Kan barn være psykopater?

[Gjest ts]

Gjennom skolen kjenner jeg en gutt (12 år) som ut i fra min vurdering har mange av de samme trekkene som man leser om voksne med psykopatiske trekk. Men jeg har aldri hørt om at barn defineres som psykopater.

Gutten er har sterke "lederegenskaper" i klassen, men for å stå overst i hierarkiet tråkker han andre ned og holder dem nede i dritten. Ofte bruker gutten psykiske metoder som er lite synlige for andre enn ofrene. Problemet har selvfølgelig blitt tatt opp på skolen, men til ingen nytte. Gutten er sterk, psykisk og fysisk, og vet hva som er lurt å svare når voksne er tilstede.

Kan barn være psykopater? Hvordan skal ofrene takle barn med psykopatiske trekk? Noen som vet?

[Gjest Gjest]

Noen barn kan ha trekk som vitner om en antisosialpersonlighetesforstyrrelse, men siden dette er en del av den personlige opplæringen/utviklingen, det bruker å bli ganske avslepet etterhvert, finner du ingen barn med psykopatdiagnose.

Hvis tendensen vedvarer opp igjennom ungdomsårene, voksenårene, er det stor sannsynlighet for at barnet som voksen vil få en slik diagnose.

Uten å gå i detaljer kan jeg si:

Jeg kjente også et barn som du beskriver, men det barnet ble ganske så dukket på ungdomsskolen... de andre elevene tolererte ikke oppførselen hans lenger, han ble plutselig en av de små, han mistet all sin makt over andre, han slapp ikke unna med noe som helst, og han mistet totalt rotfeste og ble usikker.

Han droppet ut av ungdomsskolen på grunn av at han opplevde at han ble mobbet av de andre elevene (alt de andre elevene gjorde, var å ikke gi etter for ham, men grensesetting opplevde han som mobbing fordi han ikke var vant til det)

Nå er han en flott 17-åring, emapisk, omgjengelig, omsorgsfull, som har lært.

[Gjest ts]

Noen barn kan ha trekk som vitner om en antisosialpersonlighetesforstyrrelse, men siden dette er en del av den personlige opplæringen/utviklingen, det bruker å bli ganske avslepet etterhvert, finner du ingen barn med psykopatdiagnose.

Hvis tendensen vedvarer opp igjennom ungdomsårene, voksenårene, er det stor sannsynlighet for at barnet som voksen vil få en slik diagnose.

Uten å gå i detaljer kan jeg si:

Jeg kjente også et barn som du beskriver, men det barnet ble ganske så dukket på ungdomsskolen... de andre elevene tolererte ikke oppførselen hans lenger, han ble plutselig en av de små, han mistet all sin makt over andre, han slapp ikke unna med noe som helst, og han mistet totalt rotfeste og ble usikker.

Han droppet ut av ungdomsskolen på grunn av at han opplevde at han ble mobbet av de andre elevene (alt de andre elevene gjorde, var å ikke gi etter for ham, men grensesetting opplevde han som mobbing fordi han ikke var vant til det)

Nå er han en flott 17-åring, emapisk, omgjengelig, omsorgsfull, som har lært.

Takk for svar. Kan jo si at min sønn er ofret.

Har du noen ideer om hvordan min sønn skal forholde seg til "psykopaten"?

Å bytte skole er uaktuelt, både for ofret og han selv. De har ett år igjen, til neste år er det ungdomsskole og da skal jeg prøve alt jeg kan og splitte de to i hver sin klasse.

Å få lærer og rektor til å gjøre noe har vi gitt opp. Det er mye fint prat, men så snart de er ute av bildet er problemet der på nytt.

De andre guttene merker ikke, eller vil ikke merke, utfrysningen og dilter med lederen.

Jeg har sagt til sønnen vår at han må ta igjen, ikke la seg pille på. Men han er ikke typen til det, selv om han har prøvd.

