I lys av en annen tråd

[Gjest =tentacle=]

Nei, det mener jeg ikke!

Selv om det kan være relativt greit å komme tilbake til arbeidslivet, tar det tid å få etablert seg på nytt etter et brudd.

Alt blir snudd på hodet, og i en overgangsperiode har den som har vært hjemmeværende behov for oppfølging og støtte.

Hvorfor hisset du deg opp over mitt utsagn om at voksne friske mennesker stiller seg slik at de ikke kan forsørge seg og sine da? Å bli fullforsørget i flere år utgjør en del, selv om det er en overgangsperiode.

[Gjest Bare innom]

Hvorfor hisset du deg opp over mitt utsagn om at voksne friske mennesker stiller seg slik at de ikke kan forsørge seg og sine da? Å bli fullforsørget i flere år utgjør en del, selv om det er en overgangsperiode.

Jeg hisser meg ikke opp, jeg er bare uenig med deg.

De stønadene som du snakker om er noe alle aleneforsørgere kan få, uansett om de er enslige foreldre, var yrkesaktive ved samlivsbruddet, eller hjemmeværende ved samlivsbruddet.

Og selv om jeg ikke kan så mye om stønadssatser, jeg har heldigvis aldri hatt grunn til å sette meg inn i det, tviler jeg sterkt på at det er snakk om å bli fullforsørget over flere år, i og med at det er krav om yrkesrettet aktivitet for å motta overgangsstønad. (Det gjelder vel etter at barnet er 3 år om jeg ikke husker feil).

At du kritiserer de som var hjemmeværende ved et samlivsbrudd for å motta det alle aleneførsørgere, også de yrkesaktive, har krav på, synes jeg er utidig.

[Gjest Gjest]

Barna våre er veldig aktive, og har stor glede av å gå i barnehage. Men de har ikke full plass, og ikke nitimers dager. Jeg forstår at noen må ha det, men vi har valgt litt annerledes - for det passer oss. I dag, for eksempel, sluttet pappaen på jobb klokka 12, og hentet tidlig i barnehagen. I og med at vi er to om dette, slipper vi at en må jobbe veldig mye (og se barna lite), for at den andre skal gå hjemme. Jeg ser at mange små barn har veldig lite tid sammen med fedrene sine, og det synes jeg er trist. En mamma kan ikke erstatte en pappa.

[Gjest =tentacle=]

Jeg hisser meg ikke opp, jeg er bare uenig med deg.

De stønadene som du snakker om er noe alle aleneforsørgere kan få, uansett om de er enslige foreldre, var yrkesaktive ved samlivsbruddet, eller hjemmeværende ved samlivsbruddet.

Og selv om jeg ikke kan så mye om stønadssatser, jeg har heldigvis aldri hatt grunn til å sette meg inn i det, tviler jeg sterkt på at det er snakk om å bli fullforsørget over flere år, i og med at det er krav om yrkesrettet aktivitet for å motta overgangsstønad. (Det gjelder vel etter at barnet er 3 år om jeg ikke husker feil).

At du kritiserer de som var hjemmeværende ved et samlivsbrudd for å motta det alle aleneførsørgere, også de yrkesaktive, har krav på, synes jeg er utidig.

Yrkesrettet aktivitet er f.eks utdanning, som andre dekker med studielån. De får mer i støtte enn jeg hadde i en 100% stilling.

Yrkesaktive forsørger seg normalt ved egen inntekt, mener du deltidsarbeidende?

Jeg synes det er merkelig at kvinner kan velge å sette 4-5 barn til verden, for så å starte med en plan for å forsørge seg selv og dem først etter en skilsmisse, med 3 års betalt livsopphold og utdannelse i en overgangsperiode.

[Nabodama]

Kan du presisere hvilken motgang det er snakk om?

Jeg spør, fordi jeg regner med at jeg kanskje inkluderes i den, ifht en annen tråd jeg har skrevet i nå.

Jeg er for at barn skal prioriteres, men jeg er imot at polariseringen av omsorg og forsørgelse mellom kvinne og mann opprettholdes. Jeg er overbevist at barn tjener mer på å øke opp omsorgen fra far, og også få et mer balansert syn på foreldrenes yrkesmessige og økonomiske ansvar og deltagelse, enn på at mor skal ta alt hjemme og far alt ute.

