Utro dritt lurte meg

[Gjest Sint og lei meg]

Møtte igjen en tidligere kollega av meg for en måned siden. Da vi jobbet sammen hadde vi ikke så mye kontakt, men jeg vet i all fall at han var singel. Når jeg møtte han nå så så jeg han med nye øyne, han var kjekk og veltrent, vi fikk god kjemi, og møttes flere ganger til middager, kino og turer i skogen de nærmeste ukene. Etter to uker var jeg opp over ørene forelsket. Vi møttes annenhver dag ca. Vi kysset og strøk på hverandre men jeg ville ikke at vi skulle gå for fort fram og inviterte han ikke hjem.

Ikke før i går. Da laget jeg middag og han sov hos meg og vi elsket. Jeg har aldri vært lykkeligere enn akkurat da. Mens han ligger i armene mine og jeg nyter alt så spør jeg han hvordan en så flott mann som han har unngått å bli kapret. Han svarer ikke,og jeg kjenner jeg blir urolig i kroppen. Så sier han sakte at han er lei seg han sier han burde fortalt dette før, og at han har faktisk en samboer... Jeg blir målløs, veldig lei meg og begynner å gråte. Og hun sitter kanskje hjemme og passer barna deres nå? hikster jeg. Da svarer han at de ikke har barn ennå men at hun skal føde hans barn i midten av oktober! Jeg kastet han ut midt på natten. Jeg har aldri vært så lei meg, så sint og opprørt!!!

Nå har jeg veldig lyst til å ringe samboeren hans og fortelle henne alt.

Hvis DU var samboeren, ville du jeg skulle ringt deg eller ikke sagt noe?

[Gjest Sint og lei meg]

Han har ikke direkte løyet til meg og sagt han ikke var gift. Men det var ingenting i hans oppførsel som skulle tyde på at han faktisk var i et forhold. Han opptrådte så singel overfor meg at det ville vært unaturlig å tenke at han var sammen med noen. Han har altså spilt et spill

[Gjest Sint og lei meg]

Han er altså ikke gift men samboer. Men uansett så er han i et forhold hvor han har seriøse forpliktelser!

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke hva jeg ville ønsket i en sånn situasjon om jeg var samboeren hans. Jeg ville nok ønsket å vite, men så er det bare en drøy måned før fødselen? Jeg vet ikke... Vanskelig dilemma.

Men uansett om du skulle velge å fortelle henne det, så vent til du har roet deg ned og fått dusten litt på avstand. Det er ikke lurt å skulle ta opp et så sårbart tema når du er dypt fortvila og såret samtidig som hun er høygravid og hormonell.

[Rosenrød]

Jeg vet ikke helt hva jeg ville gjort hvis jeg var deg, for en DRITTSEKK!! En ting er sikkert, og det er at om jeg var samboeren hans, så ville jeg ha VISST....

[Gjest gjest_fruen]

Jeg vet ikke helt hva jeg ville gjort hvis jeg var deg, for en DRITTSEKK!! En ting er sikkert, og det er at om jeg var samboeren hans, så ville jeg ha VISST....

Dette er så utrolig vanskelig! Jeg ville også ha visst, tror jeg. Men om ei crazy lady hadde ringt meg ut av det blå mens jeg var høygravid, og sagt at samboeren min er utro med henne, ville jeg aldri trodd henne om samboeren min hadde nektet.

Erfaringsmessig blir det ofte til at drittsekk-mannen klarer å overbevise samboeren sin om at det ikke er sant, og at dette bare er en merkelig dame som vil sverte ham av en eller en annen årsak. Og den stakkars samboeren, som med ett ser at framtidsdrømmen hennes muligens er knust, gjør det hun kan for å lappe sammen psyken sin, og velger å tro på mannen for å bevare drømmen.

DESSVERRE.

Så jeg aner ikke hva du kan gjøre; kanskje er det verdt å si fra til samboeren hans likevel, og håpe på at hun innser det selv/får bekreftet en mistanke hun har hatt lenge, slik at hun får tatt et velbegrunnet valg.

[Gjest Emmanuelle]

Jeg hadde sagt det, og tilbudt meg å stille opp om hun trengte det (for alt det var verdt).

Hadde det vært meg hadde jeg heller vært alenemor enn sammen med en feig, utro jævel.

