Gå til innhold

Flink Pike-boka


Idril_M

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Bare kort innom for å si at jeg foreløpig elsker nyjobben! :juhu: Jeg kommer hjem hver dag og har brukt hodet, selv om jeg foreløpig har lært mest hjerndøde ting av mine arbeidsoppgaver. Men når diskusjonene på gangen er kjempespennende og jeg selv sakte men sikkert får kontroll på det hjernedøde så jeg kan begynne å konsentrere meg om det mer faglige, så kan jeg ikke annet enn å være kjempefornøyd! Men kombinasjonen ny jobb, oppstart av fritidsaktiviteter igjen og oppussing av stuen gjør at jeg ikke får vært her noe særlig. Kommer sterkere tilbake, men jeg har det så bra! :juhu:

Så flott Idril, det er det aller viktigste :klemmer::hoppe:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Annonse

  • 2 uker senere...

Livet er herlig, dere. Jobben fortsetter å være lærerik, spennende og hektisk og jeg og Helten har det fantastisk! Men det går litt på halv tolv også, for jeg klarer knapt å holde styr på min egen timeplan. Men det er så gøy! Jeg har så utrolig økt livskvalitet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Livet er herlig, dere. Jobben fortsetter å være lærerik, spennende og hektisk og jeg og Helten har det fantastisk! Men det går litt på halv tolv også, for jeg klarer knapt å holde styr på min egen timeplan. Men det er så gøy! Jeg har så utrolig økt livskvalitet!

Så flott - fortsett sånn :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Damer! Mine venner. Ser ikke ut som jeg klarer å samle meg selv nok til å følge opp kg. Men jeg har begynt på en ny blogg. Send meg en mail hvis dere vil følge meg videre der.

:klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 10 måneder senere...
Annonse

[1] Category widget

Ladies.

Jeg innser at jeg fremdeles lider alt for mye av Flink Pike-syndromet. Jeg trenger denne boka fremdeles. Håper dere vil følge meg igjen, selv om jeg har vært borte.

Hva fikk meg til å innse dette? I går etter at jeg hadde klaget litt til en kollega sa han "Det er fordi du er perfeksjonist!". Jeg tenkte meg ikke om engang før jeg svarte "Nei, jeg er Flink Pike. Det er verre!". Jeg har hatt en dårlig uke på jobb. Jeg har gjort en stor tabbe. Jeg har lært av den, men det var skikkelig dårlig timing i forhold til min egen psyke. Sjefen er stresset, så hun var i overkant kontant mot meg da vi snakket om dette, så min reaksjon ble forsterket.

Jeg føler meg sart for tiden. Jeg og Helten er sterke sammen, men alt annet føler jeg at jeg har mistet taket på. Jeg har ikke snakket med foreldrene mine på to måneder og jeg ser ikke helt hvordan situasjonen kan løses. Det rant over for meg. Jeg orket ikke mer og siden, som dere vet, dette har bygget seg opp over lang tid, så ble reaksjonen stor. Jeg har ikke brølt, jeg har ikke sagt alt jeg skulle si, men jeg er så såret at jeg ikke orker å forholde meg til dem. Og de, stakkar, vet ikke om annet enn den konkrete episoden som utløste dette. Og den er i og for seg ikke stor nok til at den skulle føre til så lang taushet. Oppi dette føler jeg at jeg ikke er kjempeflink på jobb for tiden, samtidig som Helten plukker opp enhver liten basselusk og har vært syk i flere uker.

Hvorfor baller det på seg sånn? Kloke damer. Jeg trenger dere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff.... det har ikke vært enkelt for deg.

:klemmer:

Takk, søte Skravla :klemmer:

Ja, nå synes jeg at jeg har fått min dose. Men så lenge jeg ikke vet hvordan det skal ordnes, så fortsetter jeg å leve i en boble. En fin liten boble der jeg klarer å holde de vanskelige tankene unna 90% av tiden. Når de dukker opp må jeg nok en gang bare innse at de er der uten at jeg er noe nærmere en løsning.

Jeg er litt bitter, merker jeg. Jeg har jo egentlig ikke problematiske foreldre. De har aldri mishandlet meg og jeg har aldri tvilt på deres kjærlighet. Men vår relasjon har ført til at jeg ikke er meg selv med dem. Fordi jeg føler at de ikke skaper rom for det. Jeg har lagt meg til en minste motstands vei-måte å være på når jeg er sammen med dem som jeg ikke ønsker å fortsette med. Men hvordan sier man "hei. Dette er meg. Dere trodde dere kjente meg, men i alle disse årene har dere såret meg uten å mene det fordi jeg fungerer helt annerledes enn dere tror"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vanskelig med foreldre. Jeg kjenner at jeg velger minste motstands vei med mine foreldre nå, men de er gamle og jeg føler vel at jeg ikke gidder.

Dine foreldre vil/må dere ha kontakt med i mange år. Men hvordan takle dem er verre. Der har jeg veldig lite råd dessverre. Ikke lett å bli opprører etter så mange år egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...