Har dere ALDRI gått over grensen?

[Gjest Gjest_Lita_*]

Jeg har aldri tafset på, kysset, ligget med andre menn etter at vi ble sammen. Men jeg har flørtet, danset og vært betatt av andre menn og er det rett som det er. Men jeg går ikke lenger enn en uskyldig flørt som ikke er sexrelatert. Da trekker jeg meg unna. Men jeg elsker mannlig oppmerksomhet!!!

[Jalp]

Mitt inntrykk er at det er liten forskjell på kvinner og menn her. Alle går inn i forholdet med idealistiske holdninger. Men etterhvert som årene går, får man ofte et mer pragmatisk forhold til de ekteskapelige idealene.

Og da blir en dans gjerne tettere og en flørt litt mer langvarig. Og gamle flammer finner man fort tonen med, og man lar seg friste. Og som oftest med en/ ei som selv er gift og som ikke vil lage "problemer".

Man ser absolutt verdien av det stabile ekteskapet, men savner samtidig at blodet bruser i årene slik det gjør når alt er nytt og spennende. Driftene er sterke og gleden med sex blir ofte bedre med årene. Ikke minst for kvinner.

Om jeg har gått over grensen? Mange ganger,- både i forhold til tanker, følelser og gjerninger. Men det har ikke alltid skjedd på mitt initiativ. Om jeg skjemmes? Nei, for det har aldri gått utover forholdet til min kone, og jeg har alltid behandlet kvinner med respekt.

Endret 20. juni 2008 av Jalp

[Gjest Gjest_lolita_*]

Mitt inntrykk er at det er liten forskjell på kvinner og menn her. Alle går inn i forholdet med idealistiske holdninger. Men etterhvert som årene går, får man ofte et mer pragmatisk forhold til de ekteskapelige idealene.

Og da blir en dans gjerne tettere og en flørt litt mer langvarig. Og gamle flammer finner man fort tonen med, og man lar seg friste. Og som oftest med en/ ei som selv er gift og som ikke vil lage "problemer".

Man ser absolutt verdien av det stabile ekteskapet, men savner samtidig at blodet bruser i årene slik det gjør når alt er nytt og spennende. Driftene er sterke og gleden med sex blir ofte bedre med årene. Ikke minst for kvinner.

Om jeg har gått over grensen? Mange ganger,- både i forhold til tanker, følelser og gjerninger. Men det har ikke alltid skjedd på mitt initiativ. Om jeg skjemmes? Nei, for det har aldri gått utover forholdet til min kone, og jeg har alltid behandlet kvinner med respekt.

Helt enig med deg!

Skal vi møtes for litt tjafsing, heftig dans...

[Gjest Tigress]

Godt innlegg, Jalp.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i et supert forhold i snart 9 år og har aldri vært i nærheten av å verken tafse på eller kysse noen andre.

Jeg vet at slik oppførsel forekommer, men jeg oppfatter det som alt annet enn normalt. Jeg kjenner ikke til at noen av mine venner verken har tafset eller kysset på andre mens de var i seriøse forhold.

Slik oppførsel forbinder jeg med fjortiser, useriøse forhold, rundbrennere og harry ukultiverte mennesker.

Å antyde at det skulle være noe unormalt med det å ikke gå over slike grenser faller på sin egen urimelighet. Det finnes faktisk mange mennsker med både selvdisiplin, selvrespekt og ingen behov for å "tafse" selv om man møter kjekke og tiltrekkende mennsker på sin vei.

[Gjest Tigress]

Hmm, kan det vere at folk let seg friste av di dei eigentleg ikkje ser på litt puling på si som noko alvarleg?

[Gjest Prektigjenta - eller kanskje ikk]

Spør du meg så er det TS gjør helt normalt og egentlig ganske uskyldig. Kunne ikke falt meg inn å kastet mannen min på dør om jeg oppdaget at han hadde gjort tilsvarende. Jeg vil jo helst ikke vite det, men skulle det komme meg for øret hadde jeg vel ikke latt familien gått i oppløsning på grunn av noe sånt!

Det er ikke rart det er mange skilsmisser når folk går fra hverandre på grunn av litt utidig tafsing.

