Hvorfor er selvmord så tabubelagt?

[punkyB]

Så det tabubelagte temaet handler isåfall da om en allmenn misforståelse, og manglende informasjon for å få rettet opp i det allmenne synet på selvmord.

Hvordan kan man da endre på dette ? Jeg mener litt mer åpenhet kanskje kunne ha hjulpet.

[Vera Vinge]

Jeg sliter litt med å helt akseptere at det er greit allikevel. Det burde være mulig å få hjelp (som fungerer) før det blir så ille. Man selv 'slipper unna' men for de etterlatte er det helt forferdelig å sitte igjen.

Jeg klarer ikke å se på det som at den som begår selvmord velger en enkel løsning. De som til slutt tar livet sitt, vurderer det gjerne mye fram og tilbake, og jeg vil ikke tro at det er en enkel beslutning for de fleste (og så har du f.eks. noen ungdommer som gjør det mer impulsivt, kanskje under ruspåvirkning). Jeg tror en som er i faresonen for å ta livet sitt, trenger forståelse, og ikke fordømmelse for at vedkommende har selvmordstanker. Jeg tror man da kan dytte personen mer mot retning av selvmord ("Jeg er en egoist også - enda en grunn til å ikke leve mer.")

Vet ikke om noen vegrer seg for å ta opp med noen som er i faresonen fordi det er tabubelagt også ? Vet ikke om man da kunne ha avverget noen selvmord.

Jeg tror noen vegrer seg, fordi det er et vanskelig tema å snakke om. Fagfolk sier imidlertid at det er bra å spørre og vise at man bryr seg. Selv om det er en betydelig smittefare ved selvmord, mener man at man ikke setter nye idéer i hodet på noen ved å spørre om de har tenkt å ta livet sitt. For mange er det vanskelig å gå med selvmordstanker alene, og en del vil bli lettet over at a) noen ser at de har det vanskelig og b) de kan fortelle om det vanskelige til noen, noe som gjør det lettere å håndtere. Hvis personen ikke har tenkt på å ta livet sitt, mener bl.a. Vivat at det er mest sannsynlig at personen vil si "Nei, selvfølgelig ikke, det vil jeg aldri finne på" framfor at man setter griller i hodet på vedkommende.

Men jeg stiller meg fortsatt kritisk til en del av det som skrives om selvmord i avisene. Jeg syns det er sprøtt at denne saken om Ballos datter fikk stå som den gjorde, og jeg leste nylig en notis om en modell som tok livet sitt. Én ting er artikler om etterlatte som forteller om hvor tøft det har vært for dem og den som tok livet sitt. Noe annet er når det nærmest framstår som sladderaktig. Jeg syns det er meget uheldig.

[Gjest Gjest]

Jeg både skjønner og ikke skjønner dette. For det er jo akkurat dette som bygger opp om at selvmord er fy-fy. Istedenfor at man åpent kan snakke om det at vedkommende hadde en (psykisk) sykdom og valgte å ta sitt eget liv.

De etterlatte er i sorg og sjokk, og sliter i tillegg med skyldfølelse og skam over at de ikke oppdaget det eller klarte stoppe det. Kan du da forvente at de skal klare å overvinne skamfølelsen og være åpen om det bare for å være gode forbilder?? Når man er helt knekket av skyldfølelse, og føler at "jeg burde sett dette komme, jeg burde klart å forhindre det", da er vel det siste man vil at gudoghvermann går rundt og sier som du sa i et innlegg over, nemlig at man bør klare å oppdage det. Det er jo nettopp denslags holdninger du selv uttrykker som gjør at det er så vondt og vanskelig. At andre mener det er så lett å se på noen om de er i ferd med å ta selvmord. Det blir jo en indirekte beskyldning om at her må jammen de etterlatte ha vært sløve og fraværende som ikke har sett det.

[Humleblomst]

Hvordan kan man da endre på dette ? Jeg mener litt mer åpenhet kanskje kunne ha hjulpet.

De kampanjene som handler om selvmord i dag, går jo bare ut på at "det finnes alltid en løsning", og det hjelper gjerne for noen (jeg ville tro de som ikke allerede føler at selvmord er den eneste ene løsningen). Men når det først er gått så langt som til gjennomført selvmord, finnes det bare noen støttegrupper, og ikke informasjon til almennheten. Ihvertfall ikke som jeg har fått med meg. Så det er godt mulig at en tv-kampanje med informasjon om hvordan depresjon fungerer og hva som fører til selvmord kan hjelpe på dette. Samtidig får man jo igjen dette problemet med at man "inspirerer" de som er langt nede til å synke enda lenger ned. For en slik kampanje vil vel fortelle en allerede depresiv person at h*n kan bare slutte å kjempe, det føles håpløst uansett. Det er vanskelig det der...

