Barnet mitt blir psykisk mishandlet!

[Daft]

Hei! Jeg tok sjansen på å lage en bruker her inne på hønsegården, da jeg er overbevist om at det finnes mange interessante erfaringer å lese - og nytte tips å ta med seg videre. Jeg er ikke spesielt god til det, men jeg skal forsøke å fatte meg i korthet.

Jeg er en gutt på 25 år som har verdens skjønneste datter. Hun bor hos sin litt mindre skjønne mor (også 25 år) og går i 2. klasse (8 år) på skolen. Denne moren er gift med en mye mindre skjønn mann (29 år), og sammen har disse to en sønn på et halvår - som altså da er lillebror til min datter. Moren til min datter er også 25 år. Moren, stefaren og min datter bor dessverre i en helt annen kant av landet enn det jeg gjør, så jeg har ikke hatt mulighet til å fulgt opp skikkelig i det daglige. Jeg har over flere år levd i den oppfatningen av at ting har gått bra der nede. Jenta mi er hos meg i hver eneste ferie, det vil si omtrent 10 dager hver andre måned. Verken jeg eller noen av de nærmeste rundt meg har oppfattet dattera mi som noe annet enn veldig glad, fornøyd og lykkelig.

Dette var før jeg på lørdag fikk en telefon fra mammaen til min datter. Hun spurte meg rett ut om jeg ville overta den daglige omsorgen for jenta. Etter at hun fikk sin andre sønn, har hun antakeligvis fått en slags form for fødselsdepresjoner og dette har gått så langt at hun har vært hos legen. Legene fant ingenting galt med blodverdiene, men mente at det var et rent nerveproblem. Hun får panikkangrep, sover ikke på natta og er generelt veldig langt nede. Tom for krefter gikk hun altså til det skrittet og ba meg avlaste henne, ved å overta den dalige omsorgen for vårt felles barn. Jeg ble selvfølgelig lettere sjokkert over forespørselen og jeg sa at jeg skulle tenke grundig over det og gi svar i løpet av helga. Jeg ringte umiddelbart til hennes mor som bor i nærheten av dem, for å høre hvor alvorlig og akutt dette egentlig var. Det er mange år siden sist jeg har pratet med henne, og det jeg hørte var ingenting annet enn skremmende.

Hennes umiddelbare dom var at dette var kjempeakutt. Hun hadde vært og besøkt dem ofte i det siste og det er ville tilstander der. Moren er psykisk syk og dattera mi blir psykisk terrorisert av sin stefar. Dette har ført til at min lille jente går rundt med konstant angst i sitt eget hus. Hun sover nesten ikke om natta og sliter voldsomt med mareritt. Har alle mulige fobier, og har tilogmed begynt å vise symptomer på selvskading. Hun er bare åtte år gammel. Min eks-svigermor hevder også at jenta mi hver gang hun er på besøk spør henne om hun kan flytte til pappaen sin fordi hun har det mye bedre der. Gamle svigermor og mor til mitt barns mor mener at ting har gått så langt at hun nå vurderte for alvor å sende en bekymringsmelding til barnevernet på vegne av sitt barnebarn. Hun er selv spes.ped. og jobber til daglig med barn som ikke har det bra, og symptomene hos min datter skal være veldig alvorlige.

Det hun utsettes for av sin stefar er blant annet:

- Hun blir straffet voldsomt for ting som barn gjør. uten at det er noe som helst vondt ment. Da jeg ringte dem på lørdag, var hun blant annet innestengt på sitt eget rom (hun har symptomer på klaustrofobi og er redd for å være i rom med lukkede dører) fordi hun hadde laget en liten tegning i skitten som var på bilen deres. Da jeg ringte hørte jeg hysterisk gråt i bakgrunnen, uten at jeg fikk noen god forklaring på hvorfor.

- Hun sliter veldig med mareritt (alt henger antakeligvis sammen) og trenger som andre barn trøst når hun blir redd på natta. Reaksjonen i dette tilfellet er derimot at hun får "skammetid" i minst én time på rommet hver gang det går en natt uten at hun sover den gjennom. Dette er utrolig tragisk og gjør jenta veldig, veldig utrygg og redd. Hun straffes altså fordi hun har mareritt og oppsøker dem for å få trøst på natta.

- I diverse selskap de har vært, har de nektet jenta mi å få ting som de andre barna får - pga noe hun har gjort "galt" flere dager i forveien. Nå sist et tilfelle fra et familieselskap, der hun måtte sitte og se på at de andre barna spiste is og vafler. Dette fordi hun tirsdagen i forveien (dette var en søndag) ikke hadde sovet hele natta.

