Flukten fra det to-hodete monsteret

[Lissi]

Hei snuppa!

Det er gledelig at du er begynt å våkne, at du er i ferd med å se han som den slimålen han er! Endelig!

Nå skjønner du at ting ikke er din feil, at du har gjort så godt du kan, og at du garantert vil finne en ny mann på sikt som vil elske deg for den du er! Som det omsorgsmenneske som du er! En mann som setter pris på det, og viser det, fins det noe mer herlig? Hvem vet? Ikke vi Men vi ser jo at andre har det sånn!

Godt å se at du hørte på rådet jeg ga deg om å ikke svare han med en gang, gjør det til en vane, sånn at han skjønner at han ikke trenger forvente svar med en gang! Nå er det du som bestemmer! Også når du skal ha kontakt med han!

Du bør sette deg et mål, gjerne på sikt! Det er når du skal være ferdig med han, økonomisk osv å få kuttet kontakten med han! Jeg hadde mål 1, 1 juni og overtagelse første hus, 20 juli var andre overtagelse og oppgjør etter hussalg. Nå har vi vel knapt en felles regning igjen, og det meste er i boks! Jeg har noen klær i leiligheten hans i Bulgaria og de skal jeg hente selv om et par uker.

Så trenger jeg aldri ha mer kontakt med han. Det er sprøtt, man har delt mange år sammen, men man trenger å se ting for sånn de var! De var ikke bra for oss.

De ødela oss! De sørget for at vi fikk et opphold på psykiatrisk avdeling! Er det kjærlighet? NEI! Det fins ikke kjærlighet. En ting jeg har lært, er at jeg aldri skal ha en mann som ikke har respekt for meg.

Ta med deg dette som lærdom, tenk at du er ei erfaring rikere, og denne erfaringen vil gi deg et godt liv, resten av livet! Fordi du vil aldri ende opp med en sånn mann igjen!

Angående økonomi, er det noe jeg kan hjelpe deg med så gjøre jeg det gjerne! Har rimelig styring!

[bel]

Hei Lissi

Jeg har gjort noe litt dumt i dag, men det bare snappet for meg.

Jeg hadde skikkelig angst anfall i dag, ikke et som går fort over, men et som varer i mange-mange timer.

Så kom yngste datteren min hjem midt oppe i det hele, og så måtte jeg skynde meg å fortelle henne det før hun så at TV'n var borte.

Hun knakk totalt og jeg fikk kjempeangst, fikk trøstet henne, men hun ble sint på meg. Spurte om hun aldri fikk se eksmann igjen. Nektet å prate med meg lenge.

Jeg ble så sinna på han, de har ikke fått sagt hadet engang.. Helt for jævlig, så jeg sendte han noen terrormeldinger om at han var totalt uansvarlig bla.bla.bla.

Fikk bare tilbake: Du er syk! Er sikkert ikke den siste stefaren de får! Din motbydelige selvdiggende egoist!

Jeg ble helt uttafor, men jeg hadde egentlig ikke ventet noe annet svar.. Selv om jeg blir ovverasket hver jævlig gang over hvor stygg i munnen han er. Jeg som har gjort alt for han, alltid.

Jeg svarte: "Jeg kjenner deg så godt nå at det svaret var ventet, og om jeg tror på kjærligheten i framtiden, så har ikke du noe mindre ansvar som voksenperson i dette bruddet?

Så har jeg ikke hørt noe mer..

Så tok jeg en sobril.. Jeg vil helst ikke ta de, og holder ut hver eneste angstrie...men nå var jeg på randen til å bli lagt inn.

Jeg ventet til den virket, har ikke turt å gå ut døra i dag og pappa har måttet handle for meg, så dro vi hjem til foreldrenen mine.

Og da roet alt seg og vi fikk pratet og kost oss med dem.

Har hatt en helvete dag!

Har så dårlig samvittighet for barna mine, for å ha dratt han inn i livet deres.

Har lovet de at vi skal få det nesten bare fint framover.

[Gjest Blondie65]

Kjære deg!

Kan du legge til denne setningen i det allerede flotte mantraet ditt:

Det skal to til for å gjøre et forhold bra men bare en til for å gjøre det dårlig.

Den dårlige samvittigheten, den skriver du på en balong fylt med helium og så slipper du den så den flyr vekk. Den har du ikke bruk for, for den er totalt ukonstruktiv.

Ja vel du innledet et forhold til denne mannen og dro dine barn inn i det. Hva så? Du hadde vel aldri gjort det hvis du hadde visst hva slags sort han var før du inngikk forholdet? Så ... Den dårligesamvitigheten - <<POFF>> - vekk.

Jeg forstår godt at du reagerer på at mannen forlater to unger uten å si så mye som adjø. Enhver ville reagert på det samme. At han ikke er mann nok til å se det selv - ja det er hans problem.

Hva slags kontakt har du hatt med foreldrene hans/søsknene hans? Er det mulig å si adjø til dem der du forklarer at han forlot dere uten å si adjø til barna og at du ikke vil si noe vondt om han til dem, men at du går videre i livet? Da har du jo fått vist dem at å stikke uten å si hade er hans stil, mens voksne mennesker skiller mellom partene i en sak og de uskyldige bivånerne? Noe å tenke på?

Du gjør han ikke til noe offer. Det gjør han selv. Du er så vant til å liste deg rundt på godt smurte gummisåler for å unngå bråk at du tror du må fortsette med det. Du må gjøre det som er bra og godt for deg og hvis han påtar han offerrollen får du heller vurdere å gi ut en Oscar for prestasjonen.

