menn identifiserer seg med Rolf Are

[Gjest Foie gras]

Krisetilbud/støtteapparat: gjerne

Mer åpenhet rundt menns følelser ved samlivsbrudd: Lurt

Rettferdig barnefordeling: Selvsagt

MEN: Dette er et ansvar dere menn må ta selv. Det hjelper ikke å sette seg ned med furteleppe og peke på kvinner som ønsker et likestilt samfunn og gi oss skylda.

Kvinner har furtet i snart 50 år og derved fått gjennom sine urimelige krav. Nå har menn lært seg å furte for å få gjennom rimelige krav. Det inkluderer rettferdig barnefordeling, men langt viktigere kravet om å ikke bli stigmatisert som en gruppe av overgripere.

Bruk offentlige tilbud og krev bedre støtteordninger. Snakk ut om problemer istedetfor å koke over av aggresjon. Men vær så snill å gjøre dette til en viktig mannssak istedet for å febrilsk peke ut kvinner som syndebukker.

Menn liker ikke plaster på såret - også kalt offentlige støtteordninger. Menn liker klare lover og regler som de kan forholde seg til og utnytte eller straffes etter, alt ettersom. Menns overgriperrolle er et resultat av kvinners offerrolle. Den dagen kvinner slutter å fremstille seg som ofre for menn, vil de også i mindre grad bli ofre for menn.

Dvs. at kvinner er syndebukkene så lenge de livnærer seg av offerrollen.

Når det gjelder de fleste av de 80 kvinnedrapene siden årtusenskiftet handler de fleste bruddene ikke om at mannen har blitt utsatt for vold, oftere tvert om. Noe klikker når kvinnen går og det er det dere menn må gripe fatt i som problemstilling (selv om tanken på å drepe eksen er fremmed for de fleste menn).

Jeg er sikker på at tanken på å drepe eksen er prevalent for mange menn som blir forlatt. I de siste årene har jeg sett tre menn bli slitt i fillebiter av barnemødre som gradvis, men systematisk, har ødelagt dem gjennom 2-15 år. Drapstankene har definitivt vært der, men en total motstand mot vold holdt dem tilbake.

Joda, de søkte ekstern hjelp til slutt. Men grunnen til at det tok mange år, var at den type menn ikke får noen som helst støtte i samfunnet. Media er fulle av hvor fæle produktive menn i sin beste alder er. Det er ikke rart det klikker for dem.

I Tromsøtilfellet var heller ikke barn involvert. Dermed handler det heller ikke om barnefordelingsproblematikk. Når en hvilken som helst type mann kan gå av skaftet på denne måten, noen tar jo også livet av barna sine - mens kvinner nesten aldri gjør slikt - da er dette et problem menn må ta på alvor og utrydde.

Problemet forsvinner nemlig ikke av seg selv ved å gi feil folk skylda.

Etter å ha lest VG-linken - som jeg først misset - aksepterer jeg at dette ikke er direkte knyttet til omsorgsroller. Men barnefordelingsproblematikken er en viktig del av den holdningen samfunnet har mot menn i parforhold. Loven knesetter prinsippet om at menn er mindreverdige familiemedlemmer.

Mannens natur kan ikke utryddes. Kvinner og indoktrinerte mannslinger elsker å tro at samfunnet kan forme mennesker uavhengig av kjønn. Det har aldri fungert. I samlivsforhold er kvinner kvinner og menn menn - statistisk sett.

[Gjest Gjest_Vibeke_*]

Mannens natur kan ikke utryddes. Kvinner og indoktrinerte mannslinger elsker å tro at samfunnet kan forme mennesker uavhengig av kjønn. Det har aldri fungert. I samlivsforhold er kvinner kvinner og menn menn - statistisk sett.

