Kan barn være psykopater?

[Sia444]

Det er mulig for ett barn å ha psykopatiske trekk men det er ikke noen diagnose før en blir voksen og kan få antisosial personlighetsforstyrrelse som følge av hvordan en har vært i barndommen. Det begynner der og utvikler seg videre til en personlighetsforstyrrelse som kan være alvorlig. Det er også en viss arvelighet bak det som kommer både av arv og miljø. Derfor kan det være vanskelig å få bukt med det fordi foreldrene ikke vil innse at de har en sønn som gjør livet vanskelig for andre.

Jeg er enig med de andre at du bør gjøre det som er best for sønnen din, at han føler at du er der og hører på han og gjør det du kan i forhold til skole. Men på en hyggelig måte, en kommer som regel lengst på den måten.

[stjernekyss]

Nei, denne diagnosen kan ikke stilles før fylte 18 år. Det kreves forøvirg at visse trekk har vært tilstede i løpet av oppveksten.

Små barn kan få ODD (Oppositional Defiant Disorder), og ungdom kan få CD (Conduct Disorder). Disse er i sin tur sterkt assosiert med antisosial personlighetsforstyrrelse/ dyssosial personlighetsforstyrrelse (DSM/ ICD). Assosiert betyr alstå ikke at de nødvendigvis følger hverandre, men kan.

Dersom gutten er et problem som er for stort for skolen å håndtere, skal PPT kontaktes, og i sin tur BUP dersom det er utenfor PPTs ekspertise.

[Gjest Ludovie]

Jeg lurer litt på hvorfor du er så opptatt av å få vite om hvorvidt gutten er psykopat? Det som spiller en rolle i denne saken, og som må tas tak i, er jo hvordan denne gutten oppfører seg mot sønnen din.

Jeg er sterk motstander av at vanlige mennesker skal gå rundt og sette psykiatriske diagnoser på andre mennesker, og I HVERTFALL når det gjelder barn. Det er bare kvalifisert helsepersonell som kan komme frem til slike diagnoser. Og HVIS denne gutten kvalifiserer for en diagnose er dette uansett noe du ikke har noe med.

Lykke til videre! Jeg håper at alt ordner seg til det beste for sønnen din.

[stjernekyss]

Ja, de fleste forskere er enige om at man blir født psykopat, og at man ikke utvikler det.

Dette er ikke riktig. Som psykolog vet du dette, og du vet også at det ikke finnes noe innenfor psykologien som kan begynne med setningen "de fleste forskere er enige om at..."

Er det bare jeg som synes det er helt grusomt at et mobbeoffer skal gå på skolen og bli utfryst, latterliggjort og oversett hver ukedag hele resten av dette skoleåret? TS, det går ikke an. Og jeg vet at det er vanskelig å få til noe på skolen, så bytt skole, vurder hjemmeundervisning, hva som helst!

Nei, du er ikke den eneste som synes det. Jeg synes det er trist å utsette en gutt i en svært sårbar alder for dette. At en forelder anser det som en dårlig løsning pga ekstra logistikk synes jeg ikke er holdbart.

Er det feil av meg å forklare gutten min at noen kan ha psykopatiske trekk og at jeg her kan se likheter? Ikke direkte si at "sjefen" er psykopat, men gi en forklaring på hvorfor noen oppfører seg slik.

Ja, det er helt feil, og et grovt overgrep ovenfor gutten. Du har ikke noe belegg for å uttale deg om hvorfor han oppfører seg som han gjør. At du gjenkjenner psykopatiske trekk gjør ingen til psykopat. Det er kun to profesjoner i Norge som har plikt og rett til å sette diagnoser, og det er leger og psykologer. Ingen andre.

Husk sommerfugleffekten (små variasjoner i startbetingelsene i et dynamisk system, kan forårsake store variasjoner i systemets oppførsel på lang sikt). Tenk nøye etter hva slags ringvirkninger du setter i gang, som kan ødelegge livet til denne gutten dersom du som voksen setter ut rykter om at han er psykopat.

Beklager ts, jeg forstår at du som mor er oppgitt i en vanskelig situasjon som denne, men dette synes jeg du griper helt feil an. Når man står midt i en vanskelig situasjon ser man ofte problemet som svart/ hvitt og enten/ eller. Nyansene blir borte. Det er alltid flere alternativer.

