Hvorfor er selvmord så tabubelagt?

[punkyB]

Når noen tar selvmord så kan man ikke snakke om det i det hele tatt virker det som. Jeg synes selvmord er en feig handling innerst inne - men skjønner jo at for vedkommende som tar det at det er siste utvei og at det er sykdom som ligger bak.

Nå skal Svein Ballo skrive bok om sin datter som nylig tok selvmord. Det som utløste det hele var en seanse med scientologi-kirken men vil tro det er en lengre historie bak.

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=534522

Er familie/etterlatte flaue over at vedkommende ar selvmord ?? Siden de ofte ikke vil at man skal omtale det ? Personen er død og det er jo tragisk/leit uansett.

Det samme finner man når det gjelder alkoholisme. Det skal man helst fortie. Jeg har en søster og et søskenbarn som er alkoholkere men jeg tror ikke en gang min mor og tante snakker om dette sammen. Alkoholisme er også en sykdom.

[villen]

1 - det er vanskelig å snakke om at noen av dine nærmeste har tatt livet av seg fordi enkelte da dømmer den avdøde som 'feig'.

2 - det er vanskelig å snakke om fordi man føler skyld.

3 - det er problematisk å snakke om fordi man er redd for å utløse flere selvmord - det er ikke uvanlig at personer med suicidale tendenser føler seg 'inspirert'.

Sånn rent språklig er det ingen som 'tar selvmord'. De TAR livet av seg/sitt eget liv, eller de BEGÅR selvmord.

[Gjest Bellatrix]

Jeg tror ikke det har så mye med å være flau eller ikke å gjøre. Det kan være mang eog kompliserte grunner til at noen velger å avslutte livet sitt. Kanskje det til og med er grunner som den som begikk selvmord ikke vil at omverdenen skal vite om? Når folk dør i en bilulykke er det forferdelig trist for de etterlatte, men folk rundt "aksepterer" det og livet går videre. Når noen begår selvmord kommer det ofte spekulasjoner om hvordan og hvorfor. Jeg tror at når folk lar være å snakke om selvmord er det litt fordi de ikke vil ha så masse spekulasjoner (dess flere som vet, dess mer spekulering og rykter). Det at du kaller det feigt gjør vel også at folk lar være å snakke om det. Når man har mistet en sønn, en kone eller en venn så sitter man igjen med en stor sorg og jeg tror det siste man vil høre i en sånn situasjon er at han eller hun som døde var feig. Jeg tror rett og slett ikke folk snakker så mye etterselvmord for å beskytte seg selv og for å vise den avdøde respekt.

[Gjest Gjest]

Min søster tok selvmord. I vår familie snakker vi helt åpent om det.

Flaue? Ikke i det hele tatt. Men vi er utrolig lei oss for at livet ble så vanskelig for henne.

For meg er det ingen feig handling. Jeg føler inget sinne e.l. Selvmord er ofte slutten på et turbulent liv og resultat av at det er for vondt å leve.

[Gjest Bellatrix]

1 - det er vanskelig å snakke om at noen av dine nærmeste har tatt livet av seg fordi enkelte da dømmer den avdøde som 'feig'.

2 - det er vanskelig å snakke om fordi man føler skyld.

3 - det er problematisk å snakke om fordi man er redd for å utløse flere selvmord - det er ikke uvanlig at personer med suicidale tendenser føler seg 'inspirert'.

Sånn rent språklig er det ingen som 'tar selvmord'. De TAR livet av seg/sitt eget liv, eller de BEGÅR selvmord.

Dette var bra skrevet. Selvmord er vanskelig å snakke om nettopp fordi det er ekstra vanskelig å være pårørende til selvmord.

Det samme er det med rusmisbruk. Hvor mange ganger tror du ikke en mamma har tenkt at det var hennes skyld at sønnen ble rusmisbruker?

[Gjest Bellatrix]

Min søster tok selvmord. I vår familie snakker vi helt åpent om det.

Flaue? Ikke i det hele tatt. Men vi er utrolig lei oss for at livet ble så vanskelig for henne.

For meg er det ingen feig handling. Jeg føler inget sinne e.l. Selvmord er ofte slutten på et turbulent liv og resultat av at det er for vondt å leve.

Sånn ser jeg også på det. En god venn begikk selvmord og jeg tenker på at han hadde det helt forferdelig, ikke at han var feig.

[punkyB]

Svarer de første svarene samtidig - fines og ikke minst svar som beskriver situasjonen bra.