Hva er mannens natur og hvordan skiller mannens natur seg fra kvinnens natur? Se rundt deg på endringen av tradisjonelle kjønnsrollemønstre, kvinner som er yrkesaktive og menn som er omsorgspersoner. Fordi de vil og fordi de nå har anledning, i motsetning til hvordan samfunnet har bestemt at kvinner og menn skal leve i århundrer. Det finnes ikke noe mannsnatur eller kvinnenatur. Vi har evne til å tilpasse oss omgivelsene. Det er vår natur. Uten denne evnen hadde vi aldri klart å overleve. Statistikk har fint lite med menneskets tilpasningsevne å gjøre.

[Gjest Gjest_Kari_*]

Gjest over har rett. Det er en bestemt type menn. De presenterer en blind, språkløs aggresjon mot kvinner. De målbærer sjelden argumenter, bare løse, negative karakteristikker. Frykten for at de selv må tilpasse seg for å tekkes kvinner er sterk og utbredt. De mener at kvinnene er for kravstore. Det er aldri de selv - altså mennene - som ikke oppfyller minimumskravene....

[pøbelsara]

Kvinner har furtet i snart 50 år og derved fått gjennom sine urimelige krav. Nå har menn lært seg å furte for å få gjennom rimelige krav. Det inkluderer rettferdig barnefordeling, men langt viktigere kravet om å ikke bli stigmatisert som en gruppe av overgripere.

Menns overgriperrolle er et resultat av kvinners offerrolle. Den dagen kvinner slutter å fremstille seg som ofre for menn, vil de også i mindre grad bli ofre for menn.

Dvs. at kvinner er syndebukkene så lenge de livnærer seg av offerrollen.

for dem.

Mannens natur kan ikke utryddes. Kvinner og indoktrinerte mannslinger elsker å tro at samfunnet kan forme mennesker uavhengig av kjønn. Det har aldri fungert. I samlivsforhold er kvinner kvinner og menn menn - statistisk sett.

For det første: Dersom det du hevder her, hadde vært tilfelle, ville jo både forekomsten av drap og ikke-dødelig vold mot kvinner vært mye mindre utbredt i samfunn der likestillingskampen er ikke-eksisterende. Men slik er det jo ikke.

Og det du skriver om menns natur, er jo både kunnskapsløst og rett og slett patetisk. Og fryktlig trist for både deg selv og andre menn, hvis de er så dysfunksjonelle som du hevder.

Mener du virkelig at voksne menn ikke har noen valg i livene sine?

(Også håper jeg virkelig at noen andre mannlige debattanter kommer på banen igjen her - slik at denne debatten kan få litt mer nyanser.)

[Jalp]

Nå skal det jo endelig forskes på hvorfor menn dreper kvinner de er glade i. Der kan vi kanskje få noen svar.

Inntil videre har jeg en oppfatning om at vi ikke skal bli forbauset over om disse faktorene spiller inn:

-Det finnes en langt bedre kriseberedskap for kvinner enn menn.

-Mange kvinner forakter menns "svakheter" og kaller menn sutrete og ynkelige når vi ønsker "å snakke om det".

-Menn oppdras til å være suverene og sterke og ikke vise følelser. Gutter får fortsatt ikke lov til å gråte.

-Ved samlivsbrudd forfordeles kvinner i forhold til felles barn og dermed også økonomisk.

Om noen av disse faktorene spilte en rolle i Tromsø, aner jeg ikke.

[Tinúviel]

-Det finnes en langt bedre kriseberedskap for kvinner enn menn.

-Menn oppdras til å være suverene og sterke og ikke vise følelser. Gutter får fortsatt ikke lov til å gråte.

I denne saken er jeg enig i disse to. Barnefordeling var ikke et issue i denne saken overhodet.

I forhold til hva et par gjester mener om at "Kun en viss type menn kan identifisere seg med Rolf Are", er jeg ikke sikker på at jeg er enig. Det er jo en kjent sak at når en går tom for andre virkemidler i en presset situasjon så dukker av og til aggresjonen opp. Ettersom såpass mange menn er oppdradd til å ikke vise negative følelser, og ikke har noe godt støttenettverk, ser jeg ikke bort fra at selv ikke-aggressive menn kan få aggressive tanker.

