I lys av en annen tråd

[Gjest =tentacle=]

Jeg er klar over at denne diskusjonen også har dreid seg om eneforsørgeres rettigheter, men det var altså ikke mitt utgangspunkt da jeg svarte, tentacle.

Jeg svarte generelt på spørsmålet om hvorfor hjemmeværende var hjemme, når man ikke mente de trengte å gå i skjørtene på mor, som man så elegant omtaler det.

Og hva eventuelle skattebetalende naboer skulle mene om trygdesystemet vårt, er etter mitt syn ikke en sak en trygdemottaker skal ta ansvar for. De som lager reglene er vel snarere adressater for den frustrasjonen.

Mange som velger å være hjemmeværende, velger samtidig en livssituasjon med begrenset økonomi, et offer som er en naturlig konsekvens av deres valg. Å insinuere at samtlige hjemmeværende foreldre er trygdemisbrukere (slik jeg tolker deg, siden du trekker inn skattebetalendes misnøye), er egentlig litt søkt. At det sikkert finnes de som er hjemme med overgangsstønad er sikkert riktig, men rimelig irrelevant i denne diskusjonen.

Jeg svarte bare på Yrjenias spørsmål om hvorfor hjemmeværende får så mye motgang. Jeg tror at det samfunnsøkonomiske aspektet er en viktig grunn til at mange er negative til hjemmeværende.

[Ciara]

Jeg er enig i mye av det du sier, særlig dette med at det ideelle er at begge foreldrene ofrer litt for barna.

[Gjest =tentacle=]

Kost seg hjemme? Det er en jobb å passe barn også.

Og overgangsstønad o.l er for det første velferdsgoder man kan få uansett om man har vært i jobb eller ikke, og for det andre er dette bare aktuelt i tilfelle samlivsbrudd.

Har du ikke andre argumenter enn hva som kan skje i tilfelle brudd, og påstander om de stakkars skattebetalerne (det er faktisk sånn at for å ha velferdsgoder i et samfunn, må man betale skatt, og alle får noe igjen for det), ser det ikke ut til at du forstår hva folk skriver her, men bare maser i vei om dine kjepphester. Kanskje ikke så lett å forstå at noen velger annerledes enn deg?

Jeg er barnløs og har ikke tatt noen valg i forhold til barnetilsyn etter vanlig permisjon enda. Da kan vi kanskje abstrahere litt? Yrjenia spør hvorfor hjemmeværende møtes med kritikk, og jeg kommer med et forslag til hva bakgrunnen for det kan være.

Alle velferdsgoder har en bakside, og den er at folk blir mindre opptatt av å klare seg selv, slik at behovet for, og prisen av velferdsgodet blir kunstig høyt. Etter hvert som likestillingen fortsetter, blir det spennende å se om kvinner blir mer opptatt av å kunne forsørge seg og sine, eller om trenden går mer mot at flere menn gjør som kvinner.

[Yrjenia]

Denne tråden har dreiet veldig over i en retning ser det ut til. Ok, det kan hende en av grunnene til hjemmværende alenemødre møter mye motgang, er pga penger de mottar fra felleskapet.

Men det var ikke disse tilfellene jeg tenkte på.

Jeg er selv hjemmeævrende med barna våre. Jeg er ikke alenemor, og mottar ikke annen trygd enn barnetrygd og kontantstøtte. (enn så lenge)

Alikevel opplever jeg å møte mye motgang. Så mye at det til tider er et reelt problem for meg. Jeg vet de andre jeg kjenner i samme situasjon opplever akkurat det samme.

Hvorfor er det sånn?

[Gjest Helen Parr]

Jeg er veldig enig med gjesten på siden foran meg, selvom det var satt på spissen (med vilje, selvfølgelig).

Det som er betenkelig og litt synd, synes jeg, er at det virker som vi stadig tøyer en grense for hva som er akseptabel tid å plassere vekk ungene når de er små. En barnehagedag varer i maksimum 9 timer. Det er ofte nødvendig når man selv har 8 timers arbeidsdag og man beregner leverings- og hentetid i tillegg. Jeg synes dette er for lang tid, og tror rett og slett at det er altfor slitsomme dager for små barn. Dessuten tror jeg ett- og toåringers behov for å leke med andre barn og stimulering er litt overdrevet. De som er pedagoger vet at barn ikke leker med hverandre i særlig grad før de er rundt tre år gamle.