Jeg har selv vært gift i 13 år og jeg har holdt meg på "matta" inntil nylig. For første gang har jeg latt en annen mann tafse på meg en het kveld på byn.

Jeg er strengt oppdratt og jeg har hele tiden trodd at det har vært noe galt med meg som har snudd meg etter andre menn, mens jeg har vært gift. Jeg har lagt så mye bånd på meg selv etter at jeg giftet meg at jeg nærmest har vært i ferd med å utslette meg selv.

Jeg kan love deg at det blir ikke lykkelig mennesker eller forhold av sånt. Etter at jeg har bestemt meg for å leve litt mer og balansere litt mer på kanten så merker jeg at ekteskapet og familien fungerer mye bedre enn på lenge.

[Gjest Gjest_snuppa_*]

Det hele koker vel ned til hva man synes om utroskap selv.

De som ikke synes det er så ille å være utro står i større risiko for å være utro enn de som er sterke motsandere av utroskap. (Og nå snakker jeg om hva folk virkelig mener, ikke den fasaden de viser andre)

Personlig synes jeg utroskap er en respektløs greie. Man skal ikke lyve for og gå bak ryggen til den man elsker. Akkurat på samme måte som jeg ikke ville snakke stygt om min kjære til andre, og at jeg ikke ville løyet om at jeg skulle på jobb mens jeg egentlig skulle til en venninne. Min kjære ville ikke lidd vondt av det om jeg gjorde slikt dersom han aldri fikk vite om det, men likevel stoppes jeg av min respekt og kjærlighet for han.

Jeg tror at de som forsvarer utroskap egentlig burde være i et åpent forhold der man tillater hverandre å ha sex med andre, men så har de ikke klart å finne en partner som er med på dette. Så da tar de seg heller til rette og gjør som de selv ønsker. Det synes jeg er respektløst.

Finn deg en partner som kan leve etter samme regler som deg, eller vis respekt for at din partner ikke ønsker å dele deg med noen andre. Det blir for dumt å bare kjøre på med sitt eget løp uten å ta hensyn til den man deler livet med. I et parforhold blir man enige om hvordan man skal leve sammen. De fleste blir enige om at de ikke skal ha andre. Da får man holde seg til det, eller si at "sorry, sånn kan jeg ikke leve", og heller finne seg en annen som kan leve i et åpent forhold. Eventuelt forbli singel og kunne hoppe rundt som man selv vil.

[Gjest Gjest]

Jeg er strengt oppdratt og jeg har hele tiden trodd at det har vært noe galt med meg som har snudd meg etter andre menn, mens jeg har vært gift. Jeg har lagt så mye bånd på meg selv etter at jeg giftet meg at jeg nærmest har vært i ferd med å utslette meg selv.

Jeg kan love deg at det blir ikke lykkelig mennesker eller forhold av sånt. Etter at jeg har bestemt meg for å leve litt mer og balansere litt mer på kanten så merker jeg at ekteskapet og familien fungerer mye bedre enn på lenge.

Men er det sånn at man må gå over grensa med andre enn den man deler livet med for å føle at man lever? Da er det kanskje noe annet som mangler i livet ditt...

Jeg tafser ikke på andre, ingen andre enn samboeren min får tafse på meg. Men jeg lever livet mitt til fulle likevel, og har det svært bra. Jeg trenger ikke andre menns bekreftelse på at jeg er tiltrekkende, det får jeg nok av fra samboeren min.

[Gjest prektigjenta, eller kanskje ikke]

Men er det sånn at man må gå over grensa med andre enn den man deler livet med for å føle at man lever? Da er det kanskje noe annet som mangler i livet ditt...

Jeg tafser ikke på andre, ingen andre enn samboeren min får tafse på meg. Men jeg lever livet mitt til fulle likevel, og har det svært bra. Jeg trenger ikke andre menns bekreftelse på at jeg er tiltrekkende, det får jeg nok av fra samboeren min.