[punkyB]

Før var det ikke lov å nevne selvmord i media, men nå skal det omtales med forsiktighet. Dette har med respekt for den avdøde, respekt for de pårørende (som bør få velge selv hva de forteller og ikke), og med at selvmord er "smittsomt". Det sees ofte på selvmordstatistikkene når det er mye skriverier om selvmord i media. Folk som står på kantan av livet og døden blir rett og slett inspirert av å lese at andre har begått selvmord.

Det har vel vært flere 'selvmordsepidemier' - senest en by i england hvor flere ungdommer tok sitt eget liv. Men vet ikke om det kunne vært unnverget - eler om det ble trigget av skriverrier men hvertfall så 'smittet' de hverandre.

[punkyB]

Men jeg stiller meg fortsatt kritisk til en del av det som skrives om selvmord i avisene. Jeg syns det er sprøtt at denne saken om Ballos datter fikk stå som den gjorde, og jeg leste nylig en notis om en modell som tok livet sitt. Én ting er artikler om etterlatte som forteller om hvor tøft det har vært for dem og den som tok livet sitt. Noe annet er når det nærmest framstår som sladderaktig. Jeg syns det er meget uheldig.

Når det gjelder Ballos datter så ble vel det koblet sterkt sammen med intervjuet hun hadde med scientologi-kirken. Selvsagt kan man ikke vite om det var årsaken - men jeg synes jo det er greit at det kommer fram slik at man kan være obs. på tilsvarende opplegg. Det hørtes ikke ut til å være noe en psykisk ustabil person burde være med på.

[Gjest Gjest]

Er selvsagt ikke alltid man ser at noen er i faresonen - men noen ganger så kan man vel se/ane det. Noen uttaler jo også åpent at de ønsker å ta sitt eget liv.

Jeg vil tro det er noen selvmord som er avverget fordi vedkommende da har blitt passet på. Så har behandling forh. fått vedkommende til å endre mening om å ønske å begå selvmord.

Virker som om alt er bra med deg nå?? Såfall er jo det veldig bra. Jeg tror ofte det kan være verre å være 'typisk vellykket' og så slite med 'et eller annet'. Ingen forventer at du da skal ha noe som helst problemer.

Om man ser at en person er på kanten av stupet, eller vedkommende truer med å ta livet av seg, så kan man i verste tilfelle prøve å få vedkommende tvangsinnlagt. Men problemet er jo at så ofte så ser man det ikke komme! Det er nettopp den tankegangen du viser her som gjør at etterlatte føler seg beskyldt av samfunnet. Det er ikke alle som snakker om problemene sine. Det er ikke alle som viser utad at de har problemer. Det er dem som bare går rundt og smiler og ser blid ut og en dag kommer man hjem og finner at de har hengt seg i trappen. Helt ut av det blå.

Uansett hvor mye man står frem i media med det, så kommer det aldri til å få folk som aldri har opplevd depresjoner eller selvmord på nært hold til å forstå at det faktisk kan komme helt ut av det blå. Det vil alltid være noen som mener som deg, at det er da så lett å se. Det er det ikke! Minst 1 av 10 ungdommer har selvmordstanker. Jeg vet bare om én av vennene mine som har slitt med det, og da var det tydelig i form av selvskading og sammenbrudd. I følge statistikken kjenner jeg dog ørten andre som sliter med selvmordstanker, men jeg aner ikke hvem det er. Om noen andre enn han ene vennen min en dag tar selvmord kommer det til å komme som et sjokk på meg.

[Gjest Bellatrix]

Når det gjelder Ballos datter så ble vel det koblet sterkt sammen med intervjuet hun hadde med scientologi-kirken. Selvsagt kan man ikke vite om det var årsaken - men jeg synes jo det er greit at det kommer fram slik at man kan være obs. på tilsvarende opplegg. Det hørtes ikke ut til å være noe en psykisk ustabil person burde være med på.

Det er jeg enig i. Helt greit at folk blir advart mot sånne tester.

