I lys av en annen tråd

[Gjest Gjest]

Hos oss er det motsatt, dvs. at jeg jobber mens mannen min har hovedansvaret for hjem og barn. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått slengt kommentarer i trynet om hvilken egoistisk og dårlig mor jeg er. Enkelte har og sagt at de håper at mannen min tar med seg barna og reiser slik at de får et bedre liv.

Damned if you do, damned if you don\\\'t.

Kall meg gjerne gammeldags, men jeg mener at kvinner er de som bør være hjemme med barna de første årene. Et barn har et stort behov for sin mor den første del av levetiden, både i forhold til amming og i forhold til de bånd som normalt sett knyttes mellom mor og barn.

[Gjest Gjest]

Jeg er nok også ganske gammeldags i mine tanker omkring dette temaet. Men også realistisk vil jeg si.

Jeg mener barna ikke har godt av en så stressende hverdag som faktisk mange har når de går i barnehage fra 7 til 17 fem dager i uken.... Jeg tror mye av økningen i adferdsproblemer som vi ser i dag kan komme fra at de ikke har den tryggheten i å ha en rollemodell som er nær dem det meste av dagen de første årene.....

Jeg og mannen min er enige om at jeg kommer til å være hjemme i alle fall et år, for så å gå ut i jobb i deltid etter dette for at barna ikke skal være nødt til å gå i barnehage hele dagen. Valget vårt med at det blir jeg som går hjemme er enkelt i og med at han er selvstendig næringsdrivende og ikke har mulighet til å jobbe fra hjemmet. Det er også han som tjener mest, over det dobbelte av meg. Så hvor idiotisk hadde det ikke blitt om han skulle vært hjemme da?

Det et jeg risikerer å stå hjelpesløs etter et evt samlivsbrudd stiller jeg meg totalt uforstående til. Jeg er da vitterlig i stand til å ta vare på meg selv. Og mannen min skulle da også selvfølelig ha hatt et sentral rolle i barnets liv etter dette slik at jeg ville fortsatt ikke stått alene med ansvaret slik det virker som mange tenker.

Det virker for meg som at dere tenker at om det ble slutt kom livet deres ikek til å forandre seg i henhold til om hvor mye dere ser barna. Men der tror jeg mange tar feil. hvorfor skal ikek mannen ta like stor del i barnas liv etter et samlivsbrudd?

Dessuten gikk jeg inn i dette forholdet for å leve livet ut, så jeg velger å satse på det, og ikke tenke så mye på at det en dag kan ta slutt. Da ville jeg blitt paranoid slik mange er...

Utrolig tåpelig å se ned på mennesker som ønsker barnet sitt det beste fremfor å tenke på seg selv....

Alle hjemmeværende går ikke rundt med barna i skjørtekanten, men de er faktisk aktive i åpne barnehager eller har noen timer i barnehagen i uke osv osv...

[Dalila]

Jeg bare lurer. Er det virkelig sånn at enkelte her inne mener at man ikke skal være hjemme for å ta seg av små barn I TILFELLE det blir samlivsbrudd en gang i fremtiden?

Og at det å være hjemme med sine barn altså skal forbeholdes de høyt utdannede som har garantier for at ekteskapet/forholdet vil vare?

Hva slags verdier og menneskesyn er dette? For meg viser det hvor kaldt vårt samfunn har blitt. Vi bor i et av verdens rikeste land, og vi trenger at barn fødes- Så må vi jammen ha råd til at foreldre selv kan være sammen med barna når de er små, hvis dette er ønskelig. Jeg får ikke barn for å overlate dem til andre hver dag hele dagen fra ett års alder. Ja, jeg har mottatt overgangsstønad i en periode. Fordi dette er et eksisterende tilbud. Men jeg skulle nok ha klart meg uten dersom det hadde vært nødvendig.

Jeg synes det er skivebom å kritisere hjemmearbeidende for velferdsordninger som gjelder alle med inntekt under en viss sum.

Da kan man like godt si at alle som har lavtlønnsyrker og barn burde skamme seg fordi de ved et samlivsbrudd kommer til å ligge samfunnet til byrde.

Dessuten vil jeg bare legge til at dersom alle skulle ta høyere utdannelse før de vurderte å få barn så ville fødselstallet her i landet synke betraktelig.

