I lys av en annen tråd

[Yrjenia]

Det ser ut til at veldig mange mener det er best for barna om en prioriterer hjemmet framfor jobben.

Jeg snakker med så mange med barn som sier de hadde vært hjemme med barna om de bara hadde hatt råd.

Hvorfor får da de som er hjemmeværende med barna så mye motgang?

[Susan Sto Helit]

Det ser ut til at veldig mange mener det er best for barna om en prioriterer hjemmet framfor jobben.

Jeg snakker med så mange med barn som sier de hadde vært hjemme med barna om de bara hadde hatt råd.

Hvorfor får da de som er hjemmeværende med barna så mye motgang?

Jeg tror det kommer av at vi i stor grav forbinder det å være hjemmeværende mor med det å være undertrykket. Eller lite likestillt i hjemmet.

(Ikke at det nødvendigvis er sånn.)

Det å være hjemmeværende er en tøff jobb, som krever mye.

For meg passer det ikke, men jeg vet hva det er, og hva det krever, og har stor respekt for alle som velger å gjøre det!

Men jeg må innrømme at jeg ofte får inntrykk av at flertallet av de som velger å være hjemme med barn, er de samme som ikke får noe særlig hjelp av mannen i hjemmet.

De som ikke slipper mannen til med barnestellet, for det han hende han gjor ting på en annen måte enn dem. De som klager over at mannen ikke hjelper til hjemme, men kritiserer alt han gjør hvis han forsøker.

Nå vet jeg at det ofte er de helt ekstreme som er mest synlige, og derfor er de man lettes legger merke til. Altså tror jeg ikke at alle har det sånn, mange har sikkert gjort et gjennomtenkt valg.

Jeg mener forøvrig at det beste for barna er at de har høyere prioritet enn jobben, og at de har foreldre som er der for dem.

Men i mitt tilfelle betyr ikke det at jeg er hjemmeværende, det betyr at jeg tilpasser arbeidstiden min etter det faktum at jeg har lite barn.

Endret 16. november 2007 av Susan Sto Helit

[Dalila]

Jeg tror nok at det er fordommer som henger igjen ja.

Selv har jeg høyere utdannelse og en god jobb, men har valgt å jobbe deltid så lenge barna mine har behov for meg. Har ikke hatt noen mann til å forsørge meg, så det har selvfølgelig ført til dårligere økonomi, men det er det verdt! Roligere morgener med god tid, og å kunne hente dem tidlig på ettermiddagen er gull verdt.

All ære til dem som er hjemme på heltid, men det hadde ikke passet for meg. Nå har mine barn vært av dem som har likt seg godt i barnehage, og etterhvert blir det jo skole, så da er de jo borte deler av dagen uansett.

Det går an å prioritere barna uten å måtte gi opp arbeidslivet

(Men det er selvfølgelig ikke alle som har jobber der det er mulig å jobbe deltid.)

[Gjest Helen Parr]

Jeg har vært hjemmeværende i seks år i sammenheng, på tross av høyere utdannelse og en god jobb.

Det er med et snev av overraskelse og selvsagt såret stolthet at jeg har fått en del negative bemerkninger om valget jeg har foretatt. Samtidig har jeg hørt at de som har valgt utradisjonelt den andre veien har opplevd det samme.

Mye av forklaringen ligger nok i det at man har lettere for å kritisere de som velger utradisjonelt, enten det er på den ene eller andre måten.

En liten kommentar til SSH vedrørende det at mannen ikke bidrar hjemme når man er hjemmeværende. Til en viss grad stemmer dette. Konsekvensen av at man velger at den ene er på arbeid og den andres arbeidssted er i hjemmet, blir naturligvis at den hjemmeværende i større grad tar seg av hjemmeoppgavene. Noe annet ville jeg som utearbeidende synes var urimelig, og vice versa. I forhold til barna, derimot, føler jeg det er mer likestilt. At den hjemmeværende i sum likevel tilbringer mer tid sammen med barna, er nok riktig.

For øvrig tror jeg ikke det er noen tvil om at hjemmearbeid ses på som lavstatusyrke, og at kombinasjonen frivillig og hjemmeværende er umulig.

