Har dere ALDRI gått over grensen?

[Gjest Tara1]

Her tar du tempen på kjernen i denne debatten, Jalp. Individualisme og selvrealisering har blitt mer sentralt enn klassiske familie- og felleskapsverdier, noe som ikke bare kommer til uttrykk gjennom folks valg på seksualitets- og kjærlighetsfronten. Hovedproblemet - eller, vil mange kanskje si; befrielsen - ligger nok i oppgjøret med tradisjonen og religionen som moralsk legitimerende kraft. Men her står vi etter min mening overfor et enda større problem: Hva skal legitimere våre handlinger dersom vi ikke lenger kan henvise til annet enn egen lyst og forgodtbefinnende? Hva er konsekvensene av denne etiske subjektivismen?

Her synes jeg faktisk sammenligningen med tyveri og andre tilbøyeligheter er nærliggende. Faktisk ville jeg vært mer tilbøyelig til å stjele enn til å føre et menneske jeg er glad i bak lyset. Og her er jeg kanskje ved kjernen i mitt svar til innleggene i denne tråden: Dette gjør meg til menneske. Min evne til empati, konsekvenslogikk og rasjonalitet er det som skiller meg fra dyrene. Jeg ville aldri innyndet meg med en ape, men jeg elsker et menneske som selvfølgelig bærer enkelte av apetrekkene videre. Imidlertid er både han og jeg - og de fleste andre som har bidratt i denne tråden - i stand til å være menneskelige nok til å hengi oss til dyden ærlighet. Og hvis man er en ærlig ape; da er man strengt tatt ikke ape.

Veldig enig i dette!

Jeg tror du har et ganske annet syn på samliv og monogami enn en del andre. Jeg kan ikke se at monogamiet innebærer undertrykkelse av identitet, personlighet etc. Det eneste monogamiet ikke tillater er sex med flere partner og jeg kan ikke se at dette er det samme som lite menneskelig slinger. Det kommer nok heller tilbake til personlighet i det store og det hele.

Jeg opplever at jeg i samlivet til min mann (og ikke mine tidligere forhold som var annerledes) får større utløp for min personlighet, da jeg er fri og trygg nok til å utforske meg selv i større grad. Jeg er trygg nok til å gi utløp for alle mine følelser som jeg tidligere ofte holdt tilbake fordi jeg ikke turde gi utløp for dem. Min partner har gitt meg den tryggheten og stabiliteten jeg har behov for. Jeg er en person som har et stort behov for nærhet og kun i stabile forhold har jeg fått dekket mine behov. Monogamiet innebærer ikke for meg undertrykkelse av deler av meg selv, annet enn at jeg ikke har seksuell kontakt med andre. Monogamiet innebærer for meg en solid base som gjør at jeg har energi til overs til å utforske alle andre deler av livet mitt og personligheten min. Vi bygger hverandre opp og fremmer hverandres positive sider slik at vi begge kan blomstre mer. Som person er denne nærheten til en person uhorvelig viktig og det mest naturlige i hele verden.

Jeg forstår at mange ikke opplever samliv på samme måte som meg, og at det for mange kan oppleves som undertrykkende. Men jeg ville bare understreke at du fremstiller monogamiet på en veldig absoludt måte ved å si at "monogamiet er", mens dette bare innebærer din opplevelse. Jeg ønsker bare å gi et mer nyansert bilde på at monogamiet for noen mennesker absoludt har en plass. Det fremstilles som unaturlig å være monogam i forhold til vår natur. Dette viser kun at man har lite kunnskap om menneskets natur. Det finnes naturlig i oss et behov for omsorg og nærhet. Mennesket har arvet flere overlevelsesstrategier og bare en av disse innebærer å spre sine gener i størst mulig grad. Dette er et biologisk trekk som kan råde sterkere hos noen, men at monogami ikke er naturlig i henhold til vår natur er 100% galt. Det er et behov vi også har nedarvet, og som tydeligvis er langt sterkere hos noen av oss enn andre.

Veldig godt skrevet!

[Jalp]

Jeg regner med at det var dette verset som ble henvist til.

Et fantastisk flott dikt som jeg er veldig glad i... og jeg blir veldig lei meg når jeg ser at det blir brukt som et argument til å føre mennesker en er glad i bak lyset.

