Drastisk økning i bruk av adhd-medisin.

[Gjest Helen Parr]

Jeg hørte på radioen idag at det er dobbelt så mange som bruker adhd-medisin idag sammenlignet med bare tre år tilbake.

I et intervju med Nrk uttalte en lege i Telemark at han syntes dette var en skremmende utvikling. Han mente at det var grunn til å stille spørsmål ved vår levemåte hvis det var så mange barn og unge måtte medisineres for å takle hverdagen. Han mente det ikke var barna det var noe i veien med, men snarere hverdagn, slik den var endret den siste tiden. Han pekte på endring i kosthold, aktivitetsnivå med bruk av pc og spillbaserte aktiviteter, mangel på fysisk aktivitet, foreldres deltakelse i yrkeslivet og en rekke andre ting.

(Jeg finner dessverre ingen link på NRK.no)

Tankevekkende synes jeg.

[Gjest Helen Parr]

Link til artikkel i Aftenposten.

[Gjest Gjest]

Ja, det er en skremmende utvilking. Vi har ikke tid/ressurser til å ta oss skikkelig av disse barna, hverken hjemme eller i barnehagen/på skolen. Etter min mening har også altfor mange fått diagnosen. Gjennom jobben min kjenner jeg til flere barn som har fått diagnose på et grunnlag som er fullstendig uforståelig for meg. Slik jeg kjenner disses foreldre, mener jeg det burde vært foretatt noe i forhold til disse, fremfor å dope ned barna deres såpass at de evner å ta vare på dem...

Nyere forskning viser at medisin gir den beste effekten på kort sikt. På lang sikt er resultatene imidlertid nedslående. Der er det terapi som får de beste resultatene.

(Ulikhetene mellom AD/HD-barn og andre barn utjevner seg dessuten ved 10årsalderen.)

Hva denne nevnte terapien består i, hvem som kan tilby den og hva som skal til for å få den, samt ventetid osv, vet jeg ingen ting om, men jeg synes utviklingen er alarmerende, og at disse forskningsresulatene virkelig burde gi fagfolk et relativt klart hint om å bevege seg inn i et nytt spor når det gjelder behandlingen av AD/HD-barn.

Før dere medisinforkjempere kommer for å "ta meg" - jeg har selv et AD/HD-barn, men det kunne ikke falle meg inn å gi ham medisiner som "flater ut" hele registeret hans, bare for at vi skal ha en mer behagelig tilværelse. Det går an å tilrettelegge, slik at hverdagen blir ok likevel.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner 3 barn som bruker ritalin (eller annen ADHD-medisin), og det ene av disse har fått et helt nytt liv.

H*n fungerer bedre, er like aktiv som før, men klarer å sortere tankene på en bedre måte, og slipper alle de ekstreme opp og ned-turene. H*n har blitt et "normalt" barn.

Den andre blir sløv og apatisk av medisinen, og foreldrene vurderer nå å seponere medisinen på grunn av den virkningen. Det kan virke som om medisinering ikke var rett for dette barnet.

Den tredje har nettopp begynt, og det er alt for tidlig å se noe mønster ennå, men det virker positivt så langt.

Mitt poeng er at mens noen adhd-barn får et bedre liv med medisinering er det ikke nødvendigvis riktig for alle med denne diagnosen, og motsatt... om det ikke passer for noen, betyr det ikke at det ikke vil passe for en annen.

Min personlige mening er at som en siste utvei bør medisinering prøves, barnet kan få det mye bedre når det er riktig medisinert, men det skal ikke være det første foreldre og leger prøver.

Struktur, mat og aktivitetsregulering må prøves først.

[Karry]

Jeg hørte på radioen idag at det er dobbelt så mange som bruker adhd-medisin idag sammenlignet med bare tre år tilbake.

I et intervju med Nrk uttalte en lege i Telemark at han syntes dette var en skremmende utvikling. Han mente at det var grunn til å stille spørsmål ved vår levemåte hvis det var så mange barn og unge måtte medisineres for å takle hverdagen. Han mente det ikke var barna det var noe i veien med, men snarere hverdagn, slik den var endret den siste tiden. Han pekte på endring i kosthold, aktivitetsnivå med bruk av pc og spillbaserte aktiviteter, mangel på fysisk aktivitet, foreldres deltakelse i yrkeslivet og en rekke andre ting.

(Jeg finner dessverre ingen link på NRK.no)

Tankevekkende synes jeg.

