Beholder du barnet eller kjæresten?

[Gjest sjoko]

Jeg synes at menn har ALT for lite å si når det gjelder slik. Skal ikke han også få bestemme om han har lyst å ha en unge?? Det er jo dere to som lagde den og da synes jeg at begge to skal ha lik rett på å bestemme. Ærlig talt, si hva dere vil om at det er "kvinnens kropp" osv, men jeg synes at det er tragisk at noen velger å få barn med menn som ikke ønsker barn, og på en måte setter et barn til verden som i utganspunktet var uønsket av sin egen far, man tvinger på dem barnet og i tillegg bare øker statistikken med enslige mødre. Joda man kan jo bare få seg en ny kjæreste, men er ikke det bedre at en unge har den biologiske faren sin enn en stefar? Jeg vet at selv om man får barn med en mann som virkelig ønsker barn så er det ingen garanti for at man ikke vil skilles senere og ungen kan likevel ende opp med en stefar i fremtiden, men det synes jeg er en dårlig unnskyldning til å bare få barn sånn som dette her. Det er jo et valg man tar for livet, for BEGGE parter.

Synes du bør tenke grundig gjennom dette, for å si det slik

[Gjest Ts]

Jeg synes at menn har ALT for lite å si når det gjelder slik. Skal ikke han også få bestemme om han har lyst å ha en unge?? Det er jo dere to som lagde den og da synes jeg at begge to skal ha lik rett på å bestemme. Ærlig talt, si hva dere vil om at det er "kvinnens kropp" osv, men jeg synes at det er tragisk at noen velger å få barn med menn som ikke ønsker barn, og på en måte setter et barn til verden som i utganspunktet var uønsket av sin egen far, man tvinger på dem barnet og i tillegg bare øker statistikken med enslige mødre. Joda man kan jo bare få seg en ny kjæreste, men er ikke det bedre at en unge har den biologiske faren sin enn en stefar? Jeg vet at selv om man får barn med en mann som virkelig ønsker barn så er det ingen garanti for at man ikke vil skilles senere og ungen kan likevel ende opp med en stefar i fremtiden, men det synes jeg er en dårlig unnskyldning til å bare få barn sånn som dette her. Det er jo et valg man tar for livet, for BEGGE parter.

Synes du bør tenke grundig gjennom dette, for å si det slik

Det er akkurat dette jeg tenker! Har bare ikke fått ordlagt meg rett..

Det handler ikke om at han får bestemme over meg.Og om jeg velger å beholde barnet mot hans vilje så blir det jo jeg som "bestemmer" over han.

[sebra]

Jeg hadde valgt barnet.

[Nigo-san]

Barnet, selvsagt.

Far er jo fri til å stikke når han vil I verste fall må han betale en tusenlapp i måneden, mens du tar resten av jobben. Og det er vel på en måte en slags likestilling i det: han vil ikke ha barnet, og betaler seg ut med et lite pengebeløp, og du vil ha barnet, og tar ansvar for det resten av livet.

Å velge mellom et forhold og et barn er for meg fullstendig absurd, siden de aller fleste forhold tar slutt før eller siden. Og hva angrer man da?? Jeg tipper at det neppe blir mannen. Men kanskje det barnet man aborterte for å gjøre mannen til lags?

For all del: jeg er ikke imot abort. Men jeg mener at det er morens beslutning, ettersom det er hun som blir sittende med rest-ansvaret. Og med skyldfølelsen, dersom hun tar abort på feil grunnlag.

[Gjest Ts]

Barnet, selvsagt.

Far er jo fri til å stikke når han vil I verste fall må han betale en tusenlapp i måneden, mens du tar resten av jobben. Og det er vel på en måte en slags likestilling i det: han vil ikke ha barnet, og betaler seg ut med et lite pengebeløp, og du vil ha barnet, og tar ansvar for det resten av livet.

Å velge mellom et forhold og et barn er for meg fullstendig absurd, siden de aller fleste forhold tar slutt før eller siden. Og hva angrer man da?? Jeg tipper at det neppe blir mannen. Men kanskje det barnet man aborterte for å gjøre mannen til lags?

For all del: jeg er ikke imot abort. Men jeg mener at det er morens beslutning, ettersom det er hun som blir sittende med rest-ansvaret. Og med skyldfølelsen, dersom hun tar abort på feil grunnlag.