Men å gå fra tanken til å utføre er noe helt annet...

Endret 26. januar 2009 av Tinúviel

[katla]

Kvinner har furtet i snart 50 år og derved fått gjennom sine urimelige krav. Nå har menn lært seg å furte for å få gjennom rimelige krav. Det inkluderer rettferdig barnefordeling, men langt viktigere kravet om å ikke bli stigmatisert som en gruppe av overgripere.

Hvilke krav stilt av kvinner mener du er urimelige? Lik lønn? Like juridiske rettigheter? Det at kvinners krav er urimelige og menns rimelige er din påstand. En påstand du ikke greier å argumentere for.

Menn liker ikke plaster på såret - også kalt offentlige støtteordninger. Menn liker klare lover og regler som de kan forholde seg til og utnytte eller straffes etter, alt ettersom. Menns overgriperrolle er et resultat av kvinners offerrolle. Den dagen kvinner slutter å fremstille seg som ofre for menn, vil de også i mindre grad bli ofre for menn.

Dvs. at kvinner er syndebukkene så lenge de livnærer seg av offerrollen.

Her er det du som skjærer alle menn over en kam. Alle er nemlig ikke like. Og påstanden om at det er kvinners skyld fordi de går inn i en offerrolle trodde jeg virkelig ingen gadd slenge frem lenger, det provoserer ikke, for det er for dumt. Onde gjerninger er gjerningspersonens ansvar, ikke den det går ut over.

Jeg er sikker på at tanken på å drepe eksen er prevalent for mange menn som blir forlatt. I de siste årene har jeg sett tre menn bli slitt i fillebiter av barnemødre som gradvis, men systematisk, har ødelagt dem gjennom 2-15 år. Drapstankene har definitivt vært der, men en total motstand mot vold holdt dem tilbake.

Jaha, hva med fedre som sliter ut eksen ved å stikke kjepper i hjulene da? Kjenner flere oppgitte mødre, men er helt sikker på at ingen av dem noensinne tenker på drap som noen utvei

Joda, de søkte ekstern hjelp til slutt. Men grunnen til at det tok mange år, var at den type menn ikke får noen som helst støtte i samfunnet. Media er fulle av hvor fæle produktive menn i sin beste alder er. Det er ikke rart det klikker for dem.

Etter å ha lest VG-linken - som jeg først misset - aksepterer jeg at dette ikke er direkte knyttet til omsorgsroller. Men barnefordelingsproblematikken er en viktig del av den holdningen samfunnet har mot menn i parforhold. Loven knesetter prinsippet om at menn er mindreverdige familiemedlemmer.

Mannens natur kan ikke utryddes. Kvinner og indoktrinerte mannslinger elsker å tro at samfunnet kan forme mennesker uavhengig av kjønn. Det har aldri fungert. I samlivsforhold er kvinner kvinner og menn menn - statistisk sett.

Ja, da er det vel ingen vits i å komme med løsninger da, for da mener du mannens natur gjør at han dreper.......

[*luna*]

-Det finnes en langt bedre kriseberedskap for kvinner enn menn.

For kvinner som sliter psykisk etter samlivsbrudd finnes det ikke noe bedre kriseberedskap enn for menn som sliter psykisk etter samlivsbrudd. Det er riktig at det finnes krisesenter for kvinner, men dette er for kvinner som ikke kan bo hjemme fordi de blir mishandlet av mannen. Jeg er enig i at det også burde finnes krisesenter for menn som ikke kan bo hjemme fordi de blir mishandlet av sin kone. Og det burde finnes et gratis lavterskeltilbud for både menn og kvinner som sliter psykisk etter samlivsbrudd.