Endret 17. november 2007 av Dalila

[Gjest Gjest]

Men undersøkelser viser at menn jobber mest overtid mens ungene er helt små...og hvorfor det? Hvorfor kan ikke flere menn jobbe deltid slik som kvinner har gjort?Likestillingen har jo gjort at kvinner har gått ut i arb.livet, men menn har dessverre ikke kommet hjem ennå! Istedet for å hisse seg opp over mødre som jobber ute av hjemmet mens barna er små, bør man heller lokke menn til å være mere hjemme. Hva om både mor og far jobber ca 3/4 stilling mens barna er små da? Istedet for at mor jobber deltid og far overtid...

[Nabodama]

Jeg er nok også ganske gammeldags i mine tanker omkring dette temaet. Men også realistisk vil jeg si.

Jeg mener barna ikke har godt av en så stressende hverdag som faktisk mange har når de går i barnehage fra 7 til 17 fem dager i uken.... Jeg tror mye av økningen i adferdsproblemer som vi ser i dag kan komme fra at de ikke har den tryggheten i å ha en rollemodell som er nær dem det meste av dagen de første årene.....

Jeg og mannen min er enige om at jeg kommer til å være hjemme i alle fall et år, for så å gå ut i jobb i deltid etter dette for at barna ikke skal være nødt til å gå i barnehage hele dagen. Valget vårt med at det blir jeg som går hjemme er enkelt i og med at han er selvstendig næringsdrivende og ikke har mulighet til å jobbe fra hjemmet. Det er også han som tjener mest, over det dobbelte av meg. Så hvor idiotisk hadde det ikke blitt om han skulle vært hjemme da?

Det et jeg risikerer å stå hjelpesløs etter et evt samlivsbrudd stiller jeg meg totalt uforstående til. Jeg er da vitterlig i stand til å ta vare på meg selv. Og mannen min skulle da også selvfølelig ha hatt et sentral rolle i barnets liv etter dette slik at jeg ville fortsatt ikke stått alene med ansvaret slik det virker som mange tenker.

Det virker for meg som at dere tenker at om det ble slutt kom livet deres ikek til å forandre seg i henhold til om hvor mye dere ser barna. Men der tror jeg mange tar feil. hvorfor skal ikek mannen ta like stor del i barnas liv etter et samlivsbrudd?

Dessuten gikk jeg inn i dette forholdet for å leve livet ut, så jeg velger å satse på det, og ikke tenke så mye på at det en dag kan ta slutt. Da ville jeg blitt paranoid slik mange er...

Utrolig tåpelig å se ned på mennesker som ønsker barnet sitt det beste fremfor å tenke på seg selv....

Alle hjemmeværende går ikke rundt med barna i skjørtekanten, men de er faktisk aktive i åpne barnehager eller har noen timer i barnehagen i uke osv osv...

Jeg er enig med deg i det jeg uthevet av det du skrev. Jeg tror også at mange atferdsproblemer har årsak i en for stressende hverdag for små barn, og for tidlig start i barnehage, med lange dager der.

Likevel er det betenkelig at mange mødre ikke greier seg selv etter et samlivsbrudd, det er jo mange som er avhengig av overgangsstønad etter et brudd. Og det er jo gjerne fordi de har lav eller ingen utdanning.

De fleste satser vel på at forholdet skal vare livet ut når man gifter seg og får barn. Likevel viser jo skilsmissestatistikken at halvarten skilles, og statisitkken for brudd mellom samboende sies å være enda verre.

Derfor bør en vel i det minste ta høyde for at samlivsbrudd kan skje, uten at en kan kalle det å være paranoid. Er en hjemmeværende kan det nok uansett være lurt å f.eks ta et deltidsstudium, hvis en har lav eller ingen utdanning. Da er det lettere å få jobb når en skal ut i arbeidslivet igjen, og en har mye større mulighet til å greie seg selv ved et brudd.

Endret 17. november 2007 av Nabodama

[Gjest imli]

Jeg bare lurer. Er det virkelig sånn at enkelte her inne mener at man ikke skal være hjemme for å ta seg av små barn I TILFELLE det blir samlivsbrudd en gang i fremtiden?

Og at det å være hjemme med sine barn altså skal forbeholdes de høyt utdannede som har garantier for at ekteskapet/forholdet vil vare?

Virker som om det er det som er argumentet her ja. Ellers veldig enig i det du skriver.

Endret 17. november 2007 av imli

[Gjest imli]

Vi har vel heller ikke "råd" til at jeg skal være hjemme. Men vi tar oss råd til det, fordi vi mener det er en investering i barnas oppekst og framtid. Jeg vil at vi skal oppdra våre unger, ikke at barnehagen skal stå for halve oppdragelsen.