Joda,de fleste forhold tar engang slutt.Helt til du endelig har funnet den du virkelig ser for deg å leve sammen med for resten av livet. Det kan gå i dass det også men man jobber kanskje mer for det forholdet man vil være i.

Og da er det vel bedre å vente med barn til begge er klare og vi vet at vi kan skape en tryggere hverdag enn det vi kanskje kan nå.

Selv om man har lyst på noe så trenger ikke det bety at det er det rette å skaffe seg det for å sette det på spissen.

Jeg synes det hele er fryktelig vanskelig.I det ene øyeblikket så styres jeg av rasjonelle tanker som hva med utdanning,boplass og økonomi?

Så styres man plutselig av følelsesmessige tanker for dette livet som vokser til.

Takk for alle svar!

[firewater]

Barnet, selvsagt.

Far er jo fri til å stikke når han vil I verste fall må han betale en tusenlapp i måneden, mens du tar resten av jobben.

Snakker du nå om hva en annen burde gjøre eller hva du ville gjort? Det er jo veldig enkelt å si at noen andre skal oppdra barnet alene. Jeg ville aldri ønsket noen å måtte oppdra et barn alene, og synes det er mye bedre at de venter med å få barn til de har funnet en som vil oppdra barnet. Men så ser jeg ikke på det som vokser inni henne som et fullkomment liv, men en klumpe uønsket celler.

[Michelin]

Du har nettopp oppdaget at du er gravid. Han du er sammen med kan ikke tenke seg å få barn enda og grøsser bare han ser barn. Han sier at det er jo din kropp men at han vil gjerne dere skal ta abort.

Du elsker kjæresten din, men du kan miste han om du beholder barnet. Og barnet er jo foreløbig bare 3-4 uker gammelt.

Du er selv ikke ferdigutdannet og bor bare på en hybel så sånn sett så kom dette ubeleilelig.

Hva gjør du? Noen som har vært i denne situasjonen?

Hva hvis du oppdager at du er gravid og synes at det er helt feil tidspunkt og få et barn på, og er ganske bestemt på å ta abort. Men når din kjæreste får vite at du er gravid ønsker han at du beholder det. Hva gjør du? Det er jo også hans barn.

[Gjest J25]

Jeg syns mannen bør få noe å si når det gjelder å IKKE få barn. Dersom moren ikke vil ta abort, mens far er sterkt imot å få barn pga livssituasjon og alder, syns jeg det voksne valget er å ta abort. Det der med det psykiske er bare tull - det er en CELLEKLUMP. Det er omtrent like mye liv som en larve du skriker æsj til og tråkker på uten å tenke deg om.

Det er fokuset på abort som er problemet, det er dette som gjør abort til en psykisk belastning for jenter. Det romantiseres jo nesten å være trist pga en abort. Alle de gangene du ikke ble gravid, da? Hadde dere ikke brukt prevansjon kunne du jo vært mor til et fotballag! Du skal ikke sette deg ned for å grine for det også da?

Slutt å romantisere og idealisere denne celleklumpen som er uønsket når situasjonen ikke er rett. Et barn MÅ ønskes av begge foreldrene, det er det som bør være den avgjørende stemmen om det skal bli barn av uhellet eller ikke.

[Sheenaca]

Jeg ville beholdt kjæresten. Ingen av oss ønsker barn nå - kanskje en gang i fremtiden, hvis han klarer å overtale meg - og hvis jeg skulle båret frem et barn nå er jeg overbevist om at jeg ville blitt en elendig mor, jeg er absolutt ikke klar for det ansvaret. Pluss at jeg ønsker å være ferdig utdannet, ha fast jobb og bo mer landlig før jeg eventuelt setter et barn til verden.

Hadde vi blitt gravide nå, så hadde det vært pga at p-pillene sviktet, og det ville jo vært like mye min feil som hans. Dermed blir det urettferdig å si at han skal måtte takle konsekvensene av å ha sex i form av å få ansvar for et liv de neste 20 årene, mens jeg ikke skulle ha noe ansvar i det hele tatt? Skal han måtte finne seg i muligheten for å få barn, så skal også jeg finne meg i muligheten for at jeg må ta abort.

