I lys av en annen tråd

[Gjest Gjest]

Når ble jeg imot velferd? Jeg er for at friske, voksne mennesker skal innrette seg slik at de kan leve ved egen inntekt, og ikke belaste velferdsgodene, slik folk hadde et selvforsørgelsesideal når de gjorde sine valg før. Holdningene til dette er dramatisk endret.

Trekker vi for mye ressurser ut av velferdssamfunnet, så velter vi hele greia og velferdssamfunnet bryter sammen.

Men det er samfunnsøkonomien. Jeg synes det er leit at hjemmeomsorg så godt som automatisk er morsomsorg, da jeg tror at alle hadde hatt bedre av at den ble delt mellom mor og far. Penger prioriteres over relasjonen mellom far og barn.

Det er ikke rart at menn som ikke har god inntekt sakter akterut på partnermarkedet. De skal jo finansiere mors hjemmetilværelse, og legge forholdene til rette for at mor skal være den klare kandidat til å ha barna etter brudd. I mange tilfeller er også mors økonomi det som begrenser barnas samvær med far. Mor må beholde barna i 60% for å utløse stønader og bidrag, og derfor får far og barn mindre tid sammen.

Er det virkelig slik!!!! Det sjokkerte meg, det var jeg ikek klar over.

Det er jo bare FEIL!!!

Jeg har ærlig talt ikke tenkt å la det gå utover barna og far på den måten om jeg noen gang skulle skilles fra mannen min. Nå har vi ikke barn enda da men.

Om vi skulle gå fra hverandre ville vil gjort det slik at vi har hver vår leilighet og barna bor hjemme. Så bytter vi på hvem som skal bo der 50 / 50. På den måten vil vi ha like utgifter på barna og like mye samvær...

Det er bare ikke ok at en av partene skal se barna så mye mindre enn den andre. På samme måte som at jeg syns kvinner stort sett har for stor andel av økonomiske utgifter på barna sine ved et samlivsbrudd. Ofte fordi far ikke klarer å se hva som trengs.... Det er i alle fall min erfaring med tanke på venner som har gått igjennom dette....

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er leit at hjemmeomsorg så godt som automatisk er morsomsorg, da jeg tror at alle hadde hatt bedre av at den ble delt mellom mor og far. Penger prioriteres over relasjonen mellom far og barn.

Kan ikke dette ses på en litt annen måte?

Tid som ellers blir brukt på matvarehandling, husarbeid, henting og bringing i forbindelse med barnehagen blir frigjort for den utearbeidende dersom en av foreldrene er hjemme på hel/deltid. Det forutsetter at den som er hjemme har hovedansvar for hus og hjem.

Da kan den som er utearbeidende bruke mesteparten av sin fritid på familien (barna) når h*n ikke er på jobb.

H*n kan i utgangspunktet jobbe ca 1 time mer pr dag uten å miste noe av den tiden h*n hadde hatt til familien dersom begge var i full jobb.

Og dette kan da ikke være utelukkende negativt?

Og hvordan du får dette til å bli til at en prioriterer penger over relasjonen med barna skjønner jeg ikke!

For ved en slik ordning mister familien noe inntekt, men prioriterer familien over økt levestandard.

Jeg er ikke for at en av partene skal være hjemme for enhver pris, det må være opp til hver enkelt, men jeg er for valgfriheten, og for at hjemmeværende skal respekteres for deres valg!

Og for øvrig synes jeg du fokuserer veldig på brudd mellom foreldrene.

Er du klar over at det er færre brudd i familier der den ene parten er hjemmeværende, i motsetning til familier der begge er i full jobb? Dette kan ha noe med den hektiske hverdagen å gjøre. At foreldrene ikke har tid til hverandre, tid til å pleie forholdet seg i mellom. Å redusere sjansen for ekteskapsbrudd er også en av fordelene ved å vurdere en hjemmetilværelse for en periode.

Dette er ikke noe som passer for alle, men de som det passer for bør ikke hetses av andre fordi de velger som de gjør.

[Gjest Jenna88]

Hvis jeg noen gang får barn, vil både jeg og eventuell samboer dele på ansvaret. Jeg ønsker ikke å gi opp karrieren min for å få barn. Jeg er enig i at barna er det viktigste en har, samtidig er det jo sånn at de ikke er små hele livet. Jeg har alltid fundert på hva hjemmeværende kvinner, (og da snakker jeg om kvinner som er hjemme med barna til de flytter ut), skal ta seg til når barna har forlatt redet.

