Var jeg et begavet barn?

[Gjest Gjest]

http://www.nt.ntnu.no/users/ystenes/vitens...arn/kjennetegn/ Mye bedre liste her.

Du er ikke alene om ha ha hatet deg på skolen og manglet utfordringer.. ta gjerne kontakt om den lista der skremmer deg. (Jeg gir sikkert link til barnelista her, den for voksne synes jeg ikke stemme for meg, jeg leste dette første gang da jeg var 16-17. Men leter du litt rundt på sida så kan du finne en voksenliste også (men den kan virke som den er laget for de som ER godt voksne nå, og aldri har hørt mye om dette med intelligens i barndommen. Jeg skjønte det tidlig at jeg kunne ting jeg ikke "burde", og det har jo gitt meg litt hjelp til å takle det))

Oi, i den lista der kjente jeg meg igjen i mye... Jeg begynte å lese da jeg var 4 år, da jeg var 5 år leste jeg høyt for familien og broren min på 15 år kommenterte at jeg leste bedre enn halve klassen hans... Etterhvert leste jeg flere bøker i uka og jeg holdt gjerne på med tre bøker av gangen. Norskboka leste jeg i løpet av de første to dagene skolen hadde begynt, og resten av året husket jeg alle historiene bare vi slo opp boka i timen. Jeg så aldri ned på andre fordi de leste dårligere enn meg, men de trodde nok at jeg trodde at jeg var noe, for etterhvert ble jeg mobbet endel. Det var nok mange som ikke tålte at andre var flinkere enn dem, noe som føltes fryktelig for meg som var så selvkritisk og trodde at det var noe galt med meg... Jeg ville veldig gjerne bli som "de kule", og nå har jeg klart det. Jeg har øvd meg så mye på sosiale relasjoner at utdanning og karriére har fått lide for det. I dag har jeg en helt grei jobb og helt grei lønn, men når jeg ser at folk fra mitt kull på barneskolen tjener mer enn det dobbelte av meg tenker jeg at jeg kanskje ikke var så lur allikevel...

Fordi skolen og leksene stort sett var så enkelt og kjedelig hadde jeg vanskeligheter med å konsentrere meg om dem, og lot tankene vandre mens jeg skulle gjøre lekser. Husker at jeg en gang gikk til læreren ved kateteret og spurte om jeg måtte gjøre alle mattestykkene (som var helt like og dødskjedelige), for nå kunne jeg det. Men nei, jeg måtte gjøre alt. Da gikk det sakte, da... I dag har jeg også vanskeligheter for å konsentrere meg, jeg sitter f.eks. på jobb nå, mens jeg skriver dette innlegget... Morsommere det, enn det jeg egentlig skulle ha gjort...

Da jeg vokste opp hadde jeg stort sett venninner som var ett år eldre enn meg, noe som var veldig kjedelig de årene vi gikk på forskjellige skoler. Hadde jeg vært født tidligere på året kunne foreldrene mine ha søkt om jeg kunne ha begynt på skolen et år tidligere, men fordi jeg er født på høsten var det ikke snakk om. Fysisk utviklet jeg meg hele tiden i takt med min beste venninne som var et år eldre enn meg (9 måneder eldre). Vi vokste i høyden i takt, felte tenner omtrent samtidig og kom i puberteten omtrent samtidig (jeg var bare ti år).

Ett eksempel: Jeg tør påstå at man ikke finner en eneste skrivefeil i denne teksten. På min aller første diktat hadde jeg heller ingen feil... Men jeg syntes at det var ulidelig kjedelig å skrive historier, for jeg hadde så dårlig fantasi. Jeg merker at jeg er litt sint på skolesystemet/mine foreldre for at de ikke ga meg større utfordringer i oppveksten. Kanskje jeg kunne ha blitt noe...

[Gjest imli]

Blir litt feil å legge skylda på skolesystemet fordi man ikke har "blitt til noe"... Man må nesten ta litt initiativ selv også.

[milla-mor]

Regner med at foreldrene overdriver En ettåring kan ikke snakke lange, forståelige setninger, og kan i alle fall ikke selv skjønne hva h*n sier, eller bruke riktig ordstilling.