Du kan ikke gjøre noe med mobberen. Desverre. Men du kan verne om din egen sønn. Ta kontakt med PPT eller BUP for å få hjelp og støtte. Det er det de er der for

Endret 11. september 2009 av stjernekyss

[Gjest Gjest]

Synes du hovedinnlegger bør tenke deg godt om, måten du definerer ett barn på som en mulig psykopat er faktisk skremmende. Du kan bidra til at liv ødelegges hvis du setter ut rykter om dette.

Og til opplysning, adhd er en nevrologisk betinget- dvs, med riktige tiltak kan man få gode resultater, det er mye fordommer.

[Gjest ts]

Jeg forstår at det kan være provoserende for mange at jeg lurer på om gutten har psykopatiske trekk. Jeg tror heller ikke det er lurt å trekke ordet "psykopat" frem hverken for gutten min, han selv eller andre.

Men jeg vet at psykopater kan man ikke endre adferden til. Derfor tror jeg heller ikke jeg orker å bruke energi på å prøve å gjøre noe for å endre adferden til denne gutten. Jeg vil heller bruke energien på å få gutten vår til å prøve å forstå hvorfor noen oppfører seg slik (nærmest en "menneskestudie"), og hva gutten vår kan gjøre for mest mulig å gi han det glatte lag.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår at det kan være provoserende for mange at jeg lurer på om gutten har psykopatiske trekk. Jeg tror heller ikke det er lurt å trekke ordet "psykopat" frem hverken for gutten min, han selv eller andre.

Men jeg vet at psykopater kan man ikke endre adferden til. Derfor tror jeg heller ikke jeg orker å bruke energi på å prøve å gjøre noe for å endre adferden til denne gutten. Jeg vil heller bruke energien på å få gutten vår til å prøve å forstå hvorfor noen oppfører seg slik (nærmest en "menneskestudie"), og hva gutten vår kan gjøre for mest mulig å gi han det glatte lag.

Når jeg leser synspunktene dine så lurer jeg på hvem som er psykopaten her.

[stjernekyss]

Jeg forstår at det kan være provoserende for mange at jeg lurer på om gutten har psykopatiske trekk. Jeg tror heller ikke det er lurt å trekke ordet "psykopat" frem hverken for gutten min, han selv eller andre.

Men jeg vet at psykopater kan man ikke endre adferden til. Derfor tror jeg heller ikke jeg orker å bruke energi på å prøve å gjøre noe for å endre adferden til denne gutten. Jeg vil heller bruke energien på å få gutten vår til å prøve å forstå hvorfor noen oppfører seg slik (nærmest en "menneskestudie"), og hva gutten vår kan gjøre for mest mulig å gi han det glatte lag.

Å lure, undre og tenke er en ærlig sak. Det får være lov, ikke sant? Men å sette visse tanker ut i livet.. Ikke like hensiktsmessig.

Nå må du huske på en viktig ting. Gutten din er 12 år. Det er visste ting han per definisjon enda ikke er i stand til å oppfatte. Han kan selvfølgelig være lynende intelligent for alt jeg vet, men det til tross.

Hjernen utvikler seg frem til vi når tyveårene. De siste egenskapene som kommer på plass, er de såkalte eksekutive funksjonene. Funksjonene som gir oss mulighet til å tenke abstrakt, resonnere etc. Dette er selvfølgelig ikke egenskaper som plutselig ramler ned i hodet på oss, de utvikles gradvis.

Som 12-åring er det enda åtte år med hjerneutvikling igjen. Det er visse begrensninger i hodet til en tolvåring. Mye forskning viser at evnen til å kunne tenke abstrakt oppstår i akkurat den alderen sønnen din er i nå.

Sånn sett er det fort gjort å bli lurt som voksen. Barna viser plutselig evnen til å reflektere, virker litt voksne. Men dette er en helt nyervervet egenskap. Den er ikke forfinet, den er ikke erfart og den er kanskje ikke helt til å forstå.

Når vi som voksne tenker tilbake på hvordan vi var som barn, husker vi gjerne hva vi tenkte, at vi var reflekterte osv. Den feilen vi gjør, er at vi tillegger en hel masse kunnskap og egenskaper som vi ikke hadde. Fordi vi har dem nå. Vi kan ikke forestille oss hvordan det er å ikke ha de egenskapene vi har. Uansett hvor mye vi prøver.