Dessuten synes jeg ofte slike debatter blir litt unyanserte. Det er tross alt stort sett ikke enten snakk om å være konfektspisende hjemmeværende husmor med ruller i håret som står på kjøkkenet hele dagen med ungene hengende i beina sine, eller innbitte karrieremennesker som helst ønsker ungene sine til en kostskole i England.

Poenget er vel snarere at man når ungene er helt små, ønsker å frigjøre litt tid for å prioritere ungene i de veldig viktige første årene. Man ønsker kanskje å slippe de hektiske morgenene, de stressende ettermiddagene og lange dager i barnehagen. Noen ønsker seg kanskje bedre tid ved å ha fri en eller to dager i uken, andre ved å ha kortere dager.

Nå vet jeg sannelig nesten ikke lenger hvilken tråd jeg svarer i, siden det er flere innenfor de samme temaet - så dere får ha meg unnskyldt hvis dette egentlig passer bedre inn i den andre tråden. Det var bare noen tanker rundt det å kunne nyansere jeg hadde lyst til å få ned på tastaturet.

[Gjest imli]

Jeg er barnløs og har ikke tatt noen valg i forhold til barnetilsyn etter vanlig permisjon enda. Da kan vi kanskje abstrahere litt? Yrjenia spør hvorfor hjemmeværende møtes med kritikk, og jeg kommer med et forslag til hva bakgrunnen for det kan være.

Alle velferdsgoder har en bakside, og den er at folk blir mindre opptatt av å klare seg selv, slik at behovet for, og prisen av velferdsgodet blir kunstig høyt. Etter hvert som likestillingen fortsetter, blir det spennende å se om kvinner blir mer opptatt av å kunne forsørge seg og sine, eller om trenden går mer mot at flere menn gjør som kvinner.

At du er barnløs og ikke har behov for noen av disse velferdsgodene er jo ikke noe argument. Eller er det vanlig å være i mot all velferd man selv ikke kan benytte seg av?

Jeg forstår hva det er du svarer på, men resten av tråden har vel mer dreid seg om generelt fordeler og ulemper med å være hjemmearbeidende, istedetfor å bare besvare spm i tråden. Da hadde det kanskje vært greit om du kom svarte på det folk har spurt deg om her; har du gentlig andre argumenter enn hva som kan skje ift samlivsbrudd, og kritisering av folk som mottar stønader?

Ikke alle er høyt utdannede som ønsker å skape seg en karriere. Jeg har hverken h. utdannelse eller noe ønske om "karriere", jeg ønsker å oppdra og følge opp barna mine. Ved ety evnt samlivsbrudd er det ofte oss med liten utdannelse som har lettest for å få jobb, fordi de jobbene vi vil søke på ofte ikke krever noen spesiell kompetanse. Dessuten er man ikke trygdesnylter om man mottar trygd eller stønader hvis man faktisk har krav på det!

[Gjest Helen Parr]

Hvorfor er det sånn?

Jeg har erfart det samme, men har ikke noe god forklaring på hvorfor det er sånn.

En forklaring kan være at man møter motbør når man velger litt utenfor det helt tradisjonelle. Den teorien støttes av det at jeg har hørt at mange som velger utradisjonelt den andre veien også har erfart.

En annen forklaring kan være at det i dagens samfunn blir sett på som en veldig positiv egenskap å lykkes i arbeidslivet, og ikke minst at man ønsker å lykkes og at man har ambisjoner. Man skal klare alt - jobbe, trene, være slank og pen og rekke over alt. Å si at man ikke er så ambisiøs på jobbfronten fremkaller ofte underlige reaksjoner.

Endret 17. november 2007 av Helen Parr

[Gjest imli]

Jeg er veldig enig med gjesten på siden foran meg, selvom det var satt på spissen (med vilje, selvfølgelig).

Det som er betenkelig og litt synd, synes jeg, er at det virker som vi stadig tøyer en grense for hva som er akseptabel tid å plassere vekk ungene når de er små. En barnehagedag varer i maksimum 9 timer. Det er ofte nødvendig når man selv har 8 timers arbeidsdag og man beregner leverings- og hentetid i tillegg. Jeg synes dette er for lang tid, og tror rett og slett at det er altfor slitsomme dager for små barn. Dessuten tror jeg ett- og toåringers behov for å leke med andre barn og stimulering er litt overdrevet. De som er pedagoger vet at barn ikke leker med hverandre i særlig grad før de er rundt tre år gamle.

