Var jeg et begavet barn?

[Gjest gump]

Som nicket mitt sier er jeg abselutten ikke særlig smar. Og ikke særlig lei meg for det heller. Men jeg kan relaterer meg til barn som snakker veldig tidlig, kanskje ikke ved 12 mnd, men ganske sikkert ved 16-18mnd. Min eldste sa ingenting før han var fire, men nummer to snakket som en foss.

Jeg synes smarte unger skulle få lov å hoppe over klassetrinn ja. Helt klart. Jeg synes også at man skulle sørge for at de som har spesielle evner innen en retning skulle få lov å drive med dette selv om de ikke fikser teori. For eksempel er noen smartere i hendene enn i hodet. Om det ble forståelig...

Og så lurer jeg på, er det ikke ofte slik at svært smarte barn/mennesker ofte sliter med livet på andre måter? Ofte i relasjon til andre mennesker.

Jeg har sett en videosnutt av en liten jente på to år som leser (!) høyt i en barnebok. Hun lærte seg selv å lese...!

[Guinevere]

Og så lurer jeg på, er det ikke ofte slik at svært smarte barn/mennesker ofte sliter med livet på andre måter? Ofte i relasjon til andre mennesker.

Noen intelligente mennesker sliter med livet/relasjoner, andre intelligente mennesker gjør det ikke. Akkurat som befolkningen forøvrig, bare med den forskjell at hvis en intelligent person gjør det, blir problemene ofte automatisk tilskrevet noe sånn som "han tror han er noe, ikke rart ingen liker ham" eller "jaja, man har ikke nødvendigvis sosial intelligens selv om man er flink på skolen, gitt!", mens hvis en "gjennomsnittlig begavet" sliter med noe eller krangler med familien, finner man straks en annen forklaring som like godt kunne ha vært gyldig for en intelligent person også. Nå generaliserer jeg veldig, men likevel...

Det du nevner er forresten en klassisk myte/fordom som jeg gjerne skulle sett død og begravet.

[Gjest gump]

Noen intelligente mennesker sliter med livet/relasjoner, andre intelligente mennesker gjør det ikke. Akkurat som befolkningen forøvrig, bare med den forskjell at hvis en intelligent person gjør det, blir problemene ofte automatisk tilskrevet noe sånn som "han tror han er noe, ikke rart ingen liker ham" eller "jaja, man har ikke nødvendigvis sosial intelligens selv om man er flink på skolen, gitt!", mens hvis en "gjennomsnittlig begavet" sliter med noe eller krangler med familien, finner man straks en annen forklaring som like godt kunne ha vært gyldig for en intelligent person også. Nå generaliserer jeg veldig, men likevel...

Det du nevner er forresten en klassisk myte/fordom som jeg gjerne skulle sett død og begravet.

Så det tilskrives misunnelse og smålighet blandt oss lett gumpete mener du? Jeg har ikke møtt såååå mange lure mennesker, men noen. Og jeg har vanskelig med å relatere meg til dem fordi de er så...annerledes. Man ler ikke av de samme vitsene liksom..

Mange skuespillere/kunstnere er jo svært begavet. Stikk i strid med hva man tror om blånderte og silikonerte damer på rød løper. Sharon Stone har visstnok en IQ langt over gjennomsnittet. Disse sliter tidvis veldig med livet. Men kanskje man ser sammenhenger der det ikke er noen bare fordi de stikker seg ut...

I alle fall! Jeg har stor tro på å la "like barn leke", både de som er ekstra lure, og de som sliter litt. Mennesker trives best der de blir møtt og forstått av likesinnede. Uten at man dermed trenger å leve i hver vår verden.

[cilipili]

Sønnen mi på fem kan lese, skrive og regne. Han bruker ord som ikke alle voksne kan. Når han var 16 mnd. satte han sammen setninger på fem ord. Absolutt ikke korrekt uttale, men en kunne forstå om en prøvde. Helsesøster sa at dette var ganske spesielt og unikt. Om det er det vet jeg ikke, men er iallefall stolt av ham

Jeg kjenner jeg gruer meg litt til han begnner på skolen. Han blir fort rastløs uten utfordringer, og er typisk en som kan få stempelet ADHD av andre pga.det. Jeg skal iallefall følge så godt med som jeg kan, og håpe på en ok lærer!

Et begavet barn var du iallefall, Rafi!