Vi er ikke rike, ingen av oss har høyere utdannelse, og ingen av oss har noen formue eller velstående foreldre å "falle tilbake på" om vi nå skulle komme til å skille oss. Allikevel, ved å veie fordeler og ulemper med begge livsstilene (om jeg skal være hjemme- eller ute-arbeidende) mot hverandre, kommer jeg til at for meg, har det å være hjemme med barna mine flest fordeler. For andre kan det være annerledes, men dette er faktisk vårt valg.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med deg i det jeg uthevet av det du skrev. Jeg tror også at mange atferdsproblemer har årsak i en for stressende hverdag for små barn, og for tidlig start i barnehage, med lange dager der.

Likevel er det betenkelig at mange mødre ikke greier seg selv etter et samlivsbrudd, det er jo mange som er avhengig av overgangsstønad etter et brudd. Og det er jo gjerne fordi de har lav eller ingen utdanning.

De fleste satser vel på at forholdet skal vare livet ut når man gifter seg og får barn. Likevel viser jo skilsmissestatistikken at halvarten skilles, og statisitkken for brudd mellom samboende sies å være enda verre.

Derfor bør en vel i det minste ta høyde for at samlivsbrudd kan skje, uten at en kan kalle det å være paranoid. Er en hjemmeværende kan det nok uansett være lurt å f.eks ta et deltidsstudium, hvis en har lav eller ingen utdanning. Da er det lettere å få jobb når en skal ut i arbeidslivet igjen, og en har mye større mulighet til å greie seg selv ved et brudd.

Jeg er enig i at man skal være klar over hva skilsmissestatistikken sier om sjansene våre for å klare oss. Men jeg velger å ta valgene jeg gjør ut i fra hva vi ønsker og syns er best for barna våre fremfor å tenke på at tenk om det blir slutt... Da hadde jeg blitt paranoid, og ikke turt å ta noen sjanser. Livet består av sjanser, og jeg har valgt å satse på at forholdet vårt holder, uten å være redd for om jeg skal kunne klare meg om det skulle bli slutt en dag.

Jeg sa ikke at det å ta høyde for at det kan bli slutt er å være paranoid. Jeg sa at jeg kom til å bli det om jeg skulle tenke på det hele tiden. Jeg velger å leve livet mitt, og ta ting litt som det kommer. Men så har jeg tatt vare på meg selv med tanke på utdanning selv om jeg ikke har høgskole..

[Nabodama]

Sett fra et samfunnsperspektiv bør det absolutt legges til rette, slik at det blir attraktivt å få barn. Vi er blant de best stilte i verden når det gjelder permisjonsordninger, men samtidig er fødselstallene altfor lave.

Samtidig ser en en sterk økning i psykiske problemer hos barn under skolealder.

Sett fra et personlig perspektiv, så skjønner jeg godt at fødselstallene er for lave. Familien får en utrolig stressende hverdag etter det første året, hvis begge skal være i jobb. Og det må man ofte, da det er dyrt å eie bolig, og dyrt å leve.

Vi har ikke så lange arbeidsdager her i landet, sammenlignet med andre land. Men kravet til effektivitet er desto større, og dette preger foreldre og barn i forhold til stress i hverdagen.

Nå er det jo også sånn at en har et valg selv. En MÅ ikke bo der det er dyrest å bo, og gjør en ikke det, kan en ofte ha en roligere hverdag, med mulighet til å være hjemme, evt jobbe deltid for begge. Paradokset er at hvis mange valgte det, vil det gå sterkt utover produktiviteten i landet. Ja ja, det er ikke enkelt.

Mitt syn er at det er flott å være hjemme med barna så lenge en har mulighet til det. Jeg ville definitivt ha gjort det selv også, hvis jeg skulle hatt flere barn. Jeg har to barn, og ved å ha nattstilling da de var små, kunne jeg være mye hjemme.

MEN en bør også tenke lenger fram, ved å sikre seg en utdanning, slik at en ikke får problemer senere (ved evt brudd eller når en uansett skal ut og jobbe igjen). Å være avhengig av en mann, gir ikke likevekt i forholdet, og er helt sikkert ikke noen god følelse hvis forholdet skranter.