Det håper jeg er en velfundert bevarelse og ikke synsing fra denne legens side? Det kan jo være mange grunner, hva for eksempel unger som ikke fikk medisiner før men som slet ut omgivelsene og seg selv? Har heller ikke så veldig sans for å gi foreldre dårlig samvittighet her. I sønnen min sin klasse er det en med ADHD. Han har verdens mest støttende foreldre, de bruker enormt med energi på den gutten iform av kosthold og passende fritidsaktiviteter. Han er helt turbo uten medisiner. Han har ekstralærer allerede fra 1 klasse, og alt dette gjør at han totalt sett funker rimelig bra. men medisinene var nødvendig.

[Toro]

Link til artikkel i Aftenposten.

En liten pussighet her, sitat: Mens det tidligere var guttene som sto for den største økningen i medisinbruken, er det nå jenter i aldersgruppen fra 19 år og oppover som øker mest.

Det er aldri for sent å starte medisinering, men de skulle vel ha vært oppfanget tidligere av helsevesenet.

[Gjest Helen Parr]

Det håper jeg er en velfundert bevarelse og ikke synsing fra denne legens side?

Siden jeg hørte uttalelsen på radioen, vet jeg ikke bakgrunnen for den.

Dette er likefullt et spennende tema med en svært skremmende utvikling.

Jeg spisser alltid ørene når jeg hører om slike forklaringer, eller aller helst påstander, som den legen kom med.

Når fagfolk bruker samfunnsmessige endringer som forklaringsmodeller på problemer, synes jeg ofte dette oppfattes som en direkte kritikk av den utviklingen vi har hatt de siste tiårene med kvinners deltakelse i arbeidslivet som den største forandringen. Og det er både synd og lite fruktbart. Vi må være villige til å analysere alle sidene ved at begge foreldre deltar i yrkeslivet like mye som én gjorde tidligere. Ellers blir det ikke troverdig, synes jeg.

Edit: Sent oppdaget feil.

Endret 19. november 2007 av Helen Parr

[Tusenfryd]

Tidligere sendte man slemme gutter på internatskoler på en øy i havgapet langt fra folk til de skikket seg. I dag får de en diagnose og respekt og forståelse for det - og ja, noen medisin. Og det finnes mnage ulike medisiner for ad/hd-barn.

Tidligere var det var også bar bråkete gutter som etterhvert "fikk" ad/hd - nå innser man at også jenter har dette.

Jeg vet ikke hvor mange kommuner som har spesialskoler barna kan gå på og som er i næørmiljøet, men det er neppe flust av dem. Barna blir også "kastet ut av" BUP når de er 10 eller noe - hva med dem da? Ikke alle fastleger vet nok til å kunne håndteer disse pasienetene. Ofte har man også en kryssdiganose - altså at det er mer enn ad/hd disse sliter med.

Jeg vet ikke - jeg har kun referat fra en kollega med et barn med diagnose - og det holder ikke med kjærlig tålmodighet selv om det er plenty av den også - men med medikamenter kan dette barnet fungere i den hverdagen de fleste av oss lever hver dag.

Jeg tror mange barn og familier er reddet med medikamenter - og mnage forvsant utfor tidlgere fordi det ikke var hjelp å få.

[Gjest Gjest]

En liten pussighet her, sitat: Mens det tidligere var guttene som sto for den største økningen i medisinbruken, er det nå jenter i aldersgruppen fra 19 år og oppover som øker mest.

Det er aldri for sent å starte medisinering, men de skulle vel ha vært oppfanget tidligere av helsevesenet.

Veldig pussig! Jeg tenker med en gang gutter, rus og sang, eller noe i den duren. Det er jo kjent at noen selger adhd-medisinen sin. Har en kvinnelig bekjent som gjør nettopp det - kvalmt!!

Over til saken - masse adhd-medisinering. Jeg tror også det er mange som blir feilmedisinert. F eks, en familie jeg kjenner til, 3 brødre med 1-2 års mellomrom, har alle fått denne merkelappen. Det rare er at ingen ser på foreldrenes rolle i livet deres, hvor faren driver med sitt og jobber lange dager og dyrker interessene sine. Guttene må derfor kjempe om farens oppmerksomhet. Og mora, hun er også et kapittel for seg.

Jeg er Dr. Phil-fan(og stolt av det! ). Her er adhd et tema med jevne mellomrom. Forskningen der har kommet langt, og det er enighet om at mange er feilmedisinert. Ofte kommer foreldrene for å få "et kjapt fix"(høres så mye bedre ut på engelsk men..), men så viser det seg at det er DE som må endre adferd, at det er foreldrene som bidrar til den voldsomme oppførselen. Men det er mye vanskeligere å svelge og endre på, enn å ta noen piller...