Det er klart man gjør seg opp noen tanker om man egentlig burde ha giftet seg i utgangpunktet. Jeg har også lurt på om det er noe som mangler i forholdet, men synes det er vanskelig å sette fingeren på noe. Mannen min gir meg masse oppmerksomhet og han er hengiven. Vi har det godt sammen på alle måter. Når jeg leser om alle de lykkelige forholdende hvor det å se på andre ikke en gang er et tema må jeg si at det sår litt tvil i meg om det er riktig av meg å forbli gift.

Men nå har jeg en gang giftet meg og fått barn og jeg synes ikke det er riktig av meg å gå ut av dette på grunn av at jeg føler meg tiltrukket av andre fra tid til annen. Jeg har jo ikke vært fysisk utro noen gang. Jeg synes heller ikke jeg har gått for langt over streken med å tillate meg å kjenne på tiltrekning av andre framfor å fortrenge følelser.

Vi har lovet hverandre å leve sammen i gode og onde dager. Og det er begge deler. Både gode og onde dager...

[Gjest Gjest74]

Trådstarter her igjen.

Dette ble det jo faktisk en ganske god debatt om.

For min del må jeg vel være ærlig nok til å si at jeg skjemmes for en del av det jeg har gjort.

Og her ligger poenget synes jeg. Som flere har påpekt godt over her.

Jeg vill IKKE likt det dersom jeg fant ut at min kone hadde samme historikk. Det hadde ikke vært nok til å ødelegge forholdet, men det hadde vært kjipt.

VDet er vel det som sliter mest på meg. At jeg har gjort/gjør slike ting selv om jeg vet at det er galt for oss, og at jeg vil angre. Jeg blir drevet av spenningen og den oppmerksomheten jeg får der og da.

Litt tafsing og forbudt spenning fjerner en del av fornuften/selvrespekten min.

Nå skal det sies at det langt i fra er bare jeg som har initiert til disse episodene, og de fleste av initiativtagerne var/er i forhold.

[Gjest Tigress]

Eg trur det nok er slik at dei fleste går inn i forholdet med ganske sterke meiningar om at det er berre denne for meg. Eg vil tru at det å gifte seg eller flytte saman med nokon krevjer at ein er ganske overtydd om at h*n er den rette, men så endrar nok den oppfatninga seg litt med tida, og kan hende også haldningane.

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg verken prektig eller frarøvet noe, selv om jeg aldri har satt meg i situasjoner som kan få meg til å falle utenfor den berømte matta.

Har vært betatt ett par ganger i løpet av forholdet, men ikke fulgt opp.

Savner det ikke, selv om jeg kan se på brede rygger og sterke hender så savner jeg ikke å få leke med dem.

Er nok som mange andre her, drar inn anntennene, for det å gå over streken er helt utenkelig. Respekterer mannen min for mye.

[Teriyaki]

Jeg har dessverre gått over grensen en gang. Jeg hadde vært på fest, og en kompis fulgte meg hjem. Når vi kom inn sa jeg at jeg klarte meg selv, da sa han at nei jeg var jo så full (noe jeg var, men hadde klart meg fint alene). Så han "hjalp" meg med å kle av meg, og han tok på meg. Jeg sa slutt, men så sa han "nå når du har type må jeg jo nyte det når jeg kan". Så sa jeg at nå var det nok, så dro han.

Har veldig dårlig samvittighet, men ærlig talt så legger jeg mesteparten av skylden på han, siden han ikke respekterte at jeg sa nei.

Jeg har ikke sagt dette til kjæresten. Dette var i begynnelsen av forholdet, og har ikke vært i nærheten av å gå over grensen siden.

[Jade]

TS er vel like normal som alle andre her i tråden. Det ER mange som er utro. Desverre, synes jeg, men sånn er det bare. Men jeg synes at hvis det er veldig vanskelig å holde grensene man har satt sammen med partneren, så bør man - sammen - endre disse grensene. Ikke bare for ens egen samvittighet, men for at partneren også skal få en sjangs til å bestemme om dette er et type forhold h*n ønsker å være en del av. Kanskje partneren også ønsker å tafse på andre, men dropper det, for ikke å såre partneren?