Endret 17. november 2007 av Nabodama

[Ciara]

I utgangspunktet ser jeg ikke poenget med å være hjemmeværende. Jeg har selv gått i barnehage fra jeg var veldig liten, og jeg opplevde det bare som positivt. Etter barnehage og jobb var foreldrene mine tilstede for meg, og jeg vil da absolutt si at det var de som stod for oppdragelsen selv om jeg gikk i barnehage. Derimot ga barnehage meg sosial trening som jeg ikke ville hatt hjemme. Vi hadde ikke et kaotisk hjem selv om begge mine foreldre alltid jobbet, tvert i mot husker jeg det som rolig og harmonisk. Men så var mine foreldre tilfreds med hjemmetilværelsen, og måtte ikke få med seg alt av kulturtilbud, vennefester og eksotiske reiser slik mange av dagens foreldre ser ut til å føle. Så ettermiddagene spiste vi middag, slappet av sammen, fant på enkle ting sammen.

Denne erfaringen er den viktigste grunnen til at jeg ikke selv ser behovet for å være hjemme. For barnepass og husarbeidet går helt fint dersom man ikke lager seg hundre tusen andre prosjekter som småbarnsforelder.

Så til mine motargumenter mot å være hjemmeværende:

-Jeg ville ikke håndtert det, tror jeg. Javisst skal jeg prioritere barna mine, men jeg har faktisk også en lang utdannelse som jeg har lyst til å bruke. Når jeg får barn kommer jeg ikke til å bare være mor, jeg kommer til å være mennesket Ciara fortsatt. Som har lyst på annet input i løpet av dagen enn barneprat, som vil ha mental stimulering.

-Hvis jeg var hjemmeværende ville min kjære sikkert bli nødt til å jobbe mer for å få økonomien til å gå rundt. Jeg har lyst til at han skal ha like god kontakt med barna sine som jeg har. Ved å være hjemmeværende, ville jeg økt hans avstand til hjemmet, for å sette det på spissen.

-Jeg tror barn har godt av å ikke være foreldrenes førsteprioritet absolutt hele tiden. Selvsagt skal de føle seg prioritert, men en forelder som er hjemme og finner på noe hele tiden ser jeg ikke som ideelt.

-Jeg tror barn har godt av den sosiale treningen som de får i barnehage.

Endret 17. november 2007 av Ciara

[Gjest Gjest]

Ber dere tenke på at det å være hjemmeværende med bar ikke nødvendigvis betyr at barnet ikke får sosial trening og henger i skjørtene til mor......

[Gjest kaffedama ii]

Jeg ville blitt koko av å være hjemmearbeidende i flere år. Sant å si følte jeg meg ganske koko etter 8 måneder. Da var jeg veldig glad for at mannen var klar for 4 måneder permisjon.

Jeg er en bedre mor når jeg får lære og utvikle meg i jobb på dagtid, og være mamma (og lære og utvikle meg i den rollen ) på ettermiddag/kveldstid og i helgene.

Selv om jeg er opptatt av å møte andre med respekt (og jeg tror jeg er flink til det også) er det generelt lett å dømme andre i større eller mindre grad fordi man rett og slett ikke klarer å bytte hode og se situasjonen fra den andre sin synsvinkel. Jeg må finne en løsning som passer for meg, og andre må finne en løsning som passer for seg.

[Ciara]

Ber dere tenke på at det å være hjemmeværende med bar ikke nødvendigvis betyr at barnet ikke får sosial trening og henger i skjørtene til mor......

Jeg ser poenget. Men hvis barnet ikke henger i skjørtene til mor, hvorfor må da mor være hjemme?

[Gjest Helen Parr]

Jeg ser poenget. Men hvis barnet ikke henger i skjørtene til mor, hvorfor må da mor være hjemme?

Kanskje rett og slett mor (eller far) synes det er gøy å være sammen med barna sine og følge barnas utvikling?

[Gjest =tentacle=]

Kanskje rett og slett mor (eller far) synes det er gøy å være sammen med barna sine og følge barnas utvikling?

Det gjør de helt sikkert, men det er ikke sikkert at naboene som er skattebetalere synes det er festlig at deres penger går til å finansiere overgangsstønad til mor fordi hun har kost seg hjemme i noen år, og ikke har noen jobb/utdannelse å falle tilbake på. Hvis valget om å ikke ha inntekt ikke hadde en pris som andre med stor sannsynlighet må betale, hadde neppe noen brydd seg.

[Arkana]

Noe jeg synes er trist er at det i mange tilfeller blir slik at mer tid med mor blir tilsvarende mindre tid med far. Når den ene er bare hjemme blir det ofte sånn at den andre må jobbe mer enn vanlig arbeidsuke for å ha råd til å forsørge barna og i tillegg partneren. I slike tilfeller ser i allefall ikke jeg det som noen fordel å ha hjemmeværende mor og jeg har da inntrykk av at mor er mer opptatt av seg selv og sitt ønske om å gå hjemme med barna, enn at barna selv skal ha det best mulig. Som noen skrev over her, en mor kan ikke erstatte en far.

