menn identifiserer seg med Rolf Are

[pøbelsara]

Jeg sier to ting sara. Skyld og vett er to forskjellige ting.

Og du greier ikke å lokke meg inn i den konkrete saken. Jeg aner ikke hva som skjedde der, og da blir det feil å spekulere. Lite tyder imidlertid på at dette er den type saker jeg tok opp.

Altså. Grunnen til at jeg skriver om den konkrete saken i Tromsø, er rett og slett at det er det tråden handler om, da.

[Kamikatze]

Hehe, helt greit. Jeg synes det er bra prinsippene blir diskutert. Men bidrar heller selv på et mer generelt grunnlag.

Og jeg er veldig opptatt av ( og opprørt over) at vi i elleville forsøk på å forklare uforklarlige ting, tenker at "ingen kan vel gjøre så fryktelige ting uten å være provosert". Vi prøver å rasjonalisere det uforståelige ved å legge deler av skylden eller ansvaret om du vil, over på offeret.

Det sier jeg ikke. Bare at vi ikke må stirre oss blind på denne ene typen tilfeller om vi ønsker å forebygge.

Tror jeg nevnte det tidligere. Men "dagligpsykopater" er lettest å forholde seg til, nettopp fordi deres respons på motgang er forutsigbar. Dermed vet et psykopatoffer at når hun skal ut av forholdet, så må hun vekk til foreldre, venner eller krisesenter, og ikke ta bruddet opp med mannen i enerom. Det er å være streetsmart. Skyldfordeling hører hjemme i rettsakene, fornuften i det praktiske livet. Men at der finns et problem, betyr ikke at der ikke finns fler.

Endret 27. januar 2009 av Kamikatze

[Jalp]

Nå vet vi jo ikke noe særlig om saken i Tromsø. For alt vi vet så kan jo gjerningsmannen ha vært utilregnelig, altså sinnsyk. Eller for alt vi vet så kan jo også den drepte kvinnen har provosert fram handlingen. Eller kanskje et sted midt imellom dette? Det er og blir spekualsjoner.

Jeg identifiserer meg ikke med gjerningsmannen, men jeg vet en del om hva som kan være foranledning til slike handlinger. Og det er ikke slik at det alltid er mannen som er årsaken til selve konflikten. Det er yndlingsøvelsen til mediene, det å fremstille saken i sort/ hvitt, der han er drittsekken og hun er det uskyldige offeret. Konflikten kan like gjerne lastes henne eller begge, og det er like vanlig at kvinner benytter fysisk eller psykisk vold i et samliv som at mannen gjør det. Men konsekvensen av mannens vold er oftere fatal, og dermed langt mer synlig.

Uansett så er og blir drap uakseptabelt.

[Jalp]

Tror jeg nevnte det tidligere. Men "dagligpsykopater" er lettest å forholde seg til, nettopp fordi deres respons på motgang er forutsigbar. Dermed vet et psykopatoffer at når hun skal ut av forholdet, så må hun vekk til foreldre, venner eller krisesenter, og ikke ta bruddet opp med mannen i enerom. Det er å være streetsmart. Skyldfordeling hører hjemme i rettsakene, fornuften i det praktiske livet. Men at der finns et problem, betyr ikke at der ikke finns fler.

Her synes jeg du blir vel stereotyp i den beskrivelse. Å være offer for en psykopat eller å ha diagnosen, er ikke kjønnsbetinget.

[Kamikatze]

Her synes jeg du blir vel stereotyp i den beskrivelse. Å være offer for en psykopat eller å ha diagnosen, er ikke kjønnsbetinget.

Det er også utdypet og tatt forbehold om tidligere i tråden

Dette var kun ett scenario. Man kan ikke ta med med samtlige fasetter i et omfattende emne, i samtlige avsnitt :gjeiper: Det var en flik i et ressonnement over flere innlegg mellom pøbelsara og undertegnede.

Men du har rett i det du sier.

Endret 27. januar 2009 av Kamikatze

[Gjest Kynisk Capslocker]

Klart det er et skyldspørsmål! Jeg prøver å fortelle deg at jeg mener at folk har det fulle og hele ansvaret for sine egne handlinger.

Ikke dersom vi er determinerte.

Det er ikke min skyld, dersom jeg har gener som gjør at forhjernen min har vanskeligere for å bremse sinnet mitt, og det er ikke min feil om jeg er vokst opp i en kultur som forteller meg at jeg ikke er verdt noe som menneske om jeg lar dama mi skjelle meg ut, og dersom jeg ikke er tilstrekkelig mann for familien.