Jeg pratet i tre timer på telefonen med mormora til jenta mi og ble helt forferdelig trist av å høre hvordan ting har foregått der nede. Trist av å høre at hun er livredd hver eneste natt og ikke sove på grunn av det. Trist av å høre at hun lider av sterk angst, har mange rare fobier og en generelt veldig irrasjonell oppførsel når hun er hjemme i sitt eget hus. Jeg forsto med andre ord raskt at dette var enda mer alvorlig enn moren hennes først hadde forklart meg, så jeg ringte tilbake og sa at jeg ville at jenta skulle flytte oppover hit allerede nå til påske. Det var selvfølgelig tøft for mora hennes å høre dette, men hun var enig i at det var til det beste for barnet. Vi avtalte hvordan vi skulle gjøre det med flyttingen, og jeg skulle ringe jenta i dag og fortelle henne at hun skal flytte til pappaen sin.

Slik blir det likevel ikke, for i går kveld fikk jeg melding om at jeg bare skulle avlyse alle flytteplaner. Hun hadde ombestemt seg og ville ikke sende fra seg jenta likevel. En forståelig reaksjon som sikkert vil ramme de fleste som skal gi fra seg barnet sitt. Hun sier nå at hun heller vil oppsøke BUP og la dem ta en vurdering av jenta mi sin mentale helse. Tanken er fin nok den, men det er ikke jenta mi som er problemet og da kan ikke BUP gjøre noe som helst. Problemet er den oppdragelsen og de truslene hun blir utsatt for hjemme. Det er de voksne i den familien som burde vært på psykiatisk utredning. Det jenta mi trenger for å bli lykkelig igjen er trygghet, og det får hun ikke av å være på BUP sine kontorer en gang i blant.

Spørsmålet er nå hva jeg bør gjøre fremover. Vi hadde en muntlig avtale på telefon, men denne er vel neppe mye verdt. Jeg kan ikke akseptere at de fortsetter å behandle jenta mi som de gjør, og jeg kan ikke sitte her og vite at hun har det forferdelig vondt uten at jeg har noe som helst kontroll eller makt over det. Er det noen her inne som har vært borti noen lignende situasjoner, så vil jeg gjerne høre hva dere gjorde med det. Jeg synes dette er en dypt tragisk situasjon og jeg har ingen anelse hva jeg kan gjøre for å få jenta mi oppover. Jeg er kjemperedd for at hun skal få varige mén av den psykiske mishandlingen hun nå daglig blir utsatt for.

Jeg beklager at dette antakeligvis ble så langt at mange ikke gidder å lese det, men det burde faktisk vært mye lengre. Listen over forferdelige ting som har skjedd det siste året er dessverre mye lengre.

mvh

Daft

[Gjest frk.fin]

Dette var fryktelig trist å høre! jeg fikk faktisk en kraftig klump i halsen her jeg sitter..

Utrolig tragisk at du ikke har fått vite noe før nå, siden det tydligvis er såpass alvorlig!

Jeg har ikke noe bedre råd til deg enn at du for alliere deg med din x'svigermor, og muligens ta kontakt med barnevernet, men din svigermors erfaring innen yrke som referasne.

Håper det ordner seg på et vis! kjapt!

[Gjest Gjest_Siri_*]

Dette var forferdelig å lese, og jeg skjønner at du er i en fortvilet situasjon. Men du må stå på for jenta di.

Ta kontakt med barnevernstjenesten og rådfør deg med dem hvordan du skal gå frem videre. De har erfaring med slikt, og jeg er sikker på at de vil hjelpe deg så godt de kan.

Lykke til!

[Norbertine]

For din datters skyld må du bare ta tak i dette med alle midler du kan, snakk mer med mor, ta kontakt med barnevernet og med rettssystemet. Går det også an å ha ny mekling, eller ta kontakt med familievernkontoret? Om dette skulle gå langt, husk at din datter har rett til å bli hørt når hun er 8 år, og at det derfor er svært mulig at hun får flytte til deg om det ikke er noe annet som skulle tilsi at det ville være dumt for henne.

Synd du ikke har snakket mer med barnets mormor ridligere, men når du først har tatt opp kontakten må du fortsette å snakke med henne også.

[Daft]

Om dette skulle gå langt, husk at din datter har rett til å bli hørt når hun er 8 år, og at det derfor er svært mulig at hun får flytte til deg om det ikke er noe annet som skulle tilsi at det ville være dumt for henne.