Og så var det de leie episodene: dette er kroppens egen forsvarsmekanisme. Når ting blir for jævlig så stenger hjernen av. Det er imidlertid usunt å drive med denne avstengingen over lang tid, derfor er det viktig med terapi sånn at du får snakket om det. Nyt at det ikke er stygge og skremmende bilder på netthinnen hele tiden og det er ingen grunn til å mane disse frem heller. Men med terapi mener jeg å erkjenne hvor ille det var, at det var han som forårsaket det, at du ikke fortjente det, at du tvertimot er mye mer verdt enn det - etc.

Når det gjelder økonomi så kan jeg også hjelpe. Men når det gjelder skiftet, oppgjøret for huset, etc - skaff advokat. Og snakk med legen og terapeuten angående økonomisk rådgiving. Du vil også få god hjelp i banken.

[Lissi]

Kjære Bel...

Høres ikke ut som en herlig dag for deg dette!

Jeg slet veldig med angstanfall de første 14 dagene på Ahus! Det var all smerten som kom, all selvinnsikt, alle vonde opplevelser med eks, alt satt som en klump i magen! Jeg gikk ned 6 kg på 10 dager, taklet ikke mat!

Jeg tok ingen piller for angst, jeg kjempet meg i gjennom det og jeg vil anbefale å legge deg på gulvet å ta pusteøvelser istedet for Sobril. Noen ganger går det over ved rett pust! Er så kjipt å bli avhengig av piller! Jeg lover deg at når dette var bearbeidet så slapp angsten taket!

Jeg har ikke hatt et angstanfall nå på to måneder!

Endelig har jeg falt til ro, i meg selv!

Det vil du gjøre, og du vil bli mer og mer takknemlig og lettet når tiden går! Du vil være så uendelig glad for at du ble kvitt han, når du har bearbeidet noe av dette! Du fortjener så uendelig mye bedre! Så søt og god som du er må du ikke la noen få lov å behandle deg sånn igjen! Det er bare vi som kan ta vare på oss selv!

Blondie sier mye fornuftig her! Ta kontakt med banken, vær i forkant før ting hoper seg opp! Prøv å betal alle regninger så fort de kommer, slik at du ikke kommer på etterskudd! Handle mat på kiwi, der er det billigst! Spar på strømmen og bytt til Norges Energi, prøv å bruk mindre bensin! Sjekk med Liveo, jeg vedder på at du kan få redusert forsikringene dine der! Gjør noen tiltak i hjemme for at alle skjønner alvoret og bidrar! Det gjør ikke noe å si til barn at nå må vi spare penger, fordi vi ikke svømmer i dem! First price matvarer og toalettartikler fungerer fint! Finn ut hvilke av de produktene du liker og vil benytte! Handle mat i Sverige! Frys ned i posjonspakninger og ta opp hver kveld

Angående eksen din så skjønner jeg sinnet ditt, og ikke alltid klarer vi å holde det for oss selv! Jeg hadde tilbakefall jeg også, men jeg er stort sett hyggelig med han nå! Jeg vil ikke at han skal tro at jeg bruker så mye energi på han enda

Igjen, PRØV å ikke ha noen kontakt med han! Ting er så fastløst og meldingene fra han vil skade deg mentalt! Du ser jo på hvilket nivå han er på!

Ja, han går uten å si hade, hvorfor skulle det være så vanskelig? Mange med slike personlighetsforstyrrelser har ikke empati og følelser. For oss er dette fullstendig umulig å forstå! Heldigvis! Men han driter i alle andre enn seg selv! Det er bare hans behov som betyr noe! Igjen, gå på biblioteket og lån boka: ut av psykopatens grep! Den lærer deg å forstå endel ting hvertfall!

Si til deg selv hver eneste dag: Jeg er mer verdt enn den drittsekken, og jeg er så uendelig letta over å være kvitt han! Si det til deg selv i speilet!

Kommer det masse dritttanker, kast de i forbrenningsovnen, eller send de opp med ballonger eller raketter, hvor de eksploderer i universet! Visualiser alt du kan! På denne måten kan du stoppe disse lyntankene! Konsentrer deg når tankene kommer! Si at dette orker jeg ikke tenke på, så jeg sender de bort! Bytt tema, tenk på noe annet, eller gjør noe annet! Ring noen, skriv til noen, les noe, lek med barna, gå en tur! Ikke tenk på han! La han leve det sure livet sitt uten dere! Du skal ha et nytt flott liv nå!

Endelig... dette har jeg ventet på et par år!

[bel]

Putter den inn her jeg Blondie:

Det skal to til for å gjøre et forhold bra men bare en til for å gjøre det dårlig.

(Må se den klart og tydelig!)

Hva slags kontakt har du hatt med foreldrene hans/søsknene hans? Er det mulig å si adjø til dem der du forklarer at han forlot dere uten å si adjø til barna og at du ikke vil si noe vondt om han til dem, men at du går videre i livet? Da har du jo fått vist dem at å stikke uten å si hade er hans stil, mens voksne mennesker skiller mellom partene i en sak og de uskyldige bivånerne? Noe å tenke på?

De er veldig koselige....men de støtter han uansett. Før hadde jeg ekstremt god kontakt med moren hans. Vi pratet masse på telefonen osv. Men de kuttet meg under bruddet. Jeg skrev meldinger til henne, men hun svarte ikke.

Så fort vi var sammen igjen fikk jeg masse koselige meldinger, og penger inn på konto osv. Da føltes det bare falskt. De bor på vestlandet og vi bor på østlandet, så kontakten har ikke vært sånn veldig nær.

