Tid for meg selv

[Sjefs-snipa]

Jeg får inntrykk av at mange bare aksepterer at mannen bidrar mye mindre enn en selv til husarbeid, unger og liknende. Hvorfor det? Menn fortsetter i mye større grad med det livet de hadde før barna kom, kvinnen legger om hele sin tilværelse. Er det ønskelig eller må hun det for å få ting gjort? Hva hadde skjedd om hun ikke gjorde det?

Dette kommer sikkert mange "kvinner i tiden" til å reagere på - men jeg mener at de "gammeldagse" kjønnsrollene er riktige. Får et par barn, bør hovedvekten av jobben falle på mor. Husarbeid er også en oppgave for mor. Jeg synes sogar at mange "moderne menn" i dag- beveger seg ALT for langt inn på kvinnens bane. Jeg synes det er uxesy med menn som triller barnevogn. Usexy med menn som er med på fødselen. Usexy med menn som "sitter barnevakt", vasker gulvene, dekorerer hjemme og utfører andre "kvinneoppgaver" på jevnlig basis. Menn skal være Menn. De skal ikke bruke fuktighetskrem, bære på vesker eller kjenne til designere og interiørarkitekter. Menn skal rote på badet, fikse på bilen (eller ringe mekanikeren), drepe innsekter, settes sammen møbler og løfte tunge ting. De skal ha vanskelig for å snakke om følelser på en skvipete måte og snakke griste i senga og dele det med gutta etterpå.

Dette er selvsagt satt på spissen- men jeg synes likestillingen på hjemmebane har gått for langt.

Arbeidsmarkedet er noe annet.. Selv om jeg ikke kan la være å fundere på ett par grunnleggende spørsmål...:

* Tidsklemme-problematikken: er ikke det et resultat av at også mor/kona insisterer på å jobbe? Kostholdet blir dårligere, hjemmene mer rotete, barna får mindre oppmerksomhet og par-tid forsømmes... Familier blir mer ulykkelige.. Hadde ikke familien fungert mer optimalt dersom mor/kone var hjemmeværende slik som før i tiden?

Selv var jeg skikkelig "frigjort" tidligere.. Jeg hadde en såkalt "high-power-career" i New York og Frankfurt. Jeg trodde jeg skulle bli lykkelig av det- men det eneste jeg følte var tomhet. Var det dette livet skulle handle om? Jobber for andre? Hva med meg? Mine behov? Mitt liv?

Så- kort fortalt. Jeg tok tiden tilbake. Mannen min driver egen bedrift- og jeg bidrar med mitt i ny og ne når tiden tilsier det. Hjelper ham med ideer og forvaltning- og ofte lar jeg ham ta æren for det. Det er mitt bidrag. Han lar igjen meg ta æren for flotte middager, lekker pådekking og et vakkert hjem.

Ingen av oss er sjåvinistiske på noe som helst slags område. Han jobber ikke så veldig mye "borte" heller- 80% av tiden kan han styre selskapet hjemmefra. Så mye par-tid er luksus for oss. Det er det livet handler om for oss- å være sammen med den vi elsker: mest mulig :-) :love:

[Gjest Caya]

Dette kommer sikkert mange "kvinner i tiden" til å reagere på - men jeg mener at de "gammeldagse" kjønnsrollene er riktige. Får et par barn, bør hovedvekten av jobben falle på mor. Husarbeid er også en oppgave for mor.

Hvorfor synes du det bør være slik? Fordi det alltid har vært sånn? Nå som mor jobber like mye som far er det jo dypt urettferdig. Hvis mor er hjemme er jo det jobben hennes, men når hun også er i full jobb er det jo ikke riktig at hun skal bruke all tiden når hun kommer hjem på barn og hus, mens mannen sitter i sofaen.

Skal jeg ha barn skal barna mine lære at hverken kvinner eller menn "skal" være slik eller slik. De skal få lære at de er verdt like mye og har samme rettigheter samme om de er jenter eller gutter. Og jeg vil heller ikke få barn med en mann som synes systematisk skjevhet i hvor mye arbeid man gjør er greit.

[Gjest New Dawn]

Hvorfor synes du det bør være slik? Fordi det alltid har vært sånn? Nå som mor jobber like mye som far er det jo dypt urettferdig. Hvis mor er hjemme er jo det jobben hennes, men når hun også er i full jobb er det jo ikke riktig at hun skal bruke all tiden når hun kommer hjem på barn og hus, mens mannen sitter i sofaen.

