Livet,Døden og Andre Bagateller

[MidnightChildDreamer]

Her sitter jeg.

Alene.

Med natten..

[spinnvil]

Hvordan går det? Tenker masse på deg og knøttet (som ikke er et knøtt lenger da...)

[MellonCollie]

Jeg innså nettopp at dette: må være en smiley lagd kun for deg.

[MidnightChildDreamer]

Jeg finnes.

Mine dager er nå tilbake i Angstens hender.

Den veit hvor den skal klemme, og sette seg, slik at jeg ikke får puste ordentlig. Slik at jeg går med noe stramt rundt halsen. Slik at magen er fylt med sorte, harde, tunge klumper. Slik at tårene ligger klare til dyst til enhver tid. Jeg grøsser. Trekker pusten dypt. Ser meg i speilet.. og ser redsel.

Ansiktet mitt får et spesielt drag, og øynene blir mørkere. Det er ihvertfall slik jeg opplever synet av det jeg ser i speilet. Jeg ser meg.. Men, hvisker meg ut for andre. Vil ikke at andre skal se Angsten. Samtidig som jeg drypper.. Setninger, små ord, tung pust, blanke øyne. Redselen for å ikke bli tatt på alvor er enorm, og hindrer meg i å spille med åpne kort. Samtidig vet jeg at det er korteste vei i feil retning.

Det føles urettferdig at Angsten igjen har plass på daglig basis. Det føles også som et usedvanlig vondt nederlag. Jeg tenker også enormt mye på hvordan jeg skal klare å være mamma, om det blir verre.

Lille min

Varmen fra henne gjør meg rolig. En halvtime med henne på fanget, til Drømmehagen(, forøvrig det mest fordummende barnetv noensinne,) gjør underverker der og da. Angsten har ikke noe den skulle sagt, når tyngden av henne hviler mot meg, den lille hånden hennes ligger over min, og håret hennes kiler mot kinnet mitt.

Men det er den halvtimen. Og døgnet har 24 timer sist jeg sjekket. Det vil si at jeg må kjempe 23 og en halv time i døgnet.

Hvor finner man våpner til en sånn kamp?

[MidnightChildDreamer]

It's looking like a limb torn off

Or altogether just taken apart

We're reeling through an endless fall

We are the ever-living ghost of what once was

But no one is ever gonna love you more than I do

No one's gonna love you more than I do

And anything to make you smile

It is my better side of you to admire

But they should never take so long

Just to be over then back to another one

But no one is ever gonna love you more than I do

No one's gonna love you more than I do

But someone,

They could have warned you

When things start splitting at the seams and now

The whole thing's tumbling down

Things start splitting at the seams and now

If things start splitting at the seams and now,

It's tumbling down

Hard.

Anything to make you smile

You are the ever-living ghost of what once was

I never want to hear you say

That you'd be better off

Or you liked it that way

But no one is ever gonna love you more than I do

No one's gonna love you more than I do

But someone

They should have warned you

When things start splitting at the seams and now

The whole thing's tumbling down

Things start splitting at the seams and now

If things start splitting at the seams and now,

It's tumbling down

Hard

[Kari-Kari]

The hurt you're

feeling now

in time wil bring

you a new strength.

I know that, in time, you will

smile again an truly feel it,

an that your laughter

wil bee genuine

But until your pain has gone away,

and your sadness has disapeared,

dont feel you have to be strong.

What you're feeling is real.

Dont feel like you're wrong

if you want to cry...

There are some roads in life

that we must travel alone,

even though we may be

surrounded by people we love.

Some things in life,

such as what you're feeling now

can't be felt by anyone but you.

But just remember

you are not alone at all;

everyone who loves you

is walking with you in spirit,

and wil be there with you

You'll find a new strength,

a new peace, and a new

happiness

It just take a little time

[MidnightChildDreamer]

The hurt you're

feeling now

in time wil bring

you a new strength.

I know that, in time, you will

smile again an truly feel it,

an that your laughter

wil bee genuine

But until your pain has gone away,

and your sadness has disapeared,

dont feel you have to be strong.

What you're feeling is real.

Dont feel like you're wrong

if you want to cry...

There are some roads in life

that we must travel alone,

even though we may be

surrounded by people we love.

Some things in life,

such as what you're feeling now

can't be felt by anyone but you.

