Hvorfor er selvmord så tabubelagt?

[Gjest Gjest]

Det finnes da så mye vakkert i denne verden det gjelder bare å være åpen for det. Å ta livet sitt vil alltid være feil, uansett situasjon så kan livet alltid bli bedre. Dere som nærmest "forsvarer" dem som desverre har tatt livet sitt, har ikke forståelse for hvordan tanker kan endres til å bli positive igjen etter en krise.

Vel er det mye sykdom og forferdelse i verden, men alle kan trenes opp til å se de små positiv ting i tilværelsen som også er en del av livet.

Kanskje en naiv tankegang, men hun er faktisk inne på noe der. Etter å ha lidd av depresjoner og vært ulykkelig i store deler av livet, har jeg faktisk klart å snu. Begynne i det små, fokusere på det en har og ikke på det en ikke har osv. Vil si at jeg endelig har det greit, snart 40 år gammel...

Jeg synes dette er et svar som eksemplifiserer uvitenheten rundt psykiske lidelser. Problemet til mennesker med psykiske lidelser, som ønsker å avslutte sitt eget liv, er at de ikke har denne positiviteten som driver normalt veltilpassede mennesker gjennom hverdagen.

Enten det eller så er de godt utstyrt med negative knagger, som normalt veltilpassede mennesker ikke har, og ikke trenger å forholde seg til. Med andre ord så er ikke denne positiviteten en del av deres liv, slik den er for normalt veltilpassede mennesker, og som de av en eller annen grunn enda ikke har funnet, bare fordi denne positiviteten er en del av livet til normalt veltilpassede mennesker.

Det er ikke akkurat slik at normalt veltilpassede mennesker er lært opp til å oppleve positiviteten som driver dem gjennom livet. I virkeligheten er det noe som bare er der. Du preiker som om dette dreier seg om å ta seg sammen. Men det avslører jo bare hvor lite du vet og hvor lite du forstår.

Selvfølgelig, av og til nytter det ikke å bare ta seg sammen. Likevel må jeg gjenta meg selv, om at hvis man har så mye negativt i bagasjen så er det mulig å snu. Men..nå kom jeg på noe..er det en forskjell tro, på de som opplever depresjoner og psykisk sykdom i lykkelige, velfungerende familier? Kontra de som mister livsgnisten pga uheldige oppvekstvillkår? Tenker høyt her..jeg tilhører sistnevnte.

Selvmord kan da være så mye. Hvorfor er det sånn at jo lengre tid man bruker på å ta livet av seg, jo mer akseptert er det?

Ut fra et humant synspunkt burde det vært mer akseptert å stikke en pistol i munnen enn å kjøre i seg alle slags gifter i årevis, bli sykere og sykere mens man lider!

Mye dobbelmoral ute og går syns jeg!

Her har du et godt poeng! Vi lukker vel øynene og tenker vårt.

[Gjest Gjest]

Forresten, dere som snakker om respekt. Det blir litt dumt, tenk på alle barnedrapene i det siste, utført av foreldrene. Det er tragisk, intet mindre.

[villen]

Forresten, dere som snakker om respekt. Det blir litt dumt, tenk på alle barnedrapene i det siste, utført av foreldrene. Det er tragisk, intet mindre.

Hallo? Er det noen som har snakket om respekt for barnedrap her???

[Gjest Gjest]

Hallo? Er det noen som har snakket om respekt for barnedrap her???

Nei, jeg burde kanskje utdype. Det er flere som har tatt sitt eget liv etter først å ha tatt livet av barna. Det var der respekten kom inn. Men ok, en annen diskusjon kanskje.

[Gjest Anonym bruker]

Å ta livet av noen andre før man tar livet av seg selv er da vitterlig noe annet enn å "bare" begå selvmord, og selv om noe av det samme kan ligge bak begge deler, er det, som du sier, ikke helt samme diskusjon. Respekt kan òg tolkes på mange måter. Jeg tror ikke noen her sier at selvmord er den beste løsningen, men at det må gå an å respektere det valget og ikke avskrive det som feigt. Selvmord er forferdelig for alle som rammes av det, både vedkommende selv og pårørende, men feigt er det ikke. Det skal mye til å ta selvmord, og brorparten av de som gjør det har brukt lang tid på å bestemme seg. Uansett hva som ligger bak, så er det ingen enkel ting å gjøre.