-Mange kvinner forakter menns "svakheter" og kaller menn sutrete og ynkelige når vi ønsker "å snakke om det".

Min erfaring er at kvinner setter pris på at mannen viser følelser, så lenge han ikke er aggressiv eller voldelig.

-Ved samlivsbrudd forfordeles kvinner i forhold til felles barn og dermed også økonomisk.

På hvilken måte mener du at kvinner forfordeles i forhold til felles barn? Hvis det blir rettsak har vel mannen like stor sjans som kvinnen til å få hovedomsorgen for barnet? Og er det egentlig en økonomisk fordel å ha hovedomsorgen for barnet? Barnebidraget er jo bare en liten del av den faktiske kostnaden, og det kan være vanskelig å kombinere jobb og karriere med å være alene med barn.

[Kamikatze]

Menn dreper når de blir sparket mens de ligger nede. Jeg tror det er noe fundamentalt galt når alle menn som kastes ut av forhold er "psykopater". Jeg tror det er jenter som aldri har lært å respektere testosteronets makt over hjerneimpulsene, når mannehjernen tvinges i rødt.

Enhver mann er i stand til å drepe hvis han etter det depressive sjokket et samlivsbrudd er i seg selv, utsettes for ytterligere utskjelling, fornedrelse og jævelskap.

Når en mann dreper, er det selvsagt hans ansvar. Ingen skal si noe annet. Men jeg har sett mange stygge eksempler på kvinner som totalt skal mose fyren, som om ikke bruddet er vanskelig nok. Synd jenter ikke får det med seg fra barndommen at alle mennesker har en tålegrense. Hva hjelper det om andre har ansvaret, når ens handlemåte bidrar til å få en drept?

Tror dette er noe vi kommer til å se mer og mer av. For stadig flere jenter som vokser opp får mannsidealet fra drama, det nye, såpeserier, og ikke fra barndomshjemmet.

Guttebarn vokser i større grad opp uten en sedat far på sofaen som ideal, men igjen Hollywoods helter. Gutter blir altså inndoktrinert at problemer løses med vold og drap. En film eller ti gjør sikkert ikke så mye fra eller til, men det stadige bombardementet fra TV, film og spill, sammen med at der ikke finns ekte farsfigurer er en skummel kombinasjon. For dette kommer oppå det testosteron og en ensrettet hjernefunksjon kan rote til.

Hvor mange kvinner har jeg ikke møtt, som er totalt blottet for impulskontroll, uten evne til å styre raseri eller kjeftament? Kvinner må vite at ethvert menneske har en tålegrense før de går i svart. Om denne grensen overkjøres, kan følgene bli fatale, uansett hvordan skyldfordelingen ser ut.

Edit: slurvefeil

Endret 26. januar 2009 av Kamikatze

[Jalp]

For kvinner som sliter psykisk etter samlivsbrudd finnes det ikke noe bedre kriseberedskap enn for menn som sliter psykisk etter samlivsbrudd. Det er riktig at det finnes krisesenter for kvinner, men dette er for kvinner som ikke kan bo hjemme fordi de blir mishandlet av mannen. Jeg er enig i at det også burde finnes krisesenter for menn som ikke kan bo hjemme fordi de blir mishandlet av sin kone. Og det burde finnes et gratis lavterskeltilbud for både menn og kvinner som sliter psykisk etter samlivsbrudd.

Det er forket på og konkludert med at langt flere menn sliter etter samlivsbrudd enn det kvinner gjør. Det er sikkert sammensatte årsakssammenhenger her, men dette faktumet tyder på at menn generelt kommer dårligere ut ved samlivsbrudd. Det er f.ek. stort sett menn som tar livet av seg selv etter samlivsbrudd. dette tyder jo på at det ikke finnes treffsikre tiltak for menn i en slik situasjon.

Min erfaring er at kvinner setter pris på at mannen viser følelser, så lenge han ikke er aggressiv eller voldelig.