[Arkana]

Jeg er enig i at man skal være forsiktig med medisiner, og at det nok for mange blir en lettvint utvei. Det finnes nok av voksne som går til legen i håp om at en pille eller to kan kurere hva enn de har, det er åpenbart at dette nok skjer i forhold til barn også. Det er klart at det er lettere å ta medisiner framfor å ta seg tid til å endre på sin egen livssituasjon. Jeg synes medisiner bør være siste utvei, men det finnes likevel nok av tilfeller hvor dette er nettopp det man trenger og jeg synes ikke man bør være så redd for det heller.

Jeg er forøvrig uenig med legen når det gjelder å legge all skyld på samfunnsutvikling. Det var nok ikke mindre ADHD for 50 år siden, de fikk bare ingen diagnose og ingen hjelp. Mange av dem hadde nok kommet betydelig lenger i livet hadde de fått det.

(Selv om det er litt på siden av diskusjonen er det dessuten verdt å merke seg at det å ha en diagnose åpner betydelig flere dører med tanke på hjelp (og da mener jeg ikke kun medisiner) enn å ha noe udefinerbart.)

[Rubina D]

Vi har også en sønn med ad/hd og for oss er det ett sammensatt opplegg som fungerer best.

Altså en god blanding av pmt (foreldretrening), kostholdsendring, aktivitetsregulering og medisiner.

Men for oss har det vært slik at medisinen måttet til for at det andre skulle fungere.

For oss handler det om at gutten får det mye bedre med medisiner, ikke at vi får det roligere.

Men når det er sagt så er jeg også sikker på at det finnes mange med diagnosen som aldri skulle hatt den.

Og her er det faktisk rutinene i utredningen som må endres. De aller færreste leger tør å grave for å finne ut om det ligger omsorgssvikt bak barnets adferd.

Og det er også slik at bare 10 % av de som har ad/hd-diagnosen har ren ad/hd. De siste 90% har en eller annen tilleggsdiagnose.

[Gjest Gjest]

Over til saken - masse adhd-medisinering. Jeg tror også det er mange som blir feilmedisinert. F eks, en familie jeg kjenner til, 3 brødre med 1-2 års mellomrom, har alle fått denne merkelappen. Det rare er at ingen ser på foreldrenes rolle i livet deres, hvor faren driver med sitt og jobber lange dager og dyrker interessene sine. Guttene må derfor kjempe om farens oppmerksomhet. Og mora, hun er også et kapittel for seg.

Jeg er Dr. Phil-fan(og stolt av det! ). Her er adhd et tema med jevne mellomrom. Forskningen der har kommet langt, og det er enighet om at mange er feilmedisinert. Ofte kommer foreldrene for å få "et kjapt fix"(høres så mye bedre ut på engelsk men..), men så viser det seg at det er DE som må endre adferd, at det er foreldrene som bidrar til den voldsomme oppførselen. Men det er mye vanskeligere å svelge og endre på, enn å ta noen piller...

Så lite politisk korrekt, men gud bedre så enig jeg er. Dette har jeg også sett gang på gang.

[Gjest Gjest]

Det var nok ikke mindre ADHD for 50 år siden, de fikk bare ingen diagnose og ingen hjelp. Mange av dem hadde nok kommet betydelig lenger i livet hadde de fått det.

Det var nok mindre AD/HD for 50 år siden. Ikke bare fordi diagnosen var ukjent, men fordi folk flest hadde et annet levesett.

Det er lite politisk korrekt å si dette høyt, men andelen AD/HD-barn med diagnose pga mors rusvaner før og tidlig i svangerskapet er vel ganske uvisst.

[ashera]

For oss handler det om at gutten får det mye bedre med medisiner, ikke at vi får det roligere.

Dette er et viktig poeng som jeg synes at vi alle skal ha respekt for. Jeg tror at vi legger stein til byrden for de de gjelder dersom vi generaliserer for mye her. Og det er essensielt at vi tar utgangspunkt i barnet og barnets behov når vi snakker om disse tingene, som Helen sier.

Samtidig må det være lov å ta opp spørsmål som dreier seg om de kulturelle sidene ved denne diagnosen. Problemet er da at en eller annen føler seg stigmatisert, det være seg "dårlige foreldre", skoleverket e.l.

(En parallell til dette er den pågående debatten om vaksine mot humant papillomavirus, et virus som kan føre til livmorkreft. I en utredning har en fagmann nevnt seksuell risikoadferd som risikofaktor for å få HPV, noe som fører til at en hel pasientgruppe føler seg stigmatisert som promiskuiøse. Det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig, sier nå jeg.)