Det blir jo da en situasjon hvor man egentlig biter seg selv i halen - siden man fortier det så tenker folk sitt. Ofte har man vel ikke eksakte svar heller på hvorfor noen begår selvmord.

Men mon tro om ikke det kunne vært en trøst for de etterlatte å kunne diskutere dette på lik linje som man diskuterer noen som dør av kreft - der er det også ting som kunne vært oppdaget før/gjort annerledes . Ikke minst av alt så vil jeg tro det vil være greit å kunne snakke om avdøde , minnes den tiden de hadde sammen.

[punkyB]

Dette var bra skrevet. Selvmord er vanskelig å snakke om nettopp fordi det er ekstra vanskelig å være pårørende til selvmord.

Det samme er det med rusmisbruk. Hvor mange ganger tror du ikke en mamma har tenkt at det var hennes skyld at sønnen ble rusmisbruker?

Det er jo da det er viktig for de rundt å snakke med vedkommende for å forklare at det neppe er vedkommendes skyld.

[Gjest Bellatrix]

Det blir jo da en situasjon hvor man egentlig biter seg selv i halen - siden man fortier det så tenker folk sitt. Ofte har man vel ikke eksakte svar heller på hvorfor noen begår selvmord.

Men mon tro om ikke det kunne vært en trøst for de etterlatte å kunne diskutere dette på lik linje som man diskuterer noen som dør av kreft - der er det også ting som kunne vært oppdaget før/gjort annerledes . Ikke minst av alt så vil jeg tro det vil være greit å kunne snakke om avdøde , minnes den tiden de hadde sammen.

Jeg tror du har rett i begge deler. Hysj-hysj skaper i seg selv prat, men man kan aldri helgardere seg om ryktesnakk. Samtidig tror jeg man i hvert fall føler man har litt kontroll på hvem som vet og hvem som ikke vet om man ikke forteller det til alle og enhver.

Jeg tror også det er viktig å snakke om avdøde, men da med de nærmeste. Da vennen min begikk selvmord var det andre venner av han og familien hans jeg hadde behov for å prate med, ikke hvem som helst.

[punkyB]

Sånn ser jeg også på det. En god venn begikk selvmord og jeg tenker på at han hadde det helt forferdelig, ikke at han var feig.

Jeg sliter litt med å helt akseptere at det er greit allikevel. Det burde være mulig å få hjelp (som fungerer) før det blir så ille. Man selv 'slipper unna' men for de etterlatte er det helt forferdelig å sitte igjen.

Vet ikke om noen vegrer seg for å ta opp med noen som er i faresonen fordi det er tabubelagt også ? Vet ikke om man da kunne ha avverget noen selvmord.

[Gjest Bellatrix]

Det er jo da det er viktig for de rundt å snakke med vedkommende for å forklare at det neppe er vedkommendes skyld.

Joda, jeg er enig der. Samtidig tror jeg det kan være veldig vanskelig. Og det vil alltid være noen som tenker sitt uansett hvor mye informasjon de får. Jeg er ikke tilhenger av at man skal dysse ting ned, men jeg tror ikke det å være åpen er like lett for alle sepseilt med tanke på alle fordommene folk har.

[punkyB]

Jeg tror også det er viktig å snakke om avdøde, men da med de nærmeste. Da vennen min begikk selvmord var det andre venner av han og familien hans jeg hadde behov for å prate med, ikke hvem som helst.

Det håper jeg skjer at men hvertfall kan snakke om dette i den nærmeste kretsen.

Det er jo to helt forskjellige situasjoner - enten de nærmeste rundt etterlatte OG offentlig debatt. I det siste så kan man vanskelig kontrollere hva som blir sagt og hva som er sant eller ikke. Men ofte så kan man jo ikke skrive offentlig en gang at en person har begått selvmord.

[Gjest Bellatrix]

Jeg sliter litt med å helt akseptere at det er greit allikevel. Det burde være mulig å få hjelp (som fungerer) før det blir så ille. Man selv 'slipper unna' men for de etterlatte er det helt forferdelig å sitte igjen.

Vet ikke om noen vegrer seg for å ta opp med noen som er i faresonen fordi det er tabubelagt også ? Vet ikke om man da kunne ha avverget noen selvmord.

Selvmord kan nok avverges, men det er nok ikke så enkelt som det høres ut. Særlig når psykiatrien stadig bygges ned istedenfor opp. Jeg kjenner til flere tilfeller av folk som har prøvd å begå selvmord, hvor de i det ene tilfellet ikke engang ble sendt til psykiatrisk sykehus. i andre tilfeller hører jeg om folk som blir innlagt for en dag eller to, blir skrevet ut med en klapp på skuldra og ingen oppfølging.