But just remember

you are not alone at all;

everyone who loves you

is walking with you in spirit,

and wil be there with you

You'll find a new strength,

a new peace, and a new

happiness

It just take a little time

Enn at et lite, vakkert, vesen har tatt seg tid til å skrive en slik tekst i dagboken min. Jeg satte utrolig stor pris på det.

[Kari-Kari]

Håper som det står i diktet at du kan finne igjen styrken, roen og gleden din!

Håper at mitt lille bidrag kan være et lys i mørket for et øyeblikk

Husk at du aldri er alene selv om det kan føles slik

[MidnightChildDreamer]

Det føles slik .....

Endret 23. januar 2009 av MidnightChildDreamer

[spinnvil]

Jeg ser deg ikke sånn. Du er en av de klareste personene jeg kjenner. Mange fornekter alt av vonde følelser, men du gjør det du kan for å komme gjennom dem som en sterkere person. Og det vil du klare til slutt, du kan få til alt du vil!

[MidnightChildDreamer]

Jeg ser deg ikke sånn. Du er en av de klareste personene jeg kjenner. Mange fornekter alt av vonde følelser, men du gjør det du kan for å komme gjennom dem som en sterkere person. Og det vil du klare til slutt, du kan få til alt du vil!

Nei, men har jo masker som passer til de fleste dager. Men tusen takk for at du sier det du sier.

[MidnightChildDreamer]

Til min kjære bestefar:

Din innflytelse på mitt liv

[MidnightChildDreamer]

I’m tired of being misunderstood,

nerves are shot,

weak – like old wood.

I’m tired of being ill,

no energy, can’t think,

losing my skills.

I’m tired of so-called friends,

stabbing me in the back,

again and again.

I’m tired of trying to make things right,

i give up – I surrender,

no will to fight.

I’m tired of seeing others in pain,

raises frustration,

drives me insane.

I’m tired of not being able to cry,

i’d melt away,

nothing left inside.

I’m tired because I can’t feel,

walking in a daze – numb

this can’t be real.

I’m tired of being “strong,”

i’m weak, i’m fragile,

its gone on way to long.

I don’t know what else to say,

i’m hoping, i’m dreaming,

i’m begging, i’m pleading,

please, take this feeling away.

Right now… I’m just tired…

-David Harm-

[MidnightChildDreamer]

You tried everything

Yes, a thousand times

Experienced enough

Been through enough

But it was you who let everything

Into my heart

and it was you who once again

Awoke my spirit

I parted, you parted

You stir up

Emotions

In a blender

Everything in disarray

But it was you who was always

There for me

and it was you who never judged

My true friend

I parted, you parted

(hopelandic)

You sail on rivers

With an old oar

Leaking badly

You swim to shore

Pushed the waves away

But to no avail

You float on the sea

Sleep on the surface

Light through the fog

(hopelandic)

[MellonCollie]

[MidnightChildDreamer]

Jeg vil på forhånd si at tidsperspektiv og hendelser kan være noe vanskelig å stadfeste og å få i rett rekkefølge. Både fordi dette er barndomsminner, og fordi mye av det er vanskelig. Ber om unnskyldning for at historien kan virke litt stacato, og brå, men igjen: dette er minner, og minner går jo ikke i jevn strøm. Dette er heller ikke noe forsøk på å få medlidenhet av noen sort, eller å skrike ut at jeg har hatt det så jævlig, og stakkars meg. Dette er min historie, verken mer eller mindre. Jeg har heller ikke klart å legge frem alt av bestefars bidrag til oppveksten min.

Mitt liv.. Så langt.

Vi må helt tilbake til høsten 1981, for å finne starten på denne historien. Nærmere bestemt 27 august, klokken 00.34. På xxxx Sykehus så ei lita jente verden for første gang, en liten måned for tidlig. Hun veide 2720gr, og var 48 cm lang. Hun hadde gulsott, men var i ellers fin form. Ansiktet var typisk for familien, med nedover munn (som seinere skulle bli et lett gjenkjennelig smil), og smale øyne. Nesa var også tydelig tilstede, i det man kaller potetnese. Mamma`n kalte jenta si “lille kineserjenta”, hvertfall en liten stund. Hun så kanskje sånn ut der hun lå gul, med smale øyne og en klump av ei nese? Etter noen dager dro den lille familien på tre, hjem til et lite grått hus i xxxxx, som ligger noen km utenfor xxxxx, mot kysten. Opprinnelig kom pappan til denne jenta fra en gård, men denne ble fortsatt drevet av hans far, jentas bestefar.