Du risikerer å gjøre sønnen din en urett ved å forvente et mentalt nivå av ham, som biologien ikke gir ham grunnlag for å ha.

Det er ingen god læring for noen av oss å forstå hvordan man gir noen det glatte lag. Vi blir ikke bedre mennesker av det.

Du har helt rett, det er ingenting du kan gjøre med den andre gutten. Så det er fint at du gir opp den kampen. Det er ikke alle kamper som skal kjempes.

Ta noen runder med deg selv, og tenk over hvem du vil at sønnen din skal bli. Han er i en alder hvor han er svært sårbar. Han kommer snart i puberteten, om han ikke alt er der. Verden forandrer seg for ham. Ikke bruk denne tiden til å lære ham hevnlyst. Lær ham å være et godt menneske.

Og er du for følelsesmessig engasjert i forhold til denne saken, så trenger du et objektivt perspektiv utenfra. PPT og BUP har årelång erfaring med akkurat dette. Dette er hverdagen deres.

Vil du ta en tlf til PPT og høre om de kan dele sine erfaringer om hva man gjør når man har et barn som blir mobbet?

Alle foreldre ønsker det beste for barna sine, det tror jeg du gjør også. Jeg tror bare du har sett deg litt blind på denne saken, og tenker ikke helt rasjonelt og i din sønns beste interesse lenger. Og det er helt naturlig. Men ikke handle på det. Søk råd og erfaringer hos noen som har vært i gamet lenger enn deg.

[Gjest ts]

Å lure, undre og tenke er en ærlig sak. Det får være lov, ikke sant? Men å sette visse tanker ut i livet.. Ikke like hensiktsmessig.

Nå må du huske på en viktig ting. Gutten din er 12 år. Det er visste ting han per definisjon enda ikke er i stand til å oppfatte. Han kan selvfølgelig være lynende intelligent for alt jeg vet, men det til tross.

Hjernen utvikler seg frem til vi når tyveårene. De siste egenskapene som kommer på plass, er de såkalte eksekutive funksjonene. Funksjonene som gir oss mulighet til å tenke abstrakt, resonnere etc. Dette er selvfølgelig ikke egenskaper som plutselig ramler ned i hodet på oss, de utvikles gradvis.

Som 12-åring er det enda åtte år med hjerneutvikling igjen. Det er visse begrensninger i hodet til en tolvåring. Mye forskning viser at evnen til å kunne tenke abstrakt oppstår i akkurat den alderen sønnen din er i nå.

Sånn sett er det fort gjort å bli lurt som voksen. Barna viser plutselig evnen til å reflektere, virker litt voksne. Men dette er en helt nyervervet egenskap. Den er ikke forfinet, den er ikke erfart og den er kanskje ikke helt til å forstå.

Når vi som voksne tenker tilbake på hvordan vi var som barn, husker vi gjerne hva vi tenkte, at vi var reflekterte osv. Den feilen vi gjør, er at vi tillegger en hel masse kunnskap og egenskaper som vi ikke hadde. Fordi vi har dem nå. Vi kan ikke forestille oss hvordan det er å ikke ha de egenskapene vi har. Uansett hvor mye vi prøver.

Du risikerer å gjøre sønnen din en urett ved å forvente et mentalt nivå av ham, som biologien ikke gir ham grunnlag for å ha.

Det er ingen god læring for noen av oss å forstå hvordan man gir noen det glatte lag. Vi blir ikke bedre mennesker av det.

Du har helt rett, det er ingenting du kan gjøre med den andre gutten. Så det er fint at du gir opp den kampen. Det er ikke alle kamper som skal kjempes.

Ta noen runder med deg selv, og tenk over hvem du vil at sønnen din skal bli. Han er i en alder hvor han er svært sårbar. Han kommer snart i puberteten, om han ikke alt er der. Verden forandrer seg for ham. Ikke bruk denne tiden til å lære ham hevnlyst. Lær ham å være et godt menneske.

Og er du for følelsesmessig engasjert i forhold til denne saken, så trenger du et objektivt perspektiv utenfra. PPT og BUP har årelång erfaring med akkurat dette. Dette er hverdagen deres.

