Barnehage vs. hjemme...

[Glede!]

Jeg bare funderer litt. Jeg har to søte små, og de har av og til barnevakt. Men, det er ikke alle som får lov å passe på dem for å si det sånn.

Hvordan er det å sende barna i barnehage, hvor dere ikke engang kjenner de som jobber der?

(det her er ikke ment som kritikk altså, jeg bare lurer på hvordan dere synes det er)

Som dere sikkert forstår går jeg hjemme med barna, men de skal en dag begynne i barnehagen altså. Men, ikke med det første...

[la Flaca]

Jeg føler at det på en måte er kunstig, sånn som vi lever i dag. Er barna hjemme hele uken får de ofte veldig lite kontakt med andre barn og vokse utenom mamma. I motsetning til tidligere da generasjonene hadde daglig kontakt, og mange barn var hjemme før skolealder. Da jeg var liten var det ingen av barna i gata som gikk i barnehage.

Ungene mine fikk korte dager hos dagmamma 3 dager i uken fra de var drøyt året. Jeg syns det er viktig at de utvikler sosiale egenskaper, og det gjør de ikke optimalt hjemme med meg. Det er også viktig at de får den erfaringen fra de er ganske små, det er jo det som er naturlig for dem. Å ha et nettverk rundt seg.

Nå har de begynt 3 dager i uken i barnehage, ett og et halvt og tre år gamle, og stortrives med det. De har lært å stole på andre voksne og barn, og er komfortabel med nye mennesker. Litt forsiktige til å begynne med, men det går fort over. I barnehagen er det en fast stab som de er godt kjent med samtidig som det kommer nye ansikter innom en gang i blant. Det er ypperlig. Samtidig er det mange andre barn der som de lærer seg å knytte vennskap med. Jeg ser at de vokser på det og er stolt av at de har sin egen arena i barnehagen som er deres.

Jeg har aldri vært redd for å overlate barna mine til andre, familiemedlemmer eller barnehagepersonale. (Selv om jeg selvfølgelig foretar en viss vurdering) Jeg tror faktisk mange av dem er bedre rustet til å ta seg av ungene enn jeg er, misforstå meg rett. Og jeg innser at det er en del av leksa ungene skal lære her i livet, å tilpasse seg situasjoner og mennesker utenfor den trygge havnen som er hjemme. Jeg tror ikke jeg sitter med fasiten på hvordan barna mine skal behandles og hva som er best for dem, selv om jeg kjenner dem best. Jeg tror derimot det er positivt for dem å møte mennesker som ser dem med nye øyne.

[tingeling]

Vi er så heldige å ha en barnehage hvor vi er 100% fornøyde med de som jobber der. Jeg føler at jeg kjenner de som jobber i avdelingen til sønnen min godt, men så har vi prioritert å bli kjent med dem. Vi brukte den siste måneden av permisjonen til innkjøring i barnehagen og bruker alltid god tid ved levering/henting. Snakker en del med de ansatte og pleier også å hjelpe til hvis det er behov (passer de andre barna hvis den som er der skal skifte bleier på et barn etc).

Har aldri tvilt på at det er det rette å ha han der.

tingeling

[Kosemose]

Hvis jeg tenker dagmamma eller familiebarnehage, skjønner jeg hva TS mener, men jeg kjenner ikke igjen tankegangen i fht en "normal" barnehage. Ordinære barnehager er ganske så gjennomsiktige, de har utdannet personale, planer, driftsstyrer og er underlagt kontroll. Hvis noe ikke er som det skal, stoler jeg på at jeg ville merket dette, så barnehage har jeg ingen betenkeligheter med, tvertimot! (det jeg har betenkeligheter med, er de som lar barnet sitt ha ekstremt lange dager i barnehage. Jeg tenker at arbeidsmiljøloven beskytter voksne i så måte, mens barn kan ha opptil 9 timers "arbeidsdag").

[Gjest imli]

Jeg vil være hjemme med mine barn. Vil ikke at fremmede skal oppdra mine barn.

Synes ikke det er naturlig at barna er i barnehage i så mange timer og ser foreldrene noen få timer på kveldstid.

Mener ikke at det er feil å sende barna i barnehage, men jeg mener det er feil å påstå at de trenger det. Det er foreldrene som trenger det, og det er helt greit. Man må jo ha et sted å ha barna når man er på jobb. Men barn trenger ikke barnehage, ja de trenger sosialisering og stimulering, men det må de ikke nødvendigvis få i barnehage.

