I gamle dager...

[Sjefs-snipa]

Tenkte jeg måtte dele dette med forumet- for det fikk meg virkelig til å tenke.

På fredag var vi i en 60-årsdag, og ble snakkende mye med "den forrige generasjon". Diskusjonen kom raskt inn på enkelte felles bekjente som ikke var der. Blant annet det felle "henne-liker-vi-ikke" objektet i min manns gamle nabolag. Ei dame som nå har nådd ca. 65.

Diskusjonen nådde et høydepunkt da en av festdeltakerne skulle beskrive hvilken dårlig kone hun hadde vært for sin mann:

(sitat) -" hennes mann måtte til og med smøre matpakken sin til jobb i alle år" (sitat slutt). Kommentaren ble etterfulgt av øyenbrynsheving, hånlig latter og intens risting på hodet fra samtlige lyttere. Da en av dem forsøkte å slå av en spøk om at hans kone (som også satt der) hadde latt være å smøre hans i en månedes tid i 1980- tente hun på alle plugger: for noe så forkastelig skulle hun da ikke ha på seg (!)

Dette fikk meg til å tenke.... I dag skal menn trille barnevogn, gjøre 50% av husarbeidet, ta ut pappapermisjon og krangle med kona om hvilke fargekoder som skl brukes i oppussingen.. Uff- jeg synes det høres ut som alt var så mye bedre før. Hvor har romantikken blitt av? Hvor har stoltheten over å være kone blitt av? Heldigvis lever jeg selv i et forhold som minner mye mer om deltakerne i 60-årsdagen sine ekteskap- enn de nymoderne. Likevel- dette var en tankevekker over hvor dramatisk "akseptert oppførsel" har endret seg på bare få år. Er all endring til det beste? Skeptisk.....

[Gjest Caya]

Tenk så greit det var før da! Da slapp vi å finne mannen man skulle gifte seg med selv, stemme ved valg osv.

Takk og lov for at ting forandrer seg.

[Gjest Naria]

Hvordan påvirker andres forhold og ekteskap deg Sjefs-snipa? Jeg kunne aldri ha levd i et forhold, hvor jeg måtte fungere som en mamma for partneren min, men at du ønsker det, det plager meg virkelig ikke.

[Gjest Gjest]

Det er bedre nå. Hvor vanlig var det at jenter gikk halvnaken på 60-tallet, eller 80? Det var nok ikke dagligdags, men nå er det det og tusen takk for det.

Verden i dag: Damer skal bli enda mer damete og sexy og menn skal bli mer damete.

Sånn skal det være.

[Gjest Caya]

Den største forskjellen før og nå er vel at vi har større valgfrihet til å leve slik vi vil, og at det plager deg, sjefs-snipa, blir rart for meg. Du kan leve det livet du ønsker, og jeg kan leve mitt.

[Sjefs-snipa]

Tenk så greit det var før da! Da slapp vi å finne mannen man skulle gifte seg med selv, stemme ved valg osv.

Takk og lov for at ting forandrer seg.

Disse menneskene er faktisk ikke SÅ gamle. De valgte både ektefelle fritt, stemte ved valg- og hadde jobb på egenhånd.

Hvordan påvirker andres forhold og ekteskap deg Sjefs-snipa? Jeg kunne aldri ha levd i et forhold, hvor jeg måtte fungere som en mamma for partneren min, men at du ønsker det, det plager meg virkelig ikke.

Det påvirker oss alle. Hvordan samfunnet generelt utvikler seg- er noe vi alle bør tenke på. Jeg reflekterer over mye "ting jeg ikke har noe med"- men visst ingen brydde seg om ting "de ikke har noe med" tror jeg vi ville fått et kaldt samfunnt(!)

Jeg fungerer overhodet ikke som mamma for mannen min- vi har gjensidig respekt for både hverandre og de oppgaver den andre utfører for det fellesskapet et hjem er. For oss handler det om små handlinger som viser kjærlighet i hverdagen.