[punkyB]

Min søster tok selvmord. I vår familie snakker vi helt åpent om det.

Flaue? Ikke i det hele tatt. Men vi er utrolig lei oss for at livet ble så vanskelig for henne.

For meg er det ingen feig handling. Jeg føler inget sinne e.l. Selvmord er ofte slutten på et turbulent liv og resultat av at det er for vondt å leve.

Leit å høre om søsteren din.

Virker jo som om dere da tross alt taklet det som skjedde bra og fant trøst i hverandre.

[Gjest Bellatrix]

Det håper jeg skjer at men hvertfall kan snakke om dette i den nærmeste kretsen.

Det er jo to helt forskjellige situasjoner - enten de nærmeste rundt etterlatte OG offentlig debatt. I det siste så kan man vanskelig kontrollere hva som blir sagt og hva som er sant eller ikke. Men ofte så kan man jo ikke skrive offentlig en gang at en person har begått selvmord.

Før var det ikke lov å nevne selvmord i media, men nå skal det omtales med forsiktighet. Dette har med respekt for den avdøde, respekt for de pårørende (som bør få velge selv hva de forteller og ikke), og med at selvmord er "smittsomt". Det sees ofte på selvmordstatistikkene når det er mye skriverier om selvmord i media. Folk som står på kantan av livet og døden blir rett og slett inspirert av å lese at andre har begått selvmord.

[Gjest Gjest]

Jeg sliter litt med å helt akseptere at det er greit allikevel. Det burde være mulig å få hjelp (som fungerer) før det blir så ille. Man selv 'slipper unna' men for de etterlatte er det helt forferdelig å sitte igjen.

Vet ikke om noen vegrer seg for å ta opp med noen som er i faresonen fordi det er tabubelagt også ? Vet ikke om man da kunne ha avverget noen selvmord.

At det -burde- være mulig å få hjelp som fungerer betyr ikke at det -er- mulig. Om folk har alvorlige depresjoner så er nettopp en del av problemet at de ikke ser mulighetene for å få hjelp. Alt er kølsvart, og man er overbevist om innerst inne om at det aldri kommer til å bli bra igjen, noensinne. Og selv om man prøver å oppsøke hjelp, så er det ikke sikkert at man får det, eller at denne hjelpen fungerer. Og om man har mannet seg opp til å søke hjelp (noe som er et enormt vanskelig om man er langt langt nede), og denne hjelpen ikke hjelper, så er det et veldig hardt slag, og man blir enda mer deperimert og blir enda mer overbevist om at det aldri kommer til å ordne seg.

Hvordan vet du om noen er i faresonen da? De fleste selvmord kommer fra lyn som klar himmel. Og det er nettopp derfor mange klandrer seg selv. "Jeg skulle sett at noe var galt" er en frase som går igjen og igjen blant etterlatte. "Jeg skulle sett det. Hadde jeg sett det kunne jeg stoppet det". Problemet er at man -ikke- ser det.

Jeg slet veldig med depresjoner og selvmordstanker for noen år siden. Det er det ingen som vet. Utad var jeg veldig vellykket, og så fryktelig lykkelig ut. Men når jeg var alene var jeg nødt til å skade meg selv for å få den fysiske smerten til å overdøve den psykiske så jeg klarte å krysse broen i stedet for å hoppe fra den. Ingen så dette, ikke foreldrene mine som er uendelig glad i meg, ikke vennene mine, ikke kollegaene, absolutt ingen.

[Gjest Gjest]

Det håper jeg skjer at men hvertfall kan snakke om dette i den nærmeste kretsen.

Det er jo to helt forskjellige situasjoner - enten de nærmeste rundt etterlatte OG offentlig debatt. I det siste så kan man vanskelig kontrollere hva som blir sagt og hva som er sant eller ikke. Men ofte så kan man jo ikke skrive offentlig en gang at en person har begått selvmord.

At man ikke nevner det i media er jo nettopp for å skåne de etterlatte, som ofte sitter med en enorm skyldfølelse. Om noen tar selvmord, så vil det medføre spekulasjoner om hvorfor, noe som er en stor belastning for de etterlatte. Det er ikke lett å gå rundt og føle at alle i nabolaget går rundt og tisker og hvisker om "Lurer på hvorfor, kan han ha blit tmishandlet hjemme mon tro?" og slikt. At venner og bekjente som kjenner vedkommende lurer på dette er en ting, men når folk som bare kjenner personen veldig overfladisk spekulerer er det mye lettere for at de faktisk legger skyld på foreldre og andre nære, som "burde oppdaget det".