Jenta husker ikke noe fra dette huset, bortsett fra glimt av en gul vaskebalje og en lang trapp.

Man kunne fristes til å tro at alt nå var fryd og gammen, og at en familie på to, som plutselig blir tre, var fullkomment lykkelig. Men med mammans fødselsdepresjoner, og økende problemer på hjemgården til pappan, var livet alt annet enn enkelt for den lille familien. Den lille jenta fikk kanskje en vanskelig start, på noe som skulle bli et vanskelig liv..

Denne lille jenta het Midnight.

Denne lille jenta er meg.

Jeg var to år når vi flyttet til gården jeg er oppvokst på. Pappa overtok gården på vanlig vis, og ingen stilte noen spørsmål ved det. Det ingen visste var at gården var konkurs, og kjørt i senk av bestefar, og pappa overtok med mål om å redde familiegården. Gården er over 200 år gammel, og er i tillegg bygget på en gammel boplass. Den var med andre ord viktig å ta vare på. Pappa ville ikke gi slipp.

Bestefar hadde i tillegg brutt loven ved å gi bort en stor tomt til den ene av pappas fire søstre. Hun og samboeren hadde allerede begynt å bygge hus der, så dette blei hysjet ned. Våningshuset på gården er delt i to. En del til den som driver gården, og en del til de som har drevet. Bestefar, som jo hadde “drevet” gården, hadde dermed borett, og hadde den minste delen av huset. Vi bodde i den store delen.

Ting roet seg, og den store bondefamilien malte sitt bilde.

Når mamma gikk med meg, var hun og pappa på fest sammen med en av tantene mine og hennes kjæreste (de blei seinere gift). Denne kjæresten kom bort til mamma og pappa, i ganske beruset tilstand, og sa at han syns han måtte si noe til dem. De lo og flirte, og tenkte at det var alkoholen som pratet, men lot han fortsette. Han fortalte at tante1 (dette er den andre lyse jenta i familien), hadde fortalt noe forferdelig om faren sin, altså bestefar. Men, hun hadde nektet ham å fortelle dette til noen. Han ville derfor ikke si noe konkret, men avsluttet med at de måtte passe ekstra på babyen som kom, hvis det var ei jente. Pappa tenkte ofte over dette, og bestemte seg for å passe ekstra på. Noe mer ble det ikke ut av det. Man snakker ikke om problemer, man later som de ikke er der. Da forsvinner de jo?! Eller gjør de ikke det…? Denne sprekken i maleriet av Midnightfamilien ble godt sparklet over. Bildet så like fint ut.

Jeg gikk i xxxx barnehage. Der var jeg bestevenn med P, og KA. Når broren min blei født, og blei stor nok, gikk han i samme barnehage. Det er to års forskjell på oss, og vi var aldri noe særlig annet enn uvenner. Kanskje som søsken flest med den aldersforskjellen. Jeg har kun noen få klare minner fra denne tiden:

1. En gang lillebror fikk kjeft for ikke å kle på seg, og begynte å gråte. Jeg husker følelsen i magen som en vond stein av tristhet. Og jeg gråt også. Så vi satt i gangen på barnehagen og gråt begge to når pappa kom for å hente oss.

2. P og jeg. Han bodde rett over barnehagen, og jeg var med han hjem. Der fikk vi to store pepperkakehjerter. Han hadde en mye større søster som jeg syns var så pen.

3. Akebakken. Jeg var ikke så lur, tydeligvis, på den tiden (heller), så jeg traska like godt rett ut i bakken, og blei som følge av det overkjørt av en annen unge på akebrett. Resultatet var en ille tilberedt nese, og tur til legevakta. Der blei jeg illsint fordi de sa jeg skulle få ta bilde av nesa, men det var jo ikke noe ordentlig bilde?!? Jeg har skjev nese den dag i dag.

På hjemmefronten var det ikke alltid like greit. Mamma var av den illsinte typen, og det på den særdeles eksplosive måten. Hun ga seg gjerne ikke før vi begynte å gråte. I ettertid ser jeg at den psykiske belastningen hun påførte broren min og meg i denne perioden også kan ha hatt mye og si for min utvikling. Jeg blei nemlig mer og mer engstelig. Jeg fikk ikke sove om natten. Og mamma gikk ofte ifra meg mens jeg gråt, fordi jeg var redd. Jeg visste ikke hva jeg var redd for.. Mamma og pappa tok med meg til psykolog, og til lege og en sånn sak som driver med naturmedisin. Ingenting hjalp. Jeg var og ble redd. Og mamma ble sikkert mer og mer sliten.