Denne gangen vil jeg ikke nedverdige meg til å sende henne meldinger.. Var vondt å ikke få svar.

Ang. det økonomiske, har jeg sjekket nettbanken. Han har betalt sine private regninger fra vår felleskonto etter at han flyttet.

Måtte sende han en melding om det, og at han ikke måtte gjøre det.

Får jo ikke sperret den av enda heller.

Egentlig burde jeg kommet meg ut, og nytt livet litt, Har jo sittet inne i over en uke nå!

Er ikke rart jeg blir destruktiv. Og får sosial angst...

Får tv i morgen da. Faren til barna har ordnet oss en 42" til 2000kr Det blir koselig, kan vi sitte hele familien sammen å se barnetv, kanskje jeg skal lage noe godt å spise.

Noe billig! Hehehe.. Blakk vettu!

Skjønner ikke hvorfor jeg har så mye angst på morgenen og dagen..kjennes ut som hjertet løper løpsk, og kroppen løper maraton. Nå er jeg helt rolig.

Nå ligger de to søte gullene mine inne i senga mi, og jeg skal snart følge etter.

Akkurat nå gleder jeg meg til resten av mitt liv...

[bel]

Lissi! jeg falt ut av msn... Kommer ikke på. Den bare står å surrer.

Falt du ut?

Hmmmm...

Mange kloke ord fra deg igjen Lissi!

Og den boka skal jeg låne meg! Så i morgen har jeg ett oppdrag: Biblioteket.

Det ble litt rart over her for forrige innlegg skrev jeg tidligere, men jeg glemte å trykke på svar. Så den over her skrev jeg egentlig kl 22.00.

Så ble jeg jo så opptatt av å skrive med mr. loverboy at jeg glemte det.

Igjen, PRØV å ikke ha noen kontakt med han! Ting er så fastløst og meldingene fra han vil skade deg mentalt!

Ja, jeg skal virkelig prøve...

jeg føler at han spiller et slags spill! Maktkamp. Jeg må bare kutte, jeg blir syk av det.

Limer inn dette også jeg:

Jeg er mer verdt enn den drittsekken, og jeg er så uendelig letta over å være kvitt han!

Takk for gode svar.. Dere er så fine å ha!

Pratet med venninnen min tidligere, også plutselig hørte jeg hun gråt.. Da jeg spurte hva det var, satt hun å leste dagboken min her inne.

Hun er den eneste som vet...nesten...alt!

Kjempeglad i deg vennen!

[Lissi]

Neida, jeg ramlet ikke ut! Men leggetid her også snart!

Jeg dro hjem fra Ahus for å hente den jævla brikken til felleskontoen vår, og vi har nordlandsbanken, så jeg tok fra han all tilgang til pengene våre! Der ville jeg ha full kontroll, men han tørr ikke kødde med sånt! Han vet jeg er en mektig kvinne Har kjørt noen rettsaker før

Så da styrte jeg alt, hele økonomien, og det har jeg gjort helt til alle oppgjør er ferdig! Får håpe den kontoen deres er tom nå, eller at du får overført noen kroner fra den til din konto!

Det blir en maktkamp, som virker umulig å vinne, så bare gi opp! Få han ut av livet ditt!

Godt du har gode venner!

[bel]

Håper du sov godt i natt Lissi! Og at du ikke er for trøtt i dag!

Har vært hos terapeuten min i dag.

Hun er en utrolig herlig og dyktig dame.

Hos henne forsvinner mye av kaoset, og jeg får bekreftelser på mye av det jeg tenker og vet selv.

Vi tok opp det som skjedde i går, med at det klikket for meg på eksmannen, når jeg så hvor såret yngste datter ble.

Om meldingene jeg sendte ang. det at det var ansvarsløst av han.

Hun sa det at jeg måtte slutte prøve å forandre han. Han kommer aldri til å forandre seg å få mere empati, selv om jeg vil det. Jeg har ikke klart forandre han på de årene vi har vært sammen, så hvorfor skulle jeg klare forandre han nå som det er slutt?

Det er sånn han er. At jeg bare utsetter meg selv for mere skade, ved å få angrepene hans tilbake. Fordi jeg er reflektert og tar inn over meg hva folk sier til meg.

Og det sier jo litt om forholdet.. Jeg har tatt disse angrepene fysiske/psykiske innover meg hele veien, ekstra hardt fordi jeg har evnen til å gjøre det.

(ja, jeg vet at dere har sagt hele tiden at jeg må kutte all kontakt..)

Jeg fortalte henne om dagboka da. At jeg skrev mye på en nettside. Hun synes det var positivt. Hun synes at jeg burde fokusere på å skrive om positive ting, i stedet for å male meg inn i det negative.

At ved å tenke positivt, ville jeg få brukt tankens kraft. Fordi den er utrolig sterk.

Jeg fortalte om alle dere små skjønne jenter (og gutt), som backet meg opp, og gav meg gode råd.

Så pratet vi litt om pusteøvelser, og Sobril.

Hun mente det var en blanding av min angst og bivirkninger som gir den sterke angsten. Og at bivirkningene snart ville være over, og at hun ikke trodde jeg kom til å bli avhengig, nettopp fordi jeg var så reflektert i forhold til det å bli avhengig.

Hun sa også at hun var sikker på at jeg kom til å klare det. At jeg hadde vært igjennom tøffere ting før, og at dette ikke sto om livet mitt. kanskje vi kan kalle det kriseminimere..hehe!

Faktisk så lo jeg litt når jeg var der.. Og angsten slapp det harde grepet rundt meg, og jeg fikk også selv følelsen at dette kommer jeg til å klare.