Dersom dama sier noe som får meg til å klikke, så er det også hennes SKYLD. For jeg ville ikke klikket på henne om hun ikke sa noe, eller lystret når jeg fortalte henne ting.

[Vera Vinge]

Ikke dersom vi er determinerte.

Det er ikke min skyld, dersom jeg har gener som gjør at forhjernen min har vanskeligere for å bremse sinnet mitt, og det er ikke min feil om jeg er vokst opp i en kultur som forteller meg at jeg ikke er verdt noe som menneske om jeg lar dama mi skjelle meg ut, og dersom jeg ikke er tilstrekkelig mann for familien.

Dersom dama sier noe som får meg til å klikke, så er det også hennes SKYLD. For jeg ville ikke klikket på henne om hun ikke sa noe, eller lystret når jeg fortalte henne ting.

Ikke dersom vi er fullstendig determinerte nei, en ganske ekstrem forutsetning. Det er vel heller ingen som vil mene at gener "bestemmer" at du skal ta livet av din samboer. Selv om det alltids kan diskuteres om den frie vilje eksisterer, og hva den i så fall går ut på, mener jeg at det er få situasjoner hvor individet virkelig ikke har et valg. Selv om drapsmannen i denne saken sannsynligvis var i en svært fortvilet situasjon, fratar det han ikke ansvar for en så alvorlig handling, selv om han så skulle ha hatt en vanskelig barndom eller dårlige gener. Vi lever blant annet i en kultur hvor det er svært lite sosialt akseptabelt å ta livet av andre mennesker, noe som blant annet skulle tilsi at terskelen ville være langt høyere for å gjøre dette enn i en kultur hvor det var mer akseptert. Jeg tror ikke man klarer å unngå å bli påvirket av kulturen vi lever i, og at den kanskje er noe av det som er vanskeligst å løsrive seg fra. Men i denne saken var det knapt et tema når et gjelder selve drapshandlingen. Jeg tenker at det kulturelle aspektet går mer på at norske menn gjerne ikke er spesielt flinke til å oppsøke hjelp eller til å snakke om følelser når de har det vanskelig.

Det kan forsåvidt være interessant å vite hvordan opptakten til slike drapshandlinger foregår (snakker generelt). Kanskje har hun slått ham, kalt ham ting eller hatt sex med bestevennen hans. Alle ting som gjør det forståelig at han blir sint. Jeg leste f.eks. et sted om at i flere saker inn vi hører om, så har kvinnen slått mannen først, men hans vold blir mer synlig fordi han har større fysiske krefter. Om hun er kjent med at han har et skummelt temperament, er det gjerne heller ikke særlig smart av henne å gjøre noen av de nevnte tingene (men det kan være mange grunne til at hun gjør det likevel). Men, andres handlinger legitimerer ikke egne handlinger, med mindre det er snakk om selvforsvar. Menn vet dessuten at de er sterkere enn kvinner, og det er ingen unnskyldning å slå henne helseløs fordi hun har slått først. Når man henter et skytevåpen vet man også at det man er i ferd med å gjøre er langt mer alvorlig og ute av samsvar med det kvinnen eventuelt har gjort først. Om han så er sinnssyk i gjerningsøyeblikket eller har blitt dårlig behandlet av eksen, han hun ingen skyld i at hun blir drept. Jeg mener det faller på sin egen urimelighet, og det er en helt horribel påstand.

Altså, det kan være interessant å lære mer om dynamikken i enkelte parforhold hvor mannen slår, for å kunne hjelpe disse enda bedre. Men om det er sånn at kvinnen også har slått (jeg sier selvsagt ikke at alle mishandlede kvinner selv har gjort noe galt, bare så det er sagt), kan man ikke bruke det som en unnskyldning for å behandle kvinnen som en gjenstand man selv bestemmer over. Det at mannen ikke hadde slått eller drept om kvinnen ikke hadde oppført seg som hun gjorde, betyr ikke at hun har noen skyld i det som skjedde. Det syns jeg først man kan snakke om når de psykiske eller fysiske angrepene er av noe tilsvarende karakter, hvor det blir en mer jevn kamp. Noe jeg selvfølgelig ikke mener er bra, men når slagene utdeles med samme styrke og hyppighet, og ingen egentlig har overtaket på den andre - først da mener jeg man kan snakke om skyld. Når den ene får overtaket, mener jeg at denne alene bærer ansvaret og skylden.