Så skulle jeg begynne på skolen.

Jeg hadde rosa skolesekk. Jeg gikk på xxxxx barne og ungdomskole. Jeg husker jeg begynte å late som jeg var syk, for da fikk jeg en viss omsorg av mamma. Da var hun snill. Jeg måtte på en måte gjøre meg fortjent til at hun skulle like meg. Jeg brukte noen år på å forstå at det ikke var mulig. Du ser kanskje at jeg snakker mye om mamma og lite om pappa. Pappa jobbet døgnet rundt med å få gården på beina, og var lite hjemme. Mamma hadde oss begge to, og i tillegg sine egne problemer å stri med. Jeg skjønner i ettertid at hun burde fått hjelp, men hvordan skal man som barn forstå noe sånt? Jeg vokste opp i den tro at ingen var glad i meg. Det var jo ingen som sa det, og selv om mamma nok var det, så klarte hun aldri vise det.

Det er en episode jeg kan le av når jeg ser tilbake på den nå; En gutt i klassen og jeg kranglet så busta føyk om et eller annet. Han sa jeg var stygg. Når jeg la meg den kvelden gråt jeg. Så kom pappa opp til meg. Også klarte jeg tilslutt og spørre: Syns du jeg er stygg? Jeg husker at pappa blei helt stille før han sa: Nei, du er ikke stygg. Jeg syns du er pen, jeg! Har noen sagt noe annet?! Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og han sa at det bare var tull. Og der lå jeg; med colabunner til brilleglass, hockeysveis, og attpåtil lapp for det ene øyet pga skjeling.. Og pappa sa jeg var pen. Der har du viktigheten av fedre. Jeg kommer aldri til å glemme akkurat denne episoden. Pappan min..

Bror2 blei født. Han overtok kjeglinga med bror nr 1

Mamma kom dundrende inn på rommet mitt. Hun hadde funnet en lapp, hvor det sto noen enkle, seksuelle setninger. Hun kastet det i ansiktet på meg, og ropte at denne er vel din. Jeg var flau. Jeg var redd, og jeg sa bare: jeg har ikke sett den før. Jeg var ni år. Den var min.

Jeg var hos tante2. Det var hun tanten som bodde rett nedenfor, på den litt lysskye tomta. Hun spilte piano for meg. Jeg elsket det. Jeg ble så rolig inni meg av det. Jeg fikk fri fra det vonde inni meg jeg ikke skjønte noe av. (vi hadde et godt forhold denne tanta og jeg. Jeg søkte mye tilflukt der.)

Pappa kom. Så alvorlig ut. Ba meg bli med hjem. Jeg kom hjem, og gikk opp til mamma. Hun satt og strigråt. Morfar var død. Jeg begynte også å gråte. Jeg ble så redd. Jeg fikk så dårlig samvittighet. Helgen før hadde vi vært å besøkt morfar på sykehuset i Hamar. Han hadde bedt meg om en klem, og jeg hadde bare løpt ut derfra. Det var siste gang jeg så han.. Stakkars snille morfar. Og hva med mormor? Hun var jo alene..

Jeg fikk ikke lov til å bli med i begravelsen. Mamma sier i ettertid at jeg ikke ville. Jeg vet ikke hva som er realiteten der. Lillebror og jeg hadde tilbrakt hver eneste sommer der oppe. Det var fine somre..

Jeg begynte i skolekorpset på omtrent samme tid. Der fant jeg verdens største kjærlighet. Det var jeg helt sikker på da, i hvert fall. Han var fem år eldre, og blei mitt objekt for forelskelse og ulykkelig kjærlighet i mange år fremover. Han var tom representert i konfirmasjonssangene mine. Vidunderet het L.O, og du finner navnet hans på absolutt ALT jeg eide fra den tiden. For ikke snakke om dagboka… Han var høy, mørk og hadde blå øyne. Spilte kornett. Og jeg var dødsmisunnelig på bestevenninna mi som satt ved siden av ham hver øvelse. Og hun var selvfølgelig også forelsket. I han. Jeg og denne bestevenninnen, S, hadde timeslange utredninger om denne fantastiske gutten, og om hvordan det ville være å være sammen med han. Jeg skrev kjærlighetsbrev, og jada, sendte dem av gårde. Forstørret russekortet hans! Jeg var egentlig helt besatt. Slik som jenter på den alderen er. Når jeg tenker på den stakkars gutten nå… huff! Den dagen han dro i militæret, da døde nok naiviteten min, og troen på kjærligheten med stor K med den. Dette er merkelig nok ting jeg smiler av å tenke på nå.