(Vi har aldri diskutert saken direkte, men jeg hørte han snakket med en kamerat i fylla en gang; "Hvis min kjære hadde blitt gravid nå, så hadde hun sagt 'Pus, jeg er gravid, jeg skal bestille time til abort straks', så enkelt er det", sa han. Og han har helt rett. Så vi er definitivt enige om saken )

[suzie]

Jeg synes at menn har ALT for lite å si når det gjelder slik. Skal ikke han også få bestemme om han har lyst å ha en unge?? Det er jo dere to som lagde den og da synes jeg at begge to skal ha lik rett på å bestemme. Ærlig talt, si hva dere vil om at det er "kvinnens kropp" osv, men jeg synes at det er tragisk at noen velger å få barn med menn som ikke ønsker barn, og på en måte setter et barn til verden som i utganspunktet var uønsket av sin egen far, man tvinger på dem barnet og i tillegg bare øker statistikken med enslige mødre. Joda man kan jo bare få seg en ny kjæreste, men er ikke det bedre at en unge har den biologiske faren sin enn en stefar? Jeg vet at selv om man får barn med en mann som virkelig ønsker barn så er det ingen garanti for at man ikke vil skilles senere og ungen kan likevel ende opp med en stefar i fremtiden, men det synes jeg er en dårlig unnskyldning til å bare få barn sånn som dette her. Det er jo et valg man tar for livet, for BEGGE parter.

Synes du bør tenke grundig gjennom dette, for å si det slik

Ærlig talt - sier du virkelig at de mener en kvine skal kunne tvinges til å utføre en abort av en mann??? Det er jo helt sykt - det er jo et inngrep som kan få både fysiske og psykiske følger for kvinnen - og dette fordi ting kan bli ubekvemt for den stakkars mannen som ikke klarte å holde seg på matta? Det er ingen statshemmelighet hvordan barn blir til, og valget tas FØR man lager barnet. Uhell kan skje, det vet alle - BÅDE kvinner og menn. Hvis man ikke ønsker sånne uhell så får man ta sine forholdsregler - og gjør man ikke det, får man ta kosekvensen. Og når en kvinne er gravid så er det hun som må ta den endelige avgjørelsen - alene - for det er hennes kropp det gjelder. For noen er abort det riktige for andre ikke - og det vet man ikke før man står der og må ta valget.

[Gjest sjoko]

Ærlig talt - sier du virkelig at de mener en kvine skal kunne tvinges til å utføre en abort av en mann??? Det er jo helt sykt - det er jo et inngrep som kan få både fysiske og psykiske følger for kvinnen - og dette fordi ting kan bli ubekvemt for den stakkars mannen som ikke klarte å holde seg på matta? Det er ingen statshemmelighet hvordan barn blir til, og valget tas FØR man lager barnet. Uhell kan skje, det vet alle - BÅDE kvinner og menn. Hvis man ikke ønsker sånne uhell så får man ta sine forholdsregler - og gjør man ikke det, får man ta kosekvensen. Og når en kvinne er gravid så er det hun som må ta den endelige avgjørelsen - alene - for det er hennes kropp det gjelder. For noen er abort det riktige for andre ikke - og det vet man ikke før man står der og må ta valget.

Hvorfor har jeg sagt at jeg ønsker at kvinner skal TVINGES å ta abort? Jeg sier at begge to skal ha like mye å si. Det er også hans liv og psyke det går utover også, eller har du en forskrudd forestilling om at menn skal være helt nøytrale og følelsesløse i slike saker selv om de ikke ønsker barn? Det er tydeligvis helt akseptabelt i din tankemåte å tvinge på menn et barn.

Det alene at mannen ikke ønsker barn får være grunn alene å ta abort, ikke ved at han TVINGER jenta å ta abort, men at jenta selv skjønner at dette er et valg for TO personer og begges synspunkt ang dette bør telle like mye. Enda det er jenta selv som står for valget helt til slutt, så synes jeg det er direkte tragisk at man velger å beholde et barn som ikke er ønsket av faren. I TILLEGG er det tragisk at man ikke sørger for at en av partene bruker beskyttelse hvis det er uenighet om å få barn. Hva hvis han ble fortalt av jenten at hun brukte ppiller eller annet, men senere fant ut at hun ikke gjorde det, skal han ikke ha noe å si da heller? Skal han bare finne seg i det?

Likestilling,my ass.

[suzie]

Hvorfor har jeg sagt at jeg ønsker at kvinner skal TVINGES å ta abort? Jeg sier at begge to skal ha like mye å si. Det er også hans liv og psyke det går utover også, eller har du en forskrudd forestilling om at menn skal være helt nøytrale og følelsesløse i slike saker selv om de ikke ønsker barn? Det er tydeligvis helt akseptabelt i din tankemåte å tvinge på menn et barn.