Jeg er også negativ til at en stor gruppe voksne mennesker stiller seg slik at de ikke er i stand til å forsørge seg og sine ved samlivsbrudd. Det er underordnet, men sikkert en grunn til negative bemerkninger hjemmeværende møter.

Yrkesrettet aktivitet er f.eks utdanning, som andre dekker med studielån. De får mer i støtte enn jeg hadde i en 100% stilling.

Yrkesaktive forsørger seg normalt ved egen inntekt, mener du deltidsarbeidende?

Jeg synes det er merkelig at kvinner kan velge å sette 4-5 barn til verden, for så å starte med en plan for å forsørge seg selv og dem først etter en skilsmisse, med 3 års betalt livsopphold og utdannelse i en overgangsperiode.

Dette har forundret meg også mange ganger. Å ha en utdanning er en god forsikring og investering for framtida. En vet at en alltid kan forsørge seg selv, og slipper å være avhengig av en mann.

Da kan trenger en ihvertfall ikke å være i et forhold av økonomiske hensyn.

Med tanke på skilsmissestatistikken er det forresten ikke bare merkelig å stille seg i en slik situasjon, det blir rett og slett bare dumt.

[Gjest Gjest]

Yrkesrettet aktivitet er f.eks utdanning, som andre dekker med studielån. De får mer i støtte enn jeg hadde i en 100% stilling.

Yrkesaktive forsørger seg normalt ved egen inntekt, mener du deltidsarbeidende?

Jeg synes det er merkelig at kvinner kan velge å sette 4-5 barn til verden, for så å starte med en plan for å forsørge seg selv og dem først etter en skilsmisse, med 3 års betalt livsopphold og utdannelse i en overgangsperiode.

Ser du ikke at argumentene du kommer med har alt å gjøre med det å være aleneforsørger i ulike livssituasjoner, og ingenting å gjøre med hvorvidt de var hjemmeværende ved et samlivsbrudd?

En av grunnene til at du er motstander av at foreldre er hjemmeværende er altså at de kan bli aleneforelder ved ett eller annet tidspunkt?

[Gjest Gjest]

Dette har forundret meg også mange ganger. Å ha en utdanning er en god forsikring og investering for framtida. En vet at en alltid kan forsørge seg selv, og slipper å være avhengig av en mann.

Da kan trenger en ihvertfall ikke å være i et forhold av økonomiske hensyn.

Med tanke på skilsmissestatistikken er det forresten ikke bare merkelig å stille seg i en slik situasjon, det blir rett og slett bare dumt.

Mener du virkelig at hovedandelen av hjemmeværende ikke har utdannelse?

Det er ikke mitt inntrykk! Jeg mener at hovedandelen av de som velger å være hjemme med barna tvert i mot har god utdannelse, og en god grunnøkonomi. (en ektefelle som tjener bra)

De aller fleste i lavtlønnsyrker (ofte yrker med uten krav om utdannelse) har sjelden mulighet til å velge å ha en forelder hjemme med barna, der må begge foreldrene være i full jobb for å klare de økonomiske forpliktelsene selv om de skulle ønsket det på en annen måte.

[Gjest =tentacle=]

Ser du ikke at argumentene du kommer med har alt å gjøre med det å være aleneforsørger i ulike livssituasjoner, og ingenting å gjøre med hvorvidt de var hjemmeværende ved et samlivsbrudd?

En av grunnene til at du er motstander av at foreldre er hjemmeværende er altså at de kan bli aleneforelder ved ett eller annet tidspunkt?

Nei, jeg ser ikke at det ikke er forskjell på å være aleneforsørger med inntekt, og å være aleneforsørger og la staten og eksen spleise på forsørgingen av en selv og barn(a).

Det er selvfølgelig ett fett for meg om husstanden har en eller to inntekter, men en bør ha en plan B i tilfelle samlivsbrudd som ikke innebærer årevis av å leve på utearbeidendes regning, og det er et problem for samfunnet om en stor del av voksne i arbeidsdyktig alder ikke bidrar til verdiskapning i yrkeslivet. Det er viktigere at det er sykepleiere på sykehjemmet enn at gulvene i et privat hjem er støvfrie til enhver tid. Om foreldre ikke ønsker fulldagsbarnehage bør de dele på å redusere stillingene sine, slik fordeles også fraværet fra ulike yrker mer utover.

