foreldrenes betydning for barnet

[FrizzleSizzle]

Pappaen er viktig for et barn på så utrolig mange måter!

Nei, ærlig talt, det trenger han ikke å være.

[Gjest Gjest]

Nei, ærlig talt, det trenger han ikke å være.

Det trenger ikke moren å være heller.

[FrizzleSizzle]

Det trenger ikke moren å være heller.

Nei, faktisk ikke. Diskusjonen går jo egentlig på om foreldrene er viktige. Og det er de selvsagt i de fleste tilfeller. Men i alles barndom er det uendelig mange andre ting og personer som også påvirker og stimulerer. For noen barn er det andre som rett og slett er viktigere enn foreldrene. For min egen del var mine foreldre bare noen grå bakgrunnsfigurer jeg aldri hørte på, mens jeg kan nevne mange andre som har hatt stor betydning for min oppvekst. Prøver selvsagt å være en viktig person i mine barns liv, men faren deres tror jeg neppe blir det.

[ATV]

ungen minn har vokst opp uten mor.

mor forsvant når ungen var nesten 2 år, jeg har bodd alene med ungen etter det. ungen har sliti mye med det at mor plutselig forsvant og selv om mor aldri hadde noe spesielt forhold til barnet så det var jeg som tokk meg av barnet fra fødselen omtrent, så var savnet der. har sitti mang en kveld på sengekanten og fortalt at et gråtende barn at mor er glad i og bryr seg fordet om hun ikke valgte og bo sammen med oss.

ungen er blandt de flinkeste i klassen i alle fag(utenom gymm), kler seg som en fargeblind (selv om jeg har mast om fargesamensetninger osv i alle år) og jeg klarer alt en eventuelt mor hadde klart, alt dere mødre kan naturlig klarer jeg og lese meg til, akurat som alenemødre klarer om de lurer på noe.

ungen har nå noe kontakt med mor, de tre første årene så hun mor tre ganger mens nå møtes de minst 2 dager pr mnd.

barnet negynner og bli stor jente med former, mensen frykt og gutteproblemer og jeg ser at hun ofte hadde trengt en mor hun kunne prate med alt om nå, akurat som jeg trur en gutt hadde trengt en far og prate med det meste om.

ungen sin mor tar ikke jeg som et gjenomsnitt av alle mødre i norge, jeg fordømmer ikke alle mødre enten de flytter fra barnet eller tar med barnet og drar, jeg fordømmer ikke xn eller noe, men jeg blir alvårlig irretert når noen mener jeg er dårligere enn andre fordi jeg har hår på brøstett, når noen generaliserer så utrolig som noen gjør her inne.

jeg trur vel begge parter har sinne fordeler, alt etter alder på barnet, kjønn, hvem barnet er nerest til og ikke minst hvem som forstår barnets behov best.

[Far til 2]

Er det? Hvor ahr du den statistikken fra? Dessuten er det ikek snakk om å se viktigheten av at far er tilstede, du pynter på virkeligheten her. Og en far kan aldri bli fullgod med en mor. Det vet du, det er genetisk betinget. Fedre har gener i seg som sender dem i fengsel, som gjør dem til lovbrytere, mishandlere, overgripere... svært få mødre har de samme belastningene. dette vet selv du - det er bare å se på hva slags kjønn som er overrepresentert på statistikken. Hvor mange kvinner kidnapper utlendninger i Irak og dreper dem? Nettopp: det er bare menn som gjør det. Du må snart forstå at en mann ALDRI kan ta en mors plass, selv om du i ditt private liv innbiller deg at du kan erstatte moren til barna dine. Men det er kasnkje bare for å trøste deg selv fordi du tok barna fra henne....

Jeg vet ikke hvor seriøst jeg skal ta påstandene dine. Mens hvis det du skriver er "vanlig" blandt en del mødre må jeg si jeg er skeptisk på våre barns vegne ettersom dette også forteller en del om hvorfor barn har for lite kontakt med fedrene. Når du på generelt grunnlag beskriver menn som gruppe på en slik måte er jeg redd det virkelig må LOV ENDRING til for å bedre situasjonen for mange barn. For noen kvinner kommer ant. aldri til å se noen styrker hos mannen så lenge det er snakk om omsorg for barn.