Velger jeg å få barn, er det klart at de blir førsteprioritet i noen år. MEN det betyr ikke at jeg gir opp karrieren min av den grunn. Samboeren min bør derfor være innstilt på å stille opp for både meg og barnet, ved å prioritere jobben mindre i en periode.

[Gjest Bare innom]

Hvis jeg noen gang får barn, vil både jeg og eventuell samboer dele på ansvaret. Jeg ønsker ikke å gi opp karrieren min for å få barn. Jeg er enig i at barna er det viktigste en har, samtidig er det jo sånn at de ikke er små hele livet. Jeg har alltid fundert på hva hjemmeværende kvinner, (og da snakker jeg om kvinner som er hjemme med barna til de flytter ut), skal ta seg til når barna har forlatt redet.

Velger jeg å få barn, er det klart at de blir førsteprioritet i noen år. MEN det betyr ikke at jeg gir opp karrieren min av den grunn. Samboeren min bør derfor være innstilt på å stille opp for både meg og barnet, ved å prioritere jobben mindre i en periode.

Jobbe vel?

Jeg kan bare snakke for meg selv, men den dagen barna er store og modne nok til å ta ansvar 100% for egen helse, og jeg slipper å bruke store deler av hverdagen til å holde dem friske, den dagen er jeg arbeidssøker.

Det er derfor jeg holder meg oppdatert innen mitt fagfelt, og det er derfor jeg tar kurs for å utvide kompetansen min.

Men nå var jeg bare noen og tyve da jeg fikk barn, og har fremdeles en 20 gode år igjen i arbeidslivet når barna har flyttet hjemmefra, eller er store nok til å ta de grep som trengs for å holde seg friske.

Men at du ikke ønsker å være hjemmeværende, betyr vel ikke at det er feil for alle andre som ønsker å være det?

[Branna]

Hvis vi får råd til det noen gang (noe jeg egentlig tviler på) så kommer jeg til å bli hjemmeværende med eventuelle barn. Dette er fordi jeg har et brennende ønske om å bli forfatter, og da hadde det vært mye bedre for meg å få litt tid hjemme. Slik som det er nå, da jeg jobber fem-seks dager i uken og ikke kommer hjem før i sekstiden, så blir det fint lite tid igjen til noe skriving, eller noe annet jeg har lyst til å gjøre, etter middagen (særlig nå som vi bare har en pc, og mannen også må få holde på litt med den... ønsker meg laptop).

I tillegg så tror jeg barn har stor nytte og glede av å ha en forelder hjemme hos dem. Selv var jeg veldig mye alene hjemme da jeg vokste opp, eller bestemor og bestefar passet på meg. Pappa jobbet lange dager og var ofte borte i dager i strekk, og mamma studerte. Senere gikk det bedre, da mamma var utdannet lærer jobbet hun jo omtrent samtidig med at jeg og broren min var på skolen. Men i hvert fall mens barna er små, så tror jeg det er veldig fint for dem å ha en forelder tilstede hele dagen.

I tillegg så får man mer tid til hverandre da den andre parten kommer hjem fra jobb. I stedet for å bruke den tiden på husarbeid og alt det andre man ikke fikk tid til mens man arbeidet, så er alt det unnagjort av den som er hjemme, slik at man får mer tid sammen på slutten av dagen.

[Gjest imli]

Når ble jeg imot velferd? Jeg er for at friske, voksne mennesker skal innrette seg slik at de kan leve ved egen inntekt, og ikke belaste velferdsgodene, slik folk hadde et selvforsørgelsesideal når de gjorde sine valg før. Holdningene til dette er dramatisk endret.

Men alt dette er fortsatt i tilfelle brudd. Ellers belager man seg jo på å bli forsørget. Man kan riktignok få kontantstøtte, men det monner ikke så mye, så man baserer seg på forsørgers inntekt.

[Nabodama]

Men alt dette er fortsatt i tilfelle brudd. Ellers belager man seg jo på å bli forsørget. Man kan riktignok få kontantstøtte, men det monner ikke så mye, så man baserer seg på forsørgers inntekt.

Ja, og det er ikke lurt.

[Gjest =tentacle=]

Er det virkelig slik!!!! Det sjokkerte meg, det var jeg ikek klar over.