Jeg har ikke gått over grensen i seriøse forhold. Jeg har rast fra meg når jeg var singel. Og spenningen av å bryte grenser, gir meg rett og slett ikke så mye som en lykkelig familie. Samboere (ens egen) kan også være gode tafsere :D

[Gjest gift i 15 år]

Skyldfølelse og skam er ikke et fremmed ord nei...

Nå har jeg stort sett gått rundt å skammet meg hele livet - uten å ha noen som helst grunn til å skamme meg, inntil nå. Nå har jeg i hverfall en grunn...

Jeg kjenner at jeg blir uvel ved tanken når jeg innser hva jeg faktisk kan være kapabel til å gjøre. Det å flørte gir faktiskt en slags rus som man lett kan bli avhengig av.

Tidligere har jeg vært "sjokkert" over den slette moralen som finnes blant gifte menn der ute. Nå er jeg hetrofil dame, så jeg vet ikke hvordan menn oppfatter gifte kvinner. Uten å ha gitt ut noen signaler, bortsett fra å være høftlig og hyggelig, så har det ikke manglet på tilbud opp igjennom årene, som jeg med den største selvfølgelighet har takket nei til.

Men nå viser deg seg at jeg er ikke noe bedre enn disse selv... Jeg har ikke gått helt over streken, men jeg vet nå at jeg er kapabel til å gjøre det og det skremmer meg. Jeg har en livlig fantasi om dagen... og jeg skammer meg hele tiden. Men tankene og følelsene klarer jeg ikke å få kontroll over uansett hvor hardt jeg prøver. Det som jeg mener med å gå delvis over streken er å gi ut signaler om at jeg er interessert/tiltrukket av en annen. (sms-flørt). Jeg vet det er galt, men det gir meg et voldsomt kick som jeg ikke klarer å motstå. Kicket ville vel ikke vært like stort om det ikke hadde vært så "forbudt". Etter noen år som hjemmeværende og nærmest "avskåret" fra omverdnen har mine mørke sider kommet tydeligere fram. Min teori er at jeg har rett og slett blitt sultefôret på spenning og impulser utenfra. Jeg håper at dette er en fase som går over, ellers så ligger jeg dårlig an.

Dette skremmer kanskje også vettet av mange menn, som helst vil ut å flørte selv, men ha konene sine helt for seg selv. Jeg tror man kan tenke sånn at det man gjør mot andre må man tåle at de gjør mot en selv.

Men når det gjelder din kone TS så tror jeg neppe hun er ute å tafser like mye som deg. Jeg tror menn generelt har sterkere drifter på sånt.

[Gjest Gjest_lolita_*]

Skyldfølelse og skam er ikke et fremmed ord nei...

Nå har jeg stort sett gått rundt å skammet meg hele livet - uten å ha noen som helst grunn til å skamme meg, inntil nå. Nå har jeg i hverfall en grunn...

Jeg kjenner at jeg blir uvel ved tanken når jeg innser hva jeg faktisk kan være kapabel til å gjøre. Det å flørte gir faktiskt en slags rus som man lett kan bli avhengig av.

Tidligere har jeg vært "sjokkert" over den slette moralen som finnes blant gifte menn der ute. Nå er jeg hetrofil dame, så jeg vet ikke hvordan menn oppfatter gifte kvinner. Uten å ha gitt ut noen signaler, bortsett fra å være høftlig og hyggelig, så har det ikke manglet på tilbud opp igjennom årene, som jeg med den største selvfølgelighet har takket nei til.

Men nå viser deg seg at jeg er ikke noe bedre enn disse selv... Jeg har ikke gått helt over streken, men jeg vet nå at jeg er kapabel til å gjøre det og det skremmer meg. Jeg har en livlig fantasi om dagen... og jeg skammer meg hele tiden. Men tankene og følelsene klarer jeg ikke å få kontroll over uansett hvor hardt jeg prøver. Det som jeg mener med å gå delvis over streken er å gi ut signaler om at jeg er interessert/tiltrukket av en annen. (sms-flørt). Jeg vet det er galt, men det gir meg et voldsomt kick som jeg ikke klarer å motstå. Kicket ville vel ikke vært like stort om det ikke hadde vært så "forbudt". Etter noen år som hjemmeværende og nærmest "avskåret" fra omverdnen har mine mørke sider kommet tydeligere fram. Min teori er at jeg har rett og slett blitt sultefôret på spenning og impulser utenfra. Jeg håper at dette er en fase som går over, ellers så ligger jeg dårlig an.