[Gjest Gjest]

men savnet etter den biologiske farens nærvær er der,

Å vokse opp uten at pappa er der for barnet er sårt for et barn!

Pappaen er viktig for et barn på så utrolig mange måter!

Nå strør du salt i såret hos mange som sliter fra før... La meg gjøre ent ing klart for deg, å vokse opp uten en far er noe de fleste barn fint klarer. Og hvorfor skulel de savne en de ikke kjenner? Hvordan kan du hevde at det er sårt for et barn å være farløst? Det er dumt skrevet av deg, og du tar i tillegg feil når du generaliserer dette. SOm pedagog vet jeg at det finnes svært mange som vokser opp uten kontakt med far og som helelr ikke har tilkjennegitt noe savn, men er svært harmoniske og veltilpassede barn.

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke hvor seriøst jeg skal ta påstandene dine. Mens hvis det du skriver er "vanlig" blandt en del mødre må jeg si jeg er skeptisk på våre barns vegne ettersom dette også forteller en del om hvorfor barn har for lite kontakt med fedrene. Når du på generelt grunnlag beskriver menn som gruppe på en slik måte er jeg redd det virkelig må LOV ENDRING til for å bedre situasjonen for mange barn. For noen kvinner kommer ant. aldri til å se noen styrker hos mannen så lenge det er snakk om omsorg for barn.

Nok visvas. Du svarte ikke: Hvor har du statistikken som forteller at fedre er bedre egnet enn mødre til å være foreldre?

[Gjest Helen Parr]

Nå strør du salt i såret hos mange som sliter fra før... La meg gjøre ent ing klart for deg, å vokse opp uten en far er noe de fleste barn fint klarer. Og hvorfor skulel de savne en de ikke kjenner? Hvordan kan du hevde at det er sårt for et barn å være farløst? Det er dumt skrevet av deg, og du tar i tillegg feil når du generaliserer dette. SOm pedagog vet jeg at det finnes svært mange som vokser opp uten kontakt med far og som helelr ikke har tilkjennegitt noe savn, men er svært harmoniske og veltilpassede barn.

Vel, hvis det var å "strø salt i såret" på mange av de som sliter fra før, anerkjenner du da ikke nettopp det hun sier?

Jeg forstår det heller dithen at du er uenig?

Men, men dette er flisespikkeri fra min side.

[Gjest Gjest]

Vel, hvis det var å "strø salt i såret" på mange av de som sliter fra før, anerkjenner du da ikke nettopp det hun sier?

Jeg forstår det heller dithen at du er uenig?

Men, men dette er flisespikkeri fra min side.

Nei du har rett, det jeg mente kom ikke fram: De alenemødre som allerede har fått høre hvor lite de klarer å oppfylel barnets behov når ikek far er tilstede, får ekstra byrder av at folk slenger rundt seg med påstander av typen silmarill kom med. Disse mødrene er nok lei av å forsvare seg hele tiden, og det er det jeg mener. Jeg tror ikke de sliter mer enn andre foreldre i det daglige.

[Gjest =tentacle=]

Nå strør du salt i såret hos mange som sliter fra før... La meg gjøre ent ing klart for deg, å vokse opp uten en far er noe de fleste barn fint klarer. Og hvorfor skulel de savne en de ikke kjenner? Hvordan kan du hevde at det er sårt for et barn å være farløst? Det er dumt skrevet av deg, og du tar i tillegg feil når du generaliserer dette. SOm pedagog vet jeg at det finnes svært mange som vokser opp uten kontakt med far og som helelr ikke har tilkjennegitt noe savn, men er svært harmoniske og veltilpassede barn.

Så som pedagog mener du at det er et en-til-en-forhold mellom ethvert barns følelsesliv, og hva det tilkjennegir overfor deg?

[Gjest Gjest_lady_*]

Mine foreldre skilte seg da jeg var 4 år. De 2 neste årene frem til jeg ble 6 år så jeg pappaen min 3 ganger! Jeg har aldri følt noe savn etter han selv om jeg husker han som snill og morsom! Det var bare slik det var. Etter at jeg begynte på skolen så jeg han aldri mer. Ingen gaver eller oppmerksomhet til jul eller bursdag men jeg savnet det heller ikke! Han fikk seg en ny familie med nye barn og da havnet vel vi i glemmeboka!