Det er jo bare FEIL!!!

Jeg har ærlig talt ikke tenkt å la det gå utover barna og far på den måten om jeg noen gang skulle skilles fra mannen min. Nå har vi ikke barn enda da men.

Om vi skulle gå fra hverandre ville vil gjort det slik at vi har hver vår leilighet og barna bor hjemme. Så bytter vi på hvem som skal bo der 50 / 50. På den måten vil vi ha like utgifter på barna og like mye samvær...

Det er bare ikke ok at en av partene skal se barna så mye mindre enn den andre. På samme måte som at jeg syns kvinner stort sett har for stor andel av økonomiske utgifter på barna sine ved et samlivsbrudd. Ofte fordi far ikke klarer å se hva som trengs.... Det er i alle fall min erfaring med tanke på venner som har gått igjennom dette....

Du satser på å aldri etablere deg på nytt om det blir skilsmisse? Eller tenker du at en ny mann skal leve som nomade, sammen med sine eventuelle tidligere barn og fellesbarn?

Mange fedre får ikke over 40% samvær, fordi likedeling av omsorgen gjør at mor mister rettigheter til stønader, bidrag osv. For lavtlønte kvinner kan det gjøre utslaget.

Når man trekker fra barnetrygder, skatteklasse to, støtte til barnetilsyn og diverse andre stønader mange alenemødre har, så er jeg ikke så sikker på om alle betaler så mye mer i utgifter ut av sin egen lomme enn hva faren gjør.

[Gjest Gjest-fru Olsen]

Jeg vet ikke hva slags motgang hjemmearbeidende får.

For meg er det å bli forsørget når man er voksen litt ubehagelig.

På den andre siden forstår jeg godt dem som velger en hjemmetilværelse en periode med små barn. Jeg synes det er forskjell å være hjemme med en to-tre åring og en som snart skal begynne på skolen. Et barn som snart skal begynne på skolen BØR gå i barnehage, spør du meg.

At det er anstrengende med to voksne i fulltidsjobb, og med små barn, er jeg helt enig i. En del av utfordringen er å si NEI til alt annet.

Mye avhenger av hva slags jobb man har, og hvor lang reisevei man har til/fra jobb. Og hvor fleksibel jobben er. Det er tilfeller der begge har fleskibel jobb. Da kan den ene levere og den andre hente fra barnehagen, og man unngår dermed 9-timers dag i barnehagen.

I andre tilfeller er det ikke mulig fordi man har mindre fleksible jobber. Da er det kanskje bedre at en eller begge jobber deltid en periode for å unngå en altfor presset hverdag.

Jeg skulle ønske flere menn ville melde seg på og ta sin del av hjemmeinnsatsen (det er jo en god del mer enn å hente og levere barna i barnehagen). Det er utrolig hvor mye tid enkelte menn med små barn bruker på arbeid.

Og jeg tror at mange foreldre med fordel kan gå gjennom sin hverdag og luke ut en del gjøremål. Det er kanskje enkelte ønskelige aktiviteter som må hvile noen år mens man har småbarn.

Og småbarn behøver ingen aktiviteter etter barnehagen. Har man selv og barnet overskudd til det er det ok. Gjør det hele dagen masete og man må organisere seg selv og to andre barn for denne aktiviteten, er det neppe verdt det.

Det jeg prøver å si er at jeg generelt tror det er bra for voksne mennesker å forsørge seg sjøl, men da uten å slite seg ut.

Vi vil vel alle møte folk som mener noe om hvordan vi lever livet vårt.

Det må vi vel lære oss å leve med enten vi er i full overtidsjobb, fulltidsjobb, deltidsjobb eller hjemme på fulltid.

Jeg synes (særlig kvinner) alltid skal begrunne sine valg hele tiden.

Hvis det passer deg å være hjemme akkurat nå, er det grunn god nok. Det er ingen som har krev på noen begrunnelse.

At det kommer opp i en samtale der man utveksler erfaringer om temaet er jo naturlig. Det er ikke sikkert at folk som stiller seg spørrende er kritiske, de kan like godt være nysgjerrige eller vurderer det samme.

[Gjest Helen Parr]

At det er anstrengende med to voksne i fulltidsjobb, og med små barn, er jeg helt enig i. En del av utfordringen er å si NEI til alt annet.