Skal jeg ha barn skal barna mine lære at hverken kvinner eller menn "skal" være slik eller slik. De skal få lære at de er verdt like mye og har samme rettigheter samme om de er jenter eller gutter. Og jeg vil heller ikke få barn med en mann som synes systematisk skjevhet i hvor mye arbeid man gjør er greit.

Jeg blir bare mer og mer sjokkert av å lese på KG. Er det virkelig noen som har menn som kommer hjem fra jobb og setter seg i sofaen mens mor lager mat og tar seg av hus og unger?

Har aldri hørt om noen som har det slik .. men:

... i de fleste tilfellene så er et mor som er den store organisatoren i et hus .. jeg tror rett og slett at menn mangler det genet som gjør demistand til å ha tanke for at Jens må ha rent gymtøy, Jenny må levere lapp vedr. foreldremøte og Espen skal på skitur med skolen og må ha kakao, mat, ski, riktige klær, osv ... Tror faktisk aldri jeg har møtt en mann som har bekymret seg for at alt slikt skal klaffe på en enkel morgen .. Og spesielt ikke dersom klærne i vaskemaskinen skal tas ut og det skal legges ut penger til vaskehjelpen samme morgen Nei, det blir nok "litt" for mye for den jevne pappa.

[Vera Vinge]

Jeg tror at de parene som sklir fra hverandre pga barn, er par som hadde sklidd fra hverandre uten barn også.

Jeg tror det er mer komplisert enn som så. Jeg tror det stemmer for noen - at de rett og slett ikke ville klart å være sammen over tid uansett. For andre tror jeg at alt slitet kan gjøre at man blir for sliten til å fokusere på å være kjærester. Det å få barn er ikke nødvendigvis en lykkepille for forholdet, selv om man selvsagt er glad i barna sine. Og andre igjen, tror jeg aldri ville fortsatt vært sammen om de ikke hadde hatt barn som holdt dem sammen.

[Vera Vinge]

Dette kommer sikkert mange "kvinner i tiden" til å reagere på - men jeg mener at de "gammeldagse" kjønnsrollene er riktige. Får et par barn, bør hovedvekten av jobben falle på mor. Husarbeid er også en oppgave for mor. Jeg synes sogar at mange "moderne menn" i dag- beveger seg ALT for langt inn på kvinnens bane. Jeg synes det er uxesy med menn som triller barnevogn. Usexy med menn som er med på fødselen. Usexy med menn som "sitter barnevakt", vasker gulvene, dekorerer hjemme og utfører andre "kvinneoppgaver" på jevnlig basis. Menn skal være Menn. De skal ikke bruke fuktighetskrem, bære på vesker eller kjenne til designere og interiørarkitekter. Menn skal rote på badet, fikse på bilen (eller ringe mekanikeren), drepe innsekter, settes sammen møbler og løfte tunge ting. De skal ha vanskelig for å snakke om følelser på en skvipete måte og snakke griste i senga og dele det med gutta etterpå.

.....

Jeg ser at du er fornøyd med en slik ordning hos dere, men jeg forstår virkelig ikke hvorfor du mener at det bør være noe allment. Om noen familier velger en slik tilværelse, så flott for dem. Men hva er galt med at andre kvinner skal ha muligheten til å jobbe med de ønsker, selv om du mener at det bør være forbeholdt menn? Jeg forstår heller ikke hvorfor du legger så mye ansvar på kvinner. Om kostholdet i familien er dårlig fordi begge foreldrene jobber, hvorfor skal det da være opp til mor å slutte for å ordne opp? Hvorfor har ikke far like mye ansvar?

Jeg blir noen ganger ganske oppgitt når jeg leser her inne om hvordan arbeidsfordelingen i hjemmet er hos mange. Jeg tror det er noe nedfelt i oss kvinner (ikke nødvendigvis biologisk) som gjør at vi har mer problemer med å slappe av og la den dårlige samvittigheten fare. Men hvorfor skal vi føle at det er opp til oss å ta ut av oppvaskmaskinen hele tiden? Hvorfor er det mange menn som ikke føler dette ansvaret? Fordi man tillater at det skal være sånn? Om man ønsker endringer i hjemmet, løser man ingenting ved å rydde opp de skitne sokkene etter ham uten å kreve at han skal gjøre sin del. Han skal ikke hjelpe til, men han skal føle det på seg at nå er det på tide å rydde i stua f.eks. Han skal ikke trenge å vente på instrukser fra mor. Sånn er hvertfall ikke jeg interessert i å ha det.