Jeg selv kjenner en voksen person med psykopatiske trekk. Mitt våpen er å overse personen i størst mulig grad. Være arrogant, invitere til minst mulig dialog. Aldri spørre, bare svare. Kort og formelt, samtidig som jeg oppfører meg høflig. Da har psykopaten ingenting å ta meg på. Hva tror dere om at jeg råder gutten vår til å gjøre det samme?

[Gjest Gjest]

Takk for svar. Kan jo si at min sønn er ofret.

Har du noen ideer om hvordan min sønn skal forholde seg til "psykopaten"?

Å bytte skole er uaktuelt, både for ofret og han selv. De har ett år igjen, til neste år er det ungdomsskole og da skal jeg prøve alt jeg kan og splitte de to i hver sin klasse.

Å få lærer og rektor til å gjøre noe har vi gitt opp. Det er mye fint prat, men så snart de er ute av bildet er problemet der på nytt.

De andre guttene merker ikke, eller vil ikke merke, utfrysningen og dilter med lederen.

Jeg har sagt til sønnen vår at han må ta igjen, ikke la seg pille på. Men han er ikke typen til det, selv om han har prøvd.

Jeg selv kjenner en voksen person med psykopatiske trekk. Mitt våpen er å overse personen i størst mulig grad. Være arrogant, invitere til minst mulig dialog. Aldri spørre, bare svare. Kort og formelt, samtidig som jeg oppfører meg høflig. Da har psykopaten ingenting å ta meg på. Hva tror dere om at jeg råder gutten vår til å gjøre det samme?

Jeg syns det var et godt råd, konfrontasjonslinje vil nemlig bare gjøre ondt verre hvis denne gutten virkelig er psykopat.

[Gjest Gjest]

Men du, hvorfor er det helt uaktuelt å bytte skole? Bor dere på et så lite sted at det i tillegg bare er én klasse på trinnet? Hvis sønnen din har det vondt hver dag når han skal på skolen, må dere gjøre noe. Og siden dere ikke kan endre mobberen, må gutten deres bort fra ham. Jeg har blitt utsatt for mobbing på arbeidsplassen, og jeg (voksen, ressurssterk, så hva som skjedde) holdt ut i et par måneder før jeg ble nedbrutt, deprimert, fikk spise- og søvnproblemer. Sønnen din må ikke gå til skolen med klump i magen i 200 dager til!

[Gjest psykologen]

Gjennom skolen kjenner jeg en gutt (12 år) som ut i fra min vurdering har mange av de samme trekkene som man leser om voksne med psykopatiske trekk. Men jeg har aldri hørt om at barn defineres som psykopater.

Gutten er har sterke "lederegenskaper" i klassen, men for å stå overst i hierarkiet tråkker han andre ned og holder dem nede i dritten. Ofte bruker gutten psykiske metoder som er lite synlige for andre enn ofrene. Problemet har selvfølgelig blitt tatt opp på skolen, men til ingen nytte. Gutten er sterk, psykisk og fysisk, og vet hva som er lurt å svare når voksne er tilstede.

Kan barn være psykopater? Hvordan skal ofrene takle barn med psykopatiske trekk? Noen som vet?

Ja, de fleste forskere er enige om at man blir født psykopat, og at man ikke utvikler det. Så ja, barn kan absolutt være psykopater. Men så skal det også sies at absolutt alle mennsker har psykopatiske tendenser, i større eller mindre grad.

Dårlig folkeskikk kombinert med ADHD vil vel også kunne ligne på psykopati, så det kan jo være at denne gutten har uoppdaget ADHD og i tillegg er dårlig oppdratt?

Men å være dominerende og samtidig tråkke på andre er jo et ganske typisk psykopatisk trekk. Det finns også tester du kan ta på denne gutten for å se hvor mange poeng han får. Får han over 25 eller lignende er han deffinert som psykopat, og for han opp mot 40 er han så psykopatisk som han kan bli.

Uansett, det er ikke lov å stemple barn som psykopater, så dette er vansklig å bekrefte, men igjen - de fleste forskere mener de har nok bevis til å kunne si at man allerede er psykopat fra fødsel, med en eventuel mulighet for å bli ennda sykere under utviklingen. Det er heller ingenting som tyder på at noen blir mindre psykopatisk, men heller mer

[Gjest psykologen]

Kan legge til at jeg selv var barndomsvenn med en som jeg senere har funnet ut at er psykopat, og at jeg nå sliter med både dårlig selvbilde og selvtillit. Har også bodd et år i Sverige og møtt en kar som hadde en lignende venn, og han sliter også med selvbilde og selvtilliten etter dette.