[Gjest Helen Parr]

Det gjør de helt sikkert, men det er ikke sikkert at naboene som er skattebetalere synes det er festlig at deres penger går til å finansiere overgangsstønad til mor fordi hun har kost seg hjemme i noen år, og ikke har noen jobb/utdannelse å falle tilbake på. Hvis valget om å ikke ha inntekt ikke hadde en pris som andre med stor sannsynlighet må betale, hadde neppe noen brydd seg.

Jeg er klar over at denne diskusjonen også har dreid seg om eneforsørgeres rettigheter, men det var altså ikke mitt utgangspunkt da jeg svarte, tentacle.

Jeg svarte generelt på spørsmålet om hvorfor hjemmeværende var hjemme, når man ikke mente de trengte å gå i skjørtene på mor, som man så elegant omtaler det.

Og hva eventuelle skattebetalende naboer skulle mene om trygdesystemet vårt, er etter mitt syn ikke en sak en trygdemottaker skal ta ansvar for. De som lager reglene er vel snarere adressater for den frustrasjonen.

Mange som velger å være hjemmeværende, velger samtidig en livssituasjon med begrenset økonomi, et offer som er en naturlig konsekvens av deres valg. Å insinuere at samtlige hjemmeværende foreldre er trygdemisbrukere (slik jeg tolker deg, siden du trekker inn skattebetalendes misnøye), er egentlig litt søkt. At det sikkert finnes de som er hjemme med overgangsstønad er sikkert riktig, men rimelig irrelevant i denne diskusjonen.

[Gjest imli]

Det gjør de helt sikkert, men det er ikke sikkert at naboene som er skattebetalere synes det er festlig at deres penger går til å finansiere overgangsstønad til mor fordi hun har kost seg hjemme i noen år, og ikke har noen jobb/utdannelse å falle tilbake på. Hvis valget om å ikke ha inntekt ikke hadde en pris som andre med stor sannsynlighet må betale, hadde neppe noen brydd seg.

Kost seg hjemme? Det er en jobb å passe barn også.

Og overgangsstønad o.l er for det første velferdsgoder man kan få uansett om man har vært i jobb eller ikke, og for det andre er dette bare aktuelt i tilfelle samlivsbrudd.

Har du ikke andre argumenter enn hva som kan skje i tilfelle brudd, og påstander om de stakkars skattebetalerne (det er faktisk sånn at for å ha velferdsgoder i et samfunn, må man betale skatt, og alle får noe igjen for det), ser det ikke ut til at du forstår hva folk skriver her, men bare maser i vei om dine kjepphester. Kanskje ikke så lett å forstå at noen velger annerledes enn deg?

[Ciara]

Kanskje rett og slett mor (eller far) synes det er gøy å være sammen med barna sine og følge barnas utvikling?

Det tror jeg de fleste foreldre gjør, hjemmeværende eller ikke.

[Gjest Gjest]

Jeg ser poenget. Men hvis barnet ikke henger i skjørtene til mor, hvorfor må da mor være hjemme?

Fordi jeg mener barna ikke har godt av å måtte opp kl 6 om morgenene, ikke rekke så mye som å spise frokost hjemme før man må i barnahagen og spise der. Være i full rulle hele dagen men en liten dupp midt på dagen der de ikke får sove så lenge de trenger fordi foreldrene vil de skal sovne rett etter barnetv når de kommer hjem så de får litt voksentid etter knappe en og en halv time sammen med barnet i halvvåken tilstand.

Og da kanskje sammen i butikken eller lekende på kjøkkengulvet mens mamma og pappa fyker rundt for å få laget middag, tatt den telefonen de ikke rakk før de dro fra jobb, skifte de våte klærne til barnet og sette på en vaskemaskin. Og kanskje også rekke allidretten som man egentlig ikke har sjanse til å rekke innimellom alt det der...

Alt dette fem dager i uken til de begynner på skolen og foreldrene skjønner at barna har blitt store uten at de har klart å henge med. Barnet kan ikke skrive navnet sitt enda, eller i alle fall ikke lese og føler det henger etter klassekameratene sine fordi foreldrene ikke har tid til de...

Jada, dette er satt på spissen....

og jeg vil understreke at jeg mener det er sunt for barn å være i barnehagen, men ikke hele dagen fem dager i uken...

Så en mellomløsning der begge foreldrene kutter ned på jobbingen er vel den mest ideelle løsningen. men det er de færreste som får gå ned i stillingene sine på denne måten....