MEN! Jeg hadde nok ventet til etter fødselen.

Endret 6. september 2009 av Emmanuelle

[Gjest Gjest_pasta_*]

Helt enig i at mannen er en drittsekk. Helt uenig i at du bør fortelle det. Hun er i en svært sårbar situasjon og trenger ikke å få vite dette nå. Uansett. Ligg unna.

[miss~Audrey]

Møtte igjen en tidligere kollega av meg for en måned siden. Da vi jobbet sammen hadde vi ikke så mye kontakt, men jeg vet i all fall at han var singel. Når jeg møtte han nå så så jeg han med nye øyne, han var kjekk og veltrent, vi fikk god kjemi, og møttes flere ganger til middager, kino og turer i skogen de nærmeste ukene. Etter to uker var jeg opp over ørene forelsket. Vi møttes annenhver dag ca. Vi kysset og strøk på hverandre men jeg ville ikke at vi skulle gå for fort fram og inviterte han ikke hjem.

Ikke før i går. Da laget jeg middag og han sov hos meg og vi elsket. Jeg har aldri vært lykkeligere enn akkurat da. Mens han ligger i armene mine og jeg nyter alt så spør jeg han hvordan en så flott mann som han har unngått å bli kapret. Han svarer ikke,og jeg kjenner jeg blir urolig i kroppen. Så sier han sakte at han er lei seg han sier han burde fortalt dette før, og at han har faktisk en samboer... Jeg blir målløs, veldig lei meg og begynner å gråte. Og hun sitter kanskje hjemme og passer barna deres nå? hikster jeg. Da svarer han at de ikke har barn ennå men at hun skal føde hans barn i midten av oktober! Jeg kastet han ut midt på natten. Jeg har aldri vært så lei meg, så sint og opprørt!!!

Nå har jeg veldig lyst til å ringe samboeren hans og fortelle henne alt.

Hvis DU var samboeren, ville du jeg skulle ringt deg eller ikke sagt noe?

Jeg ville visst ja. Sånn at jeg kunne kommet meg unna den psykopaten fortest mulig. Men ta forbehold om at dama ikke "vil" at dette skal være sant og vil lete etter alle mulige tegn på at det ikke er sant.

[Gjest Gjest_hilde_*]

Uansett. Ligg unna.

hva slags pisspreikformaning er dette?! Skjerp deg! Ts er åpenbart ingen elskerinnetype, hun kastet han jo på hus og rævva ut da han sa han hadde samboer! Det er ingenting i hennes innlegg som tyder på at hun skulle ønske å ha et forhold til en opptatt mann., Slike formaninger av den typen du kom med er bare tull i denne situasjonen.

[Gjest Gjest]

Det er helt opplagt at det er hevnlysten som styrer deg og ikke fordi du vil hans samboer noe godt. Jeg synes du skal holde deg for god til å si noe. Men synes nok han har vært en utrolig stor drittsekk for å i det mildt - la det heller gå ut over han!

[kristian82]

Møtte igjen en tidligere kollega av meg for en måned siden. Da vi jobbet sammen hadde vi ikke så mye kontakt, men jeg vet i all fall at han var singel. Når jeg møtte han nå så så jeg han med nye øyne, han var kjekk og veltrent, vi fikk god kjemi, og møttes flere ganger til middager, kino og turer i skogen de nærmeste ukene. Etter to uker var jeg opp over ørene forelsket. Vi møttes annenhver dag ca. Vi kysset og strøk på hverandre men jeg ville ikke at vi skulle gå for fort fram og inviterte han ikke hjem.

Ikke før i går. Da laget jeg middag og han sov hos meg og vi elsket. Jeg har aldri vært lykkeligere enn akkurat da. Mens han ligger i armene mine og jeg nyter alt så spør jeg han hvordan en så flott mann som han har unngått å bli kapret. Han svarer ikke,og jeg kjenner jeg blir urolig i kroppen. Så sier han sakte at han er lei seg han sier han burde fortalt dette før, og at han har faktisk en samboer... Jeg blir målløs, veldig lei meg og begynner å gråte. Og hun sitter kanskje hjemme og passer barna deres nå? hikster jeg. Da svarer han at de ikke har barn ennå men at hun skal føde hans barn i midten av oktober! Jeg kastet han ut midt på natten. Jeg har aldri vært så lei meg, så sint og opprørt!!!