[Gjest Gjest]

Det kan forsåvidt være interessant å vite hvordan opptakten til slike drapshandlinger foregår (snakker generelt). Kanskje har hun slått ham, kalt ham ting eller hatt sex med bestevennen hans.

I noen forhold blir mannen provosert hvis kvinnen vil sove istedet for å ha sex en kveld eller hvis middagen ikke er ferdig når mannen kommer hjem. I slike forhold kan dette være nok til at kvinnen blir mishandlet. Det kan også være årsaker som ligger helt utenfor kvinnens kontroll, som at han har økonomiske problemer, problemer på jobben eller problemer i andre relasjoner. Når han er sint og frustrert kan han få utløp for sitt sinne ved å mishandle kona. Da blir han roligere etterpå, særlig hvis voldsepisoden avsluttes med sex. Jeg tror det noen ganger kan være tilfeldig hvem som overlever grov vold. Noen ganger er nok drapet planlagt, mens andre ganger går mishandlingen for langt og ender med drap uten at drapet var planlagt. Men i disse tilfellene tror jeg det ofte har skjedd systematisk vold over lang tid. Når det skal forskes på dette tror jeg de vil komme frem til at kvinnen i de fleste tilfellene har vært redd for mannen i forkant av drapet fordi hun tidligere har blitt truet eller mishandlet av mannen. Men det kan også hende at hun ikke har fortalt om dette til noen av frykt eller av lojalitet til mannen, eller fordi hun skammet seg over det. Det kan derfor hende at noen av de drepte kvinnene tok med seg dystre hemmeligheter om deres samliv i graven.

[Gjest Kynisk Nihilist]

Ikke dersom vi er fullstendig determinerte nei, en ganske ekstrem forutsetning. Det er vel heller ingen som vil mene at gener "bestemmer" at du skal ta livet av din samboer.

Alle banebrytende teorier er ekstreme. Sa ikke at det lå i genene. Selv om genene dine lager en mal for hjernen, så påvirker alle sensoriske inntrykk hjernebarken, og hvilke koblinger som lages. Det blir kaosteori. Om en sommerfugl i japan er et uvurderlig ledd i en kjede som starter en storm i california, så betyr ikke det at stormen hadde fri vilje, fordi ikke alle leddene i handlingen var kjent.

Det kan forsåvidt være interessant å vite hvordan opptakten til slike drapshandlinger foregår (snakker generelt). Kanskje har hun slått ham, kalt ham ting eller hatt sex med bestevennen hans. Alle ting som gjør det forståelig at han blir sint.

Det kan godt tenkes at det er lettere å bearbeide hendelsen med forståelse, men blir forståelsen stor nok, sitter du kun igjen med et nett av årsaksammenhenger, og ingen du kan få utløp for hevnfølelsen på. Vi mennesker trenger hevn. Det er nok bedre å drite i å forstå, og bare la darwinismen og rettsystemet luke ut de som har blitt tiltrukket av voldelige menn, og de voldelige mennene selv.

Jeg leste f.eks. et sted om at i flere saker inn vi hører om, så har kvinnen slått mannen først, men hans vold blir mer synlig fordi han har større fysiske krefter. Om hun er kjent med at han har et skummelt temperament, er det gjerne heller ikke særlig smart av henne å gjøre noen av de nevnte tingene (men det kan være mange grunne til at hun gjør det likevel).

Ja, ikkesant? Hun provoserer mannen, selv om hun vet at hun ikke burde gjøre det. Mannen slår henne, selv om han vet at han ikke burde slå. Er det ikke bare totalt meningsløst å fordømme en part, hvis du ser bort ifra hevnbehovet?

[Gjest realist]

Her er jeg ikke enig. Jeg mener at menn flest er langt mer lydhør og forståelsesfulle fordi de kjenner seg igjen i problematikken. Det ser man jo bl.a. i de trådene der disse temaene diskuteres. Men utgangspunktet er uansett det samme. Menn oppdras til å fylle en rolle som etter min mening er menneskefiendtlig. Dette må endres, og i mellomtiden må tiltakene målrettes mot de mennene som føler seg så stigmatisert, ydmyket og urettferdig behandlet at de kan begå drap.