[Nabodama]

Mener du virkelig at hovedandelen av hjemmeværende ikke har utdannelse?

Det er ikke mitt inntrykk! Jeg mener at hovedandelen av de som velger å være hjemme med barna tvert i mot har god utdannelse, og en god grunnøkonomi. (en ektefelle som tjener bra)

De aller fleste i lavtlønnsyrker (ofte yrker med uten krav om utdannelse) har sjelden mulighet til å velge å ha en forelder hjemme med barna, der må begge foreldrene være i full jobb for å klare de økonomiske forpliktelsene selv om de skulle ønsket det på en annen måte.

Ja, det mener jeg. Og spesielt de som er hjemme mer enn de to første årene.

Det er også sånn at selv om man har en utdannelse fra før, så går utviklingen innenfor forskjellige fagfelt fort. Da tar det ikke lang tid før en er utdatert, og også uaktuell for arbeidsgivere.

Hvilken sikkerhet er en ektefelle som tjener bra? En lar seg forsørge så lenge en er gift, og hva skjer etterpå?

Endret 16. november 2007 av Nabodama

[Gjest Deborah]

Nei, jeg ser ikke at det ikke er forskjell på å være aleneforsørger med inntekt, og å være aleneforsørger og la staten og eksen spleise på forsørgingen av en selv og barn(a).

Det er selvfølgelig ett fett for meg om husstanden har en eller to inntekter, men en bør ha en plan B i tilfelle samlivsbrudd som ikke innebærer årevis av å leve på utearbeidendes regning, og det er et problem for samfunnet om en stor del av voksne i arbeidsdyktig alder ikke bidrar til verdiskapning i yrkeslivet. Det er viktigere at det er sykepleiere på sykehjemmet enn at gulvene i et privat hjem er støvfrie til enhver tid. Om foreldre ikke ønsker fulldagsbarnehage bør de dele på å redusere stillingene sine, slik fordeles også fraværet fra ulike yrker mer utover.

Jeg synes det er svært fascinerende at du anser deg selv som en svært kvalifisert dommer i alle hjemmeværendes tilfeller.

Økonomisk sett er det faktisk gunstigst at en part fokuserer på karriere mens en tar seg av hjemmet for en periode. Hva mener du forresten at de familiene som ikke har anledning til å dele opp ansvaret for barnet bør gjøre? Bør de kanskje la være å få barn fordi en av foreldre er avhengig av å jobbe?

Jeg har en venninne som jobber som turnuslege. Hun har sagt til sin kjæreste som også er svært ambisiøs at hun ikke ønsker å få barn før hun har passert en viss alder og at hun ikke er villig til å ta ut mer enn et år permisjon. Dette kjæresteparet baserer seg altså på at mannen skal være hjemme med barnet i 2-3 år. I vår familie stiller situasjonen seg annerledes fordi min kommende mann skal ta over et familiefirma og jeg trives hjemme. Jeg antar jeg kommer til å studere litt på siden og antakeligvis ha en deltidsjobb, i alle fall kveldsjobb etter noen år.

I mine øyne er derfor begge familier innstilt på å ta avgjørelser som passer den enkelte families situasjon best. Hvis feminismen virkelig skal overgå familiens beste, begynner jeg å undre på om du har misforstått begrepet. Slik jeg leser dine innlegg virker det som om du nærmest vil kaste alle kvinner ut i jobb.

[Gjest Deborah]

Ja, det mener jeg. Og spesielt de som er hjemme mer enn de to første årene.

Det er også sånn at selv om man har en utdannelse fra før, så går utviklingen innenfor forskjellige fagfelt fort. Da tar det ikke lang tid før en er utdatert, og også uaktuell for arbeidsgivere.

Hvilken sikkerhet er en ektefelle som tjener bra? En lar seg forsørge så lenge en er gift, og hva skjer etterpå?

Jeg undrer på hvilke familier du kjenner, i mitt tilfelle er det faktisk motsatt.

De kvinnene som har romslig økonomi nok til å ta seg 2-3 år hjemme, har som regel god grunnutdannelse, og en mann som tjener godt nok til at hun kan bruke noen år av sitt liv på å ta seg av ungene.

De fleste har dessuten utdannelse de kan falle tilbake på. De som ikke har det, er som regel såpass oppegående at de uansett kan skaffe seg en jobb. Kanskje ikke en toppjobb, men for noen handler livet om mer enn karriere.