[Sjefs-snipa]

Hvordan påvirker andres forhold og ekteskap deg Sjefs-snipa? Jeg kunne aldri ha levd i et forhold, hvor jeg måtte fungere som en mamma for partneren min, men at du ønsker det, det plager meg virkelig ikke.

De hadde da frihet for 20-30 år siden også. Jeg snakker ikke om middelalderen. Kvinnene da brukte friheten sin til å ha det slik. Innlegget er ikke et forsøk på å kritisere- men snarere en liten "hverdags-refleksjon". Hvorfor ble det slik at kvinner med bare 20-30 års mellomrom ble SÅ forskjellige? Hvorfor mener 60-årige kvinner at det bare skulle mangle at "matpakkesmøringen" er 100% deres oppgave - mens kvinner på 40 heller ville fryse i helvete enn å smøre en skive til sin elskede?

Hypotese: "vi er så redde for å ikke fremstå som likestilte at det hele blir litt ekstremt- gjerne på bekostning av de små ting"

[Gjest Tigress]

Du spør om kvinner ikkje er stolte over å vere koner lenger? Saka er vel at kvinner i større grad har meir å vere stolte av enn berre det å ha klart å finne seg ein mann. Eg er stolt over kjærasten min, men han definerer ikkje meg, eller omvendt.

[angelou]

Den største forskjellen før og nå er vel at vi har større valgfrihet til å leve slik vi vil, og at det plager deg, sjefs-snipa, blir rart for meg. Du kan leve det livet du ønsker, og jeg kan leve mitt.

Du spør om kvinner ikkje er stolte over å vere koner lenger? Saka er vel at kvinner i større grad har meir å vere stolte av enn berre det å ha klart å finne seg ein mann. Eg er stolt over kjærasten min, men han definerer ikkje meg, eller omvendt.

Sign....

[Sjefs-snipa]

Du spør om kvinner ikkje er stolte over å vere koner lenger? Saka er vel at kvinner i større grad har meir å vere stolte av enn berre det å ha klart å finne seg ein mann. Eg er stolt over kjærasten min, men han definerer ikkje meg, eller omvendt.

Det definerer ikke meg heller - men det betyr ikke at jeg får mindre behov for å bevise min hengivenhet.

[Gjest Lily1]

Jeg er ikke enig i ”Sjefs-Snipas” manns og kvinne-syn, men en ting synes jeg er flott med ”Snipas” innlegg: hun setter alt på hodet, noe som fører til at mange som svarer henne møter seg selv i døra.

For noen få måneder siden fikk jeg ”tyn” her inne fordi jeg sa at jeg lagde frokost og matpakker til familien min.

Nå er situasjonen snudd på hodet, og ”Snipa” kommenterer de som ikke smører matpakker til familien (billedlig talt).

Svarene hun får dreier seg om valgfrihet, og spørsmål om hvorfor hun ikke bare passer sine egne saker og lar andre leve sine liv som de ønsker.

Det er det motsatte av den holdningen jeg møtte, og det jeg lurer på er hvorfor var det den gangen ikke snakk om valgfrihet, å passe sine egne saker, og la andre leve sitt liv som de ønsker?

Hvorfor har ikke jeg samme valgfrihet som dere ønsker å ha for dere selv?

Endret 10. august 2008 av Lily1

[angelou]

Jeg viser jo min hengivenhet til samboeren min jeg også, men ikke nødvendigvis med å stryke skjortene hans og smøre matpakka hans. Og jeg er så glad for at han deltar både i forhold til gutten vår, og fargekoder når vi skal pusse opp. Og hvis han en sjelden gang får med seg matpakke på jobben så blir det satt utrolig stor pris på

Er VELDIG glad for at jeg lever i 2008!

[Sjefs-snipa]

For noen få måneder siden fikk jeg ”tyn” her inne fordi jeg sa at jeg lagde frokost og matpakker til familien min.

Nå er situasjonen snudd på hodet, og ”Snipa” kommenterer de som ikke smører matpakker til familien (billedlig talt).