[Sjefs-snipa]

Hvorfor synes du det bør være slik? Fordi det alltid har vært sånn? Nå som mor jobber like mye som far er det jo dypt urettferdig. Hvis mor er hjemme er jo det jobben hennes, men når hun også er i full jobb er det jo ikke riktig at hun skal bruke all tiden når hun kommer hjem på barn og hus, mens mannen sitter i sofaen.

Helt enig i at jenter og gutter er like mye verdt. Men- det er en naturgitt forskjell på kjønnene. Selv om vi i dagens samfunn gjør alt vi kan for å ignorere det. Det er IKKE riktig at mannen skal sitte i sofaen om begge jobber. Men- MOR/KONE har tatt på seg et meransvar ved å gå inn i full jobb. Da må hun heller ikke klage over merarbeidet dette medfører. Typiske husarbeidoppgaver er en kvinnes oppgave- det skifter jeg ikke mening om. Mannen han andre plikter. Uteområdet, eventuelle husdyr, tekniske utbedringer, oppussingsprosjekter etc.

Endret 3. august 2008 av Sjefs-snipa

[lille katt]

For selv om man kan bli gal av alle kravene som stilles og den uendelige lista av gjøremål, så ville jeg ikke byttet mot all verdens kafeturer og spa-weekendturer og alenetid.

Veldig enig med Nigo. Nå har jeg bare vært mamma i halvannet år da, så jeg har kanskje noen år igjen før jeg føler at jeg mister meg selv (håper selvfølgelig ikke det skjer), men jeg ville aldri ha valgt annerledes om jeg fikk velge om igjen.

Jeg kan forresten dusje så lenge jeg vil, og barbere leggene, og føne håret, og sminke meg, men jeg pleier å være høflig nok til å spørre mannen min "er det greit at jeg gjør det og det også", siden jeg tross alt bruker flere ganger så lang tid på badet som han gjør.

Er heldig som har en mann som er helt oppslukt av barnet/barna, og som ikke "sitter barnevakt", som noen nevner her. Hallo - en pappa sitter da ikke barnevakt for egne barn.

Jeg har også mulighet til å dra på kafe, shoppe, trene, egentlig kan jeg gjøre hva jeg vil, mens mannen er hjemme. Jeg prioriterer det bort, dessverre. Er ofte sliten etter en lang dag med jobb og familieliv. Samtidig føler jeg at jeg velger det bort selv, og ikke at jeg har mistet noen muligheter som jeg hadde før. Det gjør at det ikke føles som et stort tap.

* Tidsklemme-problematikken: er ikke det et resultat av at også mor/kona insisterer på å jobbe? Hadde ikke familien fungert mer optimalt dersom mor/kone var hjemmeværende slik som før i tiden?

Nei, jeg tror familien hadde fungert mer optimalt om både mor og far tok seg råd til å jobbe (like mye) redusert. Det er ikke alle som kan klare det rent økonomisk, men det ville løst tidsklemma og gitt utrolig mye bra kvalitetstid.

Er enig i det som skrives om at mor ofte er "organisatoren" i familien. Men det finnes da også menn som er dyktige organisatorer. Kanskje de ikke trer frem i familielivet, fordi mor er en tydeligere organisator, og det ofte er hun som etablerer rutiner i spedbarnstiden? Det er sjelden plass til to sterke organisatorer i en familie, det kan bli ganske rotete. Kanskje hvis vi kvinner hadde organisert litt mindre .

[Vera Vinge]

Helt enig i at jenter og gutter er like mye verdt. Men- det er en naturgitt forskjell på kjønnene. Selv om vi i dagens samfunn gjør alt vi kan for å ignorere det. Det er IKKE riktig at mannen skal sitte i sofaen om begge jobber. Men- MOR/KONE har tatt på seg et meransvar ved å gå inn i full jobb. Da må hun heller ikke klage over merarbeidet dette medfører. Typiske husarbeidoppgaver er en kvinnes oppgave- det skifter jeg ikke mening om. Mannen han andre plikter. Uteområdet, eventuelle husdyr, tekniske utbedringer, oppussingsprosjekter etc.