Jeg var et sted mellom ti og tolv. Bestefar skulle kjøre meg til korpsøving. Jeg husker han spurte om orgasme. Hadde jeg fått det enda? Jeg syns det var flaut. Og svarte unnvikende. Han var i det hyggelige hjørnet og ville gjerne fortelle en historie i samme slengen. Det var ikke typen historie man forteller barnebarnet på sengekanten., Det er det første helt klare minnet jeg har av den saken.

Jeg blei ofte sendt inn til bestefar fordi han var jo så alene, stakkar. Der fortsatte eventyrene i det vide og brede.. Ofte gikk han på toalettet etterpå, hvor lydene derfra ikke var til å ta feil av. Han fortalte historier om bestemor (Hun døde året før jeg blei født) han fortalte om tjenestejenter, og hvordan de fikk orgasmer. Han spurte meg ofte: det gjør vel ingenting at jeg forteller deg dette? Jeg ristet alltid på hodet.

Så var det tid for korpsøving igjen. Jeg la instrumentet, det enorme sådane, bak bilen slik at bestefar kunne legge det inn bak. Han rygget over det. Jeg fikk panikk. (Et sånt instrument koster alt ifra 20-60000). Jeg ropte at han måtte kjøre meg opp til tante1. Der gråt jeg i timevis. Det som var litt underlig var at plutselig dreide alt det leie seg om at ingen var glad i meg, eller brydde seg om meg. Tante 1 snakket med mamma om dette i ettertid. Det endte med at jeg fikk kjeft fordi jeg sa sånne ting. At det alltid var deres feil!? At de gjorde alt galt. Mamma sa: har du noen gang tenkt på at det kan være din feil? .. Og det hadde jeg jo tenkt på mange ganger, allerede. Mamma var også sint fordi jeg ikke kunne fortelle sånne ting til dem i stedet. Jeg kom noen dager etterpå med et håp; kan vi ikke ha en slags postkasse på kjøkkenet, slik at jeg kan skrive brev til deg? Mamma eksploderte og sa at hvis jeg ikke kunne si ting rett ut, så fikk det være. (Dette er en av de tingene jeg reagerer hardest på som voksen. Hvordan kan man unngå å se at dette er et barn med et enormt behov for å snakke med noen? At dette med en postkasse var en slags mulighet for å få fortalt vanskelige ting.. Dette gjør meg sint. Og ofte bitter. For meg så er dette et bilde på et barn som prøver å finne en løsning. Og en voksen som nekter det samme.)

Læreren på ungdomskolen skjønte at noe ikke var helt som det skulle.. Jeg hadde mye fravær, og det var på den tiden jeg sluttet å ha gym. Jeg taklet ikke dusjseansen. Men jeg fant selvfølgelig på alle mulig andre unnskyldninger. Jeg forsikret henne om at alt var som det skulle. Og hun godtok det. Jeg fortalte også S at bestefar snakket om sex og sånt. Hun sa at jeg var heldig som kunne snakke så åpent med han om det. Jeg tenkte; åja….? Og fortalte ikke om resten.

Resten: Nei.

Det var siste året L.O var i korpset. Og jeg var blitt fjorten år. Det skulle være rebusløp, med poster rundt omkring i skogen. Der måtte vi som spilte i korpset sitte på post, og passe på at alle som kom forsto spørsmålene og ikke jukset. Jeg så trekningene av par, og fikk fullstendig hetta. For gjett da?! Jeg skulle sitte sammen med L.O.. På post.. I flere timer!! Jeg var lykkelig. Det var det jeg følte da, altså: ren og skjær lykke. Jeg snakket om dette til pappa hele bilturen hjem! Han smilte, men sa ingenting. Jeg sprang inn til mamma. Sprutet ut all min glede, og sto foran henne med hele hjertet mitt på sølvfat. “Er det noe å bli så glad for da“, sa mamma, og blandet med et nedlatende tonefall var det som å få en øks gjennom både hjerte og fat.