Andre må gjerne sende barna sine dit, men jeg vil heller oppdra dem selv.

[Gjest imli]

Hvis jeg tenker dagmamma eller familiebarnehage, skjønner jeg hva TS mener, men jeg kjenner ikke igjen tankegangen i fht en "normal" barnehage. Ordinære barnehager er ganske så gjennomsiktige, de har utdannet personale, planer, driftsstyrer og er underlagt kontroll. Hvis noe ikke er som det skal, stoler jeg på at jeg ville merket dette, så barnehage har jeg ingen betenkeligheter med, tvertimot! (det jeg har betenkeligheter med, er de som lar barnet sitt ha ekstremt lange dager i barnehage. Jeg tenker at arbeidsmiljøloven beskytter voksne i så måte, mens barn kan ha opptil 9 timers "arbeidsdag").

Er veldig enig i det siste. Mange som jobber i barnehage, sier jo at en dag i barnehage er en arbeidsdag for barna, ikke fridag.

[Matty]

Slik som samfunnet er i dag, tror jeg det er mest iktig å sende barna i barnehage. Tidligere var det ofte større ungeflokker, nabobarna var hjemme og hele familien fungerte annerledes.

De fleste barnehager fungerer utmerket, gir stimulans, læring og ikke minst sosiale ferdigheter. Jeg hadde i alle fall veldig godt av å gå der!

Nå skal det sies at jeg har sett skrekkeksempelet av hjemmeværende foreldre. Barna måtte ha kontakt med mamma hele tiden, ble veldig oppmerksomhetssyke, skrek seg til alt og ble ikke snille med søsknene sine heller.

Men jeg tror heller ikke det er bra å ha barna vannvittig lange dager i barnehagen hver dag. Ett godt alternativ kan jo være å være å ha en mellomløsning. Hvor foreldre er hjemme en dag i uken eller noe.

[viren]

Jeg ser at sønnen min har enormt mye utbytte av å være i barnehage, så de som mener at det er mye bedre for barn å være hjemme med mamma tror jeg rett og slett mangler erfaring med barnehager (i allfall gode barnehager).

Dersom man er mye sammen med andre med barn på samme alder, evt i åpen barnehage vil jeg tro det blir omtrent det samme, men den kontakten et barn får med andre barn og det de lærer av å være med andre barn er uvurdelig og ikke noe voksne kan matche. Jeg tror IKKE det er bra at barnet kun er hjemme med mamma, barn må lære å forholde seg til andre mennesker og vi alle blir på en måte "oppdratt" av samfunnet rundt oss.

Jeg er enig i at antall timer i barnehage bør begrenses, voksne blir slitne etter en arbeidsdag og barn kan bli slitne av mye lek og ikke minst lydnivået som kan være høyt i barnehagen til tider.

[Gjest imli]

Vel. Selv om barna ikke går i barnehage betyr ikke det at de henger i sjørtene på mor hele dagen. Man kan jo faktisk sette i gang barna med forskjellige leker og aktiviteter, og det er fullt mulig å ha kontakt med andre unger for det. Åpen barnehage, de andre ungene i familien eller nabolaget på ettermiddagene eller i helgene hvis ingen andre barn er hjemme i hverdagen.

[Gjest Gjest_Stine_*]

Jeg føler at det på en måte er kunstig, sånn som vi lever i dag. Er barna hjemme hele uken får de ofte veldig lite kontakt med andre barn og vokse utenom mamma. I motsetning til tidligere da generasjonene hadde daglig kontakt, og mange barn var hjemme før skolealder. Da jeg var liten var det ingen av barna i gata som gikk i barnehage.

Ungene mine fikk korte dager hos dagmamma 3 dager i uken fra de var drøyt året. Jeg syns det er viktig at de utvikler sosiale egenskaper, og det gjør de ikke optimalt hjemme med meg. Det er også viktig at de får den erfaringen fra de er ganske små, det er jo det som er naturlig for dem. Å ha et nettverk rundt seg.

Nå har de begynt 3 dager i uken i barnehage, ett og et halvt og tre år gamle, og stortrives med det. De har lært å stole på andre voksne og barn, og er komfortabel med nye mennesker. Litt forsiktige til å begynne med, men det går fort over. I barnehagen er det en fast stab som de er godt kjent med samtidig som det kommer nye ansikter innom en gang i blant. Det er ypperlig. Samtidig er det mange andre barn der som de lærer seg å knytte vennskap med. Jeg ser at de vokser på det og er stolt av at de har sin egen arena i barnehagen som er deres.