For å ta det først, så er jeg enig i at det er visse biologiske forskjeller mellom kjønnene. Men jeg tror at mye av det vi tror er biologisk, egentlig er tillært gjennom kulturen vår. Hvem sier at det i dagens samfunn er mest logisk at mannen er den som i utgangspunktet jobber? Ligger det nedfelt i genene våre? Bortsett fra ammeperioden, forstår jeg ikke at det er så mye mer opplagt at mannen skal jobbe enn at kvinnen skal gjøre det. Jeg tror det i hovedsak handler om gamle mønstre, som det ikke er nødvendig å følge i dag.

Jeg skjønner ikke at du kan si at kvinnen ikke kan klage over at hun må både ta alt husarbeidet om hun har valgt å jobbe. Hvor står det skrevet at kvinner i utgangspunktet skal være i hjemmet, og at det å jobbe er noe man eventuelt kan velge seg? Altså, hvorfor skal ikke mannen føle ansvar for å gjøre sin del på hjemmebane når han først har valgt å gå ut i arbeidslivet?

Jeg har også liten tro på at tradisjonelle mannsoppgaver vanligvis tar like mye tid som den daglige driften av husholdningen. Med mindre man pusser opp og mannen gjør alt der, begrenser det seg hvor mye tekniske utbedringer som må gjøres hver dag.

[Nigo-san]

MEN- jeg mener at kvinner må slutte å KLAGE over at de FRIVILLIG har påtatt seg en fulltidsjobb -

Med all respekt, du får kvinners fulltidsjobbing til å høres ut som en dillete hobby de har for moro skyld.

De fleste av mine bekjente- med huslån, 2x studielån, kanskje billån og et par-tre unger som suger penger som blodigler- ville hatt problemer med å klare seg på bare en inntekt.

[Marc Spector]

Nei, jeg tror familien hadde fungert mer optimalt om både mor og far tok seg råd til å jobbe (like mye) redusert. Det er ikke alle som kan klare det rent økonomisk, men det ville løst tidsklemma og gitt utrolig mye bra kvalitetstid.

DET tror jeg er en bra idé! Dersom man i utgangspunktet vurderer om den ene skal være "hjemmearbeidende" (og ulønnet), tror jeg definitivt at en redusert stilling for begge parter må være verdt å vurdere! Det hadde ihvertfall jeg trivdes med! Vil tro begge da hadde hatt mer energi og mindre følelse av at døgnet og uka er for kort. Noen som vil være med meg på en slik avtale? :love:

[Sjefs-snipa]

Jeg kan forresten dusje så lenge jeg vil, og barbere leggene, og føne håret, og sminke meg, men jeg pleier å være høflig nok til å spørre mannen min "er det greit at jeg gjør det og det også", siden jeg tross alt bruker flere ganger så lang tid på badet som han gjør.

Er heldig som har en mann som er helt oppslukt av barnet/barna, og som ikke "sitter barnevakt", som noen nevner her. Hallo - en pappa sitter da ikke barnevakt for egne barn.

Jeg har også mulighet til å dra på kafe, shoppe, trene, egentlig kan jeg gjøre hva jeg vil, mens mannen er hjemme. Jeg prioriterer det bort, dessverre. Er ofte sliten etter en lang dag med jobb og familieliv. Samtidig føler jeg at jeg velger det bort selv, og ikke at jeg har mistet noen muligheter som jeg hadde før. Det gjør at det ikke føles som et stort tap.

Nei, jeg tror familien hadde fungert mer optimalt om både mor og far tok seg råd til å jobbe (like mye) redusert. Det er ikke alle som kan klare det rent økonomisk, men det ville løst tidsklemma og gitt utrolig mye bra kvalitetstid.

Jeg synes det er usexy med menn som er kvinne-aktig oppslukt i barn.. Særlig i jentebabyer. Hva har en mann på 45 år tilfelles med en jente i tenårene f.eks?? Veldig lite å snakke om kan jeg tenke meg. Babyer er heller ikke en veldig Mannlig (med stor M) syssel... Nok en gang: typisk oppgave for mor/kvinner.

Er ikke kafebesøkene og shoppingen jeg setter mest pris på ved å leve det livet jeg lever. Det er at jeg og mannen min kan gjøre ting SAMMEN. At vi har tid til å være ett par i 99% av tiden!