Jeg synes ikke du skal forsøke å velte dårlig samvittighet over på f.eks. meg ved å fastslå at kun din tolkning av dette diktet er den riktige. Jeg har for øvrig aldri oppfordret noen til å føre andre bak lyset, men jeg mener det er mulig å se svakheter ved monogamiet for det.

Jeg er glade for alle dem som finner at monogamiet fungerer helt flott. Men når det da er et faktum at utroskapen florerer, så må man ta høyde for at monogamiet ikke fungerer optimalt for alle.

Jeg må bare gjenta at dere misforstår meg når dere antyder at jeg på generelt grunnlag er motstander av monogamiet. Det har jeg skrevet flere ganger i denne tråden nå, så jeg håper nå at man kan gå fra å diskutere min holdninger til å diskutere de reelle problemsstillingene som kan knyttes til monogamiet.

Følgende problemsstilling er reell for svært mange:

En part i forholdet bestemmer seg plutselig for at sex ikke lenger er interessant. Det er forsåvidt aksept for at alle skal kunne bestemme om de vil ha sex eller ikke. Men når man gifter seg, så ligger det også en forventning om at man kun skal ha sex med partneren. Dermed blir en slik beslutning også en beslutning som kontrollerer den andre partens seksualliv.

Når det da kommer til det "å føre den andre bak lyset" så kan man jo også si at en sex- stopp vil være å føre den andre bak lyset i forhold til at man forventer at sex er noe man skal dele jevnlig. Når man gifter seg, så har man en forventning om en fast seksualpartner. Mange mener nok at de er ført bak lyset når det seksuelle i forholdet plutselig opphører. Noen ser på dette som en form for utroskap, og mener at dette kan rettferdiggjøre utenomekteskaplig sex.

Men kristenmoralen har et annet syn på dette og mener at den som blir nektet sex av sin partner må undertrykke sin seksualitet. Jeg er sterkt i tvil om at det er så mye riktigere.

[Gjest Gjest]

Følgende problemsstilling er reell for svært mange:

En part i forholdet bestemmer seg plutselig for at sex ikke lenger er interessant. Det er forsåvidt aksept for at alle skal kunne bestemme om de vil ha sex eller ikke. Men når man gifter seg, så ligger det også en forventning om at man kun skal ha sex med partneren. Dermed blir en slik beslutning også en beslutning som kontrollerer den andre partens seksualliv.

Når det da kommer til det "å føre den andre bak lyset" så kan man jo også si at en sex- stopp vil være å føre den andre bak lyset i forhold til at man forventer at sex er noe man skal dele jevnlig. Når man gifter seg, så har man en forventning om en fast seksualpartner. Mange mener nok at de er ført bak lyset når det seksuelle i forholdet plutselig opphører. Noen ser på dette som en form for utroskap, og mener at dette kan rettferdiggjøre utenomekteskaplig sex.

Men kristenmoralen har et annet syn på dette og mener at den som blir nektet sex av sin partner må undertrykke sin seksualitet. Jeg er sterkt i tvil om at det er så mye riktigere.

Det at den parten som ikke vil/kan ha sex "fører den andre bak lyset" legitimerer ikke at en selv gjør noe tilsvarende - og den som nekter en sex gjør det i hvert fall åpent ovenfor deg, mens man selv er utro i skjul?, og er i hvert fall ikke konstruktivt i en relasjon. Jeg skjønner ikke hvorfor du i ellers velformulerte og forholdsvis reflekterte innlegg konsekvent lar være å nevne muligheten for å komme fram til enighet med partneren om at en lemper på enpartner-regelen. Som du ser av flere innlegg her er det ganske mange som har en viss forståelse for at par velger en slik løsning enten for en periode eller som en permanent løsning - men da som en følge av gjensidig åpenhet om spillereglene.

Jeg er litt enig i ape-analogien (rett ord? Jeg er litt språkisolert for tida) til Rosalind, og tenker at sånne ting en gjør fordi en føler lyster og drifter - UTEN å tenke over konsekvensene det har for andre (for en partner man sårer f eks), uten å sette ord på handlingen eller reflektere moralsk rundt det sammen med den det evt går ut over - det er dyrisk atferd. Det gjelder selvsagt like mye andre handlinger som utroskap.

[Rosalind]

Følgende problemsstilling er reell for svært mange:

En part i forholdet bestemmer seg plutselig for at sex ikke lenger er interessant. Det er forsåvidt aksept for at alle skal kunne bestemme om de vil ha sex eller ikke. Men når man gifter seg, så ligger det også en forventning om at man kun skal ha sex med partneren. Dermed blir en slik beslutning også en beslutning som kontrollerer den andre partens seksualliv.