Hvorfor kan man ikke si nei til å jobbe fullt, og heller ha litt mer tid til overs for barn, familie og fritidsaktiviteter?

For meg er det viktig å ha tid til livet også, ikke bare jobb og barn. Hvorfor skal ikke det være akseptabelt?

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke hva slags motgang hjemmearbeidende får.

Vi vil vel alle møte folk som mener noe om hvordan vi lever livet vårt.

Det må vi vel lære oss å leve med enten vi er i full overtidsjobb, fulltidsjobb, deltidsjobb eller hjemme på fulltid.

At det kommer opp i en samtale der man utveksler erfaringer om temaet er jo naturlig. Det er ikke sikkert at folk som stiller seg spørrende er kritiske, de kan like godt være nysgjerrige eller vurderer det samme.

Du kan vurdere kommentarene som er listet opp under, og selv se om det er snakk om nysgjerrighet eller om det er snakk om å snakke nedsettende om hjemmeværende.

Dette er noen av kommentarene jeg har fått:

- ved å være hjemmeværende bidrar jeg til å sette likestillingen 20 år tilbake i tid, og dermed håner de som har kjempet for kvinnens rett til å arbeide...

- barna mine blir ikke sosialiserte fordi de ikke har vært i barnehagen. (åpen barnehage, park, andre hjemmeværende barn osv er visst ikke like bra som barnehage)...

- barna mine blir ikke like selvstendige som barnehagebarn...

- jeg får ingen impulser utenfra, og blir "grå og kjedelig husmor" uten andre interesser enn hus, hjem og barn...

- mannen min vil gå lei av sin kjedelige grå husmor, og vil (garantert) finne seg en yngre og mer spennende kvinne...

- jeg bidrar ikke til samfunnet ved å være hjemmeværende...

hjemmeværende til tross for alle dystre spådommer.

[Gjest imli]

Ja, og det er ikke lurt.

Mener du. Andre må vel få velge det de vil?

[Gjest imli]

Jeg synes (særlig kvinner) alltid skal begrunne sine valg hele tiden.

Hvis det passer deg å være hjemme akkurat nå, er det grunn god nok. Det er ingen som har krev på noen begrunnelse.

Enig!

[Glede!]

Jeg er hjemmeværende, og opplever stadig vekk å bli sett litt rart på av den grunn. Vi har ei jente på 20 mnd og en gutt på 5,5 mnd.

Det er veldig mange som ikke forstår hvorfor jeg ikke har storesøster i barnehagen, men grunnen de oppgir er som regel at det må være så slitsomt for meg. Jeg synes storesøster er altfor liten til å være i barnehagen hele dagen jeg.

Her vi bor er vi veldig heldige, finnes bra åpne barnehager. Altså lekesteder hvor man drar sammen med voksen. Det gjør at storesøster har et bra nettverk av barn opp til ca 3 år. Så vi er på sånt 2-3 dager i uken, de andre formiddagene bruker vi å være ute, på åpen dag, i skogen, aker eller annet.

Jeg har tre årig høyskole utdannelse, og om noen år skal jeg tilbake til jobb. Ettersom det er ekstremt få barn som er hjemme som er over 3 år, må nok barna i barnehage rundt den tiden. Viktig å ha et sosialt nettverk rundt dem. Men, jeg kommer nok ikke til å gå tilbake til fullstilling da heller.

Pappaen her får se barna mer ettersom jeg er hjemme. Barna trenger nemlig ikke å legge seg så tidlig om kvelden, for det er helt greit at de sover til 09 tiden morningen etter. Vi bruker å legge barna i 20.30 tiden.

For meg føles det ikke ekkelt at det er mannen som står for pengene, vi er da et team og han jobber om dagen, og det gjør forsåvidt jeg og. Men, han som får penger for det.

Og kontantstøtten tar jeg i mot med god samvittighet, staten hadde jo sponset med mye mer om jeg hadde hatt dem i barnehage.

Men, for all del jeg mener ikke at barnehage er feil. For oss er det feil, for andre er det riktig. Jeg tror barn har det bedre i barnehage enn å være hjemme med foreldre som egentlig vil jobbe! Og man kan prioritere barn høyest selvom man ikke er sammen med dem absolutt hele tiden.

For å sette det på spissen, om man nekter barna sine å gå på fotball fordi man heller vil være sammen med det. Ja da er det seg selv man prioriterer!