Jeg skjønner ikke at du kan si at kvinnen ikke kan klage over at hun må både ta alt husarbeidet om hun har valgt å jobbe. Hvor står det skrevet at kvinner i utgangspunktet skal være i hjemmet, og at det å jobbe er noe man eventuelt kan velge seg? Altså, hvorfor skal ikke mannen føle ansvar for å gjøre sin del på hjemmebane når han først har valgt å gå ut i arbeidslivet?

Er ingen psykolog- men blant de lærde sies det at mannen/pappa har veldig lite å si for en unges velbefinnende. 95% eller så av grunnlaget dannes de 2-3 første leveårene- og da er det mor det kommer an på.

Tillært eller medfødt? Menn er sterkere, kvinner mer emosjonelle. Det ligger i genene- og opp gjennom hele historien har rollefordelingen vært likere det jeg beskriver enn det som er "in" nå. 10.000 år med historie + genetiske forskjeller teller ganske mye synes nå jeg.

Med all respekt, du får kvinners fulltidsjobbing til å høres ut som en dillete hobby de har for moro skyld.

De fleste av mine bekjente- med huslån, 2x studielån, kanskje billån og et par-tre unger som suger penger som blodigler- ville hatt problemer med å klare seg på bare en inntekt.

Her er antakeligvis jeg rimelig heldig. Jeg tjente nok til å livberge meg selv for resten av livet mens jeg jobbet i utlandet. I tillegg har bedriften til mannen min gjort det rimelig bra opp gjennom årene. Økonomien i det hele er derfor ikke en beslutningsfaktor vi har trengt å forholde oss til.

[Karry]

DET tror jeg er en bra idé! Dersom man i utgangspunktet vurderer om den ene skal være "hjemmearbeidende" (og ulønnet), tror jeg definitivt at en redusert stilling for begge parter må være verdt å vurdere! Det hadde ihvertfall jeg trivdes med! Vil tro begge da hadde hatt mer energi og mindre følelse av at døgnet og uka er for kort. Noen som vil være med meg på en slik avtale? :love:

I'm in! :-). Det har i og for seg slått meg at jo mer vi jobber, jo mer penger tjener vi. Og jo mer vi tjener, jo mer ting kjøper vi (og bruker tid på å kjøpe). Jo mer vi kjøper jo mer tid må vi bruke på å rydde og holde orden. (det gjelder iallefall en del av oss da som ikke lever fra hånd til munn).

Litt paradoksalt egentlig....

[Gjest Caya]

Helt enig i at jenter og gutter er like mye verdt. Men- det er en naturgitt forskjell på kjønnene. Selv om vi i dagens samfunn gjør alt vi kan for å ignorere det. Det er IKKE riktig at mannen skal sitte i sofaen om begge jobber. Men- MOR/KONE har tatt på seg et meransvar ved å gå inn i full jobb. Da må hun heller ikke klage over merarbeidet dette medfører. Typiske husarbeidoppgaver er en kvinnes oppgave- det skifter jeg ikke mening om. Mannen han andre plikter. Uteområdet, eventuelle husdyr, tekniske utbedringer, oppussingsprosjekter etc.

Jeg mener IKKE at det bør være allment! Jeg mener heller ikke at jobbing skal ene og alene være forbeholdt menn. MEN- jeg mener at kvinner må slutte å KLAGE over at de FRIVILLIG har påtatt seg en fulltidsjobb - for så å oppdage at det blir knapt om tiden når hus og hjem skal stelles i tillegg.

Sorry, men fra hvor har du det at det er naturgitt at kvinner skal rydde og vaske? Er ikke menn i like god stand til å gjøre dette? Akkurat som kvinner er i like god stand til å ta del i arbeidslivet? Det er disse holdningene barn møter fra de er små fra sånne som deg om at "menn er slik" og "kvinner er slik" som er den sterkeste faktoren i videreføringen av disse forventingene som er knyttet til kjønn.

Og det provoserer meg at du sier at en kvinne som går ut i jobb påtar seg et "meransvar" akkurat som de egentlig hører hjemme på kjøkkenet og har forvillet seg ut i arbeidslivet. For mange er en jobb meningen med livet, nødvendig økonomisk eller noe man ser på som et ansvar for å ta del i samfunnet.