Når det da kommer til det "å føre den andre bak lyset" så kan man jo også si at en sex- stopp vil være å føre den andre bak lyset i forhold til at man forventer at sex er noe man skal dele jevnlig. Når man gifter seg, så har man en forventning om en fast seksualpartner. Mange mener nok at de er ført bak lyset når det seksuelle i forholdet plutselig opphører. Noen ser på dette som en form for utroskap, og mener at dette kan rettferdiggjøre utenomekteskaplig sex.

Men kristenmoralen har et annet syn på dette og mener at den som blir nektet sex av sin partner må undertrykke sin seksualitet. Jeg er sterkt i tvil om at det er så mye riktigere.

Du utelukker en mulighet som for mange kanskje er mer rederlig enn å føre noen bak lyset; ærlighet. Men det skal man kanskje heller ikke etterstrebe, all den til uærlighet finnes. :-/

[Gjest Tara1]

Jeg synes ikke du skal forsøke å velte dårlig samvittighet over på f.eks. meg ved å fastslå at kun din tolkning av dette diktet er den riktige. Jeg har for øvrig aldri oppfordret noen til å føre andre bak lyset, men jeg mener det er mulig å se svakheter ved monogamiet for det.

Jeg er glade for alle dem som finner at monogamiet fungerer helt flott. Men når det da er et faktum at utroskapen florerer, så må man ta høyde for at monogamiet ikke fungerer optimalt for alle.

Jeg må bare gjenta at dere misforstår meg når dere antyder at jeg på generelt grunnlag er motstander av monogamiet. Det har jeg skrevet flere ganger i denne tråden nå, så jeg håper nå at man kan gå fra å diskutere min holdninger til å diskutere de reelle problemsstillingene som kan knyttes til monogamiet.

Følgende problemsstilling er reell for svært mange:

En part i forholdet bestemmer seg plutselig for at sex ikke lenger er interessant. Det er forsåvidt aksept for at alle skal kunne bestemme om de vil ha sex eller ikke. Men når man gifter seg, så ligger det også en forventning om at man kun skal ha sex med partneren. Dermed blir en slik beslutning også en beslutning som kontrollerer den andre partens seksualliv.

Når det da kommer til det "å føre den andre bak lyset" så kan man jo også si at en sex- stopp vil være å føre den andre bak lyset i forhold til at man forventer at sex er noe man skal dele jevnlig. Når man gifter seg, så har man en forventning om en fast seksualpartner. Mange mener nok at de er ført bak lyset når det seksuelle i forholdet plutselig opphører. Noen ser på dette som en form for utroskap, og mener at dette kan rettferdiggjøre utenomekteskaplig sex.

Men kristenmoralen har et annet syn på dette og mener at den som blir nektet sex av sin partner må undertrykke sin seksualitet. Jeg er sterkt i tvil om at det er så mye riktigere.

Jeg prøver ikke gi deg dårlig samvittighet for noe som helst, jeg er bare uenig med deg i at man er tro mot seg selv når man er slem mot dem man er glad i.

Og du ignorerer igjen et annet alternativ ved sex-nekt eller sykdom som hindrer sex:

Å være åpen om at en har et større behov enn partner kan dekke, og at en ønsker å få oppfylt sitt seksuelle behov et annet sted i fra!

Da er man tro mot seg selv, og man gir samtidig partneren mulighet til å være tro mot sin overbevisning. Enten ved å gi mer sex der det er mulig, alternativ sex der det er mulig, et åpent forhold der det er mulig, eller å gå hver til sitt der det er det beste.

Jeg er ikke i mot polygami, hver får leve de liv som er best for dem selv, men jeg er i mot at det skal skje bak ryggen på partner fordi jeg er sterkt i mot utroskap.

Jeg ønsker å selv være delaktig i de valg som påvirker livet mitt, og jeg regner med at du ønsker det samme.

Ved å være utro fratar man ektefellen/samboeren den muligheten, men om man er åpen om at man ønsker andre inn i livet for å oppfylle et behov, viser man respekt for partner, og gir partner muligheten å ta det valget som er best for h*n selv.

Det er ikke bare den ene parten som skal ha muligheten til å være tro mot seg selv, det gjelder begge parter.