[Gjest Frk Åberg]

Grunnen til at jeg fort blir skeptisk er to ting: a) jeg tror at en del barn kan bli litt isolerte - de har godt av å være sammen med andre enn sine søsken, og b) at noen mødre fort kan "overinvestere" i barna - at barna ikke klarer å bli like selvstendige som det forventes i vår verden, og at de ikke lærer å klare seg uten foreldrenes hjelp.

Jeg sier ikke at det må bli sånn, men for mange tror jeg det er større fare for det. Men det er helt sikkert mulig for barna å være sosiale nok, hvis man f.eks. kjenner andre som går hjemme med barn eller oppsøker barn på andre måter. Eller hvis man er bevisst på at barna ikke skal bli fullstedig avhengig av mor.

Når det gjelder innvandrerfamilier hvor barna ikke går i barnehage - ja, da blir jeg spesielt skeptisk. Barnehage er en ypperlig mulighet for barna å bli integrert.

[Gjest nextlife]

Mitt inntrykk er at synet på å være hjemmeværende har vært i positiv endring i noen år nå.

Jeg har faktisk litt motsatt opplevelse, jeg er bare ikke typen til å være kun hjemme med barn, så med storemor var jeg hjemme i 2 mnd (var enslig mor ), og med lillemor var jeg hjemme i 3 mnd. Med lillemor tok jeg ut litt i tidskonto, men ordninga var helt fersk, og fungerte ikke i forhold til mitt yrke og arbeidssted.

Det var ikke aktuelt for mannen å ta ut resten av permisjonen heller. Fikk utrolig mye pepper fra omgivelsene for at vi valgte som vi gjorde, særlig gikk dette på meg som kvinne og mor. Selv om vi la det opp slik at en av oss stort sett var hjemme, og kun hadde en dagmamma noen få timer i uken fikk jeg mange meldinger om at jeg var en egoistisk kvinne.

[Tabris]

Jeg tror også at noen fordommer omkring hjemmeværende mødre som "late" hvor de bare sitter og røyker, kjefter på barna og sladrer med nabokona henger igjen. Det er nok ikke mange av dem, men som andre var inne på, de som er der viser mer igjen enn andre, og lite er vel enklere enn generalisering av grupper.

[Jens]

Jeg er hjemmeværende mens sønnen min går i barnehage. Men, vi har lang koselig frokost hver dag, og blir hentet tidligere hver dag også. Dager han har sovet dårlig, er små dårlig etc.. holder jeg ham hjemme. Tror dette er en bra løsning. Da får han lekt med vennene sine hver dag samtidig som han ikke blir offer for tidsklemma med stressende mødre, stressende morgener, og dager i barnehagen han egentlig burde vært hjemme.

[Gjest Mayamor]

Jeg var hjemme med eldstemann til han var 3 år, og med minstemann til han var nesten 3 år. Nå har jeg en fleksibel jobb som selvstendig næringsdrivende, og derfor merker barna sjelden at jeg ikke er hjemmeværende. Samboer leverer 4 åringen i barnehagen en gang mellom 08.00 og 10.00. Som regel 09.30 slik at vi har en myk start på dagen. Han blir hentet en gang mellom 15.00. og 16.00. og sette fungerer greit. Tider hvor jeg har mye arbeid kan han være i barnehagen fra 07.00. til ut på ettermiddagen. Ved roligere dager - tar vi innmellom fri og finner på noe kjekt som tur på Fløyen, tur til en venninne og lek med hennes barn, tur på Akvariet, fjellet, nærmiljøet, svømmehallen etc.

Jeg merker at interessen til folk er helt annerledes da jeg sa; jeg er hjemmeværende eller jeg er dagmamma - enn nå hvor jeg er selvstendig næringsdrivende. Nå vil alle vite hva det er jeg gjør, mens tidligere var ikke det så interessangt...

Ja til valgfrihet sier jeg.

[Gjest imli]

Jeg planlegger å være hjemme med mine barn, helst til de begynner på skolen. Jeg har selv gode erfaringer med dette fra min egen barndom, fordi jeg har en mor som var hjemmeværende med oss.