Dette skremmer kanskje også vettet av mange menn, som helst vil ut å flørte selv, men ha konene sine helt for seg selv. Jeg tror man kan tenke sånn at det man gjør mot andre må man tåle at de gjør mot en selv.

Men når det gjelder din kone TS så tror jeg neppe hun er ute å tafser like mye som deg. Jeg tror menn generelt har sterkere drifter på sånt.

Skam og skyldfølelse for sms-flørt? nei glem det, og koos deg med sms-flørtingen. Det er flørt...., går du over en annen grense,-innleder et slags forhold da er det vel noe annet. Da burde du kanskje vurdere ditt forhold til mannen din først.

Vi skal da ikke leve som i et "bur" hele livet. Det er INGEN som eier hverken deg eller meg

[Gjest Gjest]

Hmm, kan det vere at folk let seg friste av di dei eigentleg ikkje ser på litt puling på si som noko alvarleg?

Men da er det vel best å avtale med partneren at man har et åpent forhold? Da skader man ingen samtidig som man får dekket behovene sine.

[Gjest Gjest]

Jeg ville for ett år siden meldt meg inn i hylekoret mot utroskap. Jeg var en av de jentene som stod høyest på barrikadene og fordømte utroskap, samtidig var jeg livredd for at min superkjekke (subjektivt of course;) kjæreste skulle rote eller ha sex med en annen.

Vel nå vet jeg bedre... Jeg har hørt en tese om at alle kan være kapable til utro, ved rett tid og rett sted (evt feil tid, og feil sted...). Og det tror jeg nå! Jeg tror at om jeg ikke tar godt vare på kjæresten min i tiden fremover, kan det hende at han er utro om noen år, fordi han ikke opplever nok kjærlighet fra meg. Det samme gjelder meg, jeg kan kanskje komme til å være utro. Jeg har aldri noen garanti for det. Jeg ønsker det ikke, og kommer aldri til å akseptere at han er det heller, men ting skjer!!

[Jalp]

Jeg er strengt oppdratt og jeg har hele tiden trodd at det har vært noe galt med meg som har snudd meg etter andre menn, mens jeg har vært gift. Jeg har lagt så mye bånd på meg selv etter at jeg giftet meg at jeg nærmest har vært i ferd med å utslette meg selv.

Jeg kan love deg at det blir ikke lykkelig mennesker eller forhold av sånt. Etter at jeg har bestemt meg for å leve litt mer og balansere litt mer på kanten så merker jeg at ekteskapet og familien fungerer mye bedre enn på lenge.

Dette synes jeg er et godt poeng. Man kan jo alltids reflektere over hvor mye man skal fornekte seg selv og sine lyster i forhold til moralen rundt monogamiet. Jeg mener selvutslettende atferd er utroskap mot seg selv.

Nå har jeg bare erfaring med kvinner i forhold til det å balansere eller krysse grensen, og jeg opplever at mange kvinner er veldig målbevisste og reflektere i forhold til dette. Det er kalkulert og gjennomtenkt på forhånd. Avtaler som dette: "Jeg vil gjerne ha sex, men jeg vil ikke ut av ekteskapet mitt", er rimelig standard. I seg selv er det ærlig og oppegående i forhold til relasjonen til meg, og jeg må innrømme at jeg har veldig sansen for såpass ærlige kvinner.

Det kan selvfølgelig fordømmes etter kristenmoralen om monogamiet, og jeg innrømmer glatt at jeg hadde mislikt det sterkt om min kone hadde gjort det samme som meg i slike situasjoner. Men er det slik at det ikke kan tenkes at det kan komme positive ting ut av slik atferd?

Jeg erfarer ihvertfall at jeg får mer livslyst og mer lyst på sex,- også med min kone, etter å ha hatt det jeg opplever som livsbejaende og positive erfaringer på kanten...eller kanskje langt over grensen.