Så pratet vi litt om konflikten min på jobben. Om at jeg bør prøve komme meg på jobb på fredag. Jeg fikk lyst til å prøve, noe jeg har tenkt at jeg aldri kommer til å klare.. Men jeg klarer det.

Jeg har tatt meg av vanskelig mann, barn , hus og jobb, så lenge.

Så selvsagt klarer jeg å ta meg av bare jobb, barn og hus.

Den største ryggsekken er av mine skuldre.

Pratet litt om venninnen min som er en så styrke i denne tiden, og om at jeg har dårlig samvittighet over for henne. Jeg håper hun ikke gir mer enn det hun klarer.

Nå har jeg det ganske bra!

Er rolig i kroppen, og nyter det. Jeg er mere bevisst.

Har lyst til å skrive ned 5 ting som gjør meg glad hver dag:

-Jeg har verdens herligste barn.

-jeg har verdens snilleste venninne

-Jeg har verdens greieste foreldre, spesielt faren min. (Stefar)

-Jeg jeg har ro inne i meg akkurat nå.

-Jeg skal på taco til forldrene mine i kveld.

Endret 4. august 2009 av bel

[Gjest Blondie65]

Hei på deg igjen Bel.

Kan jeg også få anbefale en bok? Den forandret livet mitt.

Den er skrevet av Anthony Robbins - den heter Absolutt Makt.

Den handler om hvordan du kan ta kontrollen over ditt liv ved å sende deg selv de riktige beskjedene. Den har fått meg ut av nærmest sykelig beskjedenhet og var en stor styrke etter skilsmissen da jeg måtte bygge selvtillit fra scratch.

Hun terapeuten din er flink. Hun har mye rett i det å fokusere på det positive. Det betyr ikke at du aldri skal fortelle om det som går dårlig, men fokuset skal ikke være der.

Og når det gjelder din venninne: Enhver byrde blir langt lettere å bære når det er flere til å bære den. Jeg har også en svært god venninne som hjalp meg veldig da jeg ble skilt. Hos henne var det sunt bondevett og det at hun alltid hadde begge ørene påskrudd - jeg kunne bare snakke og snakke.

Jeg har også en annen bekjent som har vært igjennom et helvete av en skilsmisse. Jeg har støttet mye og har aldri sett det som en byrde - rett og slett fordi jeg vet at jeg hadde bruk for dette selv da jeg ble skilt og det at jeg hjalp denne bekjente var på en måte en tilbakebetaling for det. Selv om man selv føler at man tyter i et kjør og at folk rundt må bli lei - gode venner blir ikke det. De er der for å løfte en opp og hjelpe.

Det er bare et krav - og det er at man arbeider med seg selv og tar i mot og følger gode råd. Du arbeider allerede svært mye med deg selv og du er også i all overvekt positiv slik jeg leser deg her og da er det ikke noe problem for venninnen din heller. Husk at selv om du skulle gråte en hel kveld på hennes skulder og bruke opp samtlige kleenex hun har i huset så kan hun gå og legge seg vel vitende om at det er du som har problemer og ikke hun. Altså: selv om du får støtte fra henne så er det du som må gå veien og løse problemer - vi andre rundt vi kan gå "offline" og så er vi "ferdig" med problemet (noe som ikke er helt sant for jeg må ærlig si at jeg tenker en god del på deg ).

Så bruk dine nære rundt deg for det er derfor de er der. En gang i fremtiden er det du som støtter noen som er tilsvarende oppe i en dyp suppe.

[bel]

Hei igjen Blondie!

Jeg tar gjerne imot lesetips takk! Elsker å lese.

Lette etter den på bokkilden, men var midlertidig utsolgt.. Kanskje de har den på biblioteket? Selv om det er en sånn bok man antagelig liker å eie selv.. Kan jo ønske meg den til bursdagen min.

Jeg har også vært ganske beskjeden, er det vel på en måte enda, redd for å trå på noen. Ikke likt oppmerksomhet noe særlig. Men jeg har vært flink til å skjule det.

Det har kanskje gjort at jeg har tatt noen dårlige valg i livet. Dårlig selvfølelse.

Jeg får håpe venninnen min sier i fra hvis det blir for mye, hun kjenner meg såpass godt at hun vet at jeg foretrekker at hun sier i fra, og at jeg ikke blir fornærmet.

Jeg fortalte om deg til faren min i dag da Blondie

At du har kommet med konstruktive og direkte råd, både i dagboken min og andre innlegg.

Viste han til og med innlegget under "Skilsmisse", han synes det var godt skrevet, og helt riktig. Han er smart skjønner du! (Vil helst ikke at han skal lese dagboken da-er ikke alt han vet)

Jeg har ikke villet bruke han så mye akkurat nå, fordi han er ganske nyoperert.

Koselig at jeg blir tenkt på! Tanker varmer, og viser at det faktisk er noen som bryr seg. Noe som betyr utrolig mye for meg.

Ellers har det kommet 3 brev til eksmannen. Jeg har sendt han melding om det, om eventuel adresse jeg kan sende det til. Jeg ikke fått noe svar, men da hadde jeg gjort min plikt!

Hadde ikke mye lyst å sende melding til han, men samtidig plaget det meg at det kanskje kunne være viktige brev, så da tenkte jeg at jeg måtte kvitte meg med det som plaget meg og sendte melding.

Egentlig har jeg ikke lyst til å vite hvor han bor.. Men jeg må jo gjøre min del også, så nå kan ingen ta meg på det ihvertfall..