Vil du ta en tlf til PPT og høre om de kan dele sine erfaringer om hva man gjør når man har et barn som blir mobbet?

Alle foreldre ønsker det beste for barna sine, det tror jeg du gjør også. Jeg tror bare du har sett deg litt blind på denne saken, og tenker ikke helt rasjonelt og i din sønns beste interesse lenger. Og det er helt naturlig. Men ikke handle på det. Søk råd og erfaringer hos noen som har vært i gamet lenger enn deg.

Men hva tor du rektor, lærer, bup og ppt kommer til å gjøre? For det første, bare det å få time hos bup og ppt kan ta evigheter. Jeg regner med at før saken kommer opp, før alle involverte parter er kontaktet, før alle utredinger, møter og handlingsplaner er ferdige er også sønnen vår ferdige med skoleåret. Og forhåpentligvis kvitt mobberen.

Jeg vet det, for vi har hatt sak der før ang. spesialundervisning. Resultatet de omsider i tillegg sagt svært lite konstruktivt. Heldigvis har vi funnet en løsning gjennom samarbeid med skole og lærer. Ang. hjelp om mobbingen fra skole /lærer har vi jo forsøkt flere ganger men som jeg sier, mobberen vet hva han skal si og smører de voksne rundt lillefingeren. Tror ikke vi får så mye ut av det, annet enn gjennom møter stadig minne på at det ikke er bedringer (så fremst det ikke er det).

Og ja, jeg vet jeg bare ser saken fra en side. Og jeg legger ikke skjul på at jeg først og fremst er ute etter å finne løsninger som er til det beste for min sønn. Så får de andre hjelpe mobberen.

[Gjest Gjest]

(...)

Og ja, jeg vet jeg bare ser saken fra en side. Og jeg legger ikke skjul på at jeg først og fremst er ute etter å finne løsninger som er til det beste for min sønn. Så får de andre hjelpe mobberen.

Jeg tror den beste måten du hjelper din sønn på er å bygge selvtiliten hans og hjelpe ham til å bli ett bra menneske. Ikke ved å stemple mobberen og lære sønnen din hvordan han skal gi ham i glatte lag.

Tror du kan ha nytte av å snakke med PPT, BUP eller annet fagpersonell selv om det ikke kommer på plass tiltak kan det hjelpe å få diskutert ting og få innput fra andre.

[stjernekyss]

Men hva tor du rektor, lærer, bup og ppt kommer til å gjøre? For det første, bare det å få time hos bup og ppt kan ta evigheter. Jeg regner med at før saken kommer opp, før alle involverte parter er kontaktet, før alle utredinger, møter og handlingsplaner er ferdige er også sønnen vår ferdige med skoleåret. Og forhåpentligvis kvitt mobberen.

Nå har du gitt opp litt her, før du engang har satt deg på hesten. Det er det jeg mener med å se saken i svart/ hvitt.

Og ja, jeg vet jeg bare ser saken fra en side. Og jeg legger ikke skjul på at jeg først og fremst er ute etter å finne løsninger som er til det beste for min sønn. Så får de andre hjelpe mobberen.

Helt riktig, igjen, andre får hjelpe mobberen. Det jeg forsøker å argumentere for her, er at de valgene du nå er på randen til å ta muligens ikke er til det beste for din sønn.

Forstår du hva det er jeg har forsøkt å si i innleggene mine? Jeg føler meg ikke helt oppfattet, så hvis budskapet mitt ikke er håndgripelig, er det fint hvis du sier i fra om hva som eventuelt er uklart, så kan jeg forsøkte å reformulere meg.

Endret 11. september 2009 av stjernekyss

[Gjest PP]

Ja, de fleste forskere er enige om at man blir født psykopat, og at man ikke utvikler det. Så ja, barn kan absolutt være psykopater. Men så skal det også sies at absolutt alle mennsker har psykopatiske tendenser, i større eller mindre grad.

Dårlig folkeskikk kombinert med ADHD vil vel også kunne ligne på psykopati, så det kan jo være at denne gutten har uoppdaget ADHD og i tillegg er dårlig oppdratt?