Som mann (og som har skoen på) opplever jeg ofte at kvinner kaller meg sutrete når jeg argumenterer for et bedre krisetilbud og mer rettferdige regler/ praksis i forbindelse med barnefordeling etter samlivsbrudd. Jeg erfarer også at noen kvinner forakter svake menn, i nesten alle sammenhenger. Derfor tror jeg at det først og fremst er tilbakemeldingene fra kvinner som hindrer en fordelaktig utvikling av mannsrollen - i retning av et mer menneskelig mannssyn. Skammen og ydmykelsen ved å mislykkes som ektemann, elsker og far har drevet alt for mange menn til å gjøre uakseptable handlinger. Her MÅ kvinner skifte holdning og gi oss mer slakk og langt mindre krav. Først da kan det på sikt bli mer problemfritt og mindre ydmykende for menn å mislykkes.

På hvilken måte mener du at kvinner forfordeles i forhold til felles barn? Hvis det blir rettsak har vel mannen like stor sjans som kvinnen til å få hovedomsorgen for barnet? Og er det egentlig en økonomisk fordel å ha hovedomsorgen for barnet? Barnebidraget er jo bare en liten del av den faktiske kostnaden, og det kan være vanskelig å kombinere jobb og karriere med å være alene med barn.

All praksis og statistikk tyder på at kvinner vinner fram i kampen om barna. Sist jeg så tall på dette, var fordelingen 80/20 i kvinners favør. Med omsorgsretten følger barnebidraget og de forskjellige støtteordningene som f.eks. barnetrygd. Dette systemet oppfattes som dypt urettferdig, og i praksis er det svært vanskelig for menn å nå fram ved bruk av saklige og legale midler. Til slutt klikker det for noen få. Men konsekvensene blir ofte fryktelige.

Det eneste menn krever at at man i UTGANGSPUNKTET stiller likt med mor. Men slik er det ikke.

[Far til 2]

Jeg tror det er store forskjeller mhp hva som er "akseptert" i samfunnet.

Selv holdt både jeg og barna ? på å bli skadet ved flere anledninger fordi ex'en gikk bananas. Men hadde jeg blitt drept hadde det sikkert vært noen som hadde ropt på at jeg burde ta igjen. Dette gjorde jeg også (delvis) men ikke kraftigere enn at ex'en ble lagt i gulvet og at jeg fratok henne kniv, saks eller hva hun hadde for hånden.

Akuttmottaket på sykehuset henviste med for videre behandling hos min fastlege, og han gjennomskuet problemet ettersom jeg tydligvis ikke var alene i en slik situasjon.

At undersøkelser tyder på at kvinner faktisk oftere bruker vold enn menn blir elegant bortforklart av enkelte grupper.

Da vi kom til mekler ble jeg som mann fortalt at jeg ikke hadde sjans til å få omsorgen for barna. Dette var basert på kjønn og ikke på egenskap som omsorgsperson. Dette viser at det finnes gamle holdninger som ikke tar hensyn til barnets beste, men til kjønn.

Også slike holdninger er med på å gjøre menn desperate i en del situasjoner. Vi blir nedgradert mht mange av de problemstillingene som skjer under og etter et samlivsbrudd.

Menns forventninger til hva som skjer etter et samlivsbrudd er tilnærmet ikke-eksisterende.

Vi vet at vi ikke vil bli hørt ved evt voldsaker.

Vi vet at vi blir nedprioritert under mekling.

Vi vet at vi ikke "kan" snakke om problemene fordi vi da sutrer.

Vi vet at vi ikke kan forvente en omsorgsrolle for barna uansett hva som har skjedd i ekteskapet/samboerforholdet.

Vi vet at barnas ønsker og behov blir nedprioritert av f.eks. sosionomer fordi deres oppgave er å ivareta "partene" (som tydligvis er de voksne).