Nå har jeg veldig lyst til å ringe samboeren hans og fortelle henne alt.

Hvis DU var samboeren, ville du jeg skulle ringt deg eller ikke sagt noe?

Jeg ville absolutt at du skulle ringt meg!

Tenk på den stakkars dama som sitter gravid hjemme, mens mannen horer rundt, hun bør jo absolutt få vite det så hun kan få tatt et valg - og kanskje heller finne en ordentlig mann. Blir så kvalm av folk som han!

[Cuckold]

Mener som jeg alltid har gjort: Den som er bedratt har rett til å vite. Men tror det kan være lurt å vente til etter fødselen. Må si jeg er positivt overrasket over at det nå ser ut som at nesten alle jentene her mener den som er bedratt har rett til å vite. I andre tråder har det vært vesentlig større andel som mener at det er bedre å tvinge offeret til å leve på en løgn. Kan kanskje ha noe å gjøre med at den bedratte i dette tilfellet var en kvinne.

Endret 6. september 2009 av Cuckold

[Ella_Grey]

Jeg syns du bør si i fra. Graviditeten gjør det vanskeligere, men jeg syns du bør si det nå, og ikke vente.

Det beste, for hennes del, hadde egentlig vært å få han til å fortelle det selv.

Uansett, når du er sikker på at hun vet så holder du deg langt borte fra dem begge.

[LindaL]

Jeg hadde nok kanskje lagt det ligge...og prøvd og kommet over denne mannen sakte men sikkert.

Tror det blir for mye for deg og bære om hun går far han og at det er et barn involvert.

Hadde det ikke vært det så hadde jeg kanskje vurdert og ringt henne.

Mannfolk

[LilleBille]

Hadde det vært min samboer ville jeg satt pris på om du hadde sagt fra - og jeg ville foretrukket å visst det før fødselen - i stedet for etter.

[Gjest Troll II]

Om du føler du må fortelle, vent til ting har stabilisert seg mtp fødsel.

Dumme kyr her inne på KG som er full av hevntanker siden de selv har blitt bedratt vil sikkert at sannheten skal ut NÅ, men som sagt, om du gjør dette for å ta hensyn til noen som skal slippe å leve med en drittsekk så er det best å vente til fødselen er unnagjort og ting er litt stabilt. Istedenfor å stelle igang et emosjonellt helvete for mor og barn.

[Gjest Gjest]

Si det, så har hun mulighet til å forberede seg til å være småbarnsmor som singel!

Det er sikkert mye praktisk som må på plass. kanskje har hun ikke egen bil for eks?

Jeg hadde blitt rimelig forbanna hvis noen hadde venta flere mnd med å fortelle meg fordi de mente at situasjonen var for følsom.

Hun fortjener sannheten, det er det rette å fortelle det. Er så dritt lei av den "har ikke noe med det- holdningen"..

[Bobeline]

Jeg ville holdt det for meg selv. Jeg tror ikke nødvendigvis at det beste er å fortelle dette til den gravide samboeren. Jeg tror dette kun vil føre til at hun får det sårt og vondt, og dersom jeg hadde vært den andre i dette tilfellet ville jeg ikke ønsket henne mer vondt. Videre tror jeg dette kan få konsekvenser for barnet, som kan bli svært alvorlige. Jeg tror ikke mine såre følelser som den andre part har berettigelse til å gjøre samboer og det ufødte barnet vondt.

Forresten, jeg ville ikke ønsket å få vite dette dersom jeg var i samboers situasjon.

[Gjest Sint og lei meg]

Det er helt opplagt at det er hevnlysten som styrer deg og ikke fordi du vil hans samboer noe godt. Jeg synes du skal holde deg for god til å si noe. Men synes nok han har vært en utrolig stor drittsekk for å i det mildt - la det heller gå ut over han!

Hei. Jeg vil ikke hans samboer noe vondt i det hele tatt. Og dette handler ikke om å holde seg for god til å si noe. Klart jeg er forbannet på han men dette handler ikke om hevn, men jeg tror hun ville ha likt å vite dette. Hadde jeg vært samboeren hans så hadde jeg ønsket å vite om dette. Derfor jeg spør andre om råd her for å vite hva andre ville ha valgt.