Men å være dominerende og samtidig tråkke på andre er jo et ganske typisk psykopatisk trekk. Det finns også tester du kan ta på denne gutten for å se hvor mange poeng han får. Får han over 25 eller lignende er han deffinert som psykopat, og for han opp mot 40 er han så psykopatisk som han kan bli.

Uansett, det er ikke lov å stemple barn som psykopater, så dette er vansklig å bekrefte, men igjen - de fleste forskere mener de har nok bevis til å kunne si at man allerede er psykopat fra fødsel, med en eventuel mulighet for å bli ennda sykere under utviklingen. Det er heller ingenting som tyder på at noen blir mindre psykopatisk, men heller mer

Jeg anbefaler alle foreldre å holde ungene sine unna barn som har disse tendensene. En psykopat vil alltid se på venner som en resurs, som de kan bruke som de vil. Håper du klarer å få splittet disse to til neste år ts, og at sønnen din slipper å slite med han gjennom oppveksten.

Beklager, men jeg har ingen tro på at du er psykolog. Og er du det, burde du vite bedre enn å bevisst bruke autoriteten din i en diskusjon.

Du sier at det ikke er lov til å stemple barn som psykopater, men det høres nesten ut som du ikke er enig i det, ut fra måten du argumenterer på. Man kan ikke ta en test på barn for å se om de har dyssoial personlighetsforstyrrelse (som er den moderne og internasjonale betegnelsen for psykopater). Barn er i konstant endring på en annen måte enn voksne, og det at et barn på et gitt tidspunkt har et sett med antisosiale trekk, betyr ikke at barnet har en slik diagnose. Både fordi dette kan være en kort periode i utviklingen, og fordi det kan være mange grunner til at barn er slemme mot andre. Det kan være de har det vanskelig hjemme, at de har ADHD, at de blir mobbet osv. Dersom disse forholdene forklarer atferden, mao. at atferden ville forsvinne dersom disse forholdene ble fjernet/kontrollert, kan man ikke si at det handler om grunnleggende personlighetstrekk.

En annen sak er jo at et utagerende barn som gjør mye slemt mot andre, kan få diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse i voksen alder. Det er jo ikke sånn at det vanligvis er de snilleste barna som senere blir såkalte psykopater. Men det betyr ikke at man er født dyssosial. Forskere er ikke enige om dette, slik du hevder. Barn kan bli født med en rekke sårbarhetsfaktorer, som f.eks. vanskelig temperament, negative påvirkninger i mors mage (alkohol, narkotika, røyking el.), samtidig som det kan utsettes for sårbarheter i miljøet, som psykisk sykdom hos foreldre el. ressurssvake foreldre, noe som kan være til hinder for trygg tilknytning, som igjen kan påvirke barnet i andre relasjoner med andre voksne og barn. Dette er kompliserte saker, og det er ikke så enkelt som at man fødes med dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Eller så kan det være at denne gutten har utviklet seg til en sosiopat, som er ennda værre. Sosiopater virker jo ofte som kjernekarer som er lett å omgåes med og sjarmerende, helt til de dolker deg i ryggen.

Sosiopater og psykopater er gammeldagse betegnelser på det samme, og det du skriver her, understreker virkelig din uvitenhet.

[Gjest ts]

Jeg tror den beste måten du hjelper din sønn på er å bygge selvtiliten hans og hjelpe ham til å bli ett bra menneske. Ikke ved å stemple mobberen og lære sønnen din hvordan han skal gi ham i glatte lag.

Ja, jeg skal prøve å hjelpe han å bli et bra menneske. Men det er vondt for meg er å forstå hvorfor sønnen vår skal stå å logre til mobberen.

[Gjest Gjest_harald_*]

Jeg lurer litt på hvorfor du er så opptatt av å få vite om hvorvidt gutten er psykopat? Det som spiller en rolle i denne saken, og som må tas tak i, er jo hvordan denne gutten oppfører seg mot sønnen din.

Er du seriøs med dette innlegget? Vet du hva en psykopat er, egentlig? Det er jo nettopp derfor vi har diagnosen psykopat, fordi dette er mennesker som overhodet ikke vil innordne seg normer i samfunnet. En psykopat har ingen empati for andre enn seg selv, og manipulerer og bruker andre. Og du klarer det kunststykke å si at om man er psykopat eller ikke spiller ingen rolle, så lenge man oppfører seg??? Jeg blir helt oppgitt, vet ikke engang hva jeg skal si til dette. God bedring

[Gjest ts]

Nå har du gitt opp litt her, før du engang har satt deg på hesten. Det er det jeg mener med å se saken i svart/ hvitt.