Alle kjenner "noen" med ADHD, og historiene er utallige - og forskjellige. I de tilfellene jeg kjenner til, har medisinering vært absolutt siste utvei, i noen tilfeller har det funket, i andre ikke. For meg som har vokst opp, i og senere jobbet med barn og unge i samme lokalsamfunn i perioder, har det vært interessant å se eksempler på ADHD i ulike generasjoner i enkelte familier (jfr. det Arkana sier om at det ikke var mindre ADHD før). Der sykdommen virkelig har vært med på å gjøre livet ekstremt vanskelig for enkelte mennesker i en generasjon, har en kombinasjon og medisinering og annen oppfølging i neste generasjon vært med på å "gi folk et liv" - og nå snakker jeg nødvendigvis ikke om å tilpasse seg og ikke være i veien, men om å kunne ha en jobb og holde på venner og holde seg unna rus og kriminalitet.

Jeg innbiller meg dessuten den "lettvinte" medisineringen folk ofte viser til er lite utbredt. Samtidig får nok mange diagnosen feilaktig. Mange blir riktignok lettet når de endelig får en diagnose, fordi en konkret diagnose utløser rettigheter i forhold til hjelp fra BUP, PPT og andre deler av helse/sosial/skolevesen. Uten diagnose står du på bar bakke.

[ThirtySomething]

Det var en debatt om dette på Tabloid på tv2 forrige uke også.

Det jeg tror er problemet, som dere andre skisserer, er at diagnosen er ikke skikkelig "satt". Såvidt jeg skjønner er ad/hd også en utelukkelsesdiagnose, og vanskelig å sette.

Det denne legen fra Tinn sa (kommunelegen) var at han nektet å søke dispensasjon (allmennleger kan ikke skrive ut Ritalin) for å skrive ut Ritalin når han ikke fikk vite HVORFOR han skulle skrive det ut. Han fikk aldri se noen utredning, eller en skikkelig forklaring på hvorfor barnet skulle ha Ritalin, fra psykiatrien.

Så der har du en bra lege!

Selv kjenner jeg en dame som fikk diagnosen ad/hd da hun var 42. Fra det øyeblikket hun fikk Ritalin ble livet hennes forandret. Hun sa at hun slapp denne "uroen" inni seg, som hadde plaget henne i alle år.

Så vet jeg også en som ikke har blitt det døyt bedre av Ritalin, men som har gått på det i en evighet fordi man tror på en diagnose, men tydeligvis ikke vet. Et såkalt problembarn.

Dette er helt tydelig en vanskelig diagnose å sette, men kanskje det finnes folk innenfor psykiatrien som er "overarbeidet" og setter slike diagnoser litt for kjapt.

Det er skremmende.

Samtidig selges nå Ritalin i skolegårder. For det er et amfetamin.

[Gjest Gjest]

Samtidig selges nå Ritalin i skolegårder. For det er et amfetamin.

Det er amfetaminlignende.

[ashera]

Det er amfetaminlignende.

I KK denne uka er det et stort oppslag der det blir hevdet at amfetaminmiljøet i Oslo stort sett består av mennesker med ADHD, og intervjuer med folk fra dette miljøet, som hhv. har og ikke har fått hjelp i form av ritalin.

[Gjest Frk Åberg]

(Ulikhetene mellom AD/HD-barn og andre barn utjevner seg dessuten ved 10årsalderen.)

Hvor har du det fra? Jeg tror også jeg har lest et sted at ikke alle tar med seg diagnosen inn i voksen alder. Men dette gjelder langt fra alle.

Jeg er Dr. Phil-fan(og stolt av det! ). Her er adhd et tema med jevne mellomrom. Forskningen der har kommet langt, og det er enighet om at mange er feilmedisinert. Ofte kommer foreldrene for å få "et kjapt fix"(høres så mye bedre ut på engelsk men..), men så viser det seg at det er DE som må endre adferd, at det er foreldrene som bidrar til den voldsomme oppførselen. Men det er mye vanskeligere å svelge og endre på, enn å ta noen piller...

Det er nok også store forskjeller på USA og Norge. Jeg tror de bruker medisiner i mye større grad der enn her i landet.

Det er nyttig å ta en debatt om det er for mye medisinering. Men når det gjelder hva som er best for den enkelte, så blir det veldig vanskelig å diskutere generelt. Noen kan ikke fungere uten medisiner. Det er alltid bivirkninger, men hvis medisinering medfører at de har det bedre med seg selv, klarer å ha venner med jevnaldrende, får med seg skolegang - ja, jeg tenker at disse tingene er utrolig viktige. Hvis det fins alternativer, så er jo det det beste, men det passer ikke for alle.