Jeg har aldri vært redd for å overlate barna mine til andre, familiemedlemmer eller barnehagepersonale. (Selv om jeg selvfølgelig foretar en viss vurdering) Jeg tror faktisk mange av dem er bedre rustet til å ta seg av ungene enn jeg er, misforstå meg rett. Og jeg innser at det er en del av leksa ungene skal lære her i livet, å tilpasse seg situasjoner og mennesker utenfor den trygge havnen som er hjemme. Jeg tror ikke jeg sitter med fasiten på hvordan barna mine skal behandles og hva som er best for dem, selv om jeg kjenner dem best. Jeg tror derimot det er positivt for dem å møte mennesker som ser dem med nye øyne.

Hei

Jeg lurer på hvorfor du mener at barnet må være i barnehage for å utvikle "sosiale egenskaper"; som du skriver. Du skriver at det ikke skjer når barnet er sammen med deg, dersom jeg forstår deg rett. Det synes jeg da er å undervurdere deg selv som mor, for ikke å snakke om alle andre mødre og fedre som velger å være sammen med barna sine i stedet for å la andre voksne være det. Dersom det er snakk om å være sammen med andre barn, så finnes det mange muligheter, gratis, som åpne barnehager, eller betalt, som sang, svømming mm.

[la Flaca]

Hei

Jeg lurer på hvorfor du mener at barnet må være i barnehage for å utvikle "sosiale egenskaper"; som du skriver. Du skriver at det ikke skjer når barnet er sammen med deg, dersom jeg forstår deg rett. Det synes jeg da er å undervurdere deg selv som mor, for ikke å snakke om alle andre mødre og fedre som velger å være sammen med barna sine i stedet for å la andre voksne være det. Dersom det er snakk om å være sammen med andre barn, så finnes det mange muligheter, gratis, som åpne barnehager, eller betalt, som sang, svømming mm.

Hvorfor undervurderer jeg meg selv som mor dersom jeg tror at jeg alene kan tilby ungene mine diversiteten, utfordringene vennskapene de finner i en barnehage? Det har ingen ting med mine ferdigheter å gjøre. En omsorgsperson kan ikke erstatte et samfunn for et barn. Som sagt så gikk alle mødrene hjemme da jeg vokste opp, og vi var 10-12 jevnaldrende barn i gata. Det er bare ikke situasjonen lenger.

Åpen barnehage kan man være med på en dag i uka. Sang og svømming kan man også være med på. Men lets face it, barnet legger ikke det samme grunnlaget for å utvikle relasjoner ved sånne sporadiske besøk.

Mye avhenger selvfølgelig av hvordan bosituasjonen er. Har man naboer som er hjemme med jevnaldrende barn store deler av dagen er det ideelt. Vi har ikke det, så da fungerer 3 dager i barnehage og 4 dager hjemme bra.

[ToveM]

Her er åpen barnehage åpen man - tors og følger ellers skolens fridager

[Gjest imli]

Her er det i alle fall formiddagstreff for voksne og barn (kan sikkert kalle det åpen barnehage) i kirken to ganger i uken. Dette var jeg med på som barn og fikk dermed være med på organiserte aktiviteter med andre barn.

[Nigo-san]

Hvis jeg tenker dagmamma eller familiebarnehage, skjønner jeg hva TS mener, men jeg kjenner ikke igjen tankegangen i fht en "normal" barnehage. Ordinære barnehager er ganske så gjennomsiktige, de har utdannet personale, planer, driftsstyrer og er underlagt kontroll. Hvis noe ikke er som det skal, stoler jeg på at jeg ville merket dette, så barnehage har jeg ingen betenkeligheter med, tvertimot!

Jeg har heller aldri tenkt på det som et problem at jeg ikke kjenner de som passer barna mine. De er utdannet og ansatt på visse vilkår, og man blir jo fort kjent med dem så snart barna begynner der. Så akkurat det er en ikke-eksisterende bekymring her i gården. Jeg ville vært mye mer betenkt dersom det var en enmannsordning a la dagmamma, men heldigvis har jeg sluppet å komme i den situasjonen at jeg MÅTTE ha barnepass, koste hva det koste ville.