Åpenhet og kommunikasjon er det viktigste i min bok.

Endret 2. juli 2008 av Tara1

[Jalp]

Jeg skjønner ikke hvorfor du i ellers velformulerte og forholdsvis reflekterte innlegg konsekvent lar være å nevne muligheten for å komme fram til enighet med partneren om at en lemper på enpartner-regelen. Som du ser av flere innlegg her er det ganske mange som har en viss forståelse for at par velger en slik løsning enten for en periode eller som en permanent løsning - men da som en følge av gjensidig åpenhet om spillereglene.

Først: Takk for ros. (tror jeg?)

Jeg har ikke aktivt unngått å svare på problemsstillingen rundt det å være enige om å ha sex utenfor ekteskapet. Jeg har vel kanskje (feilaktig?) ment at det er innlysende at man ikke lenger snakker om utroskap hvis man er enige om at seksuelle relasjoner utenfor ekteskapet er OK. Grensen for utroskap går vel der det enkelte par mener at den går?

Når par velger den løsningen, er det parets valg og dermed etter min mening vanskelig å moralisere over.

[Gjest Gjest]

Jeg må bare gjenta at dere misforstår meg når dere antyder at jeg på generelt grunnlag er motstander av monogamiet. Det har jeg skrevet flere ganger i denne tråden nå, så jeg håper nå at man kan gå fra å diskutere min holdninger til å diskutere de reelle problemsstillingene som kan knyttes til monogamiet.

Men det du ikke ser er at disse problemstillingene som kan knyttes opp i mot monogamiet, og som du ønsker at vi skal diskutere, er gjennomsyret av dine egne holdninger. Du er ikke i stand til å skille dine holdninger i diskusjonen separat fra å diskutere problemstillinger ved monogamiet. Dette er grunnen til at så mange av oss missforstår deg, nettopp fordi måten du diskuterer på leder til forvirring og uklarhet fordi du selv heller ikke skiller sak og person.

Et eksempel på dette er din gjentakende bruk av ord som "kristenmoralen" om holdninger som forsvarer monogamiet. Jeg opplever dette som en sterkt negativ beskrivelse av mine holdninger, da de ikke baserer seg på religion i det hele tatt. Jeg opplever dette som en diskusjonsteknikk hvor mitt syn svartmales nettopp fordi benyttelse av ord som "kristenmoral" vekker mange negative assosiasjoner hos leserne.

Når du da altså ikke er i stand til å diskutere objektivt og saklig om et tema, så gjør dette det utrolig vanskelig for oss å ikke se på dette som dine holdninger og diskutere ut i fra det. For meg fremstår dette ikke på noen måte som noe annet enn dine holdninger, og diskusjon om de generelle problemene blir derfor vanskelige. Det er din debatteknikk om mangel på objektivitet i diskusjonen som er årsaken bak dette. Jeg er på ingen måte ute etter å angripe deg, men bare vise deg hvordan din debatteknikk gjør det umulig å diskutere bare sak og ikke også dine holdninger i samme slengen.

[Jalp]

Jeg prøver ikke gi deg dårlig samvittighet for noe som helst, jeg er bare uenig med deg i at man er tro mot seg selv når man er slem mot dem man er glad i.

Nå konkluderer du på feilaktig grunnlag. Jeg kan ikke huske å ha skrevet at jeg synes det er OK å være slem mot dem man er glad i. Jeg har derimot stillt spørsmål (ikke konkludert) med om det er riktig ensidig å undertrykke seg selv fordi man synes man må oppfylle monogamiets krav. Er det riktig å være tro mot monogamiet for enhver pris? Hva mener du?

Ved å være utro fratar man ektefellen/samboeren den muligheten, men om man er åpen om at man ønsker andre inn i livet for å oppfylle et behov, viser man respekt for partner, og gir partner muligheten å ta det valget som er best for h*n selv.

Ja ideelt sett er jeg enig med deg. Men hvordan tror du dette vil se ut i de fleste ekteskap? I praksis tror jeg faktisk at den ene parten vil nekte å gå med på at seksuelle behov kan tilfredsstilles utenfor eksteskapet, selv om denne parten nekter den andre å ha sex.