Helt enig med deg .. foreldrene overdriver svært ofte - de glemmer litt fakta i årenes løp. Ungene til svigermor, f.eks. løp over gulvene da de var 8 mnd

For noe tull. Gadd ikke å lese tråden lenger enn dette, men jeg kan ihvertfall bidra til flere bedrevitende kommentarer:

Jeg begynte å snakke da jeg var åtte mndr, snakket rent og helt forståelig da jeg var ett, og gikk da jeg var ni mndr.

Mulig det er vanskelig å tro på en stolt mor (selv om hun lett sier at brødrene mine ikke var fullt så tidlig ute), men nå står det jo også i journaler fra helsestasjonen og alle mulige skriv moren min har spart på. Jeg begynte i fire års-avdelingen på barnehagen når jeg var to, for jeg snakket like godt som dem, og kjedet meg med de jevnaldrende. Jeg VAR tidlig ute, og vet det godt.

Så dropp sånne bedrevitende kommentarer. Hva i alle dager vet dere om det her, liksom? Er det virkelig så vanskelig å tro på ts at dere må beskylde moren for overdrivelser og diverse?

Når jeg leser kommentarene her (ikke bare de jeg har sitert, men de aller fleste), så får jeg helt bakoversveis... Hva er problemet? Noen er tidligere ute enn andre. Er det så umulig å akseptere?

[Gjest Gjest]

Blir litt feil å legge skylda på skolesystemet fordi man ikke har "blitt til noe"... Man må nesten ta litt initiativ selv også.

Enig med Imli.

Jeg vet at jeg har IQ godt over snittet, men hva så? Jeg er bare "normalt arbeidssom" og jeg trives godt med et liv og en jobb som ikke er på "høyprestasjonsnivå".

Og jeg har stor tro på at man må ta ansvar for sitt eget liv selv -først og fremst. Jeg sier ikke at skolen er slik den burde være -for all del! Jeg mener absolutt at man bør ta bedre vare på de "flinke" elevene. Men å begynne å skylde på dette fordi man ikke har det livet man ønsker seg nå er ikke noe jeg kan sympatisere med.

[Gjest Stjernedryss]

Det jeg reagerer på nå er at såpass mange her hevder at de eller barna deres snakket som 100% rent som ettåringer, samtidig som flertallet her aldri har hørt om dette fenomenet. Er det ingen her som har jobbet mye med barn f.eks i barnehage eller lignende og kan fortelle om det har vært borti fenomenet? Hvis det er så normalt å snakke om ettåring som man får intrykk av her, regner jeg med at folk som har jobbet i barnehage 20 år kjenner til fenomenet.

[Gjest tidligere barnehageansatt]

Det jeg reagerer på nå er at såpass mange her hevder at de eller barna deres snakket som 100% rent som ettåringer, samtidig som flertallet her aldri har hørt om dette fenomenet. Er det ingen her som har jobbet mye med barn f.eks i barnehage eller lignende og kan fortelle om det har vært borti fenomenet? Hvis det er så normalt å snakke om ettåring som man får intrykk av her, regner jeg med at folk som har jobbet i barnehage 20 år kjenner til fenomenet.

Jeg har jobbet i barnehage. Ikke i 20 år, men i litt over et år. Og ja, jeg har vært borti "fenomenet".

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har jobbet i barnehage. Ikke i 20 år, men i litt over et år. Og ja, jeg har vært borti "fenomenet".

Når jeg tenker meg om kan hvem som helst skrive dette, så det ville kanskje vært bedre om noen hadde en video eller lignende å linke til.

[Gjest]

Selv om man er vidunderbarn betyr ikke at man er noe "bedre" når man er voksen. Jeg gikk i klasse med en av disse. Hun fikk egne oppgaver og gjorde for det meste av skoleoppgavene selv mens vi andre fulgte med i timen. Nå er hun ikke noe mer enn gjennomsnittet, hun jobber som sykepleier og ifølge hun selv så scorer hun ikke særlig høyt på slike tester (som hun da tok når hun ble større).

[Gjest Gjest]

Jeg kunne godt tenke meg dokumentasjon på at det finnes 12 måneder gamle barn med perfekt språk. Det er sikkert folk som har studert dette.

Å lese ved fem års alder er vel derimot ikke så uvanlig.

Ellers er jeg helt enig i at det bare blir teit å klage over at det er skolens skyld at man ikke har kommet lengre her i verden. "Hvorfor var det ingen som så geniet i meg", etc. Please!

[Gjest gest]

......Einstein snakket ikke før han var tre....