Svarene hun får dreier seg om valgfrihet, og spørsmål om hvorfor hun ikke bare passer sine egne saker og lar andre leve sine liv som de ønsker.

Det er det motsatte av den holdningen jeg møtte, og det jeg lurer på er hvorfor var det den gangen ikke snakk om valgfrihet, å passe sine egne saker, og la andre leve sitt liv som de ønsker?

Hvorfor har ikke jeg samme valgfrihet som dere ønsker å ha for dere selv?

Veldig interessant observert (!) Jeg skrev en "hypotese" litt lengre oppe på siden: "vi er så opptatte av å være likestilte at vi tar det hele litt for langt".

Jeg er tilhenger av likestilling - men, ikke likestilling for en hver pris. Uansett hvor likestilt samfunnet vårt skal bli- bør vi ikke viske ut de naturlige kjønnsforskjellene. Hva som er naturlige forskjeller- og hva som er samfunnsskapte kan diskuteres opp og i mente. Men- alle må kunne være enig i at det finnes visse grunnleggende forskjeller- som igjen vil gi seg utslag i hvordan vi "ter" oss.

Det virker som om vi har observert det samme: for mange kvinner handler frigjøring mer om å ilegge kvinner en ny og moderne "tvangstrøye", snarere enn å forkaste den gamle til fordel for totalt frihet.

Jeg viser jo min hengivenhet til samboeren min jeg også, men ikke nødvendigvis med å stryke skjortene hans og smøre matpakka hans. Og jeg er så glad for at han deltar både i forhold til gutten vår, og fargekoder når vi skal pusse opp. Og hvis han en sjelden gang får med seg matpakke på jobben så blir det satt utrolig stor pris på

Er VELDIG glad for at jeg lever i 2008!

Bra for deg! Men- du må være enig i at mye har endret seg på få år innenfor husets 4 vegger. Min mor var veldig glad for at mannen hennes overlot barneoppdragelsen og fargevalgene til henne. Poenget mitt er at kvinnene selv har endret seg. Min mor og andre fra forrige generasjon levde ikke under ei trang tvangstrøye- de var selv fornøyde med forholdene slik de var. Derfor er de interessant å diskutere hvordan 2 generasjoner kvinner (begge med frihet til å velge) kan ha totalt forskjellige syn? Hvorfor synes 60-åringene (og jeg) at mange av dagens menn "er overfeminine" - mens flertallet av dagens kvinner synes datidens menn var "ufølsomme og late"?

[Gjest Ulva35]

Sjefs-Snipa

Dette innlegget bare måtte jeg svare på fordi det er så utrolig godt skrevet. Jeg vet ikke alderen din, men du virker reflektert og voksen.

Selv er jeg noe under den aldersklassen du kommer inn på. Jeg fylte akkurat 45 år.

Jeg tror det er sånn i dag at om man våger og være kvinne og mann, blir man sett ned på. I vår iver etter å være likestilte glemmer vi å leve. Vi glemmer å være der for hverandre.

Å begynne å snakke om middelalderen og den gang kvinner ikke fikk velge ektemann selv, stemme o.l. blir rett og slett for dumt.

Vi har det sånn her i huset at min mann som regel gjør alt som er av arbeid ute, og vi har en diger hage, et stort hus som skal vedlikeholdes, bil som av og til skal gjøres noe med, ved som skal kløyves og inn i uthuset.

Jeg står for maten og renholdet av et lettstelt hus.

Skal det vaskes vinduer, tak og vegger gjør han som regel det. Lager mat gjør han også av og til.

Alikevel får jeg stadig høre at jeg syr puter under armene på min kjære og at jeg er undertrykt

Jeg kan godt smøre matpakka hans. Hente kaffe til han. Sånne typiske kvinnegreier som liksom er så fordømt undertrykkende.

Han kan godt gjøre det samme som meg, men da låter det fra de samme folka at jeg er bortskjemt

Vi har valgt å ha det sånn. Mulig at vi er gammeldagse. Men vi har tid til hverandre, vi pusler om hverandre og har det fantastiks godt.