[Vera Vinge]

Jeg synes det er usexy med menn som er kvinne-aktig oppslukt i barn.. Særlig i jentebabyer. Hva har en mann på 45 år tilfelles med en jente i tenårene f.eks?? Veldig lite å snakke om kan jeg tenke meg. Babyer er heller ikke en veldig Mannlig (med stor M) syssel... Nok en gang: typisk oppgave for mor/kvinner.

For å snu det: Hva har en 45 år gammel kvinne til felles med en gutt i tenårene da, mener du? Jeg blir ikke akkurat overbevist av argumentene dine. Jeg ser ingen grunn til at ikke både menn og kvinner skal kunne ha gode forhold til sine tenåringsbarn.

Er ingen psykolog- men blant de lærde sies det at mannen/pappa har veldig lite å si for en unges velbefinnende. 95% eller så av grunnlaget dannes de 2-3 første leveårene- og da er det mor det kommer an på.

Jeg skulle likt å se hvem som hevder det. Det har jo tvert imot blitt fokusert på nettopp hvor viktige både fedre og mødre er for barna sine. Barn kan leve fint med å bare ha en tett relasjon med den ene forelderen, men det betyr ikke at den andre forelderen kan være uendelig viktig for et barn som opplever å ha begge tilstede i sitt liv.

Tillært eller medfødt? Menn er sterkere, kvinner mer emosjonelle. Det ligger i genene- og opp gjennom hele historien har rollefordelingen vært likere det jeg beskriver enn det som er "in" nå. 10.000 år med historie + genetiske forskjeller teller ganske mye synes nå jeg.

Det er nå så at det fins visse genetiske forskjeller og forhold i tidligere samfunn som har gjort det praktisk med en viss rollefordeling. Men det betyr ikke at dette trenger å være viktig i dag. I Norge i dag, hvor man ikke trenger å kjempe hver dag for å overleve, er det ikke sånn at den sterkeste er den som må ut og finne mat til familien. Når samfunn endrer seg, er det ikke urimelig at mennesker endrer sin atferd, selv om det er et brudd med hvordan man har levd i århundrer.

[lille katt]

Jeg synes det er usexy med menn som er kvinne-aktig oppslukt i barn..

Du som gir uttrykk for å være veldig glad i mannen din, burde da også forstå at man får utrolig sterke følelser for barna sine også - mange vil kanskje hevde (selv om du sikkert ikke tror på det) at man elsker barna sine enda høyere. Det er kanskje derfor folk er oppslukt av barna sine.... fordi de elsker dem utrolig høyt. Er ikke du oppslukt av mannen din kanskje? Da burde du klare å sette deg inn i at menn også kan ha sterke følelser for barna sine... og hvorvidt det er sexy eller ei, tror jeg de fleste fedre driter en lang i.

Er ingen psykolog- men blant de lærde sies det at mannen/pappa har veldig lite å si for en unges velbefinnende. 95% eller så av grunnlaget dannes de 2-3 første leveårene- og da er det mor det kommer an på.

Lurer på hvilke lærde du snakker om... Og hvilket "grunnlag" du henviser til? Og hvorfor er det mor det kommer an på de 2-3 første leveårene? Du er fryktelig påståelig, og svært lite av det du påstår kan dokumenteres på noe vis... Det blir jo bare tullete å lese innleggene dine.

[Sjefs-snipa]

Sorry, men fra hvor har du det at det er naturgitt at kvinner skal rydde og vaske? Er ikke menn i like god stand til å gjøre dette? Akkurat som kvinner er i like god stand til å ta del i arbeidslivet? Det er disse holdningene barn møter fra de er små fra sånne som deg om at "menn er slik" og "kvinner er slik" som er den sterkeste faktoren i videreføringen av disse forventingene som er knyttet til kjønn.

Og det provoserer meg at du sier at en kvinne som går ut i jobb påtar seg et "meransvar" akkurat som de egentlig hører hjemme på kjøkkenet og har forvillet seg ut i arbeidslivet. For mange er en jobb meningen med livet, nødvendig økonomisk eller noe man ser på som et ansvar for å ta del i samfunnet.

Det ER forskjell på menn og kvinner. Visst ikke hadde vi alle vært bilfile- og tenkt at et menneske er et menneske. I tillegg til fysikk og genetikk- er interessefeltet og egenskapene også forskjellige i varierende grad. Det er forskjellene som tiltrekker meg med MENN.

Mht husarbeid- egner kvinner seg bedre fordi de er større estetikere. Selvsagt kan menn hjelpe litt til av og til- men det er en kvinnes hovedansvar.