......virkelig smarte utfordrer seg selv, i motstning til de som bare "kjeder" seg

.....de som ER smarte vet det, trenger ikke tester, men kan bare se hvor langt de har kommet i livet på egenhånd

.....også skylder de ikke på andre

[Gjest Gjest]

......Einstein snakket ikke før han var tre....

......virkelig smarte utfordrer seg selv, i motstning til de som bare "kjeder" seg

.....de som ER smarte vet det, trenger ikke tester, men kan bare se hvor langt de har kommet i livet på egenhånd

.....også skylder de ikke på andre

Godt sagt.

Snart er det helt sikkert noen som kommer og hevder at de snakket flytende og godt før de var 6 mnd gamle og skrev sin først bok før de var ett år...

[Gjest Gjest]

.. I dag har jeg også vanskeligheter for å konsentrere meg, jeg sitter f.eks. på jobb nå, mens jeg skriver dette innlegget... Morsommere det, enn det jeg egentlig skulle ha gjort...

Jeg betviler ikke at du var et begavet barn, men denne setningen her beskrivende for ditt problem.

Til tross for dine evner så sitter du her og skriver innlegg på KG i arbeidstiden. Burde du ikke utfordre DEG SELV - heller enn å skylde på at foreldre o. a ikke utfordret deg nok som barn?

[Erle84]

Jeg har hørt barn på 12 mnd snakke med forståelige ord og ordkombinasjoner, og jeg har hørt 3-4 åringer som nesten ikke er forståelige. I barnehagen der jeg jobbet var det en gutt som snakket i hele setninger før han var halvannet, det eneste han slet med var r, g og d (g og d er veldig like lyder, mange barn som misker dem). Og ei som jeg ikke traff før hun var 2, snakket like godt som de på 5-6 da - og i følge personalet hadde hun begynt med det en god stund før.

Så at noen har presset grensa enda lenger ned og snakker godt i en alder av 12-13 mnd har jeg ingen problemer med å tro. Uvanlig, men ikke umulig.

[Gjest Gjest]

Blir litt feil å legge skylda på skolesystemet fordi man ikke har "blitt til noe"... Man må nesten ta litt initiativ selv også.

Det er ikke SÅ lett å ta initiativ når man som åtteåring forstår at skolen ikke gir deg noe. Plutselig så går du på videregående eller universitet når du oppdager at du ikke har lært deg brukbare arbeidsvaner. Det blir for dumt å påstå at et barn kan takke seg selv for å ikke ta initiativ. Her har skole og foreldre en jobb å gjøre.

[Guinevere]

Jeg har ikke åpnet linkene som ligger her, regner med at de går til Martin Ystenes hjemmeside, hvor jeg allerede har lest omtrent alt jeg har kommet over. Som han skriver et sted, høy IQ ER virkelig både et forbudt talent og et betent tema, og mange intelligente barn får store problemer senere i livet hvis de ikke får riktig oppfølging. Noen går det bra med uansett, mens andre sklir helt ut. Det er sant at man ikke alltid skal skylde på omgivelsene, men se for dere følgende:

Et barn begynner på skolen og har kunnet lese og skrive i mange år allerede. Resten av klassen kan ingen av delene, og barnet sitter og kjeder seg gjennom time etter time før en lærer i beste fall forstår problemet og gir barnet ekstra oppgaver, bøker for høyere klassetrinn eller hva det måtte være. Disse blir fort pløyd gjennom, og hva gjør man da? Ikke har man ressurser til å gi ekstraundervisning, og til slutt begynner barnet å kjede seg grenseløst. I tillegg kommer byrden ved at det ofte (jeg sier ofte, ikke i absolutt alle tilfeller) slett ikke er akseptert å være flink, for da er man streber og nerd og gud vet hva. Barnet får ikke tilstrekkelige utfordringer, og det lærer dermed aldri å møte et faglig problem og å løse det på en konstruktiv måte. Det kjeder seg, og får inntrykk av at det trenger aldri å anstrenge seg for noe, resultatene kommer jo stort sett av seg selv likevel. Og når det i tillegg ofte er stigmatiserende å være flink, hvem kan da klandre et barn for at det til slutt begynner å gi mer og mer blaffen? Når ingen voksne har tatt ansvar for å stimulere barnet på en skikkelig måte, og når den generelle holdningen fra medelever (og dessverre av og til også lærere) er at barnet er en kjedelig nerd (jeg avskyr det ordet...), at barnet "tror det er noe", at barnet er masete som ber om ekstra oppgaver? Problemet er bare det at uansett hvor flink man er, kommer man alltid til et punkt - for noen skjer det på videregående, for noen på universitetet - hvor resultatene ikke lenger kommer av seg selv, man må jobbe for dem. Og der er det mange som har møtt veggen hardt og brutalt, for de har, som jeg skrev lenger oppe, aldri fått tilstrekkelige utfordringer til at de har lært å takle et faglig problem eller utvikle gode arbeidsvaner, og ingen voksne har brydd seg om å følge dem opp og lære dem dette. Jeg ser mange her skriver at man som voksen må kunne klare å ta ansvar og initiativ selv og ikke skylde på skolen og lærere - jeg synes det er mye mer logisk å si at skolen må ta ansvar for slike barn og gi dem nødvendig oppfølging og utfordringer slik at de slipper å få problemer i voksen alder. Selv ikke det mest intelligente barn kan forventes å ta et slikt ansvar selv.