Dessuten synes jeg ofte slike debatter blir litt unyanserte. Det er tross alt stort sett ikke enten snakk om å være konfektspisende hjemmeværende husmor med ruller i håret som står på kjøkkenet hele dagen med ungene hengende i beina sine, eller innbitte karrieremennesker som helst ønsker ungene sine til en kostskole i England.

Poenget er vel snarere at man når ungene er helt små, ønsker å frigjøre litt tid for å prioritere ungene i de veldig viktige første årene. Man ønsker kanskje å slippe de hektiske morgenene, de stressende ettermiddagene og lange dager i barnehagen. Noen ønsker seg kanskje bedre tid ved å ha fri en eller to dager i uken, andre ved å ha kortere dager.

Nå vet jeg sannelig nesten ikke lenger hvilken tråd jeg svarer i, siden det er flere innenfor de samme temaet - så dere får ha meg unnskyldt hvis dette egentlig passer bedre inn i den andre tråden. Det var bare noen tanker rundt det å kunne nyansere jeg hadde lyst til å få ned på tastaturet.

Veldig enig i det du skriver. Særlig det jeg har uthevet her. Virker som om det er et allment synspunkt blandt KG-mødre at barna trenger b.hage fra de er ett år, mest pga sosialisering o.l, mens de jeg omgås ikke bruker disse argumentene i det hele tatt.

Dette ble kanskje litt blande med en annen tråd som du skriver

[Gjest Mysticgirl]

Jeg har store deler av mitt liv vært hjemme med mine barn. Har en liten flokk som jeg vil oppdra selv. Barn trenger rollemodeller fra andre barn også men det er ikke snakk om å isolere dem fra andre barn bare for at vi går hjemme.

Jeg er nå i full jobb, men tiden med ungene mine hjemme ville jeg aldri ha vært foruten!!

Har opplevd negativitet fra kvinner om meg da jeg gikk hjemme, mens det utelukkende har vært positiv respons fra menn.

Så tror at kvinner ser mer ned på hjemmeværende kvinner enn menn.

Jeg er stolt av mitt valg uansett

[Ciara]

Det viktigste er jo at man selv og familien er fornøyde med valgene man gjør. Hva andre synes bør man strengt tatt ikke bry seg om. Men dette er jo et spennende tema å diskutere

[Gjest Helen Parr]

Det viktigste er jo at man selv og familien er fornøyde med valgene man gjør. Hva andre synes bør man strengt tatt ikke bry seg om. Men dette er jo et spennende tema å diskutere

Det er veldig spennende, det er sant! Og ikke minst viktig, synes jeg. Jeg er til en viss grad enig med deg i at hver familie selv skal velge hva som er best for dem. Siden mitt utgangspunkt er som jeg tidligere har beskrevet synes jeg likevel det er viktig at samfunnet ikke gir signaler om at grenseløs plassering av unger er helt uproblematisk.

Men nå blander jeg kanskje trådene igjen.

[Nabodama]

Jeg er veldig enig med gjesten på siden foran meg, selvom det var satt på spissen (med vilje, selvfølgelig).

Det som er betenkelig og litt synd, synes jeg, er at det virker som vi stadig tøyer en grense for hva som er akseptabel tid å plassere vekk ungene når de er små. En barnehagedag varer i maksimum 9 timer. Det er ofte nødvendig når man selv har 8 timers arbeidsdag og man beregner leverings- og hentetid i tillegg. Jeg synes dette er for lang tid, og tror rett og slett at det er altfor slitsomme dager for små barn. Dessuten tror jeg ett- og toåringers behov for å leke med andre barn og stimulering er litt overdrevet. De som er pedagoger vet at barn ikke leker med hverandre i særlig grad før de er rundt tre år gamle.

Dessuten synes jeg ofte slike debatter blir litt unyanserte. Det er tross alt stort sett ikke enten snakk om å være konfektspisende hjemmeværende husmor med ruller i håret som står på kjøkkenet hele dagen med ungene hengende i beina sine, eller innbitte karrieremennesker som helst ønsker ungene sine til en kostskole i England.