Det alene at mannen ikke ønsker barn får være grunn alene å ta abort, ikke ved at han TVINGER jenta å ta abort, men at jenta selv skjønner at dette er et valg for TO personer og begges synspunkt ang dette bør telle like mye. Enda det er jenta selv som står for valget helt til slutt, så synes jeg det er direkte tragisk at man velger å beholde et barn som ikke er ønsket av faren. I TILLEGG er det tragisk at man ikke sørger for at en av partene bruker beskyttelse hvis det er uenighet om å få barn. Hva hvis han ble fortalt av jenten at hun brukte ppiller eller annet, men senere fant ut at hun ikke gjorde det, skal han ikke ha noe å si da heller? Skal han bare finne seg i det?

Likestilling,my ass.

En mann trenger ikke ta abort, det er det en kvinne som må gjøre. Derfor kan de to aldri bli like parter i en sånn debatt. Hvis grunnen alene til at en kvinne skal utføre en abort skal var at mannen vil det, så er det jo tvang.

Synes det er utrolig drøyt å dra fram likestilling når du først skriver at en gravid jente må skjønne at det mannen sier må hun føye seg etter, uavhengig hva hun selv mener.

En hver har ansvar for sitt eget liv, også menn - de kan ikke bare satse på at alle damer skal danse rundt dem som noen marionetter. Vil man ikke ha barn så tar man sine forholdsregler - man ikke kreve noe som helst av den som har blitt gravid, annet enn å si hva en mener og føler. Så blir det jentas avgjørelse hva som blir utfallet.

[GlaJenta88]

Det er klart at barnefar også har rett til sin mening, men jeg må innrømme at jeg synes det er mye verre at mor velger å ta abort til tross for at hun vet at far vil beholde. Når en voksen mann og en voksen kvinne ligger sammen, vet de at det er en sjanse for at kvinnen kan bli gravid. Dette kan også skje til tross for bruk av opptil flere preventiver. Jeg mener at den modne avgjørelsen da, så fremt den ene parten vil beholde, er å bære barnet frem. Jeg synes at litt for mange ser litt for lett på abort, og bruker det nærmest som nødprevensjon. Jeg har et kamerat som gjorde dama si gravid i sommer. Hun ville ta abort, han var enig. Etter en stund endret hun mening, og har valgt å bære frem dette barnet. Foreldrene til barnet er ikke lenger sammen, men min kamerat, som egentlig mente at abort var beste alternativ, ville ikke ha vært foruten sønnen sin idag.

Jeg har akkurat testet positivt selv, og jeg fikk litt av et sjokk. Dette var ikke planlagt overhodet, men samboeren min vet at jeg mest sannsynlig ikke kunne taklet en abort. Jeg er livredd og nervøs på hva fremtiden kommer til å bringe, og jeg skulle gjerne ha blitt ferdig med bacheloren min først. Samboer er nok heller ikke klar for barn, men han vet jo hva vi har gjort. Vi har skapt dette "problemet" selv. Dessuten har vi jo snakket en del om barn og slikt, det var bare feil "timing". Likevel så er jeg fast bestemt på at dette skal gå bra.

[Gjest Bond]

Jeg synes ikke valget blir mellom far og barn her. Med forbehold at det er snakk om å være veldig ung, med ferskt forhold og utdanning på vei, og at graviditeten er bre 3-4 uker gammel. Jeg hadde sannsynligvis tatt abort, men tror at forholdet hadde ryket også.

Først, jeg kunne ikke forestille meg å ha barn med en som absolutt ikke vil dette. Uansett om man er sammen eller ikke, er det litt fint at barna har to foreldre. Jeg synes det hadde vært vitkig for barnet å ha to familier (dvs besteforeldre og tanter og onkler fra begge sider), og jeg vil ikke bare håpe at kaaanskje pappa vil dette likevel etter noen år.

I tillegg - tenker jeg tilbake en del år, jeg kunne ikke ha hatt ansvar for et barn da jeg var såpass ung, det er noen som 'blir klare' bare de får barn, jeg hadde ikke blitt det. Det vet jeg ganske sikkert.

Samtidig kunne jeg heller ikke forestille å fortsette å være sammen med en som presser på abort uten å diskutere det i det hele tatt. Jeg synes sånt skulle være en felles avgjørelse.