[sixx]

Jeg har ikke åpnet linkene som ligger her, regner med at de går til Martin Ystenes hjemmeside, hvor jeg allerede har lest omtrent alt jeg har kommet over. Som han skriver et sted, høy IQ ER virkelig både et forbudt talent og et betent tema, og mange intelligente barn får store problemer senere i livet hvis de ikke får riktig oppfølging. Noen går det bra med uansett, mens andre sklir helt ut. Det er sant at man ikke alltid skal skylde på omgivelsene, men se for dere følgende:

Et barn begynner på skolen og har kunnet lese og skrive i mange år allerede. Resten av klassen kan ingen av delene, og barnet sitter og kjeder seg gjennom time etter time før en lærer i beste fall forstår problemet og gir barnet ekstra oppgaver, bøker for høyere klassetrinn eller hva det måtte være. Disse blir fort pløyd gjennom, og hva gjør man da? Ikke har man ressurser til å gi ekstraundervisning, og til slutt begynner barnet å kjede seg grenseløst. I tillegg kommer byrden ved at det ofte (jeg sier ofte, ikke i absolutt alle tilfeller) slett ikke er akseptert å være flink, for da er man streber og nerd og gud vet hva. Barnet får ikke tilstrekkelige utfordringer, og det lærer dermed aldri å møte et faglig problem og å løse det på en konstruktiv måte. Det kjeder seg, og får inntrykk av at det trenger aldri å anstrenge seg for noe, resultatene kommer jo stort sett av seg selv likevel. Og når det i tillegg ofte er stigmatiserende å være flink, hvem kan da klandre et barn for at det til slutt begynner å gi mer og mer blaffen? Når ingen voksne har tatt ansvar for å stimulere barnet på en skikkelig måte, og når den generelle holdningen fra medelever (og dessverre av og til også lærere) er at barnet er en kjedelig nerd (jeg avskyr det ordet...), at barnet "tror det er noe", at barnet er masete som ber om ekstra oppgaver? Problemet er bare det at uansett hvor flink man er, kommer man alltid til et punkt - for noen skjer det på videregående, for noen på universitetet - hvor resultatene ikke lenger kommer av seg selv, man må jobbe for dem. Og der er det mange som har møtt veggen hardt og brutalt, for de har, som jeg skrev lenger oppe, aldri fått tilstrekkelige utfordringer til at de har lært å takle et faglig problem eller utvikle gode arbeidsvaner, og ingen voksne har brydd seg om å følge dem opp og lære dem dette. Jeg ser mange her skriver at man som voksen må kunne klare å ta ansvar og initiativ selv og ikke skylde på skolen og lærere - jeg synes det er mye mer logisk å si at skolen må ta ansvar for slike barn og gi dem nødvendig oppfølging og utfordringer slik at de slipper å få problemer i voksen alder. Selv ikke det mest intelligente barn kan forventes å ta et slikt ansvar selv.

Amen

[Gjest Eurodice]

Etter det siste avsnittet der du skriver at du tør påstå at vi ikke finner en eneste skrivefeil, leste jeg ekstra grundig gjennom alt du har skrevet. Og du har rett på én feil nær :-). Du har skrevet "karriére". Som du helt sikkert vet, skrives det "karrière". Ellers la jeg merke til at det manglet komma enkelte steder ved bisetninger.