Vi vet at alle klager fra mødre etter samlivsbrudd blir sett på som et problem for samfunnet, mens menns kommentarer blir sett på som suttring (kansje FORDI kvinner har hatt tilsvarende tilbakemeldinger i 50 år og at deres problem derfor blir sett på som større).

Resultatet blir at menn tilordner seg en "kjølig holdning" til de problemene som følger, men at enkelte ikke klarer å holde denne maska.

Mange menn "rømmer" mer eller mindre fra problemene og den ensidige kritkken de utsettes for når de ser at kvinner i langt større grad blir ivaretatt.

[Jalp]

Menn dreper når de blir sparket mens de ligger nede. Jeg tror det er noe fundamentalt galt når alle menn som kastes ut av forhold er "psykopater".

Det er to ting som går igjen når slike tragedier skjer. Det ene er opplevelse av krise og et andre er opplevelsen av ydmykelse.

I tillegg er det meste av behandling og tilgjengelig hjelp definert og tilpasset kvinner, og mange av disse oppleggene treffer dårlig for menn. Og behandlerne er ofte kvinner, og de oppleves som ikke-nøytrale.

Det er rimelig håpløst å få stoppet disse problemene når samfunnets svar er kriesenter for kvinner og voldsalarm for kvinner. Det er etter min mening et knefall for det egentlige problemet som ligger hos mannen og hans rammevilkår for å kunne tilpasse seg. Det er på tide at de forebyggende tiltakene snart begynner å bli målrettet.

[*luna*]

All praksis og statistikk tyder på at kvinner vinner fram i kampen om barna. Sist jeg så tall på dette, var fordelingen 80/20 i kvinners favør.

Skjørten fant at far fikk omsorgen i 44,2 % av sakene og mor fikk omsorgen i 48,8 % av sakene. I 7 % av sakene ble søskenflokken delt. Følger vi disse sakene tilbake til lavere rettsinstans, ble det besluttet at barna skulle bo hos mor i 39,5 % av disse sakene, og hos far i 54,3 % av sakene. I resten av sakene ble søskenflokken delt, og i én av sakene kom spørsmålet om fast bosted først opp ved lagmannsrettsbehandlingen.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/N....html?id=508173

[Far til 2]

Skjørten fant at far fikk omsorgen i 44,2 % av sakene og mor fikk omsorgen i 48,8 % av sakene. I 7 % av sakene ble søskenflokken delt. Følger vi disse sakene tilbake til lavere rettsinstans, ble det besluttet at barna skulle bo hos mor i 39,5 % av disse sakene, og hos far i 54,3 % av sakene. I resten av sakene ble søskenflokken delt, og i én av sakene kom spørsmålet om fast bosted først opp ved lagmannsrettsbehandlingen.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/N....html?id=508173

Skjørtens undersøkelser er et rent statistikk materiale som ikke vurderer menns generelle mulighet til å ha en omsorgsrolle for egne barn.

Selv ble jeg sterkt fraråfet å gå til sak av mekler. Dette fordi "mødre altid vinner" som hun sa. Det samme inntrykket er det mange andre menn som føler.

Lenge etterpå måtte jeg kontakte advokat om noe annet, og advokaten var sjokert over påstandene jeg fikk slengt i ansiktet av mekler etter å ha sett BEVISENE for hvordan situasjonen var. Han mente det ville vært "plankekjøring" for meg å få eneomsorg. Senere overtok jeg likevel omsorgen, men det var etter at utenforstående fagfolk slo alarm.

Denne holdningen er det mange menn som møter. Menn blir frarådet å forsøke å ivareta barna av uegnede meklere eller andre "fagfolk". Det er bare de som "er villig til å gå i krigen for det de tror på" som vinner.

Samtidig blir de fedrene som går til domstolene sett på som "lite samarbeidsvillige" når de ikke aksepterer mors rolle som eneste omsorgsforelder. Det er gjort undersøkelser som tilsier at de eldste dommerene er langt mer opptatt av gamle rollemønster enn andre og at disse derfor oftere gir omsorgen til mor.