Jeg anbefaler alle foreldre å holde ungene sine unna barn som har disse tendensene. En psykopat vil alltid se på venner som en resurs, som de kan bruke som de vil. Håper du klarer å få splittet disse to til neste år ts, og at sønnen din slipper å slite med han gjennom oppveksten.

[Gjest psykologen]

Uten å gå i detaljer kan jeg si:

Jeg kjente også et barn som du beskriver, men det barnet ble ganske så dukket på ungdomsskolen... de andre elevene tolererte ikke oppførselen hans lenger, han ble plutselig en av de små, han mistet all sin makt over andre, han slapp ikke unna med noe som helst, og han mistet totalt rotfeste og ble usikker.

Han droppet ut av ungdomsskolen på grunn av at han opplevde at han ble mobbet av de andre elevene (alt de andre elevene gjorde, var å ikke gi etter for ham, men grensesetting opplevde han som mobbing fordi han ikke var vant til det)

Nå er han en flott 17-åring, emapisk, omgjengelig, omsorgsfull, som har lært.

Eller så kan det være at denne gutten har utviklet seg til en sosiopat, som er ennda værre. Sosiopater virker jo ofte som kjernekarer som er lett å omgåes med og sjarmerende, helt til de dolker deg i ryggen.

[Gjest Ja]

Gjennom skolen kjenner jeg en gutt (12 år) som ut i fra min vurdering har mange av de samme trekkene som man leser om voksne med psykopatiske trekk. Men jeg har aldri hørt om at barn defineres som psykopater.

Gutten er har sterke "lederegenskaper" i klassen, men for å stå overst i hierarkiet tråkker han andre ned og holder dem nede i dritten. Ofte bruker gutten psykiske metoder som er lite synlige for andre enn ofrene. Problemet har selvfølgelig blitt tatt opp på skolen, men til ingen nytte. Gutten er sterk, psykisk og fysisk, og vet hva som er lurt å svare når voksne er tilstede.

Kan barn være psykopater? Hvordan skal ofrene takle barn med psykopatiske trekk? Noen som vet?

Svaret er helt kort ja. Akkurat slik du beskriver dette unge monsteret er det lassevis av barn som er. De spiller voksne som de var feler, og ødelegger livet til de de velger som ofre og brikker i sitt eget spill.

[Gjest Gjest]

Håper du klarer å få splittet disse to til neste år ts, og at sønnen din slipper å slite med han gjennom oppveksten.

Er det bare jeg som synes det er helt grusomt at et mobbeoffer skal gå på skolen og bli utfryst, latterliggjort og oversett hver ukedag hele resten av dette skoleåret? TS, det går ikke an. Og jeg vet at det er vanskelig å få til noe på skolen, så bytt skole, vurder hjemmeundervisning, hva som helst!

[Gjest Gjest]

Ville ikke si at barn er fulle psykopater, men ja, jeg vet dessverre om en del barn med psykopatiske personlighetstrekk eller psykopatisk oppførsel.

[Gjest ts]

Jeg anser det som en dårlig løsning å bytte skole. Andre skoler ligger i andre bydeler, nærmeste skole er 5 km unna. Han har ingen han kjenner der. Samtidig har han to yngre søsken på skolen der han i dag går.

Så lenge "psykopaten" ikke er med i aktiviteter går det veldig greit. De andre guttene er helt ok. Men som jeg sier, de dilter som sauer etter sjefen.

Gutten vår er en reflektert unge. Han ser at det ikke nytter å snakke med voksne på skolen. Han har prøvd det mange ganger, men føler at de bare avfeier det. Det er tatt opp med lærer, helsesøster og rektor. Dette er til og med en skole der mobbing har vært ekstremt i fokus samtidig som et av hovedmålet til skolen er at alle skal ha det bra.