Endret 2. april 2009 av mrs_bond

[Gjest sjoko]

En mann trenger ikke ta abort, det er det en kvinne som må gjøre. Derfor kan de to aldri bli like parter i en sånn debatt. Hvis grunnen alene til at en kvinne skal utføre en abort skal var at mannen vil det, så er det jo tvang.

Synes det er utrolig drøyt å dra fram likestilling når du først skriver at en gravid jente må skjønne at det mannen sier må hun føye seg etter, uavhengig hva hun selv mener.

En hver har ansvar for sitt eget liv, også menn - de kan ikke bare satse på at alle damer skal danse rundt dem som noen marionetter. Vil man ikke ha barn så tar man sine forholdsregler - man ikke kreve noe som helst av den som har blitt gravid, annet enn å si hva en mener og føler. Så blir det jentas avgjørelse hva som blir utfallet.

Jo, de skal og BØR være like i en debatt, mannen har all rett til å kunne si at han ikke ønsker barn! Men det endelige valget er og blir kvinnenes, og jeg har aldri påstått at gutten har noen rett å tvinge henne til verken det ene eller det andre. Men jenta har plikt å høre på det gutten har å si om saken og at dette bør diskuteres mellom de to og at jenta tenker godt over om hun ønsker å sette et såkalt "uønsket" barn til verden, selv om hun vil elske dette barnet når det blir født, vil hun ha barn med en mann som ikke øsnker barn, eller kanskje ikke engang liker barn? For dette barnet vil være et bånd mellom gutten og jenten resten av livet.

Jeg synes at ei jente som vet at gutten ikke ønsker barn tar hensyn til dette og respekterer dette og dermed ikke legger planer for å få barn med denne mannen. Siden det er begges ansvar å sørge for beskyttelse så skal

1. gutten som ikke øsnker barn alltid bruke kondom med mindre jenta sier at hun går på ppiller

2. jenta som vet at gutten ikke ønsker barn skal da bruke ppiller for å unngå å bli gravid, og i tilfelle hun ikke øsnker å gå på ppiller eller annen prevensjon fortelle dette til gutten og gjøre det klart at det er HANS ansvar å sørge for kondom.

Med andre ord har begge to ansvar å gjøre dette klart før man ligger sammen.

Og når det gjelder TS så bør hun tenke over mange ting før hun vurderer å beholde barnet.

[suzie]

Jo, de skal og BØR være like i en debatt, mannen har all rett til å kunne si at han ikke ønsker barn! Men det endelige valget er og blir kvinnenes, og jeg har aldri påstått at gutten har noen rett å tvinge henne til verken det ene eller det andre. Men jenta har plikt å høre på det gutten har å si om saken og at dette bør diskuteres mellom de to og at jenta tenker godt over om hun ønsker å sette et såkalt "uønsket" barn til verden, selv om hun vil elske dette barnet når det blir født, vil hun ha barn med en mann som ikke øsnker barn, eller kanskje ikke engang liker barn? For dette barnet vil være et bånd mellom gutten og jenten resten av livet.

Jeg synes at ei jente som vet at gutten ikke ønsker barn tar hensyn til dette og respekterer dette og dermed ikke legger planer for å få barn med denne mannen. Siden det er begges ansvar å sørge for beskyttelse så skal

1. gutten som ikke øsnker barn alltid bruke kondom med mindre jenta sier at hun går på ppiller

2. jenta som vet at gutten ikke ønsker barn skal da bruke ppiller for å unngå å bli gravid, og i tilfelle hun ikke øsnker å gå på ppiller eller annen prevensjon fortelle dette til gutten og gjøre det klart at det er HANS ansvar å sørge for kondom.

Med andre ord har begge to ansvar å gjøre dette klart før man ligger sammen.

Og når det gjelder TS så bør hun tenke over mange ting før hun vurderer å beholde barnet.

Du motsier deg selv. Først sier du at en jente må gjøre som hun blir fortalt, og så at det er hennes egen avgjørelse. Selvfølgelig må det være en dialog, men som du sier selv - det endelige valget er og blir kvinnenes. Hun må ikke gjøre som noen sier.

Jeg er helt enig med glaJenta88, det er mye verre med en situasjon hvor far ønsker å beholde barnet men mor likevel tar abort. Det er grusomt det. Men likevel - det er kvinnen alene som tar den endelige avgjørelsen.