I mange tilfeller står kampen om utenlandske menn og norske kvinner. Disse mennene har naturligvis ingen sjans fordi myndighetene er redd de skal reise ut av landet med barna. Likevel blir det rettsak.

Om en skal ha en OBJEKTIV vurdering mht sannsynligheten for å vinne frem bør en ta for seg hvert enkelt tilfelle + de tilfellene der det IKKE blir noen rettsak. Denne forutsetningen er ikke en del av Skjørtens undersøkelse.

[Gjest realist]

-Mange kvinner forakter menns "svakheter" og kaller menn sutrete og ynkelige når vi ønsker "å snakke om det".

Enda flere menn forakter egen og andre menns "svakheter" og kaller seg selv og andre menn sutrete og ynkelige når de ønsker å "snakke om det".

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Enda flere menn forakter egen og andre menns "svakheter" og kaller seg selv og andre menn sutrete og ynkelige når de ønsker å "snakke om det".

Og jeg tror det er de mennene som forakter andre menns "svakheter", de som forakter menn som er omsorgsfulle og tør å vise hva de føler og som tør å gråte - jeg tror det er de (få) mennene som tyr til vold og dreper eksene sine.

Det er noen få menn som går til ytterligheter etter samlivsbrudd, å dømme resten av manneslekten blir feil. Akkurat som det blir feil å dømme hele kvinneslekten ut fra enkelte manipulerende og vanskelige kvinner som trenerer i omsorgssaker. Vi alle kjenner tilfeller av kvinner og menn av begge sorter, og vi kjenner alle mange som får ting til å fungere også etter et brudd. Jeg tror vi alle kan komme med eksempler både på godt og vondt, og det er jo sånn det er i livet. De fleste av oss, både kvinner og menn, går gjennom et samlivsbrudd som ikke er ønsket på samme måten - fra sorg og fortvilelse og kanskje sinne og til aksept over en lengre periode. Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd for snart et år siden, han fant en annen, skulle jeg reist etter og tatt livet av han? I stedet gråt jeg i bøtter og spann, gråt over en gjenglemt sokk, over en felles film eller musikk vi hadde felles, gråt over gamle bilder osv. Etter hvert stilnet gråten og aksepten begynte å sige inn, og nå går det greit selv om det kan stikke innimellom.

I saken det gjelder hadde de kun vært sammen et år da det ble slutt, ingen felles barn som det ville blitt omsorgstvist om. Hvis hun var så manipulativ og jævlig å være sammen med så burde han være takknemlig for at hun gjorde det slutt så han kunne finne noen bedre, men i stedet så skjøt han henne. Hun er ikke lenger til stede i livet og kan derfor ikke forsvare seg eller fortelle hva som var bakgrunnen til bruddet og om hun "fortjente" å bli drept, akkurat som om noen fortjener det?

[Jalp]

Enda flere menn forakter egen og andre menns "svakheter" og kaller seg selv og andre menn sutrete og ynkelige når de ønsker å "snakke om det".

Her er jeg ikke enig. Jeg mener at menn flest er langt mer lydhør og forståelsesfulle fordi de kjenner seg igjen i problematikken. Det ser man jo bl.a. i de trådene der disse temaene diskuteres. Men utgangspunktet er uansett det samme. Menn oppdras til å fylle en rolle som etter min mening er menneskefiendtlig. Dette må endres, og i mellomtiden må tiltakene målrettes mot de mennene som føler seg så stigmatisert, ydmyket og urettferdig behandlet at de kan begå drap.