Når det kommer til at familie og etterlate ikke vil snakke om det, er det ikke fordi de er flaue. Jeg kan bare snakke for meg selv, men flauhet er for bagateller. Selvmord er ingen bagatell, det er mye 'større' og alvorlig. En i min nære familie tok selvmord da jeg var liten. Da jeg vokste opp ble det selvfølgelig snakket om vedkommende, men aldri dødsårsak, og det var ikke før jeg var 20 at jeg fikk vite det. For meg har vedkommende alltid vært død, men det var som om hun døde på nytt da jeg fikk vite hva som hadde skjedd. Faren min og jeg hadde en snakk om det da han fortalte det, og selv om det er lenge siden var det allikevel vanskelig for han. Selvmord er så mye vanskeligere enn andre dødsfall fordi det følger med så mange spørsmål. Noen etterlater et brev, og gjør det dermed kanskje lettere å forstå, men faren min som ikke fikk noe brev og heller aldri så noen 'tegn', lurer fremdeles. Når noen dør naturlig, av sykdom e.l. er det selvfølgelig trist, men man har ikke alle spørsmålene i tillegg. Jeg tror det er lettere å legge det bak seg og bearbeide hvis det er et 'vanlig' dødsfall. Det 'går ikke over' på samme måte. Og selv om man kan akseptere og gå videre, ligger fremdeles spørsmålene der. Hvorfor? hvis jeg hadde gjort noe annerledes ville hun/han vært i live i dag? osv.

Vanligvis er jeg veldig åpen om alt og snakker gjerne om mine innerste følelser, men akkurat dette klarer jeg ikke å snakke om. En grunn er at det er alt for 'dyptliggende', følelsene er for sterke og 'såre', det er alt for privat og personlig, jeg har for mange tanker og har ikke lyst til å dele det. En annen grunn er at jeg tror folk ikke vil forstå. Jeg er redd for at folk vil bagatellisere, enten den ene eller andre veien (enten si det er feigt og egoistisk eller glorifisere det). Jeg tror ingen virkelig kan forstå hvordan det er å ha en som er nær seg ta selvmord hvis en ikke har opplevd det selv, og jeg orker ikke oppmuntrende ord fra en som ikke forstår helt selv. Gir det noen mening? (det er også grunnen til at jeg velger å være anonym med dette innlegget. Det blir alt for personlig)

Jeg tror i hvert fall at det jeg selv opplever kan være en av grunnene til at man ikke snakker så høyt om selvmord, selv om noen sikkert kan si at grunnen til at man føler det sånn er fordi temaet blir ansett som tabu...

[Gjest Gjeste Blondie65]

Jeg synes det blir rart å snakke om respekt for valget når det gjelder selvmord. At man kan ha forståelse for at noen er så langt nede i kjelleren eller i så stor psykisk eller fysisk smerte at de ikke ser noen annen utvei er en helt annen ting. Finnes bare de to ytterlighetene - feigt på den ene siden og respekt på den andre?

Når det gjelder å "ta seg sammen" og "fikse tankegangen" så er det nettopp det man må. Man kan bare greie det selv. Men noen ganger trenger man virkelig god og langvarig hjelp for å klare akkurat dette.

Når det gjelder smitteeffekt: Den mest hjerteskjærende historien jeg noen gang har hørt om var familen med tre barn hvor først den eldste tenåringen tok sitt liv. Alle var ute av seg av sorg og skyldfølelse men INGEN snakket om det. Før en dag nest eldste barnet hengte seg i garasjen og døde. Da søkte famillien hjelp og fikk det og det første de måtte lære seg var å snakke sammen, og å vise hverandre at de sørget, at de var ute av seg, gråte sammen. Hvorfor fikk de ikke hjelp første gangen?

Det er synd at det tabuer rundt selvmord, men dette er noe vi kan gjøre noe med alle sammen ved å være åpen og inkluderende når vi møter på noen i denne situasjonen. Det er ikke så lenge siden både depresjon og kreft var akkurat like tabubelagt, men det er nå blitt langt større åpenhet rundt dette. Mye takket være at en del kjendiser har gått ut og snakket åpent om det. I så måte er Ballo's bok en gave til åpenheten.