Føler jeg har bidratt til å flytte fokus vekk fra den opprinnelige problemstillingen her - beklager det TS. Lykke til med valget ditt, håper dere finner ut av det:)

[Nigo-san]

Joda,de fleste forhold tar engang slutt.Helt til du endelig har funnet den du virkelig ser for deg å leve sammen med for resten av livet. Det kan gå i dass det også men man jobber kanskje mer for det forholdet man vil være i.

Og da er det vel bedre å vente med barn til begge er klare og vi vet at vi kan skape en tryggere hverdag enn det vi kanskje kan nå.

Selv om man har lyst på noe så trenger ikke det bety at det er det rette å skaffe seg det for å sette det på spissen.

Det er jeg fullstendig enig i, men slik som jeg leser startinnlegget så er ikke dette en situasjon der man "skaffer" seg et barn med viten og vilje? Å vente når begge to er usikre og forholdene generelt tilsier at alt blir lettere om noen år, er jo åpenbart den beste løsningen.

Men når barnet allerede er på vei (eller ok, celleklumpen, da, for den gjesten som var så fokusert på akkurat det)? Da må situasjonen revurderes for mitt vedkommende, det er stor forskjell på å ville vente med barn og det å ta abort. Og med det mener jeg ikke at abort er noe galt, det er den enkeltes valg og overhodet ikke noe andre skal legge seg for mye borti. Mener bare at det er en ganske stor forskjell på å velge og vente med barn, og velge å ta bort noe som allerede er der.

Snakker du nå om hva en annen burde gjøre eller hva du ville gjort? Det er jo veldig enkelt å si at noen andre skal oppdra barnet alene. Jeg ville aldri ønsket noen å måtte oppdra et barn alene, og synes det er mye bedre at de venter med å få barn til de har funnet en som vil oppdra barnet. Men så ser jeg ikke på det som vokser inni henne som et fullkomment liv, men en klumpe uønsket celler.

Det ville aldri ramle meg inn å fortelle andre hva som er "riktig" for dem når det gjelder en så stor, følelsesmessig og komplisert sak som det å bli forelder Faktisk synes jeg det er på grensen til uforsvarlig å oppfordre kvinner til å få barn de ikke har lyst på (tenker ikke på denne tråden, men på diverse anti-abort-propaganda). Det har noe med det å gjøre at det er ikke bare å gå gravid og ploppe ut ungen, man skal også sørge for en god barndom og gjøre barnet til et dugandes menneske, og det kan man ikke hvis man ikke ønsker barnet eller har de nødvendige forutsetningene på plass (snakker ikke om hus og bil her, men det fundamentale- ansvarsfølelse og kjærlighet, samt litt "ro" i tilværelsen).

Men jeg steiler på at det å ha en pappa er så fryktelig grunnleggende. Jeg vil for all del ønske noen å oppdra et barn alene, for det kan være ganske så fint det også!

Det alene at mannen ikke ønsker barn får være grunn alene å ta abort, ikke ved at han TVINGER jenta å ta abort, men at jenta selv skjønner at dette er et valg for TO personer og begges synspunkt ang dette bør telle like mye. Enda det er jenta selv som står for valget helt til slutt, så synes jeg det er direkte tragisk at man velger å beholde et barn som ikke er ønsket av faren.

Hvorfor er det tragisk? Av hensyn til barnet, eller av hensyn til far?

Barn som har det bra har det bra, uansett vanlige eller uvanlige familiekonstellasjoner. Og som jeg sa i første innlegg: far har faktisk et valg mor ikke har, nemlig å stikke. Sett fra synspunktet om en overraskende og lite ønsket graviditet, har far den mest priviligerte posisjonen, siden han kan la være å ta noe som helst ansvar hvis det er det han ønsker. Det kan ikke mor, hun må leve med konsekvensen av sitt valg resten av livet.

For dette barnet vil være et bånd mellom gutten og jenten resten av livet.

For noe vås.

Det er slike "sannheter" vi er lært opp til å tro på, men hva nøyaktig betyr dette båndet, konkret? Hva består det i? Og får det noen konsekvenser overhodet?

*********************

Igjen: å ha to foreldre som ønsker barn, er det beste utgangspunktet. Å ta abort er heller ingen skam når man tror at det er til det beste.