Dette stemmer nok ikke. Kvinner flest er langt mer villige til å snakke om følelser og problemer enn hva menn er. Derfor oppleves det som positivt for kvinner å ha en mannlig partner som også klarer å åpne seg, og svært frustrerende når han ikke klarer dette. Det ser man jo bl.a. her på KG, i alle trådene hvor kvinner beklager seg fordi mannen er ufølsom og/eller introvert. Menn ikke bare oppdras til, men de selekterer og dyrker en rolle som er menneskefiendtlig. Menn latterliggjør dramafilmer og velger Motorsagmassakeren. De spiller voldelige dataspill, de mobber hverandre dersom noen av guttene "oppfører seg som en jente". Det er mye av mannskulturen som er uheldig, og som ikke kommer til å endre seg før menn selv vil endre seg, uavhengig av offentlige tiltak.

[Vera Vinge]

Det kan godt tenkes at det er lettere å bearbeide hendelsen med forståelse, men blir forståelsen stor nok, sitter du kun igjen med et nett av årsaksammenhenger, og ingen du kan få utløp for hevnfølelsen på. Vi mennesker trenger hevn. Det er nok bedre å drite i å forstå, og bare la darwinismen og rettsystemet luke ut de som har blitt tiltrukket av voldelige menn, og de voldelige mennene selv.

Ja, ikkesant? Hun provoserer mannen, selv om hun vet at hun ikke burde gjøre det. Mannen slår henne, selv om han vet at han ikke burde slå. Er det ikke bare totalt meningsløst å fordømme en part, hvis du ser bort ifra hevnbehovet?

For det første syns jeg du tok sitatene min litt ut av løse luften. Det at jeg sier at enkelte kvinner kan provosere på en måte som ville provosere de fleste, betyr ikke at jeg under noen omstendigheter syns det er greit å slå. Bare så det er sagt. Om kvinnen provoserer aldri så mye, syns jeg fortsatt at man kan og skal fordømme mannen (hvis det nå er han som slår) i det han tar valget om å slå. For det er et valg.

Når det er sagt, tror jeg også som gjest i innlegget over kynisk nihilist, at det den som slår oppfatter som provoserende oppførsel, kan være noe så banalt som at hun ikke ønsker sex eller at hun har vært uenig i noe. Det jeg nevnte i mitt forrige innlegg, er at det visstnok er en del tilfeller hvor, la oss si kvinnen, har slått eller bedrevet psykisk terror i forkant, men at resultatet gjerne kun ser ut til å handle om at mannen slår kvinnen. Det jeg forsøker å få fram, er at parforhold med vold er like forskjellige som andre parforhold, og at man har hele spekteret fra rendyrkede "psykopater" som slår partnerne sine helseløse, til mer jevnbyrdige slosskamper og mindre og sjeldnere slag. Og at det antakeligvis fins mer vold enn man tror, og at kvinner står for en større andel enn hva vi liker å tenke på. Men man kommer likevel ikke unna det faktum at menn står for den groveste volden, inkludert drap. Det er svært alvorlig, og bør være første prioritet å forsøke å gjøre noe med, selv om det også er viktig at f.eks. familievernkontor og andre åpner øynene for at vold kan skje i andre situasjoner enn den klassiske tyrann-underdanig offer-situasjonen.

[Jalp]

Dette stemmer nok ikke. Kvinner flest er langt mer villige til å snakke om følelser og problemer enn hva menn er. Derfor oppleves det som positivt for kvinner å ha en mannlig partner som også klarer å åpne seg, og svært frustrerende når han ikke klarer dette. Det ser man jo bl.a. her på KG, i alle trådene hvor kvinner beklager seg fordi mannen er ufølsom og/eller introvert. Menn ikke bare oppdras til, men de selekterer og dyrker en rolle som er menneskefiendtlig. Menn latterliggjør dramafilmer og velger Motorsagmassakeren. De spiller voldelige dataspill, de mobber hverandre dersom noen av guttene "oppfører seg som en jente". Det er mye av mannskulturen som er uheldig, og som ikke kommer til å endre seg før menn selv vil endre seg, uavhengig av offentlige tiltak.

Hvis du er en kvinne, så synes jeg det er rimelig ambisiøst å kunne fortelle oss menn hvordan vi oppfatter og føler rundt disse temaene.

Du har rett i at mange kvinner klager over mennene sine, men kanskje like mye kan det ha noe med MÅTEN kvinner kommuniserer på. Den kommunikasjonen kvinner fører overfor menn, er ofte ikke oppfattet som noe forsøk på kommunikasjon av menn. Mange menn oppfatter dette som utidig masing og gnålingsom bare fører til at de trekker seg enda mer tilbake. Kvinner har faktisk ikke monopol på "riktig" kommunikasjonsform.