Ved å nekte å ha sex selv, fratar man ektefellen muligheten til å ha sex. Man kan jo reflektere over om det er riktig at man gir ifra seg råderetten over egen seksualitet når man gifter seg. For det er jo det man i realiteten gjør. Man overlater til partneren å bestemme i hvilken grad man kan ha sex. Vel og merke hvis man lever innefor de rammene som gjelder for monogamiet idag.

Åpenhet og kommunikasjon er det viktigste i min bok.

Det er greit. Men jeg har flere ganger opplevd at åpenhet og ærlighet kan såre mye mer enn man kanskje skulle tro.

Jeg skjønner hva idealene sier om hvordan vi skal te oss. Det hadde selvfølgelig vært enkelt om livet var uten paradoks og gråsoner. Men slik er det ikke, og da mener jeg det er riktig å reflektere og undres over om idealene kanskje ikke er helt rimelige i alle sammenhenger.

[Jalp]

Men det du ikke ser er at disse problemstillingene som kan knyttes opp i mot monogamiet, og som du ønsker at vi skal diskutere, er gjennomsyret av dine egne holdninger. Du er ikke i stand til å skille dine holdninger i diskusjonen separat fra å diskutere problemstillinger ved monogamiet. Dette er grunnen til at så mange av oss missforstår deg, nettopp fordi måten du diskuterer på leder til forvirring og uklarhet fordi du selv heller ikke skiller sak og person.

Et eksempel på dette er din gjentakende bruk av ord som "kristenmoralen" om holdninger som forsvarer monogamiet. Jeg opplever dette som en sterkt negativ beskrivelse av mine holdninger, da de ikke baserer seg på religion i det hele tatt. Jeg opplever dette som en diskusjonsteknikk hvor mitt syn svartmales nettopp fordi benyttelse av ord som "kristenmoral" vekker mange negative assosiasjoner hos leserne.

Når du da altså ikke er i stand til å diskutere objektivt og saklig om et tema, så gjør dette det utrolig vanskelig for oss å ikke se på dette som dine holdninger og diskutere ut i fra det. For meg fremstår dette ikke på noen måte som noe annet enn dine holdninger, og diskusjon om de generelle problemene blir derfor vanskelige. Det er din debatteknikk om mangel på objektivitet i diskusjonen som er årsaken bak dette. Jeg er på ingen måte ute etter å angripe deg, men bare vise deg hvordan din debatteknikk gjør det umulig å diskutere bare sak og ikke også dine holdninger i samme slengen.

Jeg beklager at mine innlegg blir oppfattet slik. Det er ikke i samsvar med mine intensjoner. Jeg har litt vanskeilg med å forstå hva du mener, men jeg skal fundere litt før jeg kommer tilbake til dette.

[Gjest Tara1]

Nå konkluderer du på feilaktig grunnlag. Jeg kan ikke huske å ha skrevet at jeg synes det er OK å være slem mot dem man er glad i. Jeg har derimot stillt spørsmål (ikke konkludert) med om det er riktig ensidig å undertrykke seg selv fordi man synes man må oppfylle monogamiets krav. Er det riktig å være tro mot monogamiet for enhver pris? Hva mener du?

Som jeg sa i mitt forrige innlegg: I den grad jeg ikke er motstander av polygami (å åpne for å ha flere i forholdet) sier jeg også at monogami ikke er det riktige for alle alltid.

Men polygami forutsetter at begge parter er enige om det.

Ja ideelt sett er jeg enig med deg. Men hvordan tror du dette vil se ut i de fleste ekteskap? I praksis tror jeg faktisk at den ene parten vil nekte å gå med på at seksuelle behov kan tilfredsstilles utenfor eksteskapet, selv om denne parten nekter den andre å ha sex.

Ved å nekte å ha sex selv, fratar man ektefellen muligheten til å ha sex. Man kan jo reflektere over om det er riktig at man gir ifra seg råderetten over egen seksualitet når man gifter seg. For det er jo det man i realiteten gjør. Man overlater til partneren å bestemme i hvilken grad man kan ha sex. Vel og merke hvis man lever innefor de rammene som gjelder for monogamiet idag.

Det er greit. Men jeg har flere ganger opplevd at åpenhet og ærlighet kan såre mye mer enn man kanskje skulle tro.

Jeg skjønner hva idealene sier om hvordan vi skal te oss. Det hadde selvfølgelig vært enkelt om livet var uten paradoks og gråsoner. Men slik er det ikke, og da mener jeg det er riktig å reflektere og undres over om idealene kanskje ikke er helt rimelige i alle sammenhenger.