Det at flere får diagnosen (og dermed medisiner) i seg selv, trenger ikke å være så skremmende som det høres ut. Barn og unge har bedre tilgang på psykiske helsetjeneste i dag enn for få år siden, og jeg syns da ikke det er helt unaturlig at antall som får visse diagnoser og påfølgende hjelp.

Men det er klart; man skal ikke ta helt av heller. Alle barn som er en utfordring for sine foreldre har ikke ADHD. Men de som setter slike diagnoser har også sine strenge kriterier å gå etter, så den blir ikke satt etter litt synsing om aktivitetsnivå.

[amles]

Leste også i en avis at det var dobelt så mange som fikk Ritalin nå som for 3 år siden.

Og enda er det bare en tredjedel av de som kan behøve det medisinert.

Jeg synes det er bra at flere er medisinert.. Det har vært vanskelig i Norge tidligere å få skrevet ut Ritalin.

Et eksempel på molbo-norge er: Jeg vokste opp i et nabolag med mange barn. To gutter kom flyttende med enslig mor fra Canada, begge hadde diagnosen Mbd som det het før, og gikk på Ritalin (i Canada). Da de kom til Norge fikk moren ikke skrevet ut Ritalin til de lengre og følgene ble en mor som ikke klarte ta vare på to ekstremt utagerende sønner. De er nå begge to krimminelle og narkomane.

Når så mange som 60% av innsatte i Norske fengsler har eller burde hatt diagnosen Adhd, og medisinereing.

I stedet selvmedisinerer de seg selv, ved hjelp av amfetamin (og andre stoffer) og blir sett på som narkomane og kriminelle.

Er også gift med verdens herligste mann med diagnosen Adhd, han går på Ritalin og fikk både diagnose og medisiner i voksen alder.

Pga av problemer fra barnsben av har han alltid blitt behandlet som en ramp, spesialskoler osv. I ungdomsårene var han under PPT og PUT, ikke en sjel i psykiatrisk ungdoms team som har klert å fange opp at han har Adhd.

Etter han begynte på medisiner har både vi og han fått et nytt liv.

Før var forholdet vårt ustabilt pga av hans sykdom. Han gjorde og sa ting som han ikke ønsket, men manglet kontrollen. Nå har vi det som i himmelen, vi er blitt forelsket på ny, han er rolig og avbalansert. Han sier selv at livet fra å begynne på Riatalin har vært som å gå fra helvete til himmelen.

Jeg er derfor utrolig glad for at helsemyndighetene forstår viktigheten med å gi ut medisiner til de som trenger det, istedet for å sitte på gjerdet med en umyndiggjørened pekefinger.

Regner med at det har vært et økonomisk spørsmål også... Dyrt for staten å gi livsviktige medisiner

[Gjest Gjest_Pip_*]

ADHD er utrolig forskjellig fra person til person da. Og jeg tror også årsaken ved hvert enkelt barn kan finnes på forskjellige sterder...

Mange av de som er diagnostisert TRENGER medisinering og får det mye bedre med seg selv som noen her skriver. Disse barna har hatt en normal oppvekst med foreldre som er tilstedet i hverdagen for dem. Og har et sunt kosthold.

Andre barn har foreldre som ikke har tid til annet enn karriere og fritidsaktiviteter. Barnet har hatt en meget stressende oppvekst med altfor mye stimuli. (Har ikke noen link, men vet det er gjort forskning på området som omhandler overstimulering av barn og konsekvenser av dette)

Så hos noen er det virkelig et problem og har kanskje i gamle dager vært av sorten som ble sendt bort, men som i dag får den hjelpen de trenger og fortjener.

Mens hos andre er det et quick fix fra foreldrenes side som enten ikke forstår sin egen innvirkning på diagnoesn, eller som ikke ser at de har mulighet til å gjøre noe med det... Hadde disse barna levd i tiden da "slemme" barn ble sendt bort tror jeg flesteparten av disse ville levd et helt normalt liv. Kanskje noe mer aktiv i barndommen enn sine venner, men ikke værre enn at det ville blitt sett på som normalt..

Dette er mine tanker. Jeg kan ikke si at de er riktige, men jeg mener at foreldrenes deltakelse i barnets liv ofte kan forklare en hel del da. Jeg tror at allt dette jaget som mange barn befinner seg midt i påvirker dem i den retning at de ikke får tid. Og barn trenger tid, de trenger ikke ha stimuli hele tiden..