[Bellatrix]

Det er mulig menn synes kvinner maser mye når de vil prate om ting. Likevel er det viktig at menn lærer seg å kommunisere på andre måter enn ved å bruke vold. Jeg sier ikke at alle menn er voldelige, men det virker utfra enkelte utsagn i tråden at det er greit at menn bruker vold for "sånn er menn".

[Gjest realist]

Hvis du er en kvinne, så synes jeg det er rimelig ambisiøst å kunne fortelle oss menn hvordan vi oppfatter og føler rundt disse temaene.

Hvis du er mann, så synes jeg det er rimelig ambisiøst å kunne fortelle oss kvinner hvordan vi oppfatter og føler rundt disse temaene:

Jalp skrev 26.01.2009 (14:42): "Mange kvinner forakter menns "svakheter" og kaller menn sutrete og ynkelige når vi ønsker "å snakke om det"."

Du har rett i at mange kvinner klager over mennene sine, men kanskje like mye kan det ha noe med MÅTEN kvinner kommuniserer på. Den kommunikasjonen kvinner fører overfor menn, er ofte ikke oppfattet som noe forsøk på kommunikasjon av menn. Mange menn oppfatter dette som utidig masing og gnålingsom bare fører til at de trekker seg enda mer tilbake. Kvinner har faktisk ikke monopol på "riktig" kommunikasjonsform.

Du har rett i at mange menn klager over kommunikasjonsformen til kvinnene sine, men kanskje like mye kan det ha noe med MÅTEN menn kommuniserer på. Den kommunikasjonen menn fører ovenfor kvinner, er ofte ikke oppfattet som noe forsøk på kommunikasjon av kvinner. Mange kvinner oppfatter dette som utidig tilbaketrekking og ignorering som barer fører til at de trekker seg enda mer tilbake. Menn har faktisk ikke monopol på "riktig" kommunikasjonsform.

[Gjest Gjest]

Det er mulig menn synes kvinner maser mye når de vil prate om ting. Likevel er det viktig at menn lærer seg å kommunisere på andre måter enn ved å bruke vold. Jeg sier ikke at alle menn er voldelige, men det virker utfra enkelte utsagn i tråden at det er greit at menn bruker vold for "sånn er menn".

Er det så sikkert at all denne gråtingen, betroelsene og ørkesløse samtaler om hvordan man har det, alltid hjelper like bra for menn som for kvinner? Jeg er mann og har hatt et par runder med vanskelig livssituasjon, har prøvd gråte/betro seg/snakke om- strategien og synes ikke det bidro til noe som helst.

(Nå er jeg ikke akkurat potensiell voldsutøver,da).

Kan tenke meg at feks. friluft, trening, jakt/fiske, hogge ved, kaste store steiner osv. vil ha mye bedre effekt på mange, slik var det iallefall for meg.

[Bellatrix]

Er det så sikkert at all denne gråtingen, betroelsene og ørkesløse samtaler om hvordan man har det, alltid hjelper like bra for menn som for kvinner? Jeg er mann og har hatt et par runder med vanskelig livssituasjon, har prøvd gråte/betro seg/snakke om- strategien og synes ikke det bidro til noe som helst.

(Nå er jeg ikke akkurat potensiell voldsutøver,da).

Kan tenke meg at feks. friluft, trening, jakt/fiske, hogge ved, kaste store steiner osv. vil ha mye bedre effekt på mange, slik var det iallefall for meg.

Det er mange måter å få ut frustrasjon på. Å trene eller å rive i stykker et papir er noen av dem Det viktigste er at man får ut frustrasjonen på en måte som ingen tar skade av.

[Vera Vinge]

Hvis du er en kvinne, så synes jeg det er rimelig ambisiøst å kunne fortelle oss menn hvordan vi oppfatter og føler rundt disse temaene.

Du har rett i at mange kvinner klager over mennene sine, men kanskje like mye kan det ha noe med MÅTEN kvinner kommuniserer på. Den kommunikasjonen kvinner fører overfor menn, er ofte ikke oppfattet som noe forsøk på kommunikasjon av menn. Mange menn oppfatter dette som utidig masing og gnålingsom bare fører til at de trekker seg enda mer tilbake. Kvinner har faktisk ikke monopol på "riktig" kommunikasjonsform.

