sitte ved siden av partner

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal par absolutt sitte ved siden av hverandre i konfirmasjoner, bryllupp osv? Ser ikke disse nok til hverandre ellers? Hadde det ikke vært hyggelig og enkler å bli kjent med flere dersom man ikke satt som par? Og ikke minst lettere for de som ikke er i par å blende inn I vår familie splitter vi bevist opp alle par når vi har selskaper - og synes at slekten har blitt mer åpen og sammensveiset etter dette - og flere av de andre har også gjort det etter oss.

[leirbål]

Hvorfor skal par absolutt sitte ved siden av hverandre i konfirmasjoner, bryllupp osv? Ser ikke disse nok til hverandre ellers? Hadde det ikke vært hyggelig og enkler å bli kjent med flere dersom man ikke satt som par? Og ikke minst lettere for de som ikke er i par å blende inn I vår familie splitter vi bevist opp alle par når vi har selskaper - og synes at slekten har blitt mer åpen og sammensveiset etter dette - og flere av de andre har også gjort det etter oss.

For mange er det like koselig å sitte ved siden av noen andre. Men flere enn vi tror har problemer med sosiale settinger. og da er det trygt og av og til nødvendig for dem å sitte ved siden av en de kjenner så godt.

Og så er det jo veldig koselig da, å sitte ved siden av mannen min.

[Gjest Gjest_dragoline_*]

Jeg vil jo si at mange faktisk ikke har så mye tid til hverandre og at det kan være en hyggelig stund som par å faktisk gjøre noe sammen.

[Gjest Gjest]

Jeg er en av dem som kan ha problemer med å bli satt i en sosial situasjon. Dersom jeg ikke har noen jeg kjenner ved siden av meg blir jeg veldig anspent. Jeg synes rett og slett det er vanskelig å skulle ha en samtale med ukjente og mindre kjente personer dersom jeg ikke har andre og dele den samtalen med. Derfor sitter jeg alltid ved siden av mannen min. Om noen hadde plassert meg en annen plass (i f.eks bryllup, julebord e.l.) hadde jeg slitt veldig den kvelden.

Dersom selskapet utelukkende hadde bestått av personer jeg kjenner godt hadde det ikke vært noe problem, men jeg sliter bare jeg må sitte ved siden av tanter/onkler til min mann. Jeg hadde derfor IKKE satt pris på dersom min familie/ min manns familie hadde funnet på at dette hadde vært en god ide.

[Bellatrix]

Fordi vi drar i selskapet sammen. Fordi det ikke alltid er gøy å bare sitte sammen med ukjente.

[Tante]

Jeg har hellet aldri skjønt det der, spesielt i bryllup. To familier skal forenes på et punkt, men alle skal på død og liv niholde i sin partner? Har diskutert det her til de grader før og får skikkelig sjokkerte tilbakemeldinger når vi forteller at vi skal plassere partnere på hver sin side av bordet med andre til bords. "Nei, jeg hadde ikke kommet om jeg ikke fikk holde kjæresten min i hånda og snakket bare med ham hele dagen". Joda, jeg har forståelse for at noen har problemer med sosiale situasjoner og det skal tas hensyn til, men jeg har vanskelig for å tro at sååå mange har sosialangst.

For meg er det helt vanlig å splitte par i slike store begivenheter, både sånn at man kan prate med folk man ikke kjenner eller ikke møter så ofte, og fordi det er innmari kjipt å være singel eller komme alene og se på alle parene som sitter og knuger på hverandre. Så kan jeg heller kysse kjæresten i forbifarten og sitte/stå sammen med ham ved kaffen. Og da er det mye enklere å si "hei, kjære, dette er xxx som jeg hadde til bords" og så sier han "og dette er yyy som jeg hadde til bords" og så har alle fire fått nye venner

Og så går jeg hjem sammen med kjæresten min.

[Athene]

Selv liker jeg veldig godt å bli splittet fra partner i bryllup, jubileum, middager osv. Jeg synes også at det er gøy når det er fast bordplassering på tvers av avdelinger og grupper på julebord og i andre jobbmiddager. Det er alltid artig å bli kjent med nye mennesker.

Men jeg har etterhvert lært at det er mange som ikke er så glad i å kun sitte med ukjente, og lett blir anspent og gruer seg til slike samlinger. Min erfaring er at flertallet foretrekker å sitte sammen med en de kjenner. Derfor splitter jeg aldri par når jeg er vert eller arrangør

[Bellatrix]

Jeg har hellet aldri skjønt det der, spesielt i bryllup. To familier skal forenes på et punkt, men alle skal på død og liv niholde i sin partner? Har diskutert det her til de grader før og får skikkelig sjokkerte tilbakemeldinger når vi forteller at vi skal plassere partnere på hver sin side av bordet med andre til bords. "Nei, jeg hadde ikke kommet om jeg ikke fikk holde kjæresten min i hånda og snakket bare med ham hele dagen". Joda, jeg har forståelse for at noen har problemer med sosiale situasjoner og det skal tas hensyn til, men jeg har vanskelig for å tro at sååå mange har sosialangst.

For meg er det helt vanlig å splitte par i slike store begivenheter, både sånn at man kan prate med folk man ikke kjenner eller ikke møter så ofte, og fordi det er innmari kjipt å være singel eller komme alene og se på alle parene som sitter og knuger på hverandre. Så kan jeg heller kysse kjæresten i forbifarten og sitte/stå sammen med ham ved kaffen. Og da er det mye enklere å si "hei, kjære, dette er xxx som jeg hadde til bords" og så sier han "og dette er yyy som jeg hadde til bords" og så har alle fire fått nye venner

Og så går jeg hjem sammen med kjæresten min.

Det går fint an å prate med andre selv om man også sitter sammen med partneren. Å ha partneren rett ovenfor er ok, men å sette dem langt fra hverandre kan bli en kjip opplevelse. Jeg vet om et bryllup der det ble splittet, skikkelig splittet. Den ene satt sammen med trivelige utadvendte folk og hadde det koselig. Den andre ble sittende i flere timer sammen med mennesker som ikke sa ett ord og det hele ble ganske så kjedelig.

[Tante]

Det går fint an å prate med andre selv om man også sitter sammen med partneren. Å ha partneren rett ovenfor er ok, men å sette dem langt fra hverandre kan bli en kjip opplevelse. Jeg vet om et bryllup der det ble splittet, skikkelig splittet. Den ene satt sammen med trivelige utadvendte folk og hadde det koselig. Den andre ble sittende i flere timer sammen med mennesker som ikke sa ett ord og det hele ble ganske så kjedelig.

Jo, det går an, men jeg opplever at det er lett å holde seg til den man kjenner hvis man har muligheten.

Det skal sies at vi splitter par, men lar de fleste sitte i nærheten av hverandre. Noen vet vi imidlertid godt klarer å sitte langt fra partneren sin (sånn som mine tanter og onkler som kjenner de fleste)

[Gjest Gjest]

Jeg blir litt smånervøs rundt mange nye mennesker, så jeg synes det er fint å ha en person jeg kjenner godt i nærheten.

[Gjest Purple Haze]

Jeg er en veldig sosial og utadvendt person, og kan omgås nesten hvem som helst. Men jeg liker likevel å sitte sammen med partneren min i selskaper. Syns det er koselig og romantisk å kunne sitte der og dele opplevelsen med han.

Det betyr ikke at jeg ikke snakker med de andre som sitter i nærheten. Det gjør vi jo begge to.

Og jeg skjønner ikke denne tvangsdelingen av par som enkelte praktiserer. Jeg kjøper ikke den "nå skal alle bli kjent med alle-greia". Det skjer nemlig ikke, uansett hvor mye vertskapet ønsker det.

Man kan risikere å få et stivt selskap hvor de som har hverandre til bords ikke klarer å holde en samtale i gang.

[Gjest Gjest_kristin_*]

Jeg er en veldig sosial og utadvendt person, og kan omgås nesten hvem som helst. Men jeg liker likevel å sitte sammen med partneren min i selskaper. Syns det er koselig og romantisk å kunne sitte der og dele opplevelsen med han.

Det betyr ikke at jeg ikke snakker med de andre som sitter i nærheten. Det gjør vi jo begge to.

Og jeg skjønner ikke denne tvangsdelingen av par som enkelte praktiserer. Jeg kjøper ikke den "nå skal alle bli kjent med alle-greia". Det skjer nemlig ikke, uansett hvor mye vertskapet ønsker det.

Man kan risikere å få et stivt selskap hvor de som har hverandre til bords ikke klarer å holde en samtale i gang.

Veldig enig. Er også en en sosial person som lett kan prate med folk jeg ikke kjenner. Men jeg syns det er veldig hyggelig å få sitte ved siden av min mann når jeg er i bryllup eller på julebord. Det er så sjelden vi får anledning til å kose oss sammen og få servert middag, (og som regel er det da med unger som skal holdes i ørene).

[Gjest Nogo]

Tror eg hadde følt meg rimlig ukomfortabel om eg haddde blitt invitert i bryllup e.l og ikkje fått sittet med sambo, men heller blitt plassert med fleire fremmede rundt meg.

[leirbål]

Jeg må ha vært veldig heldig. For i alle de selskapene jeg var i som singel hadde jeg alltid noen å snakke med. Jeg hadde ofte bare par rundt meg, men opplevde ikke det som et problem.

Selv om noen var mere stille av seg og snakket mest med ektefellen/ samboeren sin, tenkte jeg ikke over det.

Jeg regnet med at h*n var litt sjenert, og hadde de ikke sittet sammen, hadde jeg nok sittet ved siden av en østers...

Jeg så på det som min oppgave å ha det koselig, og snakke med de rundt. Ikke å bli underholdt.

Nå som jeg er gift nyter jeg å sitte ved siden av mannen min når vi spiser.

Vi snakker sammen, men minst like mye med de andre.

Etter maten pleier vi å spre oss. Men å spise sammen synes jeg er vidunderlig.

Det er så mange hverdager med hverdagsmiddager, at når det er noe ekstra liker jeg å oppleve det sammen med ham.

[Gjest Gjest]

til dere som ville vært ukomfertable og ikke klart det sosialt og ikke sitte ved siden av partner.

Hvordan overlevde dere selskaper FØR dere fikk partner? Eller gikk dere ikke i selskaper da?

Og hva skjer om dere blir single - skal dere sllutte å gå ut?

Og det er ikke snakk om å sitte blant fremmede. Det er snakk om bryllupp og konfirmasjon osv - dvs at det er slekt og venner!

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Har lest tråden her nå........ og jeg må bare innrømme at jeg blir provosert av: "jeg liker ikke å prate med andre", "liker ikke sosiale begiventheter", "må ha min mann ved siden av meg for å føle meg trygg" osv.

Er dere voksne folk?

Hvis du møter vanskelige situasjoner i livet - hva gjør dere da? Er det INGEN som er inne på tanken en gang at: Dette er en erfaring, dette skal jeg lære meg å takle......Savner guts til å stå i seg selv. Jeg blir så himla provosert av "pingle-holdninger" og unnfallenhet.

[Gjest Gjest]

Har opplevd flere ganger at konene blir surere og surer og stillere og stiller jo høyere promille og morsommere mannen har det. Ser ut som om mange av de sitter å "passer på" partneren sin.

Men dette gjelder SELVFØLGELIG ikke alle par! Bare en liten observasjon

[Gjest Gjest]

til dere som ville vært ukomfertable og ikke klart det sosialt og ikke sitte ved siden av partner.

Hvordan overlevde dere selskaper FØR dere fikk partner? Eller gikk dere ikke i selskaper da?

Og hva skjer om dere blir single - skal dere sllutte å gå ut?

Og det er ikke snakk om å sitte blant fremmede. Det er snakk om bryllupp og konfirmasjon osv - dvs at det er slekt og venner!

Slekt og venner av brudeparet, ja. Har vært i mange bryllup der jeg bare kjenner brudeparet.

I konfirmasjoner jeg har vært i har det nå stort sett bare vært familie, så om jeg sitter med tante, bestemor eller samboeren min er det nå ikke så nøye.

[Gjest Gjest]

Jeg og sambo er veldig sosiale mennesker, men holder oss alltid sammen, under middager, fester osv. Jeg hadde følt meg veldig ukonfortable om min samboer skulle sittet en hel middag og pratet med en helt fremmed dame på andre siden av lokalet. Jeg tror han hadde følt det samme om meg. Det handler rett og slett om samhørighet og at vi deler mest mulig fine stunder sammen.

[Nyxe]

FØR jeg fikk partner så pleide jeg ikke akkurat gå i selskap med mange folk jeg ikke kjenner. Hadde alltid en veldig god vennine, søster eller foreldre å sitte ved.

Jeg har behov for å varme litt opp før jeg begynner å snakke med folk. Hadde jeg kommet i et selskap og blitt eskortert til motsatte ende av lokalet fra partneren min i et selskap som bestod av hannes familie/venner så hadde jeg nok spurt om ikke jeg heller kunne sitt ved han.

Jeg trenger da heller ikke sitte på fanget hannes og kun sitte og hviske med ham hele selskapet. Når jeg blir litt vant med mange nye folk så kan jeg ofte ende opp med å vandre bort fra partneren min og holde sammtaler med andre folk. Og har jeg ikke den tryggheten som er han, tar det nok meg myyyye lenger tid å bli vant til dette.

Huff, så latterlig å ønske å tvinge folk til å bli kjennt med fremmede ved å splitte opp partnere i selskap. Kan folk ikke velge selv da om de vil bli kjennt med nye mennesker ? Høres jo ut som en del folk syntes det er en ubehagelig (unødvendig..) opplevelse, hvorfor presse det på folk da ?