Hva det EGENTLIG handler om...?

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Jeg er stemor selv. Vi har delt omsorg, så jeg lever sammen med stebarnet mitt annenhver uke. Jeg har synes rollen som stemor, situasjonen med nyfamilien og samarbeidet med guttens mor har vært mye vanskeligere enn jeg kunne forestille meg at det skulle bli. Jeg er en av de som holder meg unna diskusjoner mellom far og mor, da dette ville hevet komfliktnivået enda mer. Jeg føler for stebarnet som mine egne barn (nesten). Jeg legger like mye energi i han som i de andre, jeg kjøper like mye til han, er like opptatt av han, tar like mye hensyn til han osv...

Jeg er utrolig glad i denne gutten, og jeg ser han som mitt barn også. Selv om jeg er nøye med å ikke tråkke over grensene. Vi snakker mye om mammaen hans sammen, og bare i positive vendinger.

Det som gjør dette med plassering i konfirmasjoner, så sårt for stemor, er - tror jeg - at hun ønsker å bli sett på som en viktig person i barnets liv hun også. Jeg ser på meg selv som den tredje-viktigeste personen i min stesønns liv. Jeg bor sammen med han og oppdrar han. Deler alt familieliv med han og blir derfor utrolig glad i han... og han i meg også. Hvorfor skal jeg ikke få sitte ved min manns og komfirmantens side?

Jeg vil vise for gutten at jeg også synes det er en stor dag. Jeg vil sitte der oppe å være stolt av han jeg også. JEG HAR TROSS ALT LAGT NED LIKE MYE SOM MOR OG FAR I DENNE GUTTENS LIV. Jeg er verken mindre glad i han eller mindre stolt av han enn mor og far er...

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg er utrolig glad i denne gutten, og jeg ser han som mitt barn også. Selv om jeg er nøye med å ikke tråkke over grensene. Vi snakker mye om mammaen hans sammen, og bare i positive vendinger.

Det som gjør dette med plassering i konfirmasjoner, så sårt for stemor, er - tror jeg - at hun ønsker å bli sett på som en viktig person i barnets liv hun også. Jeg ser på meg selv som den tredje-viktigeste personen i min stesønns liv. Jeg bor sammen med han og oppdrar han. Deler alt familieliv med han og blir derfor utrolig glad i han... og han i meg også. Hvorfor skal jeg ikke få sitte ved min manns og komfirmantens side?

Jeg vil vise for gutten at jeg også synes det er en stor dag. Jeg vil sitte der oppe å være stolt av han jeg også. JEG HAR TROSS ALT LAGT NED LIKE MYE SOM MOR OG FAR I DENNE GUTTENS LIV. Jeg er verken mindre glad i han eller mindre stolt av han enn mor og far er...

Her snakker du mye om hvordan du som stemor føler det. Hvor involvert du føler du er. Du graderer deg som den tredje viktigste personen i barnets liv.

Jeg tror på det - jeg tror du føler slik.

Men saken er jo at dette handler ikke om dine følelser. Hadde du spurt begge foreldrene til dette barnet så hadde du kanskje ikke fått samme svar som du føler.

Hva du føler du har lagt ned er kanskje ikke det samme som de øvrige føler eller ønsker å se/ville ha osv.

[Gjest Gjest]

Jeg er stemor selv. Vi har delt omsorg, så jeg lever sammen med stebarnet mitt annenhver uke. Jeg har synes rollen som stemor, situasjonen med nyfamilien og samarbeidet med guttens mor har vært mye vanskeligere enn jeg kunne forestille meg at det skulle bli. Jeg er en av de som holder meg unna diskusjoner mellom far og mor, da dette ville hevet komfliktnivået enda mer. Jeg føler for stebarnet som mine egne barn (nesten). Jeg legger like mye energi i han som i de andre, jeg kjøper like mye til han, er like opptatt av han, tar like mye hensyn til han osv...

Jeg er utrolig glad i denne gutten, og jeg ser han som mitt barn også. Selv om jeg er nøye med å ikke tråkke over grensene. Vi snakker mye om mammaen hans sammen, og bare i positive vendinger.