Slik som samfunnet er i dag, tror jeg det er mest iktig å sende barna i barnehage. Tidligere var det ofte større ungeflokker, nabobarna var hjemme og hele familien fungerte annerledes.

De fleste barnehager fungerer utmerket, gir stimulans, læring og ikke minst sosiale ferdigheter. Jeg hadde i alle fall veldig godt av å gå der!

Jeg ser også barnehagen som en ressurs like mye som en oppbevaringsplass. Jeg ser jo det på mine egne, at de trives veldig bra, de koser seg, har mange spennende aktiviteter, og ikke minst at de får venner. Som matty sier er det ikke mange barn i nabolaget på en vanlig tirsdag, i hvert fall ikke når det er snakk om de over babystadiet. Det er barnehagen som har blitt den sosiale arenaen for barn, "nabounger" er noe man leker med ellers. Om det er godt eller dårlig kan sikkert diskuteres, men jeg ville nok følt meg utrolig alene med et litt større barn hjemme på heltid. Å akitivisere barn i tre-fireårsalderen krever sin kvinne, og uansett hvor god man er som mor, så har barnet godt av sosiale relasjoner med noen på sitt eget nivå.

Nå skal jeg snart være hjemme med baby igjen, men det kunne ikke ramle meg inn å ta treåringen ut av barnehagen for det. Han ville rett og slett blitt utrolig lei seg- og for meg er det en tydelig indikasjon på at for ham er det beste å ha dagene i barnehagen, og ettermiddager og helger sammen med oss. Men nå skal det sies at jeg sjelden henter i siste liten også. De aller fleste dagene blir han hentet en time eller to før stengetid.

[Gjest Gjest]

Regner med at dere som skal være hjemme med barna deres gir barna (iallefall fra de er to år) være i barnepark eller lignende...?

Det er en del av oppdragelsen vi gir barna; både sosial læring/trening og det å kunne løsrive seg fra foreldrene.

Jeg er enig i at lange barnehagedager ikke er optimalt - men tror det på mange måter er bedre enn å ha barna hjemme full tid (les: ikkesosialisering). Barn trenger flere enn mor og far.

Mine barn har vært hjemme med oss, i park og nå i barnehage - så jeg snakker av erfaring.. Likte godt løsningen med barnepark, iallefall som en mellomløsning før barnehagen. Jeg tror barna som går hjemme frem til skolealder taper på dette.. Men jeg regner med at de som velger denne løsningen har tenkt nøye gjennom dette.

[Gjest Gjest_Stine_*]

Hvorfor undervurderer jeg meg selv som mor dersom jeg tror at jeg alene kan tilby ungene mine diversiteten, utfordringene vennskapene de finner i en barnehage? Det har ingen ting med mine ferdigheter å gjøre. En omsorgsperson kan ikke erstatte et samfunn for et barn. Som sagt så gikk alle mødrene hjemme da jeg vokste opp, og vi var 10-12 jevnaldrende barn i gata. Det er bare ikke situasjonen lenger.

Åpen barnehage kan man være med på en dag i uka. Sang og svømming kan man også være med på. Men lets face it, barnet legger ikke det samme grunnlaget for å utvikle relasjoner ved sånne sporadiske besøk.

Mye avhenger selvfølgelig av hvordan bosituasjonen er. Har man naboer som er hjemme med jevnaldrende barn store deler av dagen er det ideelt. Vi har ikke det, så da fungerer 3 dager i barnehage og 4 dager hjemme bra.

Ja, det har du helt rett i. Det avhengiger av bosituasjonen, både med tanke på om man har naboer som velger å være "hjemme" med barna og om man har slektninger i nærheten. Har man ikke det, må man tenke annerledes eller velge som deg, dersom man føler at man ikke klarer å finne løsninger på egen hånd, barnehage. Jeg synes dog at barnehage som løsning er for oppskattet. Mange jeg kjenner har stadig syke barn pga dårlig hygiene i barnehagene, samt at de stadig må forholde seg til personalmangel og tilfeldige vikarer. Barna i barnehagen kappes om å få voksenoppmerksomhet, og skriker høyere og høyere. Ja, jeg kan fortsette. Så har man helt andre barnehager, der det er nok voksne per barn og der de ansatte er godt utdannete og deler ditt verdisyn...

Jeg forstår din situasjon. Jeg sier ikke at det er lett. Jeg er selv i en situasjon uten noen besteforeldre til mitt barn i samme by. Det savner jeg.