Takk for svar.

Hvordan fungerer egentlig dette? Hun er meget tydelig på at hun vil bo hos meg. Etter at hun har vært hos meg, får hun depressive reaksjoner når hun kommer hjem og kan sitte på rommet sitt og gråte i flere dager etterpå. Vi snakker sammen på telefonen omtrent hver dag, og hver gang spør hun om hun ikke kan komme og besøke meg igjen snart.

Jeg er ikke i noen tvil om hvem hun helst vil bo hos, og det er heller ikke mora, stefaren, mormora eller noen andre som kjenner henne. Hun har gjort dette tydelig for alle. Problemet er at jeg ikke ønsker å blande henne inn i denne saken. Jeg vil ikke at hun skal måtte velge bort mora si, sånn offisielt. Det er ikke riktig å gi en åtteåring et sånt press. Hun er tross alt glad i mammaen sin også, og hun vet at hun ikke har det noe lett for tiden.

[vilja]

Jeg håper du tar kontakt med barnevernet med en gang, og viser initiativ. Stå på, og ikke gi deg. Heldigvis høres denne mormora oppegående ut, og kan gå god for deg slik at du får hovedomsorgen.

Ikke rart x`en din har depresjoner når en slik stefar tar over og bestemmer alkens straffer.

Stefar er syk og hans forsvar kommer til å være at han ble straffet på denne måten når han var gutt.

Ta kontakt med en gang, ikke la denne jenta bli utsatt for terror igjen.

Du klarer deg kjempebra som hovedomsorgs forelder. Jeg kjenner en annen gutt som har hovedomsorgen for sin gutt.

[vilja]

Du som forelder skal velge det beste for barnet!!

[Norbertine]

Takk for svar.

Hvordan fungerer egentlig dette? Hun er meget tydelig på at hun vil bo hos meg. Etter at hun har vært hos meg, får hun depressive reaksjoner når hun kommer hjem og kan sitte på rommet sitt og gråte i flere dager etterpå. Vi snakker sammen på telefonen omtrent hver dag, og hver gang spør hun om hun ikke kan komme og besøke meg igjen snart.

Jeg er ikke i noen tvil om hvem hun helst vil bo hos, og det er heller ikke mora, stefaren, mormora eller noen andre som kjenner henne. Hun har gjort dette tydelig for alle. Problemet er at jeg ikke ønsker å blande henne inn i denne saken. Jeg vil ikke at hun skal måtte velge bort mora si, sånn offisielt. Det er ikke riktig å gi en åtteåring et sånt press. Hun er tross alt glad i mammaen sin også, og hun vet at hun ikke har det noe lett for tiden.

Da jeg var 12 år og mine foreldre ble skilt ville mekleren snakke med meg på egenhånd, og spurte meg forsiktig hvor jeg helst ville bo. Det var utrolig ubehagelig, og jeg nektet å si verken det ene eller det andre. Men hvis både du og barnets mormor sier at hun vil bo hos deg er det mulig det holder. Evt. er det mulig at en nøytral part må snakke med barnet, og i så fall er det jo bare å spørre om hun vil si noe. Sånn som det virker på henne nå har hun jo stort behov for å faktisk si at det er dette hun vil, og da må hun jo få lov til det. Hvis hun derimot virker tilbakeholden og synes det er vanskelig å si noe må hun selvfølgelig slippe å bli presset.

Det er uansett viktig at du gjør ditt for å fortelle hvordan din datter får det bedre hos deg, så er det forhåpentligvis nok.

[Gjest Gjest_Kirsti_*]

Jeg fikk vondt av å lese dette!

Skjønner godt at du synes det er vanskelig å la dattera di velge bort moren sin, og jeg tror det er viktig at man fremstiller det på en måte slik at hun ikke gjør det... At hun velger ikke hvem hun liker best av mamma og pappa, men hun velger hvor hun vil bo, og uansett hva hun velger så vet dere voksne at hun er like glad i alle sammen!

Siden mormoren er spesialpedagog har sikkert også hun noen tanker om dette! Jeg synes du skal ta opp kampen allerede i dag, det er ingen tid å miste! At hun faktisk har sagt lenge at hun ønsker å flytte til deg, men du ikke har gjort noe med det i den tro at hun har det bra hos moren sin, tyder jo også på at dette ikke er en egoistisk handling fra din side, men at dette nå er noe du vil gjøre fordi datteren din trenger det!