Uff, jeg blir så oppgitt.

Er det feil av meg å forklare gutten min at noen kan ha psykopatiske trekk og at jeg her kan se likheter? Ikke direkte si at "sjefen" er psykopat, men gi en forklaring på hvorfor noen oppfører seg slik.

[Gjest ts]

En annen ting ang. det å bytte skole:

Gutten vår får, etter mange år med frustrasjon, endelig ekstrahjelp med enkelte fag. Vi og skolen har omsider funnet læremetoder som vi tror er bra for han. Jeg tror ikke det er lurt at han må få ny lærer som skal sette seg inn i hva som er best for han læremessig. Det vil han uansett måtte forholde seg til til neste år.

Så det er også en avveiing i forhold til det faglige.

[Gjest Gjest_hei_*]

Er det feil av meg å forklare gutten min at noen kan ha psykopatiske trekk og at jeg her kan se likheter? Ikke direkte si at "sjefen" er psykopat, men gi en forklaring på hvorfor noen oppfører seg slik.

Nei, når gutten din er kommet i denne situasjonen er det ikke lenger noen vits i å la være å fortelle at en del mennesker i verden desverre er onde. Det beste som kan gjøres er å unngå vedkommende og forholde seg minst mulig til dem.

Og en ting kan jeg fortelle deg: Du må være på din sønn sin side, ikke på lag de med voksne på skolen, eller noen andre. Høres selvsagt ut, men mange opptrer helt misforstått og lar sine barn føle seg sviktet på dette området.

[Gjest Melchizedek]

Ja et barn kan være psyokpater

[Gjest ts]

Nei, når gutten din er kommet i denne situasjonen er det ikke lenger noen vits i å la være å fortelle at en del mennesker i verden desverre er onde. Det beste som kan gjøres er å unngå vedkommende og forholde seg minst mulig til dem.

Og en ting kan jeg fortelle deg: Du må være på din sønn sin side, ikke på lag de med voksne på skolen, eller noen andre. Høres selvsagt ut, men mange opptrer helt misforstått og lar sine barn føle seg sviktet på dette området.

Vi prøver så godt vi kan å støtte sønnen vår. Tror det hjelper han veldig at han kan være åpen om dette hjemme og at vi prater om det. Samtidig ønsker vi jo ikke å komme på kant med skolen. Noen ganger virker det som om det er en hårfin grense mellom dialog og konflikt.

Jeg tror ikke vi kan endre "psykopaten" og få han til å bli en forståelsesfull kompis. Vi er ute etter løsninger som kan hjelpe ungen vår. Hva nå enn det kan være.

Det verste er mange ganger ikke at "psykopaten" fryser han ut, men at de andre gutta ikke sier ifra. Den helvetes likegyldigheten. Men som jeg sier, det kan hende de ikke merker det eller priser seg lykkelige for at det ikke er de som er ofret.

[Gjest Gjest]

Det er en grunn til at man ikke gir psykopatdiagnoser til barn.

Du får bare en side av saken, din sønns.

Fortsett å hør på sønnen din, bygg opp selvtilliten hans, prøv å få de i ulike klasser men vær forsiktig med hvordan du omtaler det andre barnet til din sønn eller andre voksne.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke det er lurt å forklare hva psykopater er. Men å forklare gutten din at mennesker er forskjellige og at ikke alle behandler hverandre like bra, mener jeg er helt greit. Det viktige er at du forteller han at det har ikke noe med han å gjøre at denne gutten oppfører seg sånn, at det ikke er gutten din sin skyld at han blir fryst ut.

Han får jo heller ikke tatt igjen med å tvinge seg inn i gruppa heller?

Min datter sa på ett tidspunkt at det var slitsomt å ha det trøblete på skolen og samtidig komme hjem og føle at hun måtte fortelle at det gikk bra, hvis ikke så ble vi lei oss. Fordi vi hadde overfokusert på det en stund.... Sier ikke det er sånn hos dere, men fikk meg til å ikke ha det som daglig fokus en periode.