Jeg ønsker å være hjemme med barna mine fordi jeg vil oppdra dem selv, og følge dem i utviklingen. Den tiden de er små går så fort.

Jeg har ikke høyere utdannelse, men ser ikke på meg selv som lite intelligent eller undertrykt av den grunn. Dette er mitt ønske. Mannen min synes det er fint at jeg ønsker å være hjemme, men han har aldri spurt meg om jeg vil det, jeg har så absolutt valgt det selv.

Jeg planlegger ikke at ungene skal henge i skjørtene mine hele dagen, det går fint an å aktivisere dem. Det er også fullt mulig for dem å ha kontakt med andre unger selv om de ikke går i barnehage.

Når det gjelder økonomi så har ikke vi særlig god råd, mannen min har fast jobb hvor han tjener noe under 300.000, en ganske gjennomsnittlig lønn vil jeg tro. Men vi har regnet ut at det skal kunne gå. Vi er ikke rike, og kommer heller ikke til å bli det, men for meg er tid sammen med mine kommende barn viktigere.

[Gjest =tentacle=]

Det ser ut til at veldig mange mener det er best for barna om en prioriterer hjemmet framfor jobben.

Jeg snakker med så mange med barn som sier de hadde vært hjemme med barna om de bara hadde hatt råd.

Hvorfor får da de som er hjemmeværende med barna så mye motgang?

Kan du presisere hvilken motgang det er snakk om?

Jeg spør, fordi jeg regner med at jeg kanskje inkluderes i den, ifht en annen tråd jeg har skrevet i nå.

Jeg er for at barn skal prioriteres, men jeg er imot at polariseringen av omsorg og forsørgelse mellom kvinne og mann opprettholdes. Jeg er overbevist at barn tjener mer på å øke opp omsorgen fra far, og også få et mer balansert syn på foreldrenes yrkesmessige og økonomiske ansvar og deltagelse, enn på at mor skal ta alt hjemme og far alt ute.

Jeg er også negativ til at en stor gruppe voksne mennesker stiller seg slik at de ikke er i stand til å forsørge seg og sine ved samlivsbrudd. Det er underordnet, men sikkert en grunn til negative bemerkninger hjemmeværende møter.

[Gjest =tentacle=]

En liten kommentar til SSH vedrørende det at mannen ikke bidrar hjemme når man er hjemmeværende. Til en viss grad stemmer dette. Konsekvensen av at man velger at den ene er på arbeid og den andres arbeidssted er i hjemmet, blir naturligvis at den hjemmeværende i større grad tar seg av hjemmeoppgavene.

Jeg tror ikke at dette bare er konsekvensen. Jeg tror at det også er en del av årsaken til at kvinner trapper ned yrkesdeltagelsen. Gjør mannen sin del av totalen hjemme, vil det være lettere for kvinnen å kombinere jobb og barn, mens hun må gi fra seg stillingsprosenter for å få ting til å gå rundt hvis alt blir overlatt til henne i hjemmet.

[Gjest Frk Åberg]

Det er med et snev av overraskelse og selvsagt såret stolthet at jeg har fått en del negative bemerkninger om valget jeg har foretatt. Samtidig har jeg hørt at de som har valgt utradisjonelt den andre veien har opplevd det samme.

Noe av det som stadig forundrer meg når jeg leser på KG, er hvor frekke folk kan være. Man kommer da ikke med negative bemerkninger til folk angående de valgene de har tatt i livene sine. Med mindre man mener at de det gjelder eller barna blir alvorlig skadelidende. Noe som ikke er tilfellet med familier hvor mor er hjemme.

[Gjest Gjest]

Jeg har en deltidsjobb et par dager i uke som går opp med at mannen rekker hjem og "tar over hjemme" før jeg drar. Men på dagen er jeg hjemmeværende. Det har jeg planer om til yngste er 3år, blir vel til at eldste begynner i barnehage når han blir 3, kanskje han skal være litt i park når han blir 2.

Syns dette er beste valg jeg kunne tatt, og ville ikke hatt det på noen annen måte! Hva andre mener om det får da bli opp til dem, jeg hadde ikke klart å putte en 10mnd'er gml baby i bhg. Skjønner at noen "må" det, og jeg har like liten rett til å kritisere det som de har til å kritisere mitt valg!