Barnet har lik rett til å bo hos både mor og far i Norge, men gamle holdninger gjør desverre at barnet stort sett blir boende hos mor etter samlivsbrudd. Du trenger ikke å bevise at hun har det forferdelig hos moren din for at du skal overta omsorgen, det skal ikke gå på annet enn hennes ønske og hvor hun har det best... Om det så hadde vært omtrent like forhold hos deg og moren så har du like stor rett til å ha datteren din boende hos deg! Snakk med barnevernet i dag, kontakt familiemegler i kommunen, og gjør ting så jenta di slipper dette!

Masse lykke til!

[Gjest Gjest]

Her må du ta opp telefonen å ringe til ekssvigermor igjen. Hun må øyeblikkelig sende inn en bekymringsmelding til barnevernet.

Å utsette datteren din for en langvarig drakamp med moren via familievernkontoret vil gjøre skaden på din datter enda verre. Så her må det inn kraftigere kost.

Desverre er det lite du kan gjøre overfor barnevernet, men jeg anbefaler allikevel at du tar en telefon og drøfter saken med dem.

Har du mulighet til det økonomisk, er det vel kanskje også på sin plass å kontakte advokat med spesialfelt på familierett. Det er mulig at det kan gjøres noen strakstiltak, uten at jeg kjenner dette systemet.

[Daft]

Jeg skylder kanskje å nevne at jeg for fem år siden faktisk gikk til sak for å få den daglige omsorgen for jenta, etter utallige episoder allerede da. Hun var da sammen med en idiot som jeg møtte speeda da jeg dro for å hente dattera mi. Han måtte også flytte til en annen kant av landet fordi han hadde pådratt seg narkgjeld og var i store problemer på hjemstedet. Han tok da med seg dattera og eksen min. Dette fikk jeg ikke vite noe om før faren til eksen ringte meg for å høre om jeg visste hva som hadde skjedd. Generelt har eksens foreldre langt mer tillit til meg enn sin egen datter.

Jeg gikk da til advokat og vi sendte inn en bekymringsmelding til barnevernet. Vi meldte også at jeg ville kreve den daglige omsorgen for jente mi. Resultatet av dette var at jeg ble innkalt på et obligatorisk meglermøte hos et familievernskontor på det da nye hjemstedet til dattera. I dette møtet gjorde jeg det krystallklart at jeg ikke under noen omstendigheter ville akseptere at min datter bodde under samme tak som en junkie på det stedet. Dette var ikke noe som var åpent for forhandling i det hele tatt. Resultatet av møtet var at mammaen til jenta mi gikk med på å forlate denne fyren og flytte hjem igjen, der hun har venner, familie og andre støttespillere. Dette gjorde hun, hun fant seg etterhvert en ny mann og jeg har siden da levd i den troen at ting endelig hadde blitt skikkelig bra. Jenta mi er jo alltid så glad og blid og fornøyd og lykkelig når hun er på besøk hos meg. Ingen mareritt og ingen særlige fobier. Dette er altså noe hun kun har der hun bor.

[Norbertine]

Situajonen er jo like ille nå som den var for 5 år siden, så du får bare begynne på prosessen igjen. Det høres jo uansett ut som det er bedre at hun bor hos deg, eksen din virker ikke som hun er så veldig god på å bedømme hvem som burde ha lov til å være i nærheten av datteren din og ikke.

Problemet nå er jo at hun sannsynligvis ikke bare kan flytte fra fyren, de har jo et barn til. Men du får sette hardt mot hardt og i hvert fall få jenta di unna.

[Tiit]

Kontakt advokaten din og sørg for å komme igang med prosessen med å få den daglige omsorgen for jenta di. Hun trenger deg mer enn noengang. Siden hun har hatt det vanskelig tidligere også i forhold til mors valg, er det på tide at hun får muligheten til trygghet og stabilitet nå. Mormor bør jo gjøre alvor av sine intensjoner om å melde bekymring til barneverntjenesten. Det er jo en liten unge inne i bildet her også, som kan ta alvorlig skade av å ha ei deprimert mor.

[Lemming]

Huff, har desverre ingen gode råd. Det er ingenting som er så sårt som å vite at barna lider, uten å kunne gjøre stort. Man føler seg utrolig hjelpesløs.

En god til deg, og lykke til videre! Håper du får jenta di hjem til deg!