Helt riktig, igjen, andre får hjelpe mobberen. Det jeg forsøker å argumentere for her, er at de valgene du nå er på randen til å ta muligens ikke er til det beste for din sønn.

Forstår du hva det er jeg har forsøkt å si i innleggene mine? Jeg føler meg ikke helt oppfattet, så hvis budskapet mitt ikke er håndgripelig, er det fint hvis du sier i fra om hva som eventuelt er uklart, så kan jeg forsøkte å reformulere meg.

Kort oppsummert forstår jeg innleggene dine slik at du mener jeg skal kontakte bup og ppt for å få faglig hjelp.

Du mener også at jeg ikke kan forandre mobberen.

Så forstår jeg det slik at du syns jeg setter for høye krav til sønnen min ang. måten å kunne tenke abstrakt på. Og at mine forslag til løsninger ikke er noen gode alternativ.

Rett?

[stjernekyss]

Er du seriøs med dette innlegget? Vet du hva en psykopat er, egentlig? Det er jo nettopp derfor vi har diagnosen psykopat, fordi dette er mennesker som overhodet ikke vil innordne seg normer i samfunnet. En psykopat har ingen empati for andre enn seg selv, og manipulerer og bruker andre. Og du klarer det kunststykke å si at om man er psykopat eller ikke spiller ingen rolle, så lenge man oppfører seg??? Jeg blir helt oppgitt, vet ikke engang hva jeg skal si til dette. God bedring

Dette er feil. Vår tids samfunnstruktur er bygget opp under ledelse av personer med antisosial personlighetsforstyrrelse. Dette betyr ikke at alle ledere er apf, men disse egenskapene er uvurderlige ift å lede et land/ stor bedrift.

Som alle andre menneskelige egenskaper er ingenting i utgangspunktet godt eller ondt. Det er nøytralt. Det er hvordan vi velger å bruke det som avgjør hvilken verdiladning det vil få i praksis.

Gjesten har helt rett. Å fundere i guttens mentale helse gagner ikke sønnen til ts.

Spesielt når den aktuelle diagnosen ikke settes før fylte 18 år. Svaret er nei, gutten har per dags dato ikke antisosial personlighetsforstyrrelse.

[Gjest hestehale]

En psykopat er en psykopat fra fødsel. Alle psykopater i dag har vært det som barn, og alle barn som er psykopater blir det som voksen. Det er det ingen tvil om!

Blir kvalm av noen av innleggene som er skrevet her, og ignoranse råder kraftig. En psykopat endrer ikke oppførsel, og blir aldri frisk, og derfor har du all rett til å undre over om dette barnet er en psykopat. Hvis du har misstanke om det, er det beste å fortelle det til sønnen din, å forsøke å holde han så langt unna som mulig.

Det finnes mange dokumentarer om psykopater, og mange av dem ligger ute på youtube, så det er bare å ta en titt. Felles for de alle er sosiale avvik i tidlig alder, og dette er menensker du deffinitivt ikke vil ha i nærheten av sønnen din.

Det er dessverre sånn at følelser fortsatt råder over logikk og fakta. Folk vil ikke stemple barn som psykopater fordi dette er et følsomt tema. Kan et barn ha down syndrom? Kan et barn ha ADHD? Kan et barn være psykopat? JA, psykopati er en medfødt sykdom, og ikke et psykisk lidelse som kan kureres. Psykopter blir ofte farligere etter terapi, fordi de læører nye måter å manipulere på, og når man aldri har lyktes med å kurere en psykopat, vil dette også si at dette ikke er noe som man utvikler, men som er medfødt.

[Gjest ts]

Dette er feil. Vår tids samfunnstruktur er bygget opp under ledelse av personer med antisosial personlighetsforstyrrelse. Dette betyr ikke at alle ledere er apf, men disse egenskapene er uvurderlige ift å lede et land/ stor bedrift.

Som alle andre menneskelige egenskaper er ingenting i utgangspunktet godt eller ondt. Det er nøytralt. Det er hvordan vi velger å bruke det som avgjør hvilken verdiladning det vil få i praksis.

