, slakk full av myggstikk, trett og en mann som ikke viser livstegn. Gjort flere dumme ting, men som heldigvis ingen vil oppdage

Har mest lyst til å isolere meg en periode nå, fra alt og alle. Hadde jeg ikke hatt barn nå, hadde jeg flyttet, til en storby. Men barn har jeg altså, og ville selvfølgelig ikke vært dem foruten. Men nå trenger jeg barnefri, forhåpentligvis får jeg det til helgen. Men jeg trenger det NÅ..