Jeg er i dag voksen med egne barn og har tenkt litt over det valget han gjorde den gangen! Jeg tror ikke det er mange mødre som hadde forlatt sine barn for å starte ny familie? Uten å ha noen form for kontakt med sitt "første kull"?

.....og jeg tror at dette ikke er et enestående tilfelle!

[Gjest Silmarill]

Nei, ærlig talt, det trenger han ikke å være.

Ikke til enhver pris - det er jo ikke viktig å ha en far rundt seg som eks. er en voldsforbryter oa. om det var det du tenkte på, det sier seg selv!

Nå strør du salt i såret hos mange som sliter fra før... La meg gjøre ent ing klart for deg, å vokse opp uten en far er noe de fleste barn fint klarer. Og hvorfor skulel de savne en de ikke kjenner? Hvordan kan du hevde at det er sårt for et barn å være farløst? Det er dumt skrevet av deg, og du tar i tillegg feil når du generaliserer dette. SOm pedagog vet jeg at det finnes svært mange som vokser opp uten kontakt med far og som helelr ikke har tilkjennegitt noe savn, men er svært harmoniske og veltilpassede barn.

Jeg skriver av egen erfaring! Jeg har en sønn på 16,5 år der far har vært fraværende selvom vi bor i samme kommune! Han har vel hatt han tilsammen ca. 1,5 mnd. i løpet av disse årene.

Vi har prøvd å få til fast samvær i "gud vet hvor mange år", men det går altså ikke!!!! JA,vi har prøvd ALT!

Sønnen min bor sammen med meg og min samboer, altså hans stefar! Disse har et meget godt forhold og han har vært der for han de siste 5 årene!

Selvsagt savner han at den biologiske faren kunne ha vært der for han - selvom han har et stort nettverk rundt seg av andre som er glad i han! Selvsagt gjør han vel det! Han skrev en tekstmelding til han senest i går kveld og venter fortsatt på svar!

Mitt barn er også et svært harmoniske og veltilpassede barn.

Det er heller ikke alle barn som høyt gir uttrykk for dette savnet etter den biologiske faren heller vet du!

Det må jo du som pedagog vite..... :kaffe:

Nei du har rett, det jeg mente kom ikke fram: De alenemødre som allerede har fått høre hvor lite de klarer å oppfylel barnets behov når ikek far er tilstede, får ekstra byrder av at folk slenger rundt seg med påstander av typen silmarill kom med. Disse mødrene er nok lei av å forsvare seg hele tiden, og det er det jeg mener. Jeg tror ikke de sliter mer enn andre foreldre i det daglige.

Jeg har vært alene om omsorgen til et hyperaktivt barn med kraftig astma og konsentrasjonsvansker fra jeg var 20 år gammel - han har holdt på å dø fra meg en gang og han har vært gjennom hjerteoperasjon, drenering av lunger etter for høyt trykk på respiratoren under en operasjonen...osv...osv...

NEI, dette å være alene om omsorgen for et barn vet jeg nok ingenting om - men DU som pedagog gjør det har jeg skjønt!

Endret 6. november 2007 av Silmarill

[Far til 2]

ungen minn har vokst opp uten mor.

...

...

For egen del kan jeg bare henge meg på denne.

Barna har de senere årene hatt begrenset kontakt med mor. Og selv om jeg er fornøyd med resultatet mht barnas oppførsel, psyke, "inteligens", helse, etc, er jeg akkurat som ATV positiv til mer kontakt mellom mor og barn.

Men mine motstandere skal ha rett i at jeg ikke er alenefar fordi jeg er så fantastisk forelder. Det er helt andre årsaker til at jeg ha den rollen. Og kansje er vi menn noe mer ydmyk i foreldrerollen en det en del kvinner er. Vi tar ikke alt for gitt på samme måte. Det jeg imidlertid tar for gitt er at menn i utgangspunktet har like stor betydning for barna som det kvinner har.