Det går egentlig greit nå, tenker ikke mye på han. Kun i settinger der familier er samlet. Som at søsteren min, mannen og ungene også var på taco i dag. Nå er jeg alene med ungene.

Men...det var alltid sånn når vi var gift også, enten gadd han ikke være med eller så stresset han hele tiden med at vi snart måtte dra. Så jeg savner vel egentlig noen som aldri har vært, og nå skjønner jeg at han aldri ville blitt sånn heller..selv om jeg ønsket det dengang.

Formen min er upåklagelig. Jeg føler meg nesten som meg selv

Har ikke vært på sukker.no i dag, ble litt mye stress..

Ha en god natt!

Endret 4. august 2009 av bel

[bel]

Fant et gammelt innlegg jeg har skrevet, og det er en reminder til hvordan vårt forhold Var..

Når jeg i stunder savner han. Dette var hverdagen min, ikke en engangshendelse.

Som forrige onsdag da jeg hadde sittet på møte til halv fire, måtte gå fordi vi skulle på ballettoppvisning for hun minste kl 17 og så skulle jeg på møte ang .juleavslutning for hun eldste kl 19.

Stresset hjem for å rekke lage middag, og jeg ringer mannen og spør om han kan ta med hun yngste fra barnehagen, slik at jeg kunne begynne på maten.

"Nei, orker ikke!" var svaret jeg fikk, så jeg måtte da svinge innom å hente henne og skynde meg hjem for å lage middag, noe jeg ikke rakk, så den ble bare halvferdig.

Når jeg nevner det blir han sur og går å legger seg, jeg smører skiver til barna og kler de opp, han kommer surmulende ut når vi skal dra..

Så er det ballettoppvisning, så hjem for å fullføre middag, så avgårde på møtet kl 19. Ingen tar oppvask, rydder eller noe. Er så vidt bena holder meg da jg kommer hjem..

Et evindelig mas om hvor sliten han er resten av kvelden.

Skjønner ikke at folk kan bli slitne av å ikke gjøre noe!!??

Sliter med søvnproblemer som bare har blitt verre den siste uka.. Våkner 2 og 3 hver natt, og tenker på alt som må gjøres i løpet av dagen...

Hehe.. Så alt er bare dritt ja..

Prøvde å ringe han for å komme til en løsning, men han slang bare på røret.

Ang. middagen den dagen trodde jeg at jeg skulle få god tid fordi møtet skulle være ferdig kl 15, og jeg hadde gjordt til fleste forberedelsene på morgenen. Litt irriterende å måtte kaste masse fersk laks.

I tilegg hadde en pasient kastet opp på meg (i hår og ansikt), vasket av meg det verste på jobb, men tenkte jeg også kunne fått tid til å dusje etter jobb/møte også.. Men nei.. Avgårde på avslutning med oppkast i håret. Må ha stinket..

Da jeg fortalte det til mannen på kvelden, det med oppkastet, reagerte han med "Æsj.. Og så har du ikke dusjet enda.." Jeg sa at jeg ikke hadde fått tid og han tok det som at jeg anklaget han for å ikke hjelpe til. Og han ble sur igjen..

Det er dette jeg skal være glad jeg er kvitt. Vi har aldri hatt noe normalt familieliv. Dette er realiteten, dette var en helt normal dag for meg.

I tilleg var det brukne ribbein, forstuvete fingre, nakkeskader, blåmerker, blåveiser, lugget av håret, slag, spark...

Ja, jeg har klart det! Får veldig lett blåmerker, så jeg har vært veldig forsiktig så jeg ikke skulle få noen.

Så...smalt bagasjelokket på bilen rett over armen min, og har gitt meg et gedigent svart/blått merke på hele overarmen.

Gifter meg til lørdag, hva gjør jeg???

Hjelper ikke med Hirudoid!

Noen som vet råd? Lange hansker?

Uff, så kjedelig dette er.

Ser nesten ut som brudgommen har mishandlet meg....

Jeg ble veldig god på å lyve..

Det kjipeste var kanskje at alle synes jeg var så klønete. Han kunne kalle meg Donald og sånt foran andre. "Jeg er gift med verdens mest klønete dame..hehe!"

Han viste aldri anger...

Aldri mer! Heldigvis...

Endret 5. august 2009 av bel

[Lissi]

Hei Bel

Skjønner det er mye som skjer med deg om dagen! Du ser klart! Du ser hva du har vært gjennom, og du ser hvordan han har behandlet deg! Jeg vet det er tøft, og plutselig sitte på utsiden å se hvordan alt har vært! Men det er bra, for da skjer en prosess. Den som gjør at du skjønner at dette ikke har vært normalt! Der du skjønner at det er ikke sånn man skal ha det fremover. Der du skjønner at dette ikke var din feil! Du begynner å bearbeide! Les et par bøker også for å forstå at du ikke kan endre disse menneskene! Lær deg å godta og aksepter at dette får du ikke gjort noe med! På sikt MÅ du kutte fullstendig kontakt med han!

Lov meg at du ikke finner på å syns synd på han. Jeg har vært gjennom den prosessen også, og den er farlig. Det er ikke synd på han. Vi kan syns det, men de har det toppers. De er ikke berørt av det på samme måte som oss. Jeg ble ofte så lei meg fordi han hadde mistet så mye, som kunne vært så fint! Men hvorfor skal jeg være lei meg for det? Han var jo ikke det! Han ville jo ikke ha det han hadde, satte ikke pris på det! Nei gudskjelov for friheten vi endelig har fått tilbake, og ikke minst muligheten til å få et normalt familieliv, med en mann som forguder oss, og er med å drar lasset! Jeg gleder meg! Om det ikke blir om en måned, så kanskje et år! Ting vil ta tid, bruk tiden! Finn deg selv igjen og bli glad igjen!