[Daft]

Jeg sendte bekymringsmelding før jeg gikk til sak for fem år siden, og de fikk i tiden etterpå tett oppfølging av barnevernet. Hun fikk blant annet en avlastningsfamilie (som var veldig flinke med å gi meg tilbakemeldinger om hvordan hun hadde det) og hun ble tvunget til å ha jenta i barnehagen slik at hun fikk sosialisert seg med andre unger.

Såvidt jeg vet er ikke barnevernet inn i bildet i dag, men jeg har et spørsmål;

Hvis jeg sender inn en bekymringsmelding vedrørende min datter, vil barnevernet da også starte oppfølging av hennes andre og relatiivt nyfødte baby? Med fare for å bli oppfattet som en tulling, så ser jeg på det som et slags pressmiddel for å få gjennom denne avtalen vi på lørdag hadde en muntlig enighet om. Jeg kan ikke lengre ta hensyn til jentas mor lengre føler meg ganske desperat for å få en effektiv fortgang i denne saken.

[Gjest Gjest]

Det er jo på kanten etisk å presse moren slik, men hva gjør man ikke for barna sine.

Siden moren allerede har vært inne i BV sitt system over tid, kan du bruke en evnt melding som pressmiddel for å få omsorgen for datteren din. BV vil med stor sannsynelighet gå kjappt inn i saken, siden familien har hatt hjelpetiltak før. Og da vil de selvfølgelig også se på forholdene for babyen.

Uansett ville jeg presset ekssvigermor til å melde, da det umulig kan være gode oppvekstvilkår for noen barn i denne familien. Siden du kun har annenhåndsinformasjon, er det bedre at hun melder. Det vil bli tatt mer på alvor. Synes allikevel at du skal ta telefonen til BV med en gang for å diskutere saken.

[Daft]

Har pratet med barnevernet på barnets hjemsted nå. Som forventet var det ikke mye å hente der og fikk vel egentlig bare høre ting jeg visste fra før. Ga ingen offisiell bekymringsmelding. Skal gi dialog en siste mulighet før jeg går til det skrittet.

[Mamma1]

Hei daft. Det må være en utrolig vond og vanskelig situasjon å være i for deg. Har selv ei jente og vet hvor sårbare de er i den alderen.

Det eneste du kan gjøre er å handle til det beste for datteren din. Du kan ikke bry deg om hvem du sårer i prosessen. Du kan heller ikke ta hensyn til hva som vil skje med resten av familien (broren til jenta di) Førsteprioritet er å få jenta ut av situasjonen hun er i nå, da får det i grunnen bare våge seg at det også kanskje blir vondt for henne (viss hun må si hvem hun vil bo sammen med) Det er en smerte som går over og uansett ikke i nærheten av hvor ødelagt hun blir om hun skal fortsette å bo sammen med moren og stefaren sin.

Ring barnevernet så fort som mulig, om du ikke allerede har gjort det.

Lykke til.

vi skrev visst på likt.

Endret 16. mars 2009 av Mamma1

[Daft]

De sa forresten noe interessant, og det var det at om de for eksempel fikk inn en bekymringsmelding (fra noen andre) og de fant ut at det var svært kritikkverdige ting som hadde skjedd, ville de ikke gi meg barnet - fordi de mener at jeg har et like stort ansvar som mor når det gjelder å sørge for at min datter har det bra. Skulle de avdekke at det jeg skriver over her stemmer, ville jeg altså i like stor grad som moren bli anklaget for omsorgssvikt - og barnet vil dermed i verste fall bli satt til en helt fremmed fosterfamilie. De har med andre ord tvunget meg til å gå til sak om dialogen ikke når frem, i og med at de nå har fått navnet mitt og vet at jeg kjenner til forholdene der.

[Gjest Gjest]

Slik er desverre reglene hos BV. Jeg har lest om flere som sliter med voldelige menn, og som får beskjed om at det er morens ansvar å holde barna vekk fra skadelig samvær, selv om det ikke er lov i forhold til barneloven. Så uansett hva man gjør, blir det galt.

Men over til din sak, så er det lite trolig at BV setter barnet i fosterhjem. Det er en skrikende mangel på fosterhjem å bruke, og loven pålegger å bruke familien som bosted først hvis det er mulig. Synes allikevel du bør ta kontakt med din advokat, for å komme problemene i forkant. Synes også at du bør legge inn en formell melding. Dette for å komme andre meldinger i forkant. Kom i dialog med BV, slik at de ser at du jobber for barnets beste.

Synes det er synd at du tydeligvis har møtt en litt maktglad saksbehandler. De er med på å ødelegge ryktet til hele etaten.