Jeg er ikke enig i at menn har gener som gjør oss til kriminelle voldsutøvere og narkomane. Den type argumentasjon viser noe om hvilke holdninger som finnes ute hos enkelte kvinner, men som ikke har rot i virkeligheten. Og jeg synes det er en nedvurdering av mine barns inteligens og sosiale behov å si at de bor sammen med en slik person. Når kvinner kan nedvurdere mine barn på den måten vil de sansynligvis også nedvurdere egne barn og dees ønsker og behov for utstrakt kontakt med sin far. Jeg synes derfor synd på de barna som har en mor som forer dem med den typen informasjon, og jeg håper mødre med den typen holdninger ikke har gutter som har gener av den typen som er beskrevet. I så tilfelle hjelper det neppe at mor er omsorgsperson om det skal bli normale folk av gutter. Men kansje det e en dårlig unskyldning for alenemødre å skylde på genene om det ikke blir gutter med akseptabel oppførsel.

Endret 6. november 2007 av Far til 2

[Gjest Gjest]

SOm pedagog vet jeg at det finnes svært mange som vokser opp uten kontakt med far og som helelr ikke har tilkjennegitt noe savn, men er svært harmoniske og veltilpassede barn.

Når en pedagog kan lire av seg slike dumheter, ja da blir jeg virkelig skremt. Du vet ikke en dritt om hva et slikt barn savner, bare at det ikke har fortalt deg det. Men barnet kan allikevel krype til sengs hver kveld å savne faren, eller lure på hvordan livet hadde vært med far til stede. Dette gjelder enten far har stukket av og ikke tatt ansvar, eller om tilfellet er at mor trenerer barnets samvær med far (begge deler skjer desverre altfor ofte).

[Gjest WTF!]

Men kansje det e en dårlig unskyldning for alenemødre å skylde på genene om det ikke blir gutter med akseptabel oppførsel.

Er du gal i hodet?

[ATV]

SOm pedagog vet jeg at det finnes svært mange som vokser opp uten kontakt med far og som helelr ikke har tilkjennegitt noe savn, men er svært harmoniske og veltilpassede barn.

og plutselig var jeg flau over og kalle meg pedagog, får om det vskal så lite kunskap om barn til for og kunne kalle seg pedagog, ja da er den titelen ødelakt.... og det er ikke bare denne men også mange av de anfre svarene hvord du viser et meneske syn jeg virkelig ikke håper du får sjangs til og videreføre til noen barn noen gang.

ha ellers en strålende kveld

[Brunhilde]

Lenger opp i tråden ber du om en forklaring fra din meningsmotstander.

Kan du forklare hvorfor du på generell basis mener at mor betyr mest ?

Hvor sier jeg at jeg mener mor betyr mest?

Minst en av foreldre vil være svært viktig for sine barn. Du sier at du er uenig i at fedre er svært viktig for sine barn. Så lenge de fleste har 2 foreldre antar jeg at mødrene er svært viktig for sine barn.

Med en slik tankegang nedprioriterer du fedrene fremfor mødrene.

Si meg hvilke evner du har, som kan lese mine tanker? Hvis du leser mitt første innlegg (innlegg #4) i denne tråden så ser du hva jeg mener, men du velger bare ut den lille (og noe spydig mente) kommentaren min. Jeg slutter ikke å overraskes over hvor forbannet ensporet du er i mor/far/barnproblematikken.

Brunhilde svarte "Ja, absolutt" på følgende spørsmål:

"Er du uenig i at fedre er svært viktige for sine barn?"

Jeg tolker Brunhilde dit at det slett ikke er en absolutt sannhet at fedre er svært viktige for sine barn. De kan være svært viktige for sine barn i gitte situasjoner, men i andre tilfeller betyr det ingenting for barnet at faren er fraværende.

Takk gjest, du klarte å lese akkurat det jeg ga utrykk for!

de som mener at en mor, uanseth hvordan mor hun er, er viktigere enn far, de har virkelig et problem!

mener dere da at om du døde ville du heller sendt dit barn til et fosterhjem med en mor og en far istede for og la far ha ansvaret for barnet?

er dere virkelig så selvsentrerte, egoistiske og trangsynte at dere mener dette?