Så begynte vi å dra til byen. Jeg og venninnene mine. På et diskotek som het Crazy dayz. Nye opplevelser, nye følelser, og nye gutter. Det var her jeg skulle møte min aller første kjæreste. Jeg var femten. Han var 17. Og ifra byen. Det var en helt merkelig opplevelse det at en gutt faktisk så på meg og syns jeg var pen.. Jeg fikk mitt første kyss, før jeg måtte ta siste buss hjem (til ei venninne, gikk ikke busser ut til gården) klokken halv tolv. For en spennende tid. Jeg gikk hele neste dag og ventet på at han skulle ringe. Og når han ringte, så snakket vi i flere timer. Oioioi.. Det fantes andre gutter enn L.O..? Jeg var stormende forelsket. I tre uker. Så gjorde jeg det slutt. Jeg hadde jo ikke kommet over min store, umulige kjærlighet må vite. Og gutten gråt. Ja, kjærligheten i den alderen er nådeløs. Men han og jeg holdt stadig kontakten, og vi er veldig gode venner den dag i dag. Tiden som fulgte var fulle av intriger, gutter og hemmeligheter. Slik det skal være. Mine hemmeligheter var bare litt annerledes. Bestefar ba meg med jevne mellomrom om å ta av meg klærne.

Dette var også tiden da absolutt alt ble verre. Hjemme begynte jeg å stå imot mamma. Og når hun skjønte at hun ikke hadde kontrollen over meg lenger, blei alt ti ganger verre. Jeg husker en gang hun ble så forbanna på meg, for en ting jeg ikke husker lenger en gang, at hun skrek at jeg skulle gå på rommet mitt. Jeg sa helt rolig; nei, jeg går ikke opp. Mamma holdt på å gå fra sans og samling, og ropte videre og prøvde å dra meg opp etter armen. Jeg så henne bare rett i øynene og sa: jeg går ingensteder. Hun så på meg, og sa masse stygge ting. Jeg så tilbake og sa; du får meg ikke til å gråte. Da sa hun: jeg hater deg. Også slapp hun. Pappa satt ved middagsbordet. Han ba meg gå opp, og jeg gikk. Jeg hørte de skrek til hverandre etterpå. Og jeg husker jeg syntes synd på lillebror som fortsatt var nede mellom dem. Armen min var helt blå etterpå. Men jeg hadde ikke vondt. Ikke der. Jeg dro ikke hjem fra øvelsen den kvelden. Jeg sa til pappa:jeg kommer ikke hjem nå, det er best for alle. Og han var enig i det. Jeg blei hentet av han jeg var sammen med da. Jeg gråt og var helt kjørt. Jeg var 17, og følte meg utslitt.

Nå gikk jeg på VGS. 1 året med gode karakterer, deretter gikk det bare nedover. Jeg blei hjemme, fordi jeg ikke klarte å stå opp. Fordi jeg ofte følte meg for stygg. Fordi jeg var redd. Angsten og depressiviteten ble mer og mer synlig. For meg selv. For ingen andre så. Jeg var nemlig jenta som alltid smilte. Jenta som alltid var glad. Som man alltid bare tullet med, og hadde det gøy med. Jeg passet greit inn, med Buffalo sko og miss Sixty bukser. Og jeg var passe populær. Det var i løpet av VGS jeg forsto det fulle potensialet av langt blondt hår . Jeg var aktiv i OD, elevråd, og var den første rettighetsansvarlig på skolen. Vi hadde fester, og moro. Jeg røyka for første gang. Jeg begynte å ha sex. Problemfritt det, så lenge det ikke var følelser inne i bildet. Jeg gjorde det slutt med kjærestene jeg hadde i det øyeblikket ting blei komplisert for meg, uansett måte. Jeg orket ikke flere problemer. Jeg følte ingenting. Samtidig som jeg følte for mye.

Og fortsatt var jeg inne hos bestefar med jevne mellomrom. Fortsatt var det å gå forbi vinduet hans i singlet risikofylt. Han åpnet det alltid, og kommenterte kroppen min, ba meg gå uten bh etc..

Han fortalte om hvordan jeg burde ha sex. Han var virkelig en …. Bestefar!

Han blei syk.

Det var jeg som fant han. Egentlig. På sofaen, med problemer med å puste. Med sår i panna. Jeg gikk. Pappa fant han seinere den dagen.. Når han blei henta i ambulanse, strigråt jeg. Mamma sa: det er sikkert fordi du husker morfar. Jeg løp opp på rommet mitt hvor jeg fikk et av mine første angstanfall.