Men jeg tenker personlig at det er mor som må bestemme hva som er til det beste. Jeg tenker også at for meg vil et valg mellom et barn og en mann være en helt latterlig problemstilling- så lenge JEG føler meg komfortabel med å få barn, så velger jeg glatt barnet framfor mannen. Å ta abort for kjærestens skyld ville jeg aldri kunnet tilgi meg selv, særlig ikke når det ble slutt

Men presiserer igjen at dette er mine tanker, ikke direkte råd til andre om hva de bør gjøre, for det synes jeg ikke jeg har rett til å gi.

[Gjest Gjest]

Blir utrolig frustrert av de som sier at det bare er en celleklump man tar livet av. Hvis dere ikkje har vært i denne situasjonen selv hvor dere faktisk må ta aborten (beklager om dere, men det ser ikke slik ut) burde dere, unskyld meg, **** ikke utale dere. Det er kvinnen som har tatt den endelige beslutning og kanskje føler at hun faktisk har tatt et liv. Dere har tydeligvis null peiling på hvilke psykiske og fysiske påkjenninger dette kan få. Det er selvfølgelig forskjellige meninger om det å fjerne denne "celleklumpen" er å ta et liv eller ikke. Det blir en annen diskusjon. Biologisk sett er den levende, men den kan jo ikke føle eller tenke noe på dette stadiet. Syntes alikavel det er opp til kvinnen å ha siste ordet fordi det er de som får størst påvirkning pysisk og fysisk av å ta en abort. Det går hin veien om hun velger å beholde barnet. Ja, om mannen velger å dra må han betale barnebidrag, han BØR følge opp og det vil påvirke livet hans. MEN, han valge å ha sex, han viste at det er en sjangse for graviditet selv om prevansjon ble brukt. Burde kunne ta konsekvensene av handlingene sine..

[firewater]

Blir utrolig frustrert av de som sier at det bare er en celleklump man tar livet av. Hvis dere ikkje har vært i denne situasjonen selv hvor dere faktisk må ta aborten (beklager om dere, men det ser ikke slik ut) burde dere, unskyld meg, **** ikke utale dere.

Er det ikke bedre at vi tenker logisk og rasjonelt basert på kunnskap framfor å vente til vi er i et emosjonell stadie? Det er en celleklump, du hadde ikke klart å skille det fra et kyllingfoster. Abort er for meg på nivå med å knuse et befruktet kyllingegg, og jeg synes det er bedre å ha dette for meg i hodet på forhånd, før jeg ender opp i en sånn situasjon. Når jeg nå (som ikke er i den situasjonen) har klart å tenke meg logisk og rasjonelt frem til hva det faktisk er snakk om så vil det være lettere for meg i fremtiden, hvis jeg noengang ender opp i en sånn situasjon, å kunne ta en fornuftig avgjørelse.

De psykiske problemene som oppstår med abort er selvsagt triste, men sammenlignet med at livet snus på hodet av et uønsket barn - og hvordan dette barnet vokser opp i et hjem som ikke er forberedt på barn og kanskje ikke ønsket barnet - så virker det ikke like stort.

[Gjest sjoko]

For noe vås.

Det er slike "sannheter" vi er lært opp til å tro på, men hva nøyaktig betyr dette båndet, konkret? Hva består det i? Og får det noen konsekvenser overhodet?

Du kaller det vås at ungen er et bånd mellom de to foreldrene resten av livet?

Litt av en vrangforestilling, å tro at det ikke er et bånd mellom to mennesker som skaper et lite mirakel (for å ordlegge det slik). Uansett hva som skjer mellom moren og faren så vil det alltid være et bånd der, man ser kanskje farens egenskaper og trekk i barnet og en del av barnet vil alltid være en del av faren.

Det er et bånd fordi disse to menneskene har skapt den ungen sammen selv om all kontakt og følelser mellom de to er kuttet for lengst.

Kaller du det vås at en unge alltid vil lure på hvem ens biologiske pappa er og hva er verre enn å finne ut at en av foreldrene aldri ønsket at du ble født? Selv om ungen har verdens beste mor og stefar så hadde det ikke vært lett å vite at man er uønsket av ens biologiske far, og slik er det pga båndet mellom ungen og dens biologiske forelder - like it or not, sånn er det bare. Derfor lurer jeg på hvorfor enkelte jenter velger å lage et barn eller beholde et barn med en mann som ikke ønsker barn, for hele poenget av at man får barn er fordi to voksne mennesker elsker hverandre og ønsker barnet til verden.