At jobb er meningen med livet- er gjerne noe man kan tro på når man er ung, ubestridt og naiv. Det endrer seg med alderen.

For å snu det: Hva har en 45 år gammel kvinne til felles med en gutt i tenårene da, mener du? Jeg blir ikke akkurat overbevist av argumentene dine. Jeg ser ingen grunn til at ikke både menn og kvinner skal kunne ha gode forhold til sine tenåringsbarn.

Morsinnstinktet. En mann har ikke samme tilknytning til barna sine som kvinnen naturlig nok. Hans tilknytning er mer basert på ansvar. Ansvar for at de har tak over hodet, klær på kroppen og en trygg ramme rundt livet.

[lille katt]

En mann har ikke samme tilknytning til barna sine som kvinnen naturlig nok.

Nok en påstand fullstendig basert på din egen synsing. Eller kan du dokumentere dette på noe vis? Huff nei, for noen tulleinnlegg du har. Du kan ikke regne med å påstå så mye rart uten at folk reagerer.

[Sjefs-snipa]

Du som gir uttrykk for å være veldig glad i mannen din, burde da også forstå at man får utrolig sterke følelser for barna sine også - mange vil kanskje hevde (selv om du sikkert ikke tror på det) at man elsker barna sine enda høyere. Det er kanskje derfor folk er oppslukt av barna sine.... fordi de elsker dem utrolig høyt. Er ikke du oppslukt av mannen din kanskje? Da burde du klare å sette deg inn i at menn også kan ha sterke følelser for barna sine... og hvorvidt det er sexy eller ei, tror jeg de fleste fedre driter en lang i.

Lurer på hvilke lærde du snakker om... Og hvilket "grunnlag" du henviser til? Og hvorfor er det mor det kommer an på de 2-3 første leveårene? Du er fryktelig påståelig, og svært lite av det du påstår kan dokumenteres på noe vis... Det blir jo bare tullete å lese innleggene dine.

1. Mannen min har barn fra ett tidligere ekteskap- og han er selvsagt glad i dem. Men- ikke på den "kvinne-aktige" måten som jeg synes er usjarmerende og lite mandig. Han gjør sitt for at de skal ha en stabil oppvekst preget av trygghet. Det han derimot ikke gjør/gjorde var å trille barnevogn da de var små, ta ut pappapermisjon, skifte bleier, leke babyleker og mate med babymat. Han jobbet for å sikre at det var penger til mat, klær og leker. Nå, når de er store- sørger han for at de får dra på språkkurs for å bli bedre i språk, tar dem med på fjelltur for at de ikke skal bli "bytullinger" og holder øye med at det settes grenser for "tull og fanteri" på fritiden osv.

Diskuterte det med morsrolle/betydning med en mannlig venn av meg som er psykolog. Han hadde nylig vært på en internasjonal konferanse om emnet- mer vet jeg ikke: men han vet nok hva han snakker om.

[Vera Vinge]

Mht husarbeid- egner kvinner seg bedre fordi de er større estetikere. Selvsagt kan menn hjelpe litt til av og til- men det er en kvinnes hovedansvar.

Morsinnstinktet. En mann har ikke samme tilknytning til barna sine som kvinnen naturlig nok. Hans tilknytning er mer basert på ansvar. Ansvar for at de har tak over hodet, klær på kroppen og en trygg ramme rundt livet.

Nå blir jeg nesten fascinert. Hvor tar du det fra? Rart å ha så generelle oppfatninger av kvinner og menn. Og faktisk trist å høre om dine tanker rundt hva en far er. Selv om mor naturlig nok har visse oppgaver den første tiden av barnets liv, som mannen ikke kan overta, ser jeg ingen grunn til at mor skal ha noen nærmere tilknytning til barnet sitt. Hvertfall ikke kanskje utover den første perioden.

[Sjefs-snipa]

Nok en påstand fullstendig basert på din egen synsing. Eller kan du dokumentere dette på noe vis? Huff nei, for noen tulleinnlegg du har. Du kan ikke regne med å påstå så mye rart uten at folk reagerer.

Men kjære vene: at mors og fars tilknytning til et barn er forskjellig har da vært opplest og vedtatt gjennom årtier. Hint: kanskje det har noe med at en av dem bærer frem barnet, og den andre ikke...