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Her er jeg ikke enig. Jeg mener at menn flest er langt mer lydhør og forståelsesfulle fordi de kjenner seg igjen i problematikken. Det ser man jo bl.a. i de trådene der disse temaene diskuteres. Men utgangspunktet er uansett det samme. Menn oppdras til å fylle en rolle som etter min mening er menneskefiendtlig. Dette må endres, og i mellomtiden må tiltakene målrettes mot de mennene som føler seg så stigmatisert, ydmyket og urettferdig behandlet at de kan begå drap.

ja, menn flest - det er unntakene her vi snakker om og det er unntakene som er farlige - ikke menn flest.

Noen ganger er det faktisk nok ydmykelse at forholdet blir avsluttet, at hun vil ut av forholdet, og noen av disse kvinnene blir drept før de kommer så langt at barnefordeling har blitt en diskusjon. Det er disse mennene som er problemet, ikke menn flest.

X-mannen min har ikke plass til ha barna sine på besøk for hans nye dame har også tre barn, de bor der og det er ikke sengeplass til hans barn. Og de helgene hvor hennes barn er hos sin far så ønsker de å ha barnefri for å ta vare på forholdet, noe jeg kan forstå (innerst inne). Så en helg i måneden er derfor min eks hos sine foreldre og er sammen med barna på lørdagen fra 10-20, for fredag går bort til kjøring og lørdagskvelden skal han ut med gamle kompiser, søndag ønsker han å starte på tilbakeveien tidlig. Barna er så store at de fint kan dra til sin far alene hvis det hadde vært et tema. Jeg kjenner at jeg er veldig skuffet på barnas vegne over at de ikke får treffe sin far oftere, men vet heldigvis at det ikke er meg som er stoppeproppen i vårt tilfelle. Kanskje jeg skal ta fram hagla og skyte han neste gang, for da får jo barna så klart mer samvær med far.

Men nei, jeg gjør som de fleste andre kvinner og menn, vi gjør det beste ut av det selv om vi ikke er fornøyd med tingenes tilstand. Det er UNNTAKENE som dreper.

[Kamikatze]

De som har et reelt sinnemestringsproblem som de lar gå ut over samboeren, vil jo både sambo og omverden stort sett kunne gardere seg mot, nettopp fordi man kan tenke seg hva utfallet av et brudd vil bli.

Det er de færreste slike som ikke har et handlingsmønster, som gjør det nødvendig for den annen part å ta forholdsregler, som å dra til krisesenter, skaffe ny ukjent adresse etc. Gjelder det menn vil sjelden livet være truet, mer dagliglivet, når løgner og falske rykter plantes av psykopaten.

I de fleste tilfellene der en part er voldelig, er det naivt å ikke sikre seg selv når man bryter ut. Og selvsagt ikke utfordre den andre parten unødig. (Og da snakker jeg ikke om brudd og barnefordeling som å utfordre...)

Likevel er jeg mer bekymret for de menn som har vært snille gjennom hele forholdet. For når disse blir presset langt utenfor sin tålegrense, kommer drapet som lyn fra klar himmel.

Jeg presiserer at jeg diskuterer på generelt grunnlag. Jeg aner ikke hva som skjedde i Troms, og ønsker heller ikke å spekulere i den konkrete tragedien.

Men står på at det skal mye til før en vanlig mann skal begå et drap. Men at de fleste av oss har det i oss, om vi blir tilstrekkelig overkjørt mens vi er nede for telling.

[Gjest Gjest]

At undersøkelser tyder på at kvinner faktisk oftere bruker vold enn menn blir elegant bortforklart av enkelte grupper.

Jeg er spent på hvor mange undersøkelser du har link til som viser denne tendensen....

Jeg vet om en statlig undersøkelse som viser at mor står for litt mer av den mildere volden mot barna enn far. Men nå er vel fortsatt barn statistisk sett mye mer sammen med mødre enn med fedre....

Den grove volden og drapene er det i hovedsak menn som står bak.

Og ja, det er ikke "menn flest" men unntakene som dreper. Men hvorfor er disse unntakene som klikker alltid menn? Det finnes da en drøss kvinner også som føler seg ydmyket og tråkket på ved et brudd.