[Gjest Gjest_Stine_*]

Regner med at dere som skal være hjemme med barna deres gir barna (iallefall fra de er to år) være i barnepark eller lignende...?

Det er en del av oppdragelsen vi gir barna; både sosial læring/trening og det å kunne løsrive seg fra foreldrene.

Jeg er enig i at lange barnehagedager ikke er optimalt - men tror det på mange måter er bedre enn å ha barna hjemme full tid (les: ikkesosialisering). Barn trenger flere enn mor og far.

Mine barn har vært hjemme med oss, i park og nå i barnehage - så jeg snakker av erfaring.. Likte godt løsningen med barnepark, iallefall som en mellomløsning før barnehagen. Jeg tror barna som går hjemme frem til skolealder taper på dette.. Men jeg regner med at de som velger denne løsningen har tenkt nøye gjennom dette.

Hvilken planet er vi på? Hallo? Skal foreldre som velger å ha hovedansvaret for barna sine "måtte tenke nøye igjennom det"? Jeg trodde da visserlig at det å overlate barna sine til den første og beste barnehagen som er ledig, uten å kjenne de ansatte eller deres verdier, bakgrunn osv, heller skulle utløse en tanke eller to?

Helt utrolig...

[Gjest imli]

Regner med at dere som skal være hjemme med barna deres gir barna (iallefall fra de er to år) være i barnepark eller lignende...?

Det er en del av oppdragelsen vi gir barna; både sosial læring/trening og det å kunne løsrive seg fra foreldrene.

Jeg er enig i at lange barnehagedager ikke er optimalt - men tror det på mange måter er bedre enn å ha barna hjemme full tid (les: ikkesosialisering). Barn trenger flere enn mor og far.

Mine barn har vært hjemme med oss, i park og nå i barnehage - så jeg snakker av erfaring.. Likte godt løsningen med barnepark, iallefall som en mellomløsning før barnehagen. Jeg tror barna som går hjemme frem til skolealder taper på dette.. Men jeg regner med at de som velger denne løsningen har tenkt nøye gjennom dette.

Så folk som er hjemme med barna sine ser aldri andre mennesker? Livet er mer enn hverdager fra 8-16! Hva med ettermiddager og helger, hvor man kan være sammen med andre, både voksne og barn, man får besøk av familie, man kan dra i åpen barnehage, barna kan leke med nabounger osv osv.

Og "løsriving fra foreldrene"? Aldri har vel unger flytta senere hjemmefra enn i disse dager, og så fort det kommer litt motgang flytter de hjem igjen. Tror ikke barnehagen har bidratt til at de skal løsrive seg i alle fall. Er man hjemme med barna, betyr det ikke at man løper etter barna døgnet rundt!

Endret 26. november 2007 av imli

[Caramba]

Min sønn på 11 mnd begynner i barnehagen om to mnd og jeg er lykkelig for at vi fikk plass. Å være hjemme er ikke noe alternativ for meg både på grunn av økonomi og fordi det ikke passer for meg. Nå har jeg vært hjemme nesten ett år og gleder meg til å jobbe igjen. Gutten min har blitt svært aktiv og trenger å bryne seg litt ute og inne. Åpen barnehage er helt topp, men det blir sporadisk som noen sier her. Pluss at det ikke er det samme barna hver gang. Det er stadig nye og ikke så lett å knytte bånd for de små. Jeg går så ofte jeg kan, hos oss er den åpen 3 gang i uka.

All ære til dem som har barna hjemme, men jeg kunne ikke gjort det. Sønnen min er også meget sosial og er glad i å være ute blandt folk. Tror han kommer til å trives veldig godt i bhg. Her vi bor er det forresten ingen barn hjemme på dagtid så det hadde fort blitt trist for ham å vært hjemme.

[Gjest imli]

Hvilken planet er vi på? Hallo? Skal foreldre som velger å ha hovedansvaret for barna sine "måtte tenke nøye igjennom det"? Jeg trodde da visserlig at det å overlate barna sine til den første og beste barnehagen som er ledig, uten å kjenne de ansatte eller deres verdier, bakgrunn osv, heller skulle utløse en tanke eller to?

Helt utrolig...

Enig med deg. Det er egentlig helt vanvittig at jeg sitter her og må forsvare at jeg ønsker å oppdra mine egne barn!