Poenget er vel snarere at man når ungene er helt små, ønsker å frigjøre litt tid for å prioritere ungene i de veldig viktige første årene. Man ønsker kanskje å slippe de hektiske morgenene, de stressende ettermiddagene og lange dager i barnehagen. Noen ønsker seg kanskje bedre tid ved å ha fri en eller to dager i uken, andre ved å ha kortere dager.

Nå vet jeg sannelig nesten ikke lenger hvilken tråd jeg svarer i, siden det er flere innenfor de samme temaet - så dere får ha meg unnskyldt hvis dette egentlig passer bedre inn i den andre tråden. Det var bare noen tanker rundt det å kunne nyansere jeg hadde lyst til å få ned på tastaturet.

Enig i denne!

[Ciara]

Det er veldig spennende, det er sant! Og ikke minst viktig, synes jeg. Jeg er til en viss grad enig med deg i at hver familie selv skal velge hva som er best for dem. Siden mitt utgangspunkt er som jeg tidligere har beskrevet synes jeg likevel det er viktig at samfunnet ikke gir signaler om at grenseløs plassering av unger er helt uproblematisk.

Men nå blander jeg kanskje trådene igjen.

Jeg er faktisk også bare til en viss grad enig med meg selv

For det jeg mener er å forfekte prinsippet om at enhver familie selv vet hva som er best for deres familie, og at ingen andre - som ikke kjenner til konkrete jobbsituasjoner, de konkrete barna og andre veldig relevante variabler - skal kunne mene på deres vegne.

Samtidig så har jeg jo mine klare formeninger om hva barn har godt av, og kommer til å følge dem selv. Og det er på ingen måte min mening at barn har godt av innleide barnevakter og foreldre som begge forfølger karrieren, tvert i mot.

Men tilbake til utgangsspørsmålet - hvorfor møter hjemmeværende så mye motbør? Saken er vel at jeg tror alle parter kan møte motbør. Og at mange opplever det som truende og som en kritikk av egne valg når noen velger å være hjemme med sine barn. Kanskje foreldrepar der begge jobber normal arbeidsuke føler på dårlig samvittighet, at de kanskje også burde valgt en slik løsning? Men det er ikke mulig for alle, både på grunn av økonomiske hensyn og fordi ikke alle foreldre har lyst, rett og slett.

Men altså, man må velge selv. Og jeg synes jo på generelt grunnlag det er helt idiotisk å kritisere andres valg. Og si at man er uenig, og forklare saklig hvorfor, er derimot veldig interessant

Endret 17. november 2007 av Ciara

[Gjest Bare innom]

Denne tråden har dreiet veldig over i en retning ser det ut til. Ok, det kan hende en av grunnene til hjemmværende alenemødre møter mye motgang, er pga penger de mottar fra felleskapet.

Men det var ikke disse tilfellene jeg tenkte på.

Jeg er selv hjemmeævrende med barna våre. Jeg er ikke alenemor, og mottar ikke annen trygd enn barnetrygd og kontantstøtte. (enn så lenge)

Alikevel opplever jeg å møte mye motgang. Så mye at det til tider er et reelt problem for meg. Jeg vet de andre jeg kjenner i samme situasjon opplever akkurat det samme.

Hvorfor er det sånn?

Jeg er en av dem som har bidratt til å spore av tråden din, beklager det, men jeg følte det var feil å trekke inn overgangsstønaden i denne sammenhengen.

For å svare på spørsmålet ditt:

Jeg er hjemmeværende på 12. året, og har fått mange negative kommentarer for mitt/vårt valg. Og akkurat som Mysticgirl, opplevde jeg at alle de negative kommentarene kom fra andre kvinner, jeg tror ikke jeg har fått en eneste negativ kommentar fra en mann!

Dette er noen av kommentarene jeg har fått:

- ved å være hjemmeværende bidrar jeg til å sette likestillingen 20 år tilbake i tid, og dermed håner de som har kjempet for kvinnens rett til å arbeide...

- barna mine blir ikke sosialiserte fordi de ikke har vært i barnehagen. (åpen barnehage, park, andre hjemmeværende barn osv er visst ikke like bra som barnehage)...