Jeg har for eksempel økonomisk sikkerhet både i arv og familie, samt en lang utdannelse. Jeg anser meg derfor ikke som "tåpelig" som legger bort karrieren noen år. Familie og ektemann er viktigere for meg. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg ønsker heller å tenke tilbake på noen trivelige år sammen med ungene mine enn år med jobbing når jeg fyller 80.

Jeg synes det bør være rom for mennesker som har andre verdier i dagens samfunn.

[Gjest Gjest]

Nei, jeg ser ikke at det ikke er forskjell på å være aleneforsørger med inntekt, og å være aleneforsørger og la staten og eksen spleise på forsørgingen av en selv og barn(a).

Du tar det altså for gitt at hjemmeværende foreldre fortsetter å være hjemmeværende foreldre i lengre tid, også etter et samlivsbrudd. Interessant synspunkt må jeg si.

Har du noen dokumentasjon på dette?

[Nabodama]

Jeg undrer på hvilke familier du kjenner, i mitt tilfelle er det faktisk motsatt.

De kvinnene som har romslig økonomi nok til å ta seg 2-3 år hjemme, har som regel god grunnutdannelse, og en mann som tjener godt nok til at hun kan bruke noen år av sitt liv på å ta seg av ungene.

De fleste har dessuten utdannelse de kan falle tilbake på. De som ikke har det, er som regel såpass oppegående at de uansett kan skaffe seg en jobb. Kanskje ikke en toppjobb, men for noen handler livet om mer enn karriere.

Jeg har for eksempel økonomisk sikkerhet både i arv og familie, samt en lang utdannelse. Jeg anser meg derfor ikke som "tåpelig" som legger bort karrieren noen år. Familie og ektemann er viktigere for meg. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg ønsker heller å tenke tilbake på noen trivelige år sammen med ungene mine enn år med jobbing når jeg fyller 80.

Jeg synes det bør være rom for mennesker som har andre verdier i dagens samfunn.

Hvis det er sånn som du sier, har vi vel ikke bruk for overgangsstønad, stønad til barnepass osv da.

For da er jo kvinnene i stand til å forsørge seg selv ved et samlivsbrudd.

Jeg forholder meg til at vi faktisk har disse stønadene her i landet, og at de er hyppig brukt, ikke hvem DU kjenner og omgås.

[Gjest =tentacle=]

Du tar det altså for gitt at hjemmeværende foreldre fortsetter å være hjemmeværende foreldre i lengre tid, også etter et samlivsbrudd. Interessant synspunkt må jeg si.

Har du noen dokumentasjon på dette?

Aner ikke hvor mange de er, men jeg kjenner en del. Det er heller ikke noe mysterium at man kanskje må bruke litt tid på utdannelse når man plutselig trenger nok penger til å forsørge flere barn og en ikke har hatt inntjeningsansvar på mange år.

Hvor lang tid hjemmeværende foreldre gjennomsnittlig benytter seg av overgangsstønad etter et brudd finnes det helt sikkert statistikk på. Jeg sier bare at fenomenet sannsynligvis er med på å prege folks reaksjoner på hjemmeværende.

Endret 16. november 2007 av =tentacle=

[Nabodama]

Du tar det altså for gitt at hjemmeværende foreldre fortsetter å være hjemmeværende foreldre i lengre tid, også etter et samlivsbrudd. Interessant synspunkt må jeg si.

Har du noen dokumentasjon på dette?

Dette tror jeg ikke du har greie på. Det som skjer er at hjemmeværende foreldre, oftest mor, må ut i arbeidslivet etter samlivsbrudd.

Da sliter hun, ofte pga at hun ikke har utdanning. Samfunnet trår da til med overgangsstønad + div andre stønader i opptil 3 år, kanskje enda lenger, slik at hun kan skaffe seg et grunnlag for å tjene til livets opphold selv. Ofte tar hun da utdanning.

[Gjest Deborah]

Hvis det er sånn som du sier, har vi vel ikke bruk for overgangsstønad, stønad til barnepass osv da.

For da er jo kvinnene i stand til å forsørge seg selv ved et samlivsbrudd.

Jeg forholder meg til at vi faktisk har disse stønadene her i landet, og at de er hyppig brukt, ikke hvem DU kjenner og omgås.