Endret 17. februar 2009 av cilipili

[Gjest Eurodice]

Karriere skrives faktisk rett frem uten `eller ´. Fant to feil til jeg

Det gjør det jo, selvfølgelig . Jeg hadde sikkert "première" i bakhodet.

[Gjest Gjest]

Forestill deg selv at foreldrene til "Lars", som er ni år og har dysleksi, står frem i avisen med at sønnen deres ikke får den oppfølgingen han har krav på, og at foreldrene til "Anne", som går i tredje klasse og allerede har pløyd gjennom barneskolepensum, gjør det samme, hvem tror du får hjelp først? For ikke å snakke om aksept og forståelse for problemet? Jeg kjenner til tilfeller hvor skoleflinke barn rett og slett har blitt brukt som hjelpelærer for resten av klassen, i mangel på bedre tilbud. Det er FOR drøyt.

Riktig - og jeg mener det er en riktig prioritering at Lars får hjelp(i den grad det er nødvendig med en prioritering).

At flinke barn får for lite utfordringer er i mindre grad et problem enn at de som sliter får for lite hjelp.

I den grad eleven selv føler seg komfortabel med det, så evner jeg ikke se problemet med at vedkommende hjelper andre.

Det er en svært grunnleggende menneskelig egenskap å kunne hjelpe andre - og en utfordring å formidle kunnskap og forståelse. Som man nesten garantert vil ha bruk for senere i livet.

Forutsetningen er selvfølgelig at eleven selv føler dette er ok.

En lenke er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Jeg tror også det ligger mye lærdom i å fungere som en gruppe - og da vil det alltid være de raskeste og sterkeste som venter/hjelper de svakere.

[Gjest Miley]

En ting er hva moren hører barnet sier, en annen ting er hva andre hører barnet sier. Det er typisk foreldre å være fryktelig stolt av at barnet sier sommerfugl, brødskive, apekatt eller tannkrem i en alder av åtte mnd, bare synd de rundt hører bablingen til en åtte mnd gammel baby.

At en baby sier glubbglubb konsekvent til jeg vil ha melk, betyr for enkelte foreldre at unger sier jeg vil ha melk.

[Gjest Marillia]

Mitt lille, kloke vidunderbarn snakket som en foss da hun var liten. Hun snakket (nesten) helt rent, og satte sammen mange ord før hun var 1,5 år.

Heldigvis har jeg alt dokumentert på video, jeg bekrefter herved myten om at vi foreldre husker alt som så mye bedre enn det var

Jovisst var hun flink å snakke for alderen, mange kommenterte det (særlig besteforeldrene) , men hun snakket ikke sååå rent som jeg innbiller meg.

Tviler forøvrig ikke på at det er mange som pratet tydligere og med større ordforråd enn mitt barn.

[Guinevere]

Så det tilskrives misunnelse og smålighet blandt oss lett gumpete mener du?

Nei, det hverken sier eller mener jeg. Jeg ville heller sagt uvitenhet og fordommer som springer ut fra den uvitenheten. Og da sier jeg ikke at uvitenhet = dumhet.

[Guinevere]

At flinke barn får for lite utfordringer er i mindre grad et problem enn at de som sliter får for lite hjelp.

Hvorfor?

[Gjest Gjest]

Hvorfor?

Fordi det er mer alvorlig om Lars med dysleksi ikke lærer å lese eller skrive, han får ikke jobb, faller utenfor sosialt og ender som narkoman/kriminell/sosialklient.

Anne som kjeder seg på skolen, får kanskje ikke utfylt hele sitt potensiale. Hun når kanskje ikke så langt som hun kunne ha gjort - men hun har LANGT større forutsetninger for å klare seg rimelig bra i livet, i forhold til Lars.

Jeg opplever det slik at samfunnet vårt er blitt urimelig fokusert på individet. Det viktigste er at JEG får det jeg trenger. Det er mindre viktig med alle andre....(uavhengig av hvilke problemer de måtte slite med).

[Gjest Gjest]

Blir litt feil å legge skylda på skolesystemet fordi man ikke har "blitt til noe"... Man må nesten ta litt initiativ selv også.

Det har du rett i. Men hva skjer med et menneske som blir vant til å sitte hver dag i seks år og kjede seg? Hva skjer med et menneske som kun innimellom får lov til å svare i timen eller komme opp til tavla for å svare på noe, fordi læreren vet at personen har riktig svar hver gang? Innen man innser at man trenger å sette inn et høygir og jobbe hardere kan det være vanskelig å snu vanene sine. Og særlig hvis man da har blitt tenåring og verden er et svært forvirrende sted... Og alt man vil er å være gjennomsnittlig og ikke synes for godt...