Jeg tror fullt og fast at folk hadde bedre tid til hverandre før, tok bedre vare på hverandre.

Det må være rom for valgfrihet uten at du skal bli betraktet som et utskudd.

Endret 10. august 2008 av Ulva35

[Gjest Lily1]

Sjefs-Snipa

Dette innlegget bare måtte jeg svare på fordi det er så utrolig godt skrevet. Jeg vet ikke alderen din, men du virker reflektert og voksen.

Selv er jeg noe under den aldersklassen du kommer inn på. Jeg fylte akkurat 45 år.

Jeg tror det er sånn i dag at om man våger og være kvinne og mann, blir man sett ned på. I vår iver etter å være likestilte glemmer vi å leve. Vi glemmer å være der for hverandre.

Å begynne å snakke om middelalderen og den gang kvinner ikke fikk velge ektemann selv, stemme o.l. blir rett og slett for dumt.

Vi har det sånn her i huset at min mann som regel gjør alt som er av arbeid ute, og vi har en diger hage, et stort hus som skal vedlikeholdes, bil som av og til skal gjøres noe med, ved som skal kløyves og inn i uthuset.

Jeg står for maten og renholdet av et lettstelt hus.

Skal det vaskes vinduer, tak og vegger gjør han som regel det. Lager mat gjør han også av og til.

Alikevel får jeg stadig høre at jeg syr puter under armene på min kjære og at jeg er undertrykt

Jeg kan godt smøre matpakka hans. Hente kaffe til han. Sånne typiske kvinnegreier som liksom er så fordømt undertrykkende.

Han kan godt gjøre det samme som meg, men da låter det fra de samme folka at jeg er bortskjemt

Vi har valgt å ha det sånn. Mulig at vi er gammeldagse. Men vi har tid til hverandre, vi pusler om hverandre og har det fantastiks godt.

Jeg tror fullt og fast at folk hadde bedre tid til hverandre før, tok bedre vare på hverandre.

Det må være rom for valgfrihet uten at du skal bli betraktet som et utskudd.

Flott skrevet, og veldig enig!

[Gjest Caya]

Nå vil jeg ikke si at alle innenfor hver generasjon er like. Både min mor og min mormor har hatt/har fulltidsjobber de er stolte av og flinke på. Min mor har ikke vært familiens hushjelp, noe jeg er glad for. Hennes selvbilde har ikke vært avhengig av en mann, noe jeg synes det er sunt å overføre til sine barn.

[Gjest Lily1]

Det virker som om vi har observert det samme: for mange kvinner handler frigjøring mer om å ilegge kvinner en ny og moderne "tvangstrøye", snarere enn å forkaste den gamle til fordel for totalt frihet.

Ja, jeg har observert det samme.

Valgfriheten gjelder bare hvis en tar det "rette valget". Velger en annerledes har alle rett til å fortelle deg hvor feil du har valgt...

[Rosalie]

Men det beskriver var jo ikke en valgfrihet, det du forteller om var jo faktisk et krav til konen. For det er jo nettopp det de sier: "For en dårlig kone som ikke laget matpakke en gang". Ergo var jo matapakke, middagslaging, klesvask etc. en tvangstrøye på kvinnene. Og var den noe lettere å bære enn likestillingen du ser på som tvangstrøye?

[Gjest Lily1]

Nå vil jeg ikke si at alle innenfor hver generasjon er like. Både min mor og min mormor har hatt/har fulltidsjobber de er stolte av og flinke på. Min mor har ikke vært familiens hushjelp, noe jeg er glad for. Hennes selvbilde har ikke vært avhengig av en mann, noe jeg synes det er sunt å overføre til sine barn.

Jammen poenget er da ikke at de jobbet, poenget er at de hadde friheten til å velge som de ønsket!

Min mor, begge mine bestemødre, flere grandtanter, og en av mine oldemødre var alle yrkesaktive (heltid og deltid) fordi de ønsket det.