Jeg svarer på bakgrunn av mitt liv og mine forutsetninger. Jeg velger som jeg gjør på bakgrunn av mine fremtidsmuligheter.

På generell basis: Jeg har dessuten inntrykk av at de aller fleste kvinner klarer å forsørge seg selv ved eventuelt samlivsbrudd. Jeg kjenner til en del skilte kvinner, og alle har klart seg på et eller annet vis. De lever kanskje ikke like lukseriøst som tidligere, men de holder hodet over vannet.

[Gjest Gjest]

Hos oss er det motsatt, dvs. at jeg jobber mens mannen min har hovedansvaret for hjem og barn. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått slengt kommentarer i trynet om hvilken egoistisk og dårlig mor jeg er. Enkelte har og sagt at de håper at mannen min tar med seg barna og reiser slik at de får et bedre liv.

Damned if you do, damned if you don't.

[Gjest Bare innom]

Dette tror jeg ikke du har greie på. Det som skjer er at hjemmeværende foreldre, oftest mor, må ut i arbeidslivet etter samlivsbrudd.

Da sliter hun, ofte pga at hun ikke har utdanning. Samfunnet trår da til med overgangsstønad + div andre stønader i opptil 3 år, kanskje enda lenger, slik at hun kan skaffe seg et grunnlag for å tjene til livets opphold selv. Ofte tar hun da utdanning.

Ja, men jeg gjentar meg selv; dette gjelder for alle aleneforsørgere, ikke bare for de som var hjemmeværende ved et samlivsbrudd.

Dette gjelder også om mor var i jobb i et lavtlønnsyrke (deltid/heltid). Etter samlivsbrudd er lønnen for liten til at hun kan forsørge seg selv og barna på en tilfredsstillende måte... hun må da omskoleres til et yrke med høyere lønn, og har krav på div. stønader.

Stønadene gjelder også for dem som blir aleneforsørgere etter et dødsfall, og som på grunn av det er midlertidig ute av stand til å forsørge seg og barna.

Argumentet kan derfor ikke brukes mot hjemmeværende som gruppe, men er i høyeste grad gyldig som argument mot kvinner og menn uten høyere utdannelse, i deltidsstillinger og/eller eller i lavtlønnsyrker, fordi disse også kan være midlertidig ute av stand til å forsørge seg selv etter et eventuelt samlivsbrudd.

[Gjest imli]

Men har folk andre argumenter mot å være hjemmearbeidene enn at man kan ha vanskelig for å få jobb etter samlivsbrudd?

[Kara W]

Jeg tror ikke at dette bare er konsekvensen. Jeg tror at det også er en del av årsaken til at kvinner trapper ned yrkesdeltagelsen. Gjør mannen sin del av totalen hjemme, vil det være lettere for kvinnen å kombinere jobb og barn, mens hun må gi fra seg stillingsprosenter for å få ting til å gå rundt hvis alt blir overlatt til henne i hjemmet.

Jeg tror svært få kvinner er hjemmeværende fordi de føler at de må, de fleste som er det har et ønske om å være det.

Moren min var hjemme med meg og broren min til jeg var 8 år. Jeg gikk i barnehage fra jeg var 2,5. Hun hadde tidvis deltidsjobb, enten mens jeg var i barnehagen, eller på kvelden mens faren vår var hjemme, men jeg husker med glede den tiden vi alltid tilbragte sammen på ettermiddagen før faren min kom hjem, ofte bare meg og henne ettersom broren min stort sett hadde lenger skoledager enn meg. Hun hadde forøvrig også en doktorgrad, siden det virker som om det er viktig for noen å vite. Etter denne perioden kastet hun seg ut i yrkeslivet og ble det mange vil kalle en kariérekvinne.

Jeg håper selv å ha økonomi til å være hjemme når den tid kommer. Jeg beundrer kvinner som gjør det, selv om jeg ikke ser ned på kvinner som velger å gå tilbake til jobben heller. Mannen min tar pr idag mer av husarbeidet enn det jeg gjør. Hvis jeg blir hjemmeværende er det klart at jeg skal ta mest av den. Han jobber 8 timer på kontoret, da er det bare rettferdig at jeg skal jobbe 8 timer i hjemmet, enten det er med belieskift eller oppvask.