Gjesten har helt rett. Å fundere i guttens mentale helse gagner ikke sønnen til ts.

Spesielt når den aktuelle diagnosen ikke settes før fylte 18 år. Svaret er nei, gutten har per dags dato ikke antisosial personlighetsforstyrrelse.

Dette er tull! Hva han er på papiret spiller ingen rolle, så lenge han er det i virkeligheten.

[Gjest Ludovie]

Er du seriøs med dette innlegget? Vet du hva en psykopat er, egentlig? Det er jo nettopp derfor vi har diagnosen psykopat, fordi dette er mennesker som overhodet ikke vil innordne seg normer i samfunnet. En psykopat har ingen empati for andre enn seg selv, og manipulerer og bruker andre. Og du klarer det kunststykke å si at om man er psykopat eller ikke spiller ingen rolle, så lenge man oppfører seg??? Jeg blir helt oppgitt, vet ikke engang hva jeg skal si til dette. God bedring

Ja, jeg er seriøs. Innlegget mitt argumenterte for at man ikke bør stemple barn, og at en eventuell diagnose "problem"barnet har ikke er relevant for trådstarter.

Det som derimot er relevant, er at saken håndteres på en måte som er til det beste for sønnen hennes, noe som innebærer å gi ham omsorg og aksept og bygge opp selvtilliten hans, samt på en eller annen måte å holde ham unna denne gutten som tydeligvis behandler ham på en helt uakseptabel måte.

[stjernekyss]

1.Kort oppsummert forstår jeg innleggene dine slik at du mener jeg skal kontakte bup og ppt for å få faglig hjelp.

2. Du mener også at jeg ikke kan forandre mobberen.

3. Så forstår jeg det slik at du syns jeg setter for høye krav til sønnen min ang. måten å kunne tenke abstrakt på.

4. Og at mine forslag til løsninger ikke er noen gode alternativ.

Rett?

Ja, vi er inne på noe her.

1. Jeg tenker det ville være godt for deg som mamma å få innspill på hva man skal gjøre i en slik håpløs situasjon. Dette er jo helt sikkert noe som tærer skikkelig på deg? Det er ikke godt å se barna sine ha det vondt. På den bakgrunnen tenker jeg at det ville være verdifullt for deg å ha noen å spille på lag med i forhold til det spørsmålet jeg opplever at du stiller her; "Hva skal jeg gjøre?"

2. Her er vi åpenbart enige.

3. Så tenker jeg at man som mamma blir stolt av gutten sin når man ser at han har nådd enda en milepæl i livet, og viser en evne til å tenke mer langsiktig og mer reflektert enn hva man har gjort tidligere. Man begynner å undre seg mer over livet. Her mener jeg ikke at du setter for høye krav, men at her ligger en veldig vanlig fallgruve! Du kjenner din egen sønn best, så det er kun ut i fra et utviklingsperspektiv jeg tenker at det kanskje er vanskelig for ham å behandle akkurat den informasjonen du skrev du tenkte på å gi ham, nettopp fordi den krever stor grad av refleksjon.

Vi som voksne kan dissekere informasjonen fra alle vinkler, og se hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Det blir litt som å lære en ny aktivitet. Man kan vite alle reglene, men man er ikke helt sikker på hvordan man skal sette de sammen, eller hvordan man skal sette det ut i livet. Man vet ikke helt når man er i veien for andre, og når det er greit å kjøre på. Den usikkerheten kan vi kjenne på selv i voksen alder, om vi prøver å lære oss noe nytt.

4. Du tenker løsninger. Og det er bra. Det er et flott utgangspunkt, du viser motivasjon og kjærlighet til sønnen din. Det i seg selv er det beste du noensinne kan tilby ham. Når det kommer til de konkrete eksemplene du har kommet med her, er jeg kanskje ikke enig med deg. Jeg tenker at det finnes enda bedre løsninger. Veien blir til mens man går, og jo lenger man jobber med en løsning, jo mer forfinet blir den. Ved å snakke med noen som kan håndtverket, kan løsningene bli enda bedre. Vi er alle lærlinger på ett og annet, og når man føler at man står litt fast, er det godt å vite at det finnes noen som vet råd.

Hva tenker du om dette?