Det som gjør dette med plassering i konfirmasjoner, så sårt for stemor, er - tror jeg - at hun ønsker å bli sett på som en viktig person i barnets liv hun også. Jeg ser på meg selv som den tredje-viktigeste personen i min stesønns liv. Jeg bor sammen med han og oppdrar han. Deler alt familieliv med han og blir derfor utrolig glad i han... og han i meg også. Hvorfor skal jeg ikke få sitte ved min manns og komfirmantens side?

Jeg vil vise for gutten at jeg også synes det er en stor dag. Jeg vil sitte der oppe å være stolt av han jeg også. JEG HAR TROSS ALT LAGT NED LIKE MYE SOM MOR OG FAR I DENNE GUTTENS LIV. Jeg er verken mindre glad i han eller mindre stolt av han enn mor og far er...

Unnskyld meg men det har du faktisk ikke. Gutten har to foreldre og det er sin mor og sin far.

Mener du seriøst at du er nærmere enn søsken og besteforeldre? Nei det er du nok ikke. Du har kommet inn i en ferdig familie og det må du ta med på kjøpet.

Jeg har selv stebarn og egne barn. I mine stebarns liv anser jeg meg som en viktig omsorgsperson, men etter den biologiske familien. Jeg er glad i dem og behandler dem alle i huset likt. Kjøper jeg noe til mine egne blir det gjerne noe på stebarna også, det samme gjør kjæresten min. Men til syvende og sist så er jeg ikke mor. De har to foreldre som er de viktigste for seg.

Blir jeg bedt i konfirmasjon når den dagen kommer sitter jeg der jeg blir plassert og tenker ikke mer over det.

Mine egne barn skal ikke ha sin stemor ved siden av seg i sin konfirmasjon. Der skal tradisjonen tro foreldre, besteforeldre og søsken sitte.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Unnskyld meg men det har du faktisk ikke. Gutten har to foreldre og det er sin mor og sin far.

Mener du seriøst at du er nærmere enn søsken og besteforeldre? Nei det er du nok ikke. Du har kommet inn i en ferdig familie og det må du ta med på kjøpet.

Jeg har selv stebarn og egne barn. I mine stebarns liv anser jeg meg som en viktig omsorgsperson, men etter den biologiske familien. Jeg er glad i dem og behandler dem alle i huset likt. Kjøper jeg noe til mine egne blir det gjerne noe på stebarna også, det samme gjør kjæresten min. Men til syvende og sist så er jeg ikke mor. De har to foreldre som er de viktigste for seg.

Blir jeg bedt i konfirmasjon når den dagen kommer sitter jeg der jeg blir plassert og tenker ikke mer over det.

Mine egne barn skal ikke ha sin stemor ved siden av seg i sin konfirmasjon. Der skal tradisjonen tro foreldre, besteforeldre og søsken sitte.

Det er kanskje forskjell fra familie til familie, men i vår familie er jeg definitivt nærmere gutten enn noen av hans besteforeldre på fars side av familien. Jeg kan jo vanskelig uttale meg om mors side. Han har halvsøsken og stesøsken, ingen "ekte" søsken.

Men hva er poenget med å skulle skyfle unna steforeldre? Jeg har uten tvil gjort en STOR innsats i guttens liv. Hvorfor skal mor gjøre et poeng ut av å IKKE ville ha meg sittende sammen med den nærmeste familien? Hva oppnår hun med det? Hvorfor kan hun ikke være raus og vise meg at hun tross alt setter pris på at sønnen hennes har en omsorgsperson ekstra som er veldig glad i han? (Jeg anntar at hun foretrekker dette framfor en stemor som ikke liker barnet hennes og får han til å føle seg utenfor??) Jeg uttaler meg om hva jeg skulle ØNSKE meg. Dersom jeg må sitte sammen med øvrige gjester, gjør jeg det, framfor å sette i stand konfirmasjon nr. 2.

Tradisjonen tro sitter mor og far på hver sin side av konfirmanten, deretter søsken og besteforeldre... Tradisjonen tro holder mor og far sammen og har hele kjernefamilien under ett tak. Slik er det ikke, tidene forandrer seg...

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Unnskyld meg men det har du faktisk ikke. Gutten har to foreldre og det er sin mor og sin far.

Mener du seriøst at du er nærmere enn søsken og besteforeldre? Nei det er du nok ikke. Du har kommet inn i en ferdig familie og det må du ta med på kjøpet.