[Humleblomst]

En teori er at friske mennekser ser på det å ta selvmord som et valg. Og det å "velge vekk" livet er en veldig egoistisk handling, sett i forhold til hvor mange mennesker det preger. Dermed vil det gjennomsnitlige mennesket som ikke har satt seg inn i problemstillingen eller følt den på kroppen, gjerne automatisk dømme mennesket som tok selvmord. Og da forstår jeg godt at det er bedre å unngå temaet, enn å føle at en man er glad i sitt etterminne blir "skitnet til".

Problemet er vel at de som er så langt nede at de faktisk tar selvmord har dette som eneste utvei. Det er dessverre ikke noe alternativ for dem å fortsette livet slik som det har blitt, og de ser ikke noen måter de kan gjøre livet levelig på heller. Og dette er jo mye på gunn av sykdom og endringer i følelsene på grunn av f.eks. manglende serotonin i hjernen.

Så det tabubelagte temaet handler isåfall da om en allmenn misforståelse, og manglende informasjon for å få rettet opp i det allmenne synet på selvmord.

[punkyB]

At man ikke nevner det i media er jo nettopp for å skåne de etterlatte, som ofte sitter med en enorm skyldfølelse. Om noen tar selvmord, så vil det medføre spekulasjoner om hvorfor, noe som er en stor belastning for de etterlatte. Det er ikke lett å gå rundt og føle at alle i nabolaget går rundt og tisker og hvisker om "Lurer på hvorfor, kan han ha blit tmishandlet hjemme mon tro?" og slikt. At venner og bekjente som kjenner vedkommende lurer på dette er en ting, men når folk som bare kjenner personen veldig overfladisk spekulerer er det mye lettere for at de faktisk legger skyld på foreldre og andre nære, som "burde oppdaget det".

Jeg både skjønner og ikke skjønner dette. For det er jo akkurat dette som bygger opp om at selvmord er fy-fy. Istedenfor at man åpent kan snakke om det at vedkommende hadde en (psykisk) sykdom og valgte å ta sitt eget liv.

[punkyB]

At det -burde- være mulig å få hjelp som fungerer betyr ikke at det -er- mulig. Om folk har alvorlige depresjoner så er nettopp en del av problemet at de ikke ser mulighetene for å få hjelp. Alt er kølsvart, og man er overbevist om innerst inne om at det aldri kommer til å bli bra igjen, noensinne. Og selv om man prøver å oppsøke hjelp, så er det ikke sikkert at man får det, eller at denne hjelpen fungerer. Og om man har mannet seg opp til å søke hjelp (noe som er et enormt vanskelig om man er langt langt nede), og denne hjelpen ikke hjelper, så er det et veldig hardt slag, og man blir enda mer deperimert og blir enda mer overbevist om at det aldri kommer til å ordne seg.

Hvordan vet du om noen er i faresonen da? De fleste selvmord kommer fra lyn som klar himmel. Og det er nettopp derfor mange klandrer seg selv. "Jeg skulle sett at noe var galt" er en frase som går igjen og igjen blant etterlatte. "Jeg skulle sett det. Hadde jeg sett det kunne jeg stoppet det". Problemet er at man -ikke- ser det.

Jeg slet veldig med depresjoner og selvmordstanker for noen år siden. Det er det ingen som vet. Utad var jeg veldig vellykket, og så fryktelig lykkelig ut. Men når jeg var alene var jeg nødt til å skade meg selv for å få den fysiske smerten til å overdøve den psykiske så jeg klarte å krysse broen i stedet for å hoppe fra den. Ingen så dette, ikke foreldrene mine som er uendelig glad i meg, ikke vennene mine, ikke kollegaene, absolutt ingen.

Er selvsagt ikke alltid man ser at noen er i faresonen - men noen ganger så kan man vel se/ane det. Noen uttaler jo også åpent at de ønsker å ta sitt eget liv.

Jeg vil tro det er noen selvmord som er avverget fordi vedkommende da har blitt passet på. Så har behandling forh. fått vedkommende til å endre mening om å ønske å begå selvmord.

Virker som om alt er bra med deg nå?? Såfall er jo det veldig bra. Jeg tror ofte det kan være verre å være 'typisk vellykket' og så slite med 'et eller annet'. Ingen forventer at du da skal ha noe som helst problemer.