[la Flaca]

Ja, det er mange som kritiserer et valg om å være hjemmeværende. Noen kjenner seg ikke igjen i ønsket om å være hjemme mens barna er små i det hele tatt, og mange er nok misunnelige. Eller har kanskje dårlig samvittighet fordi de ikke kan eller ønsker å være hjemme med barna? Andre igjen ser på en slik tilværelse som latskap. Personlig har jeg nok litt fordommer i forhold til hjemmeværende som har barna full plass i barnehage samtidig.

[Gjest Bare innom]

Jeg er også negativ til at en stor gruppe voksne mennesker stiller seg slik at de ikke er i stand til å forsørge seg og sine ved samlivsbrudd. Det er underordnet, men sikkert en grunn til negative bemerkninger hjemmeværende møter.

Hvordan kan voksne mennesker i det hele tatt stille seg slik at de er ute av stand til å forsørge seg og sine ved et eventuelt samlivsbrudd?

Det må i såfall være at de er fysisk ute av stand til å jobbe, og de er jo uføre i utgangspunktet, så.... er de ikke uføre er de i stand til å sørge for seg og sine dersom det er det de bør/må gjøre.

At noen er hjemmeværende over noen år er dessuten ikke ensbetydende med at de tenker å være hjemmeværende resten av livet. Livet er litt mer nyansert enn "alt eller ingenting".

Selv om en kvinne (eller mann) har vært hjemmeværende, betyr ikke det at h*n ikke kan jobbe hvis det er nødvendig for å forsørge seg og sin familie...

Mange av de hjemmeværende er godt utdannede mennesker som holder seg oppdatert innen sitt fagområde med tanke på at de skal tilbake til arbeidslivet ved en senere anledning.

Og har de ingen utdannelse å falle tilbake på i tilfelle samlivsbrudd, finnes det mange jobber som krever liten eller ingen utdannelse!

Jeg har vært hjemmeværende i 12 år nå, og jeg har mottatt temmelig mange sårende og stigmatiserende kommentarer om meg personlig, mine barn, mitt samfunnsansvar, og hvordan min hverdag ser ut til å være.

Det som er felles for de som kommenterer meg og mitt, er at de vet ingenting om meg og mitt, og jeg har opplevd ganske mange flaue ansikter når jeg har fortalt dem årsaken til at jeg har vært hjemmeværende i så mange år!

[Gjest =tentacle=]

Hvordan kan voksne mennesker i det hele tatt stille seg slik at de er ute av stand til å forsørge seg og sine ved et eventuelt samlivsbrudd?

Det må i såfall være at de er fysisk ute av stand til å jobbe, og de er jo uføre i utgangspunktet, så.... er de ikke uføre er de i stand til å sørge for seg og sine dersom det er det de bør/må gjøre.

Da mener du at vi kan kutte ordninger med inntil 3 års overgangsstønad/utdanningsstøtte osv, og henvise nyskilte hjemmeværende aleneforeldre til AETAT uten alternative løsninger?

[Gjest Gjest]

Hva er årsaken til at du har vært hjemmeværende i 12 år da?

[Gjest Dallandra]

Det heter ikke hjemmeværende, det heter hjemmearbeidende. Eller, det burde iallfall hete det.

[Gjest Bare innom]

Da mener du at vi kan kutte ordninger med inntil 3 års overgangsstønad/utdanningsstøtte osv, og henvise nyskilte hjemmeværende aleneforeldre til AETAT uten alternative løsninger?

Nei, det mener jeg ikke!

Selv om det kan være relativt greit å komme tilbake til arbeidslivet, tar det tid å få etablert seg på nytt etter et brudd.

Alt blir snudd på hodet, og i en overgangsperiode har den som har vært hjemmeværende behov for oppfølging og støtte.

Hva er årsaken til at du har vært hjemmeværende i 12 år da?

Det er flere årsaker til det, blant annet sykdom og barn med særskilte behov.

Jeg har valgt å selv ta meg av hjem og barn, framfor å ansette en "husmorvikar".