Alle i min familie er vant til å ta sin del av hjemmearbeidet, menn og kvinner.

Men, i motsetning til de fleste yngre kvinner av i dag, er det ingen av dem som kritiserer de som velger å være hjemmeværende husmødre, så lenge det er et valg kvinnen har tatt selv.

[Sjefs-snipa]

Sjefs-Snipa

Dette innlegget bare måtte jeg svare på fordi det er så utrolig godt skrevet. Jeg vet ikke alderen din, men du virker reflektert og voksen.

Selv er jeg noe under den aldersklassen du kommer inn på. Jeg fylte akkurat 45 år.

Jeg tror det er sånn i dag at om man våger og være kvinne og mann, blir man sett ned på. I vår iver etter å være likestilte glemmer vi å leve. Vi glemmer å være der for hverandre.

Å begynne å snakke om middelalderen og den gang kvinner ikke fikk velge ektemann selv, stemme o.l. blir rett og slett for dumt.

Vi har det sånn her i huset at min mann som regel gjør alt som er av arbeid ute, og vi har en diger hage, et stort hus som skal vedlikeholdes, bil som av og til skal gjøres noe med, ved som skal kløyves og inn i uthuset.

Jeg står for maten og renholdet av et lettstelt hus.

Skal det vaskes vinduer, tak og vegger gjør han som regel det. Lager mat gjør han også av og til.

Alikevel får jeg stadig høre at jeg syr puter under armene på min kjære og at jeg er undertrykt

Jeg kan godt smøre matpakka hans. Hente kaffe til han. Sånne typiske kvinnegreier som liksom er så fordømt undertrykkende.

Han kan godt gjøre det samme som meg, men da låter det fra de samme folka at jeg er bortskjemt

Vi har valgt å ha det sånn. Mulig at vi er gammeldagse. Men vi har tid til hverandre, vi pusler om hverandre og har det fantastiks godt.

Jeg tror fullt og fast at folk hadde bedre tid til hverandre før, tok bedre vare på hverandre.

Det må være rom for valgfrihet uten at du skal bli betraktet som et utskudd.

Så utrolig hyggelig å finne en meningsfelle (!) En yderst stor sjeldenhet når det kommer til slike "hjem & familie"-diskusjoner : både inne på kvinneforum og ellers.

Først litt om bakgrunnen min (siden du spør )

Jeg har nylig passert de 30- men har en langt eldre mann. Sånn sett er jeg jo virkelig i "riktig" alder for å ta likestillingen "litt for langt" som jeg liker å kalle det. Jeg var faktisk på god vei også: jobbet lenge i utlandet, ofte 16 timers dager og tenkte kun på meg selv, min karriere, mine penger osv osv. Men så gikk jeg på en "smell": livet måtte da ha større verdier enn dette? All "friheten og likestillingen" gjorde meg på ingen måte lykkelig. Da jeg møtte mannen min endret alt seg. Jeg forstod virkelig hvor godt livet kunne være. Selv om jeg var skeptisk i begynnelsen, har jeg aldri angret (!)

Vi organiserer hjemmet på omtrent på samme måte som du beskriver. Jeg blir også sett på som "undertrykt" av mange. Herregud: jeg "gav jo opp" en stor karriere i utlandet for å koke kaffe til mannen min... Men, som du sier: det koster meg jo så lite. Hvorfor skal man gjøre det til et prinsipp å la være? Det ville nesten vært en større anstrengelse for meg... (!) Samtidig vet man at hage, bil og utearbeid alltid er på stell. Ingen av oss sliter seg ut- men gjør det vi har naturlige fortrinn til å gjøre mest mulig "lettvindt".

Hvorfor er det slik? Jeg synes du oppsummerte det flott ganske tidlig i svaret ditt: "Jeg tror det er sånn i dag at om man våger og være kvinne og mann, blir man sett ned på. "

Dessverre tror jeg du har veldig rett i det!