Spør gutten din om hva han ville rådet deg til å gjøre hvis du hadde hatt det sånn på jobben som han har det på skolen. Så kanskje du får en ide om hvordan han tenker løsningen kan være.

Men er han daglig plaget og syntes det er ett helvete på skolen så hadde jeg spurt om han ville skiftet skole og latt han være med på å avgjøre det selv.

Jeg hadde også, smilende blid, bedt skolen om en skriftelig dokumentasjon over at mobbingen er tatt opp og hvilke tiltak som har vært iverksatt fra skolen sin side ovenfor sønnen min. Med den begrunnelse at det er viktig med tanke på tilrettelegging neste år..og prater de det bort eller tilbyr seg å snakke med noen så bare avfei det like blidt og si du ordner det selv. Men at du fortsatt gjerne vil ha den dokumentasjonen. Og henter den mandag i neste uke.

Mest for å gjøre skolen oppmersom på at dette tas høyst alvorlig og fordi skolen når de må skriftliggjøre noe ser alvorligere på det da. Så har du også ett dokument til senere...

Kanksje ikke all verdens gode råd men noen tanker....

[Gjest ts]

Jeg tror ikke det er lurt å forklare hva psykopater er. Men å forklare gutten din at mennesker er forskjellige og at ikke alle behandler hverandre like bra, mener jeg er helt greit. Det viktige er at du forteller han at det har ikke noe med han å gjøre at denne gutten oppfører seg sånn, at det ikke er gutten din sin skyld at han blir fryst ut.

Han får jo heller ikke tatt igjen med å tvinge seg inn i gruppa heller?

Min datter sa på ett tidspunkt at det var slitsomt å ha det trøblete på skolen og samtidig komme hjem og føle at hun måtte fortelle at det gikk bra, hvis ikke så ble vi lei oss. Fordi vi hadde overfokusert på det en stund.... Sier ikke det er sånn hos dere, men fikk meg til å ikke ha det som daglig fokus en periode.

Spør gutten din om hva han ville rådet deg til å gjøre hvis du hadde hatt det sånn på jobben som han har det på skolen. Så kanskje du får en ide om hvordan han tenker løsningen kan være.

Men er han daglig plaget og syntes det er ett helvete på skolen så hadde jeg spurt om han ville skiftet skole og latt han være med på å avgjøre det selv.

Jeg hadde også, smilende blid, bedt skolen om en skriftelig dokumentasjon over at mobbingen er tatt opp og hvilke tiltak som har vært iverksatt fra skolen sin side ovenfor sønnen min. Med den begrunnelse at det er viktig med tanke på tilrettelegging neste år..og prater de det bort eller tilbyr seg å snakke med noen så bare avfei det like blidt og si du ordner det selv. Men at du fortsatt gjerne vil ha den dokumentasjonen. Og henter den mandag i neste uke.

Mest for å gjøre skolen oppmersom på at dette tas høyst alvorlig og fordi skolen når de må skriftliggjøre noe ser alvorligere på det da. Så har du også ett dokument til senere...

Kanksje ikke all verdens gode råd men noen tanker....

Jeg prøver å unngå å spørre han for mye om hvordan han har hatt det "i dag" på skolen. Spør heller hva han har gjort. Sist vi kom inn på temaet var det han selv som startet dialogen. Det var forresten under serien "Lærerne" der de kom inn på temaet skjult mobbing. "Akkurat sånn er xxx mot meg".

Har sagt til gutten vår at noen har sider det ikke går ant å rette på, rett og slett fordi disse personene ikke klarer å innse sine feil. Disse personene har et psykisk problem som for noen vil følge dem resten av livet. Har fortalt han at finnes voksne folk som også er slik. Skal gi han mer detaljerte forklaringer etter hvert som vi ser hvordan det går.

Jeg har også lagt fram min ide om hvordan han kan opptre overfor xxx (arrogant, ikke innlede samtaler, bare svare, behandle xxx mest mulig som luft, men samtidig være høflig og formell). Nærmest en alternativ utpsyking av xxx.

[Gjest Gjest]

Forresten, takk for svar alle. Det er godt å dele tankene med noen.