[mysan]

Ja, det feige er egentlig å kreve at selvmordere, som har et så jævlig liv at de ikke ser noen utvei, skal fortsette å leve det jævlige livet så man selv slipper å takle de vonde følelsene.

Ja, det er noe med det, og jeg tror de aller fleste som velger å ta livet sitt ikke akkurat gjør det på en impuls.

Det finnes da så mye vakkert i denne verden det gjelder bare å være åpen for det. Å ta livet sitt vil alltid være feil, uansett situasjon så kan livet alltid bli bedre. Dere som nærmest "forsvarer" dem som desverre har tatt livet sitt, har ikke forståelse for hvordan tanker kan endres til å bli positive igjen etter en krise.

Vel er det mye sykdom og forferdelse i verden, men alle kan trenes opp til å se de små positiv ting i tilværelsen som også er en del av livet.

Alle kan trenes opp... vel, det finnes fysiologiske grunner til enkelte menneskers depresjoner, angst osv., det kan neppes trenes bort.

Det er ikke alltid snakk om kriser heller, noen har det kronisk ille, og de ser ikke det positive i livet, slik som du tydeligvis gjør.

Vi kan ikke ta utgangspunkt i oss selv, og våre egne tankemønstere i en hver sammenheng.

Av og til, tror jeg at jeg at jeg er den eneste i hele verden som virkelig skjønner, hva Jokke mener når han synger i kjøleskapet hjemme er det øl.

At hjemme er hjemme, og det er det godt å være? Eller..? vet ikke om jeg har hørt akkurat den der...

OT, men Jokke hadde noen bra tekster

[Gjest mor i sorg]

Min søster tok selvmord. I vår familie snakker vi helt åpent om det.

Flaue? Ikke i det hele tatt. Men vi er utrolig lei oss for at livet ble så vanskelig for henne.

For meg er det ingen feig handling. Jeg føler inget sinne e.l. Selvmord er ofte slutten på et turbulent liv og resultat av at det er for vondt å leve.

Så enig, så enig.

Grunnen til at det ikke snakkes om, er at familie og venner er i stor sorg. Men i vårt tilfelle, legger vi ikke skjul på noe.

Innlegget er endret iht. Kvinneguidens regler. Skya (mod)

Endret 29. august 2008 av Skya

[covergrl]

Når noen tar selvmord så kan man ikke snakke om det i det hele tatt virker det som. Jeg synes selvmord er en feig handling innerst inne - men skjønner jo at for vedkommende som tar det at det er siste utvei og at det er sykdom som ligger bak.

Nå skal Svein Ballo skrive bok om sin datter som nylig tok selvmord. Det som utløste det hele var en seanse med scientologi-kirken men vil tro det er en lengre historie bak.

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=534522

Er familie/etterlatte flaue over at vedkommende ar selvmord ?? Siden de ofte ikke vil at man skal omtale det ? Personen er død og det er jo tragisk/leit uansett.

Det samme finner man når det gjelder alkoholisme. Det skal man helst fortie. Jeg har en søster og et søskenbarn som er alkoholkere men jeg tror ikke en gang min mor og tante snakker om dette sammen. Alkoholisme er også en sykdom.

jeg tror ikke det er snakk om å være flaue eller noe slikt.. det har nok mer med følelsen av å ha feilet, at de ikke har sett at noe var galt før det er for seint.. man blir etterlatt med en stor sorg, mange spørsmål og en følelse av at man skulle gjort mer.. for andre er det vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til de etterlatte.. derfor er det "tabulagt". men jeg er enig, de burde snakke om det, men på en annen side er dette noe veldig privat, og man føler gjerne at folk vil dømme når man forteller at feks datteren tok sitt eget liv..

det samme er det nok når det gjelder alkoholisme.. dette er psykiske sykdommer, og det er mer ubehaglig for noen enn for andre.. hva med schizofreni? anorexi? narkoman? homofili..? selv om ingenting av dette er noe å skjemmes over så er det de som gjør det.. er vel ingen logiske svar på det, annet enn at noen dømmer, andre ikke.. men uansett hvor få som dømmer så klarer det fåtallet å ødelegge veldig mye..