Jeg var også et begavet barn og tenåring. Det var ikke spøk, hverken på skolen eller hjemme, spesielt ikke hjemme med en mor som direkte mobbet meg, både verbalt og fysisk. Men det er en annen historie.

------------------------------------------

Dette var et svar til navnløs gjest.

Endret 17. februar 2009 av Belladonna

[Arwen]

Etter det siste avsnittet der du skriver at du tør påstå at vi ikke finner en eneste skrivefeil, leste jeg ekstra grundig gjennom alt du har skrevet. Og du har rett på én feil nær :-). Du har skrevet "karriére". Som du helt sikkert vet, skrives det "karrière". Ellers la jeg merke til at det manglet komma enkelte steder ved bisetninger.

Jeg var også et begavet barn og tenåring. Det var ikke spøk, hverken på skolen eller hjemme, spesielt ikke hjemme med en mor som direkte mobbet meg, både verbalt og fysisk. Men det er en annen historie.

------------------------------------------

Dette var et svar til navnløs gjest.

Karriere skrives faktisk rett frem uten `eller ´. Fant to feil til jeg

[Gjest Gjest]

Problemet er bare det at uansett hvor flink man er, kommer man alltid til et punkt - for noen skjer det på videregående, for noen på universitetet - hvor resultatene ikke lenger kommer av seg selv, man må jobbe for dem. Og der er det mange som har møtt veggen hardt og brutalt, for de har, som jeg skrev lenger oppe, aldri fått tilstrekkelige utfordringer til at de har lært å takle et faglig problem eller utvikle gode arbeidsvaner, og ingen voksne har brydd seg om å følge dem opp og lære dem dette. Jeg ser mange her skriver at man som voksen må kunne klare å ta ansvar og initiativ selv og ikke skylde på skolen og lærere - jeg synes det er mye mer logisk å si at skolen må ta ansvar for slike barn og gi dem nødvendig oppfølging og utfordringer slik at de slipper å få problemer i voksen alder. Selv ikke det mest intelligente barn kan forventes å ta et slikt ansvar selv.

I en ideell verden ville alle barn fått individuell oppfølging.

Nå er det slik at skolene har begrenset med ressurser - og naturlig nok må prioritere de som henger etter. Man kan si mye om at det er stigmatiserende å være "nerd" eller skoleflink, men det er langt verre å være "taper" eller "dumming"(noe som blir verre desto eldre barna blir..og mer fokusert på i et stadig mer prestasjonsfokusert samfunn).

[Guinevere]

I en ideell verden ville alle barn fått individuell oppfølging.

Nå er det slik at skolene har begrenset med ressurser - og naturlig nok må prioritere de som henger etter. Man kan si mye om at det er stigmatiserende å være "nerd" eller skoleflink, men det er langt verre å være "taper" eller "dumming"(noe som blir verre desto eldre barna blir..og mer fokusert på i et stadig mer prestasjonsfokusert samfunn).

Selvsagt er det også ille å være "dum" - eller å ha lærevansker, som det også kalles, og selvsagt skal disse barna få den hjelpen de har krav på! Det er ikke sånn at vi som påpeker mangelen på tilbud til de flinke, gir blaffen i de som har problemer av det motsatte slaget, og ja, det er som du sier, skolene har dessverre begrensede ressurser og må prioritere. Men at det er langt verre å være "dum" enn altfor flink, går jeg ikke umiddelbart med på, hvis vi nå først skal sette to grupper opp mot hverandre. Barna med lærevansker blir i langt større grad sett og får den oppfølgingen de har krav på - ja, jeg vet at det finnes tilfeller som beviser det stikk motsatte, men her snakker jeg om tendenser. Forestill deg selv at foreldrene til "Lars", som er ni år og har dysleksi, står frem i avisen med at sønnen deres ikke får den oppfølgingen han har krav på, og at foreldrene til "Anne", som går i tredje klasse og allerede har pløyd gjennom barneskolepensum, gjør det samme, hvem tror du får hjelp først? For ikke å snakke om aksept og forståelse for problemet? Jeg kjenner til tilfeller hvor skoleflinke barn rett og slett har blitt brukt som hjelpelærer for resten av klassen, i mangel på bedre tilbud. Det er FOR drøyt.