Nå er mitt "barn" snart myndig, men ja, på sitt vis så er det andre jeg hadde villet skulle ha omsorgen hvis noe hadde skjedd meg, enn faren. Dette av grunnen som står i mitt første innlegg. Jeg hadde dette skrevet ned, og er sikker på at det ville vært det beste for barnet.

Både mor og far er viktige i et barns liv!

***

Å vokse opp uten at pappa er der for barnet er sårt for et barn!

Pappaen er viktig for et barn på så utrolig mange måter!

Jeg tillot meg å fjerne litt av innlegget ditt. Det er kanskje sårt for noen barn å vokse opp uten at pappa er der, men slik du skriver innlegget ditt vil jeg påstå at du generaliserer vel så mye som enkelte andre her inne bli beskyldt for å gjøre.

At en pappa er viktig for et barn på mange måter er jeg helt enig med deg i, men en far og en pappa er ikke nødvendigvis det samme.

Nei, ærlig talt, det trenger han ikke å være.

Her svarer du på innlegget til Silmarill, jeg sier meg enig med deg.

*sjokkert*

Så du mener generelt (ikke ut i fra din situasjon) at far ikke er en viktig person for barn. Du er jo helt på jordet...

kjenner jeg blir meget provosert. Noe du forhåpentligvis er ute etter...

Dette er bare for dumt. Gidder ikke kommentere, du viser så utrolig tydelig at du leser det du gidder og hopper over resten, faktisk viser du at du er, tro det eller ei, helt på jordet selv. Om jeg er ute etter å provosere? Nei, men jeg forventer å få uttrykke meningen min uten barnslige kommentarer som din som en konsekvens!

[Gjest Gjest]

Når en pedagog kan lire av seg slike dumheter, ja da blir jeg virkelig skremt. Du vet ikke en dritt om hva et slikt barn savner, bare at det ikke har fortalt deg det. Men barnet kan allikevel krype til sengs hver kveld å savne faren, eller lure på hvordan livet hadde vært med far til stede. Dette gjelder enten far har stukket av og ikke tatt ansvar, eller om tilfellet er at mor trenerer barnets samvær med far (begge deler skjer desverre altfor ofte).

Hvilken av mine påstander er det du har så store problemer med?

1., å vokse opp uten en far er noe de fleste barn fint klarer. Og hvorfor skulel de savne en de ikke kjenner?

2. SOm pedagog vet jeg at det finnes svært mange som vokser opp uten kontakt med far og som helelr ikke har tilkjennegitt noe savn, men er svært harmoniske og veltilpassede barn.

[Gjest Gjest]

og plutselig var jeg flau over og kalle meg pedagog, får om det vskal så lite kunskap om barn til for og kunne kalle seg pedagog, ja da er den titelen ødelakt.... og det er ikke bare denne men også mange av de anfre svarene hvord du viser et meneske syn jeg virkelig ikke håper du får sjangs til og videreføre til noen barn noen gang.

ha ellers en strålende kveld

Jeg får spørre deg, også:

Hvilken av mine påstander er det du har så store problemer med?

1., å vokse opp uten en far er noe de fleste barn fint klarer. Og hvorfor skulel de savne en de ikke kjenner?

2. SOm pedagog vet jeg at det finnes svært mange som vokser opp uten kontakt med far og som helelr ikke har tilkjennegitt noe savn, men er svært harmoniske og veltilpassede barn.

Jeg viderefører hver dag mine kunnskaper over på barn, de lærer forståelse, empati, nestekjærlighet, respekt. Hva slags menneskesyn er det du atv mener ejg har som skader barna? Du sier du blir flau over å kalel deg pedagog, tro meg - du er ikke i nærheten av å kvalifisere til p kalle deg pedagog... Du hevder her at andre mennesker er følelseskalde, kunnskapsløse og med dårlig menneskesyn, synes du slike uttalelser gjør deg til en god pedagog?

[Gjest Silmarill]

Jeg tillot meg å fjerne litt av innlegget ditt. Det er kanskje sårt for noen barn å vokse opp uten at pappa er der, men slik du skriver innlegget ditt vil jeg påstå at du generaliserer vel så mye som enkelte andre her inne bli beskyldt for å gjøre.

At en pappa er viktig for et barn på mange måter er jeg helt enig med deg i, men en far og en pappa er ikke nødvendigvis det samme.