Jeg var virkelig ikke glad en hel uke om gangen på 3 år. Ofte var det noen dager sammenhengende, så kom helgen og maks likegyldighet, han satt i sofaen med pcen sin og sjekket markedet... om det fans noe bedre. Om han hadde guts å finne noe nytt og bedre før han stakk. Han kom aldri så langt, men samvittigheten og moralen var jo ikke større enn at han som forlovet lå på sjekkeside med bilde av seg selv. Hvor respektløst er det??

Jeg fatter ikke at jeg har funnet meg i så mye dritt! Det er en ting jeg sliter litt med nå! Som jeg trenger terapi for å forstå!

Jeg trodde jeg var tøff og sterk! Jeg var ikke det. Jeg var nok håpløst forelska i denne halvsjarmerende manipulerende fyren, som lovte meg gull og grønne skoger mellom slagene! Jeg hadde troa, alt ordner seg.. blablabla, mange unnskyldninger!

Jeg er så glad dette er over, også for deg! At du endelig har kommet deg ut av dette helvete!!

Måtte dagen bli den beste på lenge! Kanskje sola er på vei også!

[bel]

Hei Lissi!

Takk for svar..

Du forstår hvordan jeg har det. Ja, jeg er i en prosess kjenner jeg. Det går framover. Godt å lese meldingen din, for nå begynte jeg å bli svak her et øyeblikk-

Jeg fikk ikke svar på hvor jeg skal sende brev. Jeg fikk en melding om at han trengte noen ting, skittenstøyskurven sin og noen klær som vissnok ligger her.

Han lurte på om jeg hadde skrevet invetarlisten, og om vi kunne sammenligne de mot hverandre. Hva planene for huset var osv.

Jeg svarte at jeg trengte minst en uke til å få oversikten, og akkurat nå hadde jeg ikke tid. At hvis jeg ikke fikk adressen hans og videresende brevene så jeg meg nødt til at "noen" åpner de, for å være sikker på at det ikke er regninger som gjelder huset.

Da fikk jeg adressen, og beskjed om at jeg snart kunne vente meg noen brev fra han.

Trusler, trusler, trusler...

Så begynte jeg som du sier Lissi, å synes synd på han.. Kanskje han ikke har det så greit. Stakkar! kanskje jeg var litt ufølsom i meldingen jeg sendte. Kanskje jeg skal si at han kan komme å hente tingene sine, så drar jeg ut.. Hmm..Hvor?

Heldigvis, leste jeg beskjeden din Lissi! Ikke synes synd på..

Så jeg tenkte: Hvorfor i all verden skal jeg være grei mot han? Greit det han har gjort mot meg, jeg klarer meg, men det han har gjort mot ungene er utilgivelig.

Det som er så godt nå...er at jeg begynner å se hvordan han er. Jeg er ikke lenger blind av forelskelse og føler omsorg på samme måte.

Da blir jeg på en måte sterkere. Ordene hans kan ikke såre meg på samme måte lenger, og i dag begynte jeg ikke skjelve som et aspeløv av trusselen om brev (som jeg regner med at er fra advokaten)

Hun advokaten jeg har ringt, kommer hjem fra ferie på mandag.

Sekretæren hennes visste ikke om hun hadde tid, men jeg venter å ser. Jeg må ha meg en som er proff, hun har lang praksis som familie- og arverettsadvokat. Og er en kjent skilsmisse advokat. Det blir sikkert å skyte spurv med kanon. Men jeg håper på henne uansett.

Det viktigste framskrittet jeg har hatt i dag, er at jeg faktisk følte glede! Ordentlig glede i magen. Ikke bare "prøve å vrenge ansiktet i et smil, anstrengt glede".

Jeg hadde nok et gang et angstanfall på morgenen..et svakt et, men nok til at jeg begynte å surre i hodet mitt. Tenkte at dette gidder jeg ikke, og tok en halv 10mg Sobril, altså 5 mg.. Det er så godt som ingenting.

Angsten gav seg ikke.. Jeg skulle dra å følge yngstemann på SFO, og så direkte å hente TV'n. Gruet meg skikkelig til å gå inn å hente tv'n, psyket meg selv skikkelig ut.. Da jeg kom fram hoppet jeg bare inn og fikk tv'n, og den var så mye større og finere enn forventet, og plutselig begynte jeg å se for meg hvor koselig vi tre kunne få det i Tv-stua. Jeg begynte se framover og planlegge.. Med glede! Ikke med sorg,angst og redsel..

Jeg kom hjem og begynte rydde, støvsuge, planlegge..osv. Det er egentlig sånn jeg er. Glad! ..nesten alltid!

Jeg dro på butikken (uten å være redd) å handlet for mine siste slanter, så vi skulle få kose oss i kveld. Glemte helt at ungene skal til far i dag.. hehe! Men jeg skal kose meg skikkelig alene. Uten at noen bestemmer hva vi skal se på. Uten å føle meg beklemt og redd for å si noe som kan føre til en krangel. Uten å prøve konversere med en stein gubbe..

Så ja takk, Lissi, dette er den beste dagen på lenge... Og sola skinner!

Og vet du hva Lissi.. jeg tror at vi finner oss i så mye dritt, fordi vi har evnen til å se det positive i ting. Tro godt om mennensker. Vi har selvinnsikt til å se at det ikke bare er partneren det er noe galt med, men at vi også må rette oss. Vi har evnen til å tilgi, og til å se løsninger. Det er det som gjør oss anderledes en dem. Og takk for det!