- barna mine blir ikke like selvstendige som barnehagebarn...

- jeg får ingen impulser utenfra, og blir "grå og kjedelig husmor" uten andre interesser enn hus, hjem og barn...

- mannen min vil gå lei av sin kjedelige grå husmor, og vil (garantert) finne seg en yngre og mer spennende kvinne...

- jeg bidrar ikke til samfunnet ved å være hjemmeværende...

Når jeg så forteller grunnen til at jeg er hjemmeværende blir mange flaue, og sier: "ja, men da stiller det seg annerledes", og denne kommentaren min provoserer meg mer enn noe annet.

De sier da indirekte at mine grunner til å være hjemmeværende er mer legitime enn andres (som kanskje bare har lyst til å være hjemme med barna), noe de absolutt ikke er. Den eneste forskjellen er at jeg har en konkret praktisk grunn utover det å føle at det er rett for oss.

Jeg vet ikke hvorfor det oppfattes som negativt å være hjemmeværende, men det er tydeligvis et tema som engasjerer mange.

Og bare for å ha sagt det, jeg har to flotte tenåringer! De er sosiale, omsorgsfulle og selvstendige til tross for at jeg har vært hjemmeværende.

Mannen har ennå ikke funnet seg en yngre og mer spennende kvinne, jeg har holdt meg oppdatert innen mitt fagområde, utvidet kompetansen min via nettskole, og jeg er like mye (om ikke mer) samfunnsengasjert nå, som jeg var da jeg jobbet.

Hverken barn eller jeg har fått varig men av at jeg har vært hjemmeværende til tross for alle dystre spådommer.

[Gjest Helen Parr]

Dette er noen av kommentarene jeg har fått:

- ved å være hjemmeværende bidrar jeg til å sette likestillingen 20 år tilbake i tid, og dermed håner de som har kjempet for kvinnens rett til å arbeide...

- barna mine blir ikke sosialiserte fordi de ikke har vært i barnehagen. (åpen barnehage, park, andre hjemmeværende barn osv er visst ikke like bra som barnehage)...

- barna mine blir ikke like selvstendige som barnehagebarn...

- jeg får ingen impulser utenfra, og blir "grå og kjedelig husmor" uten andre interesser enn hus, hjem og barn...

- mannen min vil gå lei av sin kjedelige grå husmor, og vil (garantert) finne seg en yngre og mer spennende kvinne...

- jeg bidrar ikke til samfunnet ved å være hjemmeværende...

....

Og bare for å ha sagt det, jeg har to flotte tenåringer! De er sosiale, omsorgsfulle og selvstendige til tross for at jeg har vært hjemmeværende.

Mannen har ennå ikke funnet seg en yngre og mer spennende kvinne, jeg har holdt meg oppdatert innen mitt fagområde, utvidet kompetansen min via nettskole, og jeg er like mye (om ikke mer) samfunnsengasjert nå, som jeg var da jeg jobbet.

Hverken barn eller jeg har fått varig men av at jeg har vært hjemmeværende til tross for alle dystre spådommer.

Det jeg har uthevet, kunne jeg ha skrevet selv.

Nå har jeg ennå ikke tenåringer, og jeg har heller ikke vært hjemme så lenge. Barne har også gått deltid i barnehage.

Når det gjelder samfunnsengasjement vil jeg påstå at jeg aldri har vært så engasjert som da jeg var hjemmeværende og hadde tid. Jeg deltok i styrer og komiteer i barnehage, FAU på skole og diverse andre ting som ofte falt på meg som var hjemmeværende. En kjemperessurs til glede for alle andre som ikke hadde tid.

Det var, som jeg tidligere har skrevet i en annen tråd, heller ikke problematisk å få en jobb etter seks års fravær. I tillegg til to relevante jobb-tilbud.

[nat26]

Jeg har stor respekt for dem som velger å være hjemme med barna.Jeg personlig hadde ikke gjort det.

[Rubina D]

Jeg mener at hver og en må få velge som de vil.

Jeg selv har valgt midt i mellom. Jeg jobber deltid. Jeg er ikke personen til å være hjemme 24/7. For det første så er jeg rastløs av natur ( oppvokst i friluftsfamilie) og noen glemte å gi meg husmor-genet da jeg kom til.