Det var også rundt denne tiden jeg skar meg opp på hånda. For første gang. Jeg skar og skar, med et barberblad. Jeg hadde så vondt, jeg MÅTTE ha det ut. Jeg var desperat. Igjen gikk jeg ned til mamma og pappa. Viste frem hendene og sa; Se hva jeg har gjort. Jeg orker ikke mer. Da sa mamma: jeg orker snart ikke mer jeg heller. Nå må du ta deg sammen! Mener du at dette er vår skyld?!

Oppi alt dette hadde vi en fantastisk tur til Kragrø med korpset. Og jeg og MellonCollie gjentok denne turen året etter med stor suksess. Man kan på mange måter si at jeg var delt i to. Jeg levde to liv. Jeg har selvfølgelig hatt veldig mye moro, og vært med på min del opp igjennom av tenårene, men jeg har også gått glipp av mye, og jeg føler at mye av tiden ble brukt til de svarte sidene av meg.

Så kom russetiden.

Jeg tok ikke engelskeksamen, og fikk ikke fullverdig vitnemål. Alikevel ville jeg bort. Skulle dra som aupair til Manchester i England. Alt var i orden. Alt var betalt. Så kom DG. Jeg var svak og redd, og så muligheten til å ikke være alene. Han var en jeg hadde kjent siden jeg var 15, og bestekompis med førstekjæresten min. (ja, sarp er lite..).. Han ba meg bli. Jeg ble. En form for trygghet er bedre enn ingen trygghet har jeg konkludert med i ettertid.

Han var så snill, tålmodig og trygg DG. Helt til du blei kjent med han. Da var han en sint, sjalu og til tider slem gutt. Akkurat det jeg trengte når jeg flyttet hjemmefra.

Jeg var 19 år.

Skulle feire bursdagen min med ei venninne ei uke seinere, på et leid lokale. Vi var hjemme for å spise middag. Noen sendte meg inn til bestefar. Jeg gjorde det jeg skulle. Og når jeg skulle gå kom han imot meg, og skulle gi meg en klem. Han ga meg en klem, mens han tok meg på rumpa, og på puppene. Noe eksploderte og knuste inni meg på en gang. “FAEN..!” sa jeg høyt og dyttet han unna. Gikk ut i gangen, skalv, han ropte etter meg: det gjør vel ingenting?! Jeg ropte tilbake: JO! Ikke gjør sånn! Også gikk jeg inn, satt meg ved bordet og spiste middag. Vi dro hjem, og i sekundet jeg var på innsiden av døra hjemme hos meg selv, raknet alt. ALT.. Hele livet mitt slo meg ned. Jeg trodde jeg hadde vært gjennom helvete. Lite visste jeg at det akkurat hadde begynt.

Fortsettelse følger. Imorgen.. kanskje aldri.

Dette er store linjer.. Det var det som kom først.

[MellonCollie]

Takk for at du deler. Jeg lærer mye, og skulle ønske jeg visste før jeg gjorde.

Du er den sterkeste jeg vet om, og jeg er så stolt over å kjenne deg.

[MidnightChildDreamer]

And you're singing the songs

Thinking this is the life

And you wake up in the morning and your head feels twice the size

Where you gonna go? Where you gonna go?

Where you gonna sleep tonight?

.

[spinnvil]

Jeg syns du er utrolig sterk som setter ord på ting mange helst ser forblir i mørket. Tenker masse på deg, og håper ting blir lysere snart. Du fortjener å ha det bra vennen.

[MidnightChildDreamer]

"The Trick Is To Keep Breathing"

She's not the kind of girl

Who likes to tell the world

About the way she feels about herself

She takes a little time in making up her mind

She doesn't want to fight against the tide

And lately I'm not the only one

I say never trust anyone

Always the one who has to drag her down

Maybe you'll get what you want this time around

Can't bear to face the truth

So sick he cannot move

And when it hurts he takes it out on you

And lately I'm not the only one

I say never trust anyone

Always the one who has to drag her down

Maybe you'll get what you want this time around

The trick is to keep breathing [x2]

She knows the human heart

And how to read the stars

Now everything's about to fall apart

I won't be the one who's going to let you down

Maybe you'll get what you want this time around

I won't be the one who's going to let you down

Maybe you'll get what you want this time around