For du er vel glad du ikke er som han?

Endret 5. august 2009 av bel

[Lissi]

Puuuuh!! Letta!! Jeg kjenner så igjen det du går gjennom nå og prøver å huske tilbake selv fra dag til dag hvordan jeg hadde det!

Jeg skriver det igjen! IKKE SYNS SYND PÅ!

Den setningen der er så viktig! Det er fordi vi er så empatiske at vi ender opp med sånne gærninger! Manglende evne til å være hard og brutal mot folk! Bare se det gode. Optimistiske. Det er farlig å være så optimistisk, men jeg vrir alle negative ting e en retning, postitiv, og prøver finne løsninger! Noen ganger må vi bare banke i bordet å si: Dette finner jeg meg ikke i, dette finnes ingen løsning på! Jeg gir opp!

Jeg prøvde mange ganger i løpet av forholdet å flytte ut. Jeg tømte kleskapet mitt utover og pakket tingene mine sikkert 30 ganger. Jeg bodde i koffert i perioder, den lå foran senga, klar for avgang! Men han visste jo at om han ikke ga noen respons på stuntet mitt så måtte jeg hjem for å prate ut, ordne opp, få ting løst! Så da satt han bare der å ventet, uten å gi livstegn, mens jeg herjet vilt for meg selv.. parkert i skogen.. mens timene gikk!

Det er surrealistisk for meg å tenke tilbake, på all dritten jeg har vært gjennom. At disse tingene virkelig skjedde, gang på gang, et sånt helvete av et mareritt!

Han syns aldri synd på meg! Denne setningen tror jeg garantert du også kan bruke! Syns han noensinne synd på deg? Etter å ha slått deg? Lugget deg? Tråkket på deg? Løyet? Vi vet svaret!

Må ikke bli svak! Hold deg der du er på vei nå! Pga ditt positive vesen vil du komme deg, du vil bli glad igjen! Dette vil sette sine spor, men du vil få det godt med deg selv igjen!

Ja ikke sant det er godt å se hva du vil på tv??

[Gjest Blondie65]

Selv om jeg aldri ble slått og min eks overhodet ikke er en person med psykopatiske trekk så har jeg spurt meg selv mange mange ganger - hvem var hun tullekjerringen som fant seg i den elendige oppførselen, likegyldigheten, latskapen, pengegalloppen og egoismen i alle de år?

Svaret er ikke at vi er naive, dumme, underdanige og ligger nede klar til å bli tråkket på.

Svaret er at vi er snille - og kanskje litt konfliktsky, og litt lett å manipulere. Eller det siste der ... vi ønsker så sterkt at ting skal gå bra at vi lukker øynene så godt vi kan for det som er dårlig.

Vi kan lære noe av dette. Hvis ting lukter muggen ost ja så er det som regel en muggen ost et sted! Med andre ord: hvis noen oppfører seg egoistisk, uempatisk - osv - ja tenk da kan det godt være at de faktisk er egoistisk og eumpatisk. Spørsmålet til oss selv blir da: skal vi finne oss i det?

Jeg er glad du har kontaktet advokat. Det spiller ingen rolle at du "skyter spurv med kanon" - tror du din eks har tenkt å pakke inn hva han syns i silkepapir? Det er bedre å gå for den store kanonen med en gang.

Forklar advokaten at du har blitt mishandlet og trakassert og at han allerede har truet med å knuse deg i retten. Forklar også at i dette tilfellet kan man ikke gi noen lillefinger - for det er ikke bare det at han da tar hele hånden - han slutter ikke før neste hånd og begge føtter er borte også. Det betyr i direkte tale at alt du har krav på skal du også kreve. Hvis det skal gis noen ting ut av god vilje er det fordi han har vist god vilje først. Fat chance - men da betyr det at det ikke er noen grunn for at du skal legge noen godhet for dagen heller.

Og synes synd i? Gammel vane. Jeg foreslår at du vender deg til å stoppe deg selv i den tankeprosessen hver gang den oppstår. Hvorfor er det synd i han? Hvorfor er det eventuelt ditt problem at det eventuelt er synd i han? Har han ikke en hel gjeng av supportere på hjemmefronten som kan overta diggingen og dekkingen for egoet hans, hvorfor skal du?

Og dessuten - det er jaggu på tide at det blir litt synd i han ... Hvis du kan bidra til det på en fullt lovlig måte så er det bare av det gode. Det er vel den eneste paybacken du kan gi han for det han har gjort mot deg.

Men det er lett å gå i den felllen der ja. Kjenner veldig godt til det. Kan også love deg en ting og det er at det blir fantastisk når du første gang for ramme alvor står opp for deg selv og sier: Nei det blir ikke aktuelt. Selv om sleivkjeften sikkert renner over av edder og galle fra hans kant kan han jo ikke godt gjøre noe annet enn å akseptere at du har fått noen grenser og at de er like flyttbare som Mount Everest!

Hils din far!

[bel]

Wow! Det var et bra innlegg Blondie! Applaus!

Det var utrolig sterkt skrevet! (Mon tro det var under påvirkning av gårdagens fullmåne..?)

Det er så sant det du sier. Hvorfor finner vi oss i..? Jo fordi vi lukker øynene for det som er dårlig. Vi håper hele tiden på en forandring, at ting skal bli bra.

Og lukter det muggen ost, så er det sannsynligvis muggen ost.

Det er ihvertfall noe jeg skal huske på...

Jeg skal kreve alt jeg har krav på.. Jeg skal ikke være god før han viser godhet først. (Noe han aldri kommer til å gjøre, må jeg huske.)