[punkyB]

De etterlatte er i sorg og sjokk, og sliter i tillegg med skyldfølelse og skam over at de ikke oppdaget det eller klarte stoppe det. Kan du da forvente at de skal klare å overvinne skamfølelsen og være åpen om det bare for å være gode forbilder?? Når man er helt knekket av skyldfølelse, og føler at "jeg burde sett dette komme, jeg burde klart å forhindre det", da er vel det siste man vil at gudoghvermann går rundt og sier som du sa i et innlegg over, nemlig at man bør klare å oppdage det. Det er jo nettopp denslags holdninger du selv uttrykker som gjør at det er så vondt og vanskelig. At andre mener det er så lett å se på noen om de er i ferd med å ta selvmord. Det blir jo en indirekte beskyldning om at her må jammen de etterlatte ha vært sløve og fraværende som ikke har sett det.

Alle vil nok ikke kunne klare dette - og det er noe jeg forstår og aksepterer. Men jeg synes da at det er bra at feks. Ballo skriver en bok for kanskje å få fram litt mer fortåelse blant folk. Så etterhvert så vil kanskje alle føle at et dødsfall pga. selvmord er noe man kan diskutere på li linje med alle andre dødsfall.

[Gjest Gjest]

Det er ikke vanlig å legge inn alle som er suicidale. Legen eller psykologen kan evt lage en avtale med pasienten at pasienten skal ringe dem først før han tar selvmord. Tvangsinnleggelser skjer svært sjelden. Frivillige innleggelser skjer heller ikke så ofte.

Det er vanskelig å få psykiatrisk behandling. Ventelistene er lange og mange får avslag på behandling.

Folk som blir pumpet på sykehuset etter intox blir ikke automatisk overført til psykiatrisk avd. Når de våkner opp kan man ikke holde dem tilbake. Ingen har tid til å passe på dem så de kan bare gå ut fra sykehuset når som helst for å ta en ny overdose.

Mange som tar selvmord tror faktisk det er til det beste for sine nærmeste. De føler seg bare som en byrde.

Også er det en myte at det kommer som lyn fra klar himmel. Ofte har noen forstått at personen sliter, men de har ikke forstått hvor ille det har vært. Og de fleste som vurderer selvmord utfører det ikke. Det er en lang vei fra å tenke det og planlegge det til å faktisk gjøre det. Men det er vanskelig å på forhånd vite hvem som faktisk kommer til å gjøre det. Noen selvmord er godt planlagt. Andre er et resultat av en impulshandling. Det er også mange selvmordsforsøk som ikke resulterer i selvmord.

Jeg synes det er ganske stor åpenhet om selvmord nå. Det synes jeg er positivt. Det er en dødsårsak på lik linje med andre dødsårsaker synes jeg. Men den forebyggende behandlingen er kritikkverdig. De pårørende burde også fått bedre hjelp, veiledning og burde ikke fått så mye ansvar for en person som er suicidal.

[punkyB]

Om man ser at en person er på kanten av stupet, eller vedkommende truer med å ta livet av seg, så kan man i verste tilfelle prøve å få vedkommende tvangsinnlagt. Men problemet er jo at så ofte så ser man det ikke komme! Det er nettopp den tankegangen du viser her som gjør at etterlatte føler seg beskyldt av samfunnet. Det er ikke alle som snakker om problemene sine. Det er ikke alle som viser utad at de har problemer. Det er dem som bare går rundt og smiler og ser blid ut og en dag kommer man hjem og finner at de har hengt seg i trappen. Helt ut av det blå.

Uansett hvor mye man står frem i media med det, så kommer det aldri til å få folk som aldri har opplevd depresjoner eller selvmord på nært hold til å forstå at det faktisk kan komme helt ut av det blå. Det vil alltid være noen som mener som deg, at det er da så lett å se. Det er det ikke! Minst 1 av 10 ungdommer har selvmordstanker. Jeg vet bare om én av vennene mine som har slitt med det, og da var det tydelig i form av selvskading og sammenbrudd. I følge statistikken kjenner jeg dog ørten andre som sliter med selvmordstanker, men jeg aner ikke hvem det er. Om noen andre enn han ene vennen min en dag tar selvmord kommer det til å komme som et sjokk på meg.

Poenget er jo da om de som tenker på selvmord faktisk ønsker hjelp - om de ber om det og om de får den hjelpen de trenger. Kan det være at de ber om hjelp og ikke får den ?

Hvis de ikke ber om hjelp hva er det som gjør at de ikke gjør det ? Kan det være fordi selvmord er litt tabubelagt feks.?

Nå skal jeg ikke bagatellisere det hele - men jeg vil vel tro at mange som kan ha tenkt på å ta selvmord aldri kunne tenke seg å faktisk gjøre det. Det er bare noe man tenker når alt føles om verst.