Det er også mulig, Jalp, at det fins mange menn som oppfatter disse tingene på en annen måte enn hva du gjør. Menn (eller kvinner) er ingen ensartet gruppe. Heldigvis.

Er det så sikkert at all denne gråtingen, betroelsene og ørkesløse samtaler om hvordan man har det, alltid hjelper like bra for menn som for kvinner? Jeg er mann og har hatt et par runder med vanskelig livssituasjon, har prøvd gråte/betro seg/snakke om- strategien og synes ikke det bidro til noe som helst.

(Nå er jeg ikke akkurat potensiell voldsutøver,da).

Kan tenke meg at feks. friluft, trening, jakt/fiske, hogge ved, kaste store steiner osv. vil ha mye bedre effekt på mange, slik var det iallefall for meg.

Jeg tror det du sier er viktig. Det er ikke sikkert det skal være noe mål at menn skal sitte i timesvis og gråte og betro seg til kameratene sine. Jeg tror det kan komme mye godt ut av å lære seg å snakke om hvordan man føler og opplever ting, men det kan like gjerne skje med få setninger mens man er på fisketur med en kamerat man opplever støtte fra, som å sitte timesvis på kafé.

[pøbelsara]

Hvis du er en kvinne, så synes jeg det er rimelig ambisiøst å kunne fortelle oss menn hvordan vi oppfatter og føler rundt disse temaene.

Du har rett i at mange kvinner klager over mennene sine, men kanskje like mye kan det ha noe med MÅTEN kvinner kommuniserer på. Den kommunikasjonen kvinner fører overfor menn, er ofte ikke oppfattet som noe forsøk på kommunikasjon av menn. Mange menn oppfatter dette som utidig masing og gnålingsom bare fører til at de trekker seg enda mer tilbake. Kvinner har faktisk ikke monopol på "riktig" kommunikasjonsform.

Det har du rett i , men det har jo ikke menn heller. Et supergodt råd til menn ville jo være å faktisk høre etter når kjærestene sier noe. Da slipper de å sitte forundret igjen når kjæresten reiser fra dem etter å ha "gnålt" på det samme i årevis. Og et supergodt råd til mange kvinner, er at de sier hva de vil istedet for å hinte - altså istedet for å si: Nå er det veldig mye oppvask her....*opgitt*....*oppgitt*....." så kunne de heller si: "Vil du vaske opp, kjæresten min?" Og i stedet for å si "....mumle....jeg er så sliten...mumle ...mumle..." så burde de si: "Vil du hjelpe meg med ...?"

Alle par burde gå på samlivskurs og lære kommunikasjon. Jeg synes det er superfint at førstegangsforeldre blir tilbudt samlivskurs med fokus på kommunikasjon.

Dessuten kjenner jeg flere menn som er gode til både å prate og lytte.

Endret 28. januar 2009 av pøbelsara

[Kamikatze]

[...] Det er ikke sikkert det skal være noe mål at menn skal sitte i timesvis og gråte og betro seg til kameratene sine. Jeg tror det kan komme mye godt ut av å lære seg å snakke om hvordan man føler og opplever ting, men det kan like gjerne skje med få setninger mens man er på fisketur med en kamerat man opplever støtte fra, som å sitte timesvis på kafé.

På fisketur trenger ikke menn noen å betro seg til. Etter å ha knust inn skolten på et dusin skrei, snittet over pulsåra og buken på dem, revet ut innvollene og kastet dem til ørna, så har vi ganske greit uttrykt hva vi føler. Det er verre med gutta i tiggerstaden, som må betale en formue for å klaske til noen puter...

[Fresi]

På fisketur trenger ikke menn noen å betro seg til. Etter å ha knust inn skolten på et dusin skrei, snittet over pulsåra og buken på dem, revet ut innvollene og kastet dem til ørna, så har vi ganske greit uttrykt hva vi føler. Det er verre med gutta i tiggerstaden, som må betale en formue for å klaske til noen puter...

Dette skjønner jeg ingenting av. Jeg liker godt å fiske selv, men det representerer ikke akkurat et uttrykk for mitt følelsesliv slik du beskriver. Hvordan vil du si at du uttrykker følelsene dine gjennom skreifiske? Høres litt wishywashy ut, spør du meg. Omtrent som å uttrykke følelsene sine gjennom oppvask. Muligens en slags bearbeidelse av følelser, men et uttrykk? Det skjønte jeg rett og slett ikke? Var det et forsøk på å være macho? I så fall vil jeg anbefale bjørnejakt. Mye heftigere og mye mer macho.