[Guinevere]

Fordi det er mer alvorlig om Lars med dysleksi ikke lærer å lese eller skrive, han får ikke jobb, faller utenfor sosialt og ender som narkoman/kriminell/sosialklient.

Anne som kjeder seg på skolen, får kanskje ikke utfylt hele sitt potensiale. Hun når kanskje ikke så langt som hun kunne ha gjort - men hun har LANGT større forutsetninger for å klare seg rimelig bra i livet, i forhold til Lars.

Jeg opplever det slik at samfunnet vårt er blitt urimelig fokusert på individet. Det viktigste er at JEG får det jeg trenger. Det er mindre viktig med alle andre....(uavhengig av hvilke problemer de måtte slite med).

Ja, kanskje har Anne bedre forutsetninger i utgangspunktet, den er jeg med paa. Men der hvor Lars faar forstaaelse og hjelp og oppmuntring, maa Anne seile sin egen sjo og oppleve at hennes behov ikke er verdt noe. I tillegg er det ofte - ikke alltid - stigmatiserende aa vaere flinkere enn de andre, og til slutt begynner Anne aa kjede seg og gi blaffen i aa gjoere en innsats - resultatene kommer jo av seg selv og hennes behov er tydeligvis mindre verdt enn andres. Laerere er glade for aa slippe maset hennes om flere utfordringer, Anne kommer seg rimelig pent gjennom skolegangen og alle er fornoyde. Helt til den dagen resultatene ikke lenger kommer seilende av seg selv, og den dagen kommer for alle, selv om noen kommer seg helt til universitetet foer de faar seg en oppvekker. Og den kan vaere hard aa faa for en person som er over 20 og plutselig skal laere seg det som andre har laert paa barneskolen, nemlig arbeidsvaner. Noen klarer det, andre ikke, og noen faar dessverre ikke engang oynene opp for det egentlige problemet foer det er altfor sent, de er saa vant til at alt gaar av seg selv at de foeler seg som idioter naar det ikke lenger gaar. Og da kan det faktisk gaa fryktelig galt med en Anne ogsaa.

[Varsia]

Fordi det er mer alvorlig om Lars med dysleksi ikke lærer å lese eller skrive, han får ikke jobb, faller utenfor sosialt og ender som narkoman/kriminell/sosialklient.

Anne som kjeder seg på skolen, får kanskje ikke utfylt hele sitt potensiale. Hun når kanskje ikke så langt som hun kunne ha gjort - men hun har LANGT større forutsetninger for å klare seg rimelig bra i livet, i forhold til Lars.

Nåja.

Anne kjeder vettet av seg på skolen. Anne kjeder seg så mye at hun ikke gidder å henge med i timene på videregående lenger, og droppet etter hvert ut. Anne faller utenfor sosialt og ender som narkoman/kriminell/sosialklient.

Må innrømme at jeg sliter litt med å skjønne hvorfor det er bedre at Anne faller utenfor, enn at Lars gjør det?

Du har også de skoleflinke som aldri har fått utfordringer på skolen, og derfor ikke er vant til å gjøre skolearbeid på egenhånd, fordi de har svusjet gjennom jalla-pensumet på skolen og brukt resten av tiden på å kjede seg. Når de så kommer inn på høyere utdanning får de bakoversveis og faller raskt av hele utdanningen fordi de ikke greier å holde følge - de har ikke lært seg å takle utfordringer på denne måten, og hvordan man løser problemstillinger på egenhånd, når ikke alt ligger lagret i hodet. Høyere utdanning er ofte en stor overgang for "vanlige" elever som er vante til å slite med leksene - men for elever som aldri har trengt å gjøre en lekse i hele sitt liv KAN det bli en enda større overgang - såpass stor at de mister motet og faller fra.

ALLE elever fortjener å få utfordret sitt potensiale i skolen - dyslektiker-Lars fortjener det like mye som smarte Anne. Ingen av disse fortjener mer priotiering enn den andre - BEGGE fortjener nøyaktig samme prioritet som alle de andre "normale" elevene.

[Gjest Gjest]

Og da kan det faktisk gaa fryktelig galt med en Anne ogsaa.

Ja, jeg ser ikke bort fra at det kan gå galt også.