Så da kan det vel være noen som allikevel gjennomfører det nesten rent på impuls. De fleste vil forh. tenke seg om at livet allikevel er verdt å fortsatt leve. Det er vel da når man i lengre tid har hatt disse tankene at noen ikke finner noen vei utenom.

[punkyB]

Jeg synes det er ganske stor åpenhet om selvmord nå. Det synes jeg er positivt. Det er en dødsårsak på lik linje med andre dødsårsaker synes jeg. Men den forebyggende behandlingen er kritikkverdig. De pårørende burde også fått bedre hjelp, veiledning og burde ikke fått så mye ansvar for en person som er suicidal.

Jeg skal ikke ta fra det offentlige ansvar - men det kan vel være vanskelig å avgjøre om en person faktisk vil ta livet sitt. Med dagens ressurssituasjon så må vel sykehus være restriktive med hvem de legger inn. I tillegg til at det ikke er bare bare å tvangsinnlegge noen hvis de ikke ønsker hjelp selv.

Sykehussektoren generelt burde fått mye mer ressurser slik at behandlingstilbudet blir bedre.

[Gjest Gjest]

Poenget er jo da om de som tenker på selvmord faktisk ønsker hjelp - om de ber om det og om de får den hjelpen de trenger. Kan det være at de ber om hjelp og ikke får den ?

Hvis de ikke ber om hjelp hva er det som gjør at de ikke gjør det ? Kan det være fordi selvmord er litt tabubelagt feks.?

Nå skal jeg ikke bagatellisere det hele - men jeg vil vel tro at mange som kan ha tenkt på å ta selvmord aldri kunne tenke seg å faktisk gjøre det. Det er bare noe man tenker når alt føles om verst.

Så da kan det vel være noen som allikevel gjennomfører det nesten rent på impuls. De fleste vil forh. tenke seg om at livet allikevel er verdt å fortsatt leve. Det er vel da når man i lengre tid har hatt disse tankene at noen ikke finner noen vei utenom.

Det er som sagt veldig vanskelig å få skikkelig hjelp.

Mange tror ikke at det finnes hjelp, derfor lar de også være å spørre om hjelp. Og mange kvier seg nok også til å spørre om hjelp nettopp fordi de møter fordommer som at det er feigt... De er redd for å ikke bli tatt på alvor, og for at problemene deres vil bli bagatelliserte. Hvor vanlig er det ikke å bare blåse vekk andres problemer? Å si "pfff, det er bare noe du inbiller deg" f.eks.? Det har jeg fått slengt i trynet selv. Jeg har blitt ledd av når jeg har prøvd å be om hjelp. Det gjorde ikke tingene bedre.

Det er mange som sliter med depresjoner som føler at de er en byrde for samfunnet, og at verden vil være et bedre sted uten dem. At de gjør alle en tjeneste ved å ta livet av seg.

[Gjest Wolfmoon]

Det er mange som sliter med depresjoner som føler at de er en byrde for samfunnet, og at verden vil være et bedre sted uten dem. At de gjør alle en tjeneste ved å ta livet av seg.

Dette var iallefall mine tanker, både før og etter selvmordsforsøk. Det handler ikke om å være egoistisk eller om å ta "den lette løsningen", men om at man føler seg som en byrde som bør fjernes fra familie, venner og samfunnet forøvrig. Slik var det iallefall for meg.

Etterpå opplevde jeg faktisk ganske stor åpenhet rundt temaet selvmord, både lærere, familie og venner ønsket å snakke om det og å forstå hvorfor jeg tenkte som jeg tenkte. Men at samfunnet forøvrig skulle ha kjennskap til dette er jeg overhodet ikke enig i, enten selvmordsforsøket var "velykket" eller ikke.

Ingen i min omgangskrets hadde noen anelse om hva jeg gikk igjennom, ikke foreldre, ikke lærere og ikke venner. Jeg kan ikke si jeg klandrer dem for det, fordi jeg skjulte det så godt jeg bare kunne. Jeg var jo alt en byrde for dem alle, og ville ikke ødelegge mer enn det jeg alt gjorde ved å være til.

Min erfaring tilsier også at det er de som ikke snakker om selvmord som oftest er seriøse og prøver å ta livet av seg. De som ofte snakker høyt/truer med å ta livet av seg, er som regel de som ikke kommer til å gjøre det. Men det er klart, ingen regel uten unntak, og selvmord må tas på alvor uansett.

[Alice Ayres]

1 - det er vanskelig å snakke om at noen av dine nærmeste har tatt livet av seg fordi enkelte da dømmer den avdøde som 'feig'.

2 - det er vanskelig å snakke om fordi man føler skyld.