Jeg skal ikke gi han lillefingeren denne gangen...

Det er så rart.. I dag har jeg vært på harrytur med foreldrene mine. Jeg har savnet han sånn i dag. Vi pleiede å reise på harrytur i blant, og da hadde vi det ganske koselig. Ikke hvis barna ble med, for da ble det bare stress, og han var sur. Kun når det var oss to..

Jeg gledet meg til å komme litt vekk hjemmefra, men det ble ikke helt sånn.. Alt har minnet om han i dag. Jeg har vært litt nedfor.

I stedet for å sette pris på at jeg har to fine foreldre som tar meg med ut på tur(uff, det hørtes stakkarslig ut!), og spanderer masse mat, har jeg vært full av sorg. Tenkt at alt han sier er riktig, at jeg er et fælt hespetre, og at sikkert ingen vil ha meg..

Jeg må vel regne med to skritt fram og ett tilbake en stund. Noen ganger ser man bare svart.

Ikke før jeg fikk kommet inn her å lest i dagboken min skjønte jeg at jeg fortjener bedre..

Så jeg har funnet ut at denne boken er skikkelig terapi for meg, og dere som skriver til meg, er en uunnværlig støtte. (Det siste visste jeg jo)

I går kveld sovnet jeg på sofaen foran tv'n, og i dag har jeg vært kjempetrøtt. Kanskje kroppen slapper litt av, etter å ha vært anspent så lenge.

Igår var jeg jo i fin form, og jeg tenkte på en plan. En plan på en 6 mnd periode. Jeg regner jo med at jeg skal gå på denne "lykkepilla" i ca 6 mnd. Ihvertfall 3mnd, men sikkert grei å ha i ryggen hvis det kommer til å bli skikkelig bråk.

I løpet av de 6 mnd, skal jeg ikke date, jeg skal ikke gå på byen (drukne sorger), jeg skal kun tenke på meg selv, barna og egenomsorg for oss, jeg skal bygge opp meg selv psykisk. Jeg skal ha klare mål for hvordan jeg vil ha det. Jeg skal ta tak i "problemet" på jobben, og jobbe hver eneste dag for å bli sterkere. Og til jul... Da skal jeg ha sluttet på lykkepilla og fått et nytt sted å bo. Håper selvsagt det går enda raskere..

Jeg har forresten fått tak i den boken, Blondie. Jeg gleder meg til å begynne lese den.

Fant den på finn.no, det var en som skulle selge mange av bøkene sine grunnet flytting. Så jeg regner med den blir sendt fra Alta i morgen.

[Gjest Blondie65]

Planer er gode ting.

Sørg for å legge inn noen milepæler underveis. Små mål som leder deg på veien til det store.

Så bra at du fant boken. Ha en god skriveblokk og blyant klar når du leser den og gjør oppgavene etterhvert

[bel]

Ny dag!

Har fortsatt den morgenangsten...som kommer krypende etterhvert som jeg våkner opp. Tenker mye på om det er bivirkninger eller om jeg rett og slett ikke tåler medikamentet.Angst, muskelspenninger og hodepine.

Var så dum at jeg begynte lese om serotonergt syndrom..

Må bare slutte lese om bivirkninger tror jeg.

Heller prøve å fokusere på det positive igjen.

Har lyst til å prøve la være å ta sobril i dag, skal jo på jobb i kveld.

Sitter å gruer meg til det meste, selv om jeg vet at jeg kan klare det. Jeg må klare det, for min egen del. Min første milepæl..

Som sagt har jeg klart å leve med vold og trakasering. Så jeg burde vel klare å leve uten...

Hørte ikke noe fra eksmannen i går.. Føles overraskende bra. Det var første dagen uten kontakt siden bruddet. Rart hvor avhengig man blir av en som ikke vil en noe godt. Sinnet hans har kanskje føltes som den eneste måten å se at han bryr seg. Likgyldighet har vært værre.

Jeg har endel jeg må ordne før jeg skal på jobb.. Eldstedatter skal på svømmeleir en uke, så jeg må pakke.

Ellers rydde og vaske litt..

Ha en fin dag!

[bel]

Jaja.. Da gikk jeg på en smell igjen.

Fortsatte å lese om bivirkningene av medisinene, og tilslutt var jeg paralysert i mitt eget angsthelvete.

Forldrene mine måtte komme, og jeg sa jeg ikke kunne dra på jobb..og jeg var helt hysterisk.

Det som gjorde det hele dårligere var at moren min begynte å pese om at jeg måtte på jobb, ellers så kunne jeg miste jobben, og hvordan skulle jeg klare meg da.

Alt jeg klarte å tenke var at jeg ville vekk!

Tilslutt ba foreldrene mine meg om å ta en halv sobril.

Jeg gjorde det, og så ringte jeg Ressursklinikken her jeg bor, og fikk avtalt at en psykiater skulle ringe meg for å avtale time til uken.

Jeg må prate med noen som har skikkelig peiling på medisinene jeg bruker, så jeg kan skille hva som er hva..

Sånn det er nå, har jeg super angst for å ta medisinene...

Følte meg bedre etter en halv sobril, støtte fra foreldrene mine, og vite at jeg skal få profesjonell hjelp.

Nå gruer jeg ikke så sinnsykt til å gå på jobb..

[Lissi]

Jeg tror sobrilen er mer i stand til å fremkalle angst enn lykkepillene.

Jeg tok ikke angstmedisin, for når du gjør det så ligger den bare der, istedet for å få det ut. Angsten din kan bli verre med sobril..

Ikke bra! Håper du kom deg på jobb!