Likevel har hun bedre forutsetninger i kraft av sine evner. Og om hun møter veggen på universitetet så har hun allerede grunnlag for å få seg en jobb i det minste. Får Lars ingen oppfølging så dropper han kanskje ut før han er ferdig med ungdomsskolen.

Selvfølgelig bør Anne og Lars få tilpasset opplæringen til sine respektive naturlige ferdighetsnivå, men om det skulle være nødvendig å prioritere så er saken klar i mine øyne.

[Varsia]

Og den kan vaere hard aa faa for en person som er over 20 og plutselig skal laere seg det som andre har laert paa barneskolen, nemlig arbeidsvaner. Noen klarer det, andre ikke, og noen faar dessverre ikke engang oynene opp for det egentlige problemet foer det er altfor sent, de er saa vant til at alt gaar av seg selv at de foeler seg som idioter naar det ikke lenger gaar. Og da kan det faktisk gaa fryktelig galt med en Anne ogsaa.

Mens jeg skrev mitt svar, skrev du dette. Og det var vel egentlig akkurat det jeg mente også... Å være smart betyr faktisk ikke at man takler alle skole/utdanningssituasjoner uten problemer - noen må jo faktisk lære en å takle disse utfordringene. Og der svikter norsk skole de "smarte" elevene.

[Gjest Gjest_hmm_*]

Fordi det er mer alvorlig om Lars med dysleksi ikke lærer å lese eller skrive, han får ikke jobb, faller utenfor sosialt og ender som narkoman/kriminell/sosialklient.

Anne som kjeder seg på skolen, får kanskje ikke utfylt hele sitt potensiale. Hun når kanskje ikke så langt som hun kunne ha gjort - men hun har LANGT større forutsetninger for å klare seg rimelig bra i livet, i forhold til Lars.

Jeg opplever det slik at samfunnet vårt er blitt urimelig fokusert på individet. Det viktigste er at JEG får det jeg trenger. Det er mindre viktig med alle andre....(uavhengig av hvilke problemer de måtte slite med).

Nå er faktisk dette med meget begavede barn et mer komplekst problem enn det du framstiller det som, og resten av tråden gjenspeiler. Forskning viser at mange av de barna som faller inn under denne kategorien ofte oppfattes som problembarn i skolen, og kan få store adferdsproblemer på sikt hvis de ikke stimuleres på rett nivå og behandles som individer. Disse barna sliter også ofte med at de ikke blir forstått og føler seg utenfor sosialt.

Jeg mener også jeg har lest (finner ikke kilden akkurat nå) at ungdommer som er det som omtales som ekstra begavede er overrepresentert både i gruppen som ikke fullfører vgs og på selvmordsstatestikken. Et paradoks i forhold til slik du fremstiller det?

Interesseorganisasjonen for meget begavede barn: lykkeligebarn.no

[Gjest Gjest]

Jeg mener også jeg har lest (finner ikke kilden akkurat nå) at ungdommer som er det som omtales som ekstra begavede er overrepresentert både i gruppen som ikke fullfører vgs og på selvmordsstatestikken. Et paradoks i forhold til slik du fremstiller det?

Dette skulle jeg gjerne sett en kilde på, for det går på tvers av all den forskningen jeg har sett.

Som en tidligere har påpekt i denne tråden, det er en vel fundert myte at intelligente/begavede barn er såkalte "nerder" som lettere faller utenfor sosialt og mangler andre sosiale ferdigheter.

[Guinevere]

Og om hun møter veggen på universitetet så har hun allerede grunnlag for å få seg en jobb i det minste.

Ja, hun kan faa seg en jobb og fungere greit i samfunnet, dersom hun ikke allerede har mistet all tro paa seg selv. Det skjer nemlig, det ogsaa. Men det er klart at for de som innser problemet i tide, og forstaar at de ikke er talentloese og dumme selv om de plutselig maa gjoere en innsats, er det fullt mulig aa redde seg inn igjen. Men det er ingen lett sak, og som sagt er det enkelte som aldri forstaar hvor landet ligger foer det er for sent aa snu.

[Rafi]

litt morsom diskusjon.

Jeg spurte min mor igjen, og hun mente jeg var utrolig tidlig ute og snakket i fulle setninger før 1,5 år.

Jeg husker faktisk at vi var på samtale med læreren min en gang fordi jeg skrev historier som var langt over normalen for min alder. Tror det var i 3. eller 4. klasse. Jaja, men takk for svar. Er jo ikke noe mer og spekulere på, jeg bare lurte jeg