3 - det er problematisk å snakke om fordi man er redd for å utløse flere selvmord - det er ikke uvanlig at personer med suicidale tendenser føler seg 'inspirert'.

Sånn rent språklig er det ingen som 'tar selvmord'. De TAR livet av seg/sitt eget liv, eller de BEGÅR selvmord.

Kunne ikke sagt det bedre selv.

[punkyB]

Dette var iallefall mine tanker, både før og etter selvmordsforsøk. Det handler ikke om å være egoistisk eller om å ta "den lette løsningen", men om at man føler seg som en byrde som bør fjernes fra familie, venner og samfunnet forøvrig. Slik var det iallefall for meg.

Etterpå opplevde jeg faktisk ganske stor åpenhet rundt temaet selvmord, både lærere, familie og venner ønsket å snakke om det og å forstå hvorfor jeg tenkte som jeg tenkte. Men at samfunnet forøvrig skulle ha kjennskap til dette er jeg overhodet ikke enig i, enten selvmordsforsøket var "velykket" eller ikke.

Ingen i min omgangskrets hadde noen anelse om hva jeg gikk igjennom, ikke foreldre, ikke lærere og ikke venner. Jeg kan ikke si jeg klandrer dem for det, fordi jeg skjulte det så godt jeg bare kunne. Jeg var jo alt en byrde for dem alle, og ville ikke ødelegge mer enn det jeg alt gjorde ved å være til.

Min erfaring tilsier også at det er de som ikke snakker om selvmord som oftest er seriøse og prøver å ta livet av seg. De som ofte snakker høyt/truer med å ta livet av seg, er som regel de som ikke kommer til å gjøre det. Men det er klart, ingen regel uten unntak, og selvmord må tas på alvor uansett.

Er kanskje en generell oppfatning blant de som vurderer/begår selvmord at de er en belastning/mindre verdt o.l.

Bra det deree kunne snakke om det etterpå - det tror jeg de rundt deg hadde godt av også.

For mange er vel det å forsøke å ta sitt eget liv et rop om hjelp - de ønsker faktisk ikke å gjennomfør det.

[Gjest Lykkeliky]

Jeg blir irritert over folk som syntes det er feigt når folk tar sitt eget liv. De fortjener respekt for det valget de tar. Det er tragisk at folk er så nede at de ikke ser en annen utvei, men for mange er det starten på noe annet. Mange har den tro at dette livet bare er en liten del av LIVET. En skole hvor man lærer mye for så å gå over i en annen tilstand. Jeg tror i hvertfall ikke at det er "slutt" når man dør, det er begynnelsen på noe annet. Sier ikke at det ikke er tragisk når unge mennesker tar dette valget, men det krever mye av personen, og når du er så nede at du ikke ser noen utvei kanskje det går opp for deg at det er noe mer etter dette. Jeg tror i allefall at man treffer igjen familien etter døden, og at DETTE livet bare varer en veldig kort stund i forhold til, hva skal jeg si, vår eksistens... Mange lever et langt liv uten å være lykkelige, mens andre velger å gå videre.

Disse tankene har jeg rundt dette temaet, og det er en god trøst.

[Gjest Stjernedryss]

Når det gjelder selvmord kan verken offeret selv, familien, venner eller det offentlige få ansvaret eller skylden. Det vi derimot kan gjøre er at alle bryr seg litt mer om folk rundt oss, både kjente og ukjente. Vi vet kanskje ikke hvem som sliter mest og hvem som står i fare for å begå selvmord, men vi vet jo hvordan vi kan hjelpe andre og hvordan vi kan glede folk. Ser du noen som har det vanskelig kan du si "Jeg ser at du har det vanskelig" Ofte er det bare det å bli sett som mangler, blir man ikke sett, tror man heller ikke det er håp.

[Vera Vinge]

Lykkeligky: Jeg syns du skal passe deg litt for hvordan du omtaler selvmord i et åpent forum. Det er ikke bra å idyllisere slik jeg opplever at du gjør.

[Gjest Gjest]

Lykkeligky: Jeg syns du skal passe deg litt for hvordan du omtaler selvmord i et åpent forum. Det er ikke bra å idyllisere slik jeg opplever at du gjør.

Og der fikk vi svaret, på en måte.

Selvmord er "tabubelagt" fordi vi er redde.

Det er redsler, og fordommer, og mye, mye smerte.

Selvsagt vil vi ikke snakke om den.

Særlig ikke når så mange sitter igjen med følelsen av det eneste vi gjør er å gjøre det verre når vi faktisk snakker om det.

Det er et av de mest sårbare temaene vi har.