Jeg har også to barn med spesielle behov, som er meget krevende på hver sin måte. Så for meg er jobben rett og slett mitt fristed hvor jeg kan "glemme" min hektiske hjemmesituasjon for en liten stund.

Det er på jobben jeg samler inn igjen krefter nok til en ny dag.

Og for de som har lyst til å være hjemme med sine barn: GKØR DET, og blås i hva alle andre måtte mene om det og kos dere.

[Gjest AvaVilandra]

.

Endret 17. desember 2007 av AvaVilandra

[Gjest imli]

For å komme tilbake til utgagsspørsmålet: Jeg har egentlig aldri hørt noen særlig negative kommentarer ift det å være hjemmearbeidende. Når jeg forteller at jeg har lyst til å prøve å være hjemme med mine barn, har jeg utelukkende fått positive kommentarer (nå vet jeg ikke hva de sier bak ryggen min selvsagt ). Men blandt de jeg omgås, blir det i alle fall ikke sett på som negativt. Mange av mine venninner er oppvokst med hjemmeværende mødre, og mange av dem jeg kjenner som har barn kunne egentlig tenke seg å være mer hjemme med dem. Jeg velger vel mest å være hjemme pga slikt som en gjest her tidligere listet opp - et barnehagebarns hverdag - satt på spissen. Jeg ønsker ikke en stressende hverdag for meg om mine barn, og jeg ønsker å se dem litt mer enn 2 timer pr. dag

Når det gjelder menn, synes jeg det er positivt med menn som er hjemmearbeidende selv om dette er skjelden. Her i huset tjener for det første mannen min mer enn meg, og han har fast jobb, mens jeg bare har midlertidig. Dermed ville det vært rimelig idiotisk om han skulle slutte i jobben sin. Slik er det jo ofte - at det er mannen som tjener mest og det dermed er minst hensiktsmessig at han skal være hjemme. Men når det er sagt tror jeg alle kvinner som velger å være hjemmearbeidende gjør det fordi de har lyst!

[Gjest =tentacle=]

At du er barnløs og ikke har behov for noen av disse velferdsgodene er jo ikke noe argument. Eller er det vanlig å være i mot all velferd man selv ikke kan benytte seg av?

Jeg forstår hva det er du svarer på, men resten av tråden har vel mer dreid seg om generelt fordeler og ulemper med å være hjemmearbeidende, istedetfor å bare besvare spm i tråden. Da hadde det kanskje vært greit om du kom svarte på det folk har spurt deg om her; har du gentlig andre argumenter enn hva som kan skje ift samlivsbrudd, og kritisering av folk som mottar stønader?

Ikke alle er høyt utdannede som ønsker å skape seg en karriere. Jeg har hverken h. utdannelse eller noe ønske om "karriere", jeg ønsker å oppdra og følge opp barna mine. Ved ety evnt samlivsbrudd er det ofte oss med liten utdannelse som har lettest for å få jobb, fordi de jobbene vi vil søke på ofte ikke krever noen spesiell kompetanse. Dessuten er man ikke trygdesnylter om man mottar trygd eller stønader hvis man faktisk har krav på det!

Når ble jeg imot velferd? Jeg er for at friske, voksne mennesker skal innrette seg slik at de kan leve ved egen inntekt, og ikke belaste velferdsgodene, slik folk hadde et selvforsørgelsesideal når de gjorde sine valg før. Holdningene til dette er dramatisk endret.

Trekker vi for mye ressurser ut av velferdssamfunnet, så velter vi hele greia og velferdssamfunnet bryter sammen.

Men det er samfunnsøkonomien. Jeg synes det er leit at hjemmeomsorg så godt som automatisk er morsomsorg, da jeg tror at alle hadde hatt bedre av at den ble delt mellom mor og far. Penger prioriteres over relasjonen mellom far og barn.

Det er ikke rart at menn som ikke har god inntekt sakter akterut på partnermarkedet. De skal jo finansiere mors hjemmetilværelse, og legge forholdene til rette for at mor skal være den klare kandidat til å ha barna etter brudd. I mange tilfeller er også mors økonomi det som begrenser barnas samvær med far. Mor må beholde barna i 60% for å utløse stønader og bidrag, og derfor får far og barn mindre tid sammen.