Du kan kanskje ikke forestille deg det, men noen av oss som svarer deg her inne har opplevd disse gråsonene du snakker om.

Jeg tenkte egentlig ikke å bli så personlig, men min erfaring er at selv om det er vanskelig, er det slett ikke umulig å "være tro mot seg selv" og samtidig "være tro mot partneren".

Det er riktig at åpenhet kan såre, men det å bli løyet til og sviktet på det groveste er for meg enda verre!

Jeg må bare føye til at jeg har ikke gitt opp min råderett over egen seksualitet, og det har heller ikke mannen min.

Vi har bare gitt opp retten til å ha sex med andre uten den andres viten.

Om jeg ønsker å ha sex med andre enn min mann, har mannen min to valg: han kan gi meg "tillatelse" til å ha sex med en annen, eller han kan nekte meg.

Da har jeg igjen tre valg:

* Undertrykke mitt ønske om å ha sex med en annen

* Ha sex med en annen bak hans rygg

* Gå ut av forholdet for å ha sex med den andre.

Jeg har altså full råderett over min seksualitet, men jeg må også se at mine valg påvirker en annens liv, og i og med at han også skal ha full råderett over sin seksualitet må jeg være åpen om mine ønsker.

Endret 2. juli 2008 av Tara1

[Rosalind]

Jeg må bare føye til at jeg har ikke gitt opp min råderett over egen seksualitet, og det har heller ikke mannen min.

Vi har bare gitt opp retten til å ha sex med andre uten den andres viten.

Om jeg ønsker å ha sex med andre enn min mann, har mannen min to valg: han kan gi meg "tillatelse" til å ha sex med en annen, eller han kan nekte meg.

Da har jeg igjen tre valg:

* Undertrykke mitt ønske om å ha sex med en annen

* Ha sex med en annen bak hans rygg

* Gå ut av forholdet for å ha sex med den andre.

Jeg har altså full råderett over min seksualitet, men jeg må også se at mine valg påvirker en annens liv, og i og med at han også skal ha full råderett over sin seksualitet må jeg være åpen om mine ønsker.

Utrolig godt skrevet!

Det er vel egentlig ikke vanskeligere enn som så. Dersom Jalp eller andre føler de mister råderetten over egen seksualitet dersom de lever i forpliktende forhold, er det vel ikke annet å anbefale enn singellivet. Jeg opplever det i alle fall slik at jeg mister råderett over mer enn kroppen min dersom min en jeg er glad i går bak ryggen min. Dette handler dermed ikke om kristenmoralisme eller andre konservative krampetak. Det handler om respekt for både seksualiteten og emosjonene til den en er sammen med.

[Gjest Gjest_MA_*]

Kjenner jeg blir hissig bare av å lese hva du skriver.

Sier bare en ting, hadde samboeren min gjort det hadde jeg kastet ham ut og så hadde jeg sikkert ikke klart å levd.

For jeg kan ikke leve uten ham og jeg kunne ikke vært med ham om han hadde gjort noe sånn.

[Blid]

Jeg har ikke vært utro i noen av mine ordentlige forhold i voksen alder, og tror aldri jeg kommer til å ha sex med noen iallefall. Som enkelte her nevner er også jeg utstyrt med en "jeg er opptatt sensor" som har veldig gode antenner.

Men jeg kan gjerne flørte, noe enkelte kanskje også mener er å tråkke over streken.

Det rare med meg er at jeg kan godt falle for noen, og da vil jeg gjerne danse med dem, holde de i hånda og sånt, men IKKE kline eller noe mer... Det gjør jeg med min kjære.

[Gjest Gjest]

Jeg holder meg ikke på matta.

Har et forhold til en annen, fysisk et sådan. Vet ikke hvorfor; oppmerksomhet tror jeg (foruten god sex, men det har jeg med mannen min også så det ligger nok ikke der). Klarer ikke å sette punktum. Den andre (som også er gift) har veldig stor makt over meg (ja, jeg vet, det hørtes patetisk ut...). Men er litt sånn 'ett tygg og du er hekta'!

Vet det jeg driver med er for jævlig, men KLARER ikke å sette strek..... Det er liksom ikke meg som gjør det jeg gjør. Hver gang jeg hører om noen som har vært utro eller tafsa på andre etc så tenker jeg 'æsj, holde på sånn - dårlig menneske'.

Forstå det den som kan......