Jeg har selv stebarn og egne barn. I mine stebarns liv anser jeg meg som en viktig omsorgsperson, men etter den biologiske familien. Jeg er glad i dem og behandler dem alle i huset likt. Kjøper jeg noe til mine egne blir det gjerne noe på stebarna også, det samme gjør kjæresten min. Men til syvende og sist så er jeg ikke mor. De har to foreldre som er de viktigste for seg.

Blir jeg bedt i konfirmasjon når den dagen kommer sitter jeg der jeg blir plassert og tenker ikke mer over det.

Mine egne barn skal ikke ha sin stemor ved siden av seg i sin konfirmasjon. Der skal tradisjonen tro foreldre, besteforeldre og søsken sitte.

Jeg vil gjerne legge til at jeg ALDRI prøver å erstatte hans mor når han er her. Jeg helt inneforstått med at han har en far og en mor og at de definitivt er de viktigste i hans liv. Slik skal det være, og slik er det. At jeg legger like mye innsats i gutten som de gjør, kan jo strengt tatt ikke du uttale deg om. Jeg gleder meg og bekymrer meg, sender på skole, langer mat, vasker klær, styrer med tradisjoner, opplevelser, leser på senga trøster og tuller... Så jo, jeg legger like mye innsats og tid i livet hans som de gjør. Derfor synes jeg også at jeg er en viktig peron i hans liv og synes det er trist at jeg som lever sammen med han skal sidestilles med tanter og onkler. Det får meg til å føle at alt det jeg faktisk gjør (som ikke er min plikt) ikke settes pris på. Det tar fra meg litt glede over den rollen jeg har for hennes barn.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Det er kanskje forskjell fra familie til familie, men i vår familie er jeg definitivt nærmere gutten enn noen av hans besteforeldre på fars side av familien. Jeg kan jo vanskelig uttale meg om mors side. Han har halvsøsken og stesøsken, ingen "ekte" søsken.

Men hva er poenget med å skulle skyfle unna steforeldre? Jeg har uten tvil gjort en STOR innsats i guttens liv. Hvorfor skal mor gjøre et poeng ut av å IKKE ville ha meg sittende sammen med den nærmeste familien? Hva oppnår hun med det? Hvorfor kan hun ikke være raus og vise meg at hun tross alt setter pris på at sønnen hennes har en omsorgsperson ekstra som er veldig glad i han? (Jeg anntar at hun foretrekker dette framfor en stemor som ikke liker barnet hennes og får han til å føle seg utenfor??) Jeg uttaler meg om hva jeg skulle ØNSKE meg. Dersom jeg må sitte sammen med øvrige gjester, gjør jeg det, framfor å sette i stand konfirmasjon nr. 2.

Tradisjonen tro sitter mor og far på hver sin side av konfirmanten, deretter søsken og besteforeldre... Tradisjonen tro holder mor og far sammen og har hele kjernefamilien under ett tak. Slik er det ikke, tidene forandrer seg...

Du føler og ser på deg selv som ganske betydningsfull.

Jeg tror ikke du skal være så sikker på at mor ser på deg med det samme blikket. Det behøver ikke være store konflikter eller frustrasjoner ovenfor deg - bare det at det er ikke deg hun har barn med - det er ikke deg hun deler ansvar med.

Jeg kan ikke se at mor skulle føle noe ansvar for at du skal føle deg vel fordi du sitter med mange vanskelige følelser du må takle - og de er jo ikke hennes bord, du er ikke hennes valg.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Det får meg til å føle at alt det jeg faktisk gjør (som ikke er min plikt) ikke settes pris på. Det tar fra meg litt glede over den rollen jeg har for hennes barn.

Du har ingen plikt. Du velger å hjelpe din mann i oppdrager/omsorgsrollen. Hvorfor skal hun føle takknemlighet for det?

Barnet er heldig som har deg som velger å hjelpe til.

[Gjest Gjest]

Er det meningen at biologisk mor skal gå rundt å være takknemelig for at stemor oppfører seg som et normalt menneske? Jeg ser faktisk på det som en selvfølge - ser heller på det som svært uheldig for de som har fått umodene stemødre inn i livet.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Du føler og ser på deg selv som ganske betydningsfull.

Jeg tror ikke du skal være så sikker på at mor ser på deg med det samme blikket. Det behøver ikke være store konflikter eller frustrasjoner ovenfor deg - bare det at det er ikke deg hun har barn med - det er ikke deg hun deler ansvar med.

Jeg kan ikke se at mor skulle føle noe ansvar for at du skal føle deg vel fordi du sitter med mange vanskelige følelser du må takle - og de er jo ikke hennes bord, du er ikke hennes valg.

Ja, jeg ser på meg selv som betydningsfull i guttens liv. Jeg synes ikke det er så rart. Mitt barn har også en stemor. Jeg behandler henne med den respekten hun fortjener. Det er ikke selvsagt at hun skal sitte å pugge gloser med barnet mitt. Men det gjør hun og jeg setter pris på at hun bryr seg og alt hun gjør for henne. Barnet mitt får tross alt en ekstra omsorgsperson i livet sitt, framfor en som ikke bryr seg.

For meg er det selvsagt at jeg legger inn den innsatsen jeg gjør for at gutten skal føle seg som en del av familien vår. På samme måte synes jeg set er selvsagt at moren hans skal sette pris på det. Om ikke annet, så i alle fall ikke gjøre et poeng ut av at hun ikke setter pris på det.

Jeg valgte eksmannen hennes, ikke henne. Likevel er jeg høflig, respektfull for hennes rolle som mor og imøtekommende. Hvorfor skal jeg legge meg i sælen om ikke hun kan det?

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Er det meningen at biologisk mor skal gå rundt å være takknemelig for at stemor oppfører seg som et normalt menneske? Jeg ser faktisk på det som en selvfølge - ser heller på det som svært uheldig for de som har fått umodene stemødre inn i livet.

Der sier du det! Jeg forventer ikke at hun skal gå rundt å føle evig takknemmelighet mot meg hver dag. Men jeg forventer at hun også kan oppføre seg som et normalt menneske og i alle fall ikke gjøre et poeng ut av at hun ikke setter pris på meg.

Det er da normal høflighet å sette pris på det dersom noen ofrer seg selv og legger seg i selen for å ta seg av barnet hennes.

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal jeg legge meg i sælen om ikke hun kan det?

Utsagn som dette er forbeholdt barn!

Modene, ansvarsfulle mennesker oppfører seg selv om ikke andre gjør det!

Om ungen har en umoden biomor - så trenger vel ikke stemor å senke seg ned på det nivået? Hvordan skulle det forbedre situasjonen for noen parter???

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Ja, jeg ser på meg selv som betydningsfull i guttens liv. Jeg synes ikke det er så rart. Mitt barn har også en stemor. Jeg behandler henne med den respekten hun fortjener. Det er ikke selvsagt at hun skal sitte å pugge gloser med barnet mitt. Men det gjør hun og jeg setter pris på at hun bryr seg og alt hun gjør for henne. Barnet mitt får tross alt en ekstra omsorgsperson i livet sitt, framfor en som ikke bryr seg.

Nå snakker du igjen om hvordan du føler. Du kan ikke bestemme hvordan andre skal forholde seg til deg. Men du bestemmer selv hvordan du forholder deg til andre.

For meg er det selvsagt at jeg legger inn den innsatsen jeg gjør for at gutten skal føle seg som en del av familien vår. På samme måte synes jeg set er selvsagt at moren hans skal sette pris på det. Om ikke annet, så i alle fall ikke gjøre et poeng ut av at hun ikke setter pris på det.

Det er jo ikke noe av dette du gjør for morens skyld? Moren har ikke bedt deg om hjelp. Hun har ikke valgt deg inn i barnets liv. Du har valgt deg inn. Du velger hva du vil gjøre for faren og barnet - ikke for moren. Moren har vel ikke noe ansvarsfølelse for hva du gjør.

Jeg valgte eksmannen hennes, ikke henne. Likevel er jeg høflig, respektfull for hennes rolle som mor og imøtekommende. Hvorfor skal jeg legge meg i sælen om ikke hun kan det?

Du har ikke skrevet noe om at moren er uhøflig noe sted. Men moren har også ett valg; hvordan hun vil forholde seg til deg. Er det pragmatisk - så er det ikke nødvendigvis uhøflig. Hvordan du vil forholde deg til moren er ditt valg - poenget er at moren har ikke noe ansvar for deg. Du har heller ikke ansvar - men du velger å ta - og det er ditt valg. Du kan ikke dytte det ned i halsen på moren.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Jeg fatter ikke hvorfor det er helt greit for biomor å ha en negativ eller likegyldig innstilling til stemor? Visker nesten som om det er gjengs at hun SKAL ha det. Nei hun har ikke valgt akkurat MEG, men hun HAR valgt muligheten for at det kommer en stemor inn i barnets liv.

Dersom en barnehage ansatt eller en lærer legger ekstra innsats i barnet ditt, ville du ikke vært takknemlig? Selvfølgelig ville man det! Hvorfor skal man da ikke sette pris på en stemor?

I steden er hun en som bryter ned mitt ønske om å stille opp mer enn jeg må for barnet hennes. Hva får hun ut av det? Hva skal det være godt for? Er det til barnets beste?

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg fatter ikke hvorfor det er helt greit for biomor å ha en negativ eller likegyldig innstilling til stemor? Visker nesten som om det er gjengs at hun SKAL ha det. Nei hun har ikke valgt akkurat MEG, men hun HAR valgt muligheten for at det kommer en stemor inn i barnets liv.

Dersom en barnehage ansatt eller en lærer legger ekstra innsats i barnet ditt, ville du ikke vært takknemlig? Selvfølgelig ville man det! Hvorfor skal man da ikke sette pris på en stemor?

I steden er hun en som bryter ned mitt ønske om å stille opp mer enn jeg må for barnet hennes. Hva får hun ut av det? Hva skal det være godt for? Er det til barnets beste?

Det er overhodet ikke noe gjengs.

Ikke vær tullete da, du argumenterer som en fire-åring med at hun har valgt muligheten for at det kommer en stemor inn i barnets liv.

Hun har valgt å få barn med barnets far. Hun deler ansvar og omsorg med barnets far. Hun velger å ha overlate ansvar til barnehage/skole.

Hun bryter ikke ned ditt ønske om å stille opp mer......du bryter det ned selv med dine forventninger til henne. Hun er vel ikke klar over hvilke forventninger du har til henne - og ærlig talt - det er egentlig henne ganske uvedkommende. Du er i en situasjon fordi DU velger det - du skaper dine egne forventninger - hvordan i all verden skal noen kunne forholde seg til det?

Barnets beste? Det hele kommer an på hvor god innsikt du har og hvordan du greier å takle det - det ligger faktisk på dine skuldre her. Hva du gjør som du venter kreditt for. Du hjelper far med ansvar/omsorg - DER kan du forvente.

[Gjest Gjest]

Jeg fatter ikke hvorfor det er helt greit for biomor å ha en negativ eller likegyldig innstilling til stemor? Visker nesten som om det er gjengs at hun SKAL ha det. Nei hun har ikke valgt akkurat MEG, men hun HAR valgt muligheten for at det kommer en stemor inn i barnets liv.

Dersom en barnehage ansatt eller en lærer legger ekstra innsats i barnet ditt, ville du ikke vært takknemlig? Selvfølgelig ville man det! Hvorfor skal man da ikke sette pris på en stemor?

I steden er hun en som bryter ned mitt ønske om å stille opp mer enn jeg må for barnet hennes. Hva får hun ut av det? Hva skal det være godt for? Er det til barnets beste?

Hvem har sagt at det er greit? Men du trenger vel ikke senke deg ned på hennes nivå! om ungen er så uheldig å ha en umoden biomor - så er det jo enda viktiger at du viser hvordan siviliserte mennesker oppfører seg!

Blir du ikke sliten av å irritere deg?

[Gjest Gjest]

Det er kanskje forskjell fra familie til familie, men i vår familie er jeg definitivt nærmere gutten enn noen av hans besteforeldre på fars side av familien. Jeg kan jo vanskelig uttale meg om mors side. Han har halvsøsken og stesøsken, ingen "ekte" søsken.

Men hva er poenget med å skulle skyfle unna steforeldre? Jeg har uten tvil gjort en STOR innsats i guttens liv. Hvorfor skal mor gjøre et poeng ut av å IKKE ville ha meg sittende sammen med den nærmeste familien? Hva oppnår hun med det? Hvorfor kan hun ikke være raus og vise meg at hun tross alt setter pris på at sønnen hennes har en omsorgsperson ekstra som er veldig glad i han? (Jeg anntar at hun foretrekker dette framfor en stemor som ikke liker barnet hennes og får han til å føle seg utenfor??) Jeg uttaler meg om hva jeg skulle ØNSKE meg. Dersom jeg må sitte sammen med øvrige gjester, gjør jeg det, framfor å sette i stand konfirmasjon nr. 2.

Tradisjonen tro sitter mor og far på hver sin side av konfirmanten, deretter søsken og besteforeldre... Tradisjonen tro holder mor og far sammen og har hele kjernefamilien under ett tak. Slik er det ikke, tidene forandrer seg...

Uff sånne uttalelser som jeg har uthevet får meg til å grøsse. Halvsøsken er også søsken. Å ikke kalle det ekte søsken sier noe om dine holdninger innerst inne.

Om du gadd lese mitt innlegg så ser du at jeg er stemor selv også, i tillegg til å være mamma for egne barn. Jeg ville aldri sette meg i en posisjon som det du gjør, du ser på deg selv som offer og at du ofrer så mye for dine stebarn. Vel det var faktisk ditt valg den dagen du fant en mann med barn fra før. Og det er normalt at man inkluderer alle barn som er innenfor husets firevegger, uansett hvem de tilhører biologisk.

Selv om tidene forandrer seg så har ikke biologien forandret seg, et barn har to! foreldre uansett hvordan man har innrettet seg etter at barnet kom til verden.

Jeg ville aldri krevd at mor til mine stebarn skal være takknemmlig overfor meg. Og selv er jeg heller ikke det overfor mine barns stemor, men jeg forventer at hun behandler dem med respekt og at hun inkluderer dem i deres nye familie.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Det er overhodet ikke noe gjengs.

Ikke vær tullete da, du argumenterer som en fire-åring med at hun har valgt muligheten for at det kommer en stemor inn i barnets liv.

Hun har valgt å få barn med barnets far. Hun deler ansvar og omsorg med barnets far. Hun velger å ha overlate ansvar til barnehage/skole.

Hun bryter ikke ned ditt ønske om å stille opp mer......du bryter det ned selv med dine forventninger til henne. Hun er vel ikke klar over hvilke forventninger du har til henne - og ærlig talt - det er egentlig henne ganske uvedkommende. Du er i en situasjon fordi DU velger det - du skaper dine egne forventninger - hvordan i all verden skal noen kunne forholde seg til det?

Barnets beste? Det hele kommer an på hvor god innsikt du har og hvordan du greier å takle det - det ligger faktisk på dine skuldre her. Hva du gjør som du venter kreditt for. Du hjelper far med ansvar/omsorg - DER kan du forvente.

Hun valgte å gå fra faren til sitt barn, da kan det ikke komme som en enorm overraskelse at det etterhvert kom en stemor inn i bildet. Hvorfor er dette tullete argumentasjon? Stemødre blir overalt møtt med at vi tross alt har VALGT dette. Det har biomor også, i alle fall den delen av de som var den som gikk ut av forholdet med mannen sin. Hun VALGTE å gå fra far, sekundert VALGTE hun da også muligheten for at det kunne komme en stemor.

Og selvfølgelig er det hennes VALG om hun vil behandle meg med respekt eller ikke. Men jeg vil tro at det beste for barnet er om alle klarte å respektere og sette pris på hverandres roller. Om alle kunne finne fred med og finne sin plass i situasjonen.

Og ingen svarer meg på HVA DET SKAL VÆRE GODT FOR å gjøre et poeng ut av at man ikke setter pris på innsatsen tremor gjør.

[Disturbed]

Jeg er stemor selv. Vi har delt omsorg, så jeg lever sammen med stebarnet mitt annenhver uke. Jeg har synes rollen som stemor, situasjonen med nyfamilien og samarbeidet med guttens mor har vært mye vanskeligere enn jeg kunne forestille meg at det skulle bli. Jeg er en av de som holder meg unna diskusjoner mellom far og mor, da dette ville hevet komfliktnivået enda mer. Jeg føler for stebarnet som mine egne barn (nesten). Jeg legger like mye energi i han som i de andre, jeg kjøper like mye til han, er like opptatt av han, tar like mye hensyn til han osv...

Jeg er utrolig glad i denne gutten, og jeg ser han som mitt barn også. Selv om jeg er nøye med å ikke tråkke over grensene. Vi snakker mye om mammaen hans sammen, og bare i positive vendinger.

Det som gjør dette med plassering i konfirmasjoner, så sårt for stemor, er - tror jeg - at hun ønsker å bli sett på som en viktig person i barnets liv hun også. Jeg ser på meg selv som den tredje-viktigeste personen i min stesønns liv. Jeg bor sammen med han og oppdrar han. Deler alt familieliv med han og blir derfor utrolig glad i han... og han i meg også. Hvorfor skal jeg ikke få sitte ved min manns og komfirmantens side?

Jeg vil vise for gutten at jeg også synes det er en stor dag. Jeg vil sitte der oppe å være stolt av han jeg også. JEG HAR TROSS ALT LAGT NED LIKE MYE SOM MOR OG FAR I DENNE GUTTENS LIV. Jeg er verken mindre glad i han eller mindre stolt av han enn mor og far er...

Det er jo ikke til ære for din innsats som stemor eller din evne til kjærlighet overfor stebarnet man holder konfirmasjonen vel, så det er kanskje en idé å kunne klare å holde en litt lavere profil akkurat denne dagen...?

Sånn helt personlig så ser jeg ingenting i veien for at du kunne sittet sammen med mannen din, men på den annen side ser jeg heller ingenting i veien for at du sitter et heeelt annet sted heller.

Kan forstå at det kan føles litt sårt, men betyr det så himla mye i den store sammenhengen da?

Mulig moren til stebarnet føler det tilsvarende sårt å ha deg "altfor" nær akkurat denne dagen, og så lenge det er greit for hovedpersonen, dvs (ste)barnet/konfirmanten, så burde du vel kunne klare å akseptere at akkurat denne dagen så er det overhodet ikke deg det dreier seg om i det hele tatt, men heller sitte å være stolt litt lenger ned ved bordet?

[gompen]

Jeg synes ikke stemødre skal forvente at barnets foreldre skal være evig takknemlig og vise det, for at du tar deg av barnet deres. Du velger selv å ha et nært forhold til barnet og vise omsorg for det, og det skulle bare mangle! Selv om foreldrene har valgt å få andre voksenpersoner inn i barnets liv, har ikke barnet selv valgt det.

Barnet kommer først, over alle såre følelser og forventninger om ros. Man tar ikke hensyn til barnets beste ved å lage bråk fordi man ikke får sitte der man vil under en konfirmasjon. Man møter opp og oppfører seg som en voksen, fordi det er ikke DINE følelser som er viktige her, men barnets.

Jeg blir mildt sagt sjokkert over hvor mange voksne her inne, både steforeldre og foreldre, som oppfører seg som småbarn. Trasser, skriker, hyler og lager rabalder rundt filleting. Bare for å oppretholde en slags følelse av å bli behandet rettferdig i forhold til innsatsen man legger inn i barnets oppvekst.

Verden er ikke rettferdig. Deal with it.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Hun valgte å gå fra faren til sitt barn, da kan det ikke komme som en enorm overraskelse at det etterhvert kom en stemor inn i bildet. Hvorfor er dette tullete argumentasjon? Stemødre blir overalt møtt med at vi tross alt har VALGT dette. Det har biomor også, i alle fall den delen av de som var den som gikk ut av forholdet med mannen sin. Hun VALGTE å gå fra far, sekundert VALGTE hun da også muligheten for at det kunne komme en stemor.

Ærlig talt. Jeg tror du fraskriver mannen noe som helst ansvar. Dette er faktisk hans ansvar om han velger å få seg kjæreste/kone. Må le litt her - er det mors ansvar og mors valg?

Og selvfølgelig er det hennes VALG om hun vil behandle meg med respekt eller ikke. Men jeg vil tro at det beste for barnet er om alle klarte å respektere og sette pris på hverandres roller. Om alle kunne finne fred med og finne sin plass i situasjonen.

Jeg synes ikke du kan kaste dette på biomor. Du sliter med å finne fred og din plass i situasjonen. Moren er ikke der i den situasjonen du er i. Og det beste for barnet er at du innfinner deg i den situasjonen du er - istedetfor å tvære rundt med noe som bare skaper problemer.......og du lider jo under dette. Du kan bare ordne opp for deg selv.

Og ingen svarer meg på HVA DET SKAL VÆRE GODT FOR å gjøre et poeng ut av at man ikke setter pris på innsatsen tremor gjør.

Er ikke sikkert det er noen tanke eller formening bak det i det hele tatt. "HVA DET SKAL VÆRE GODT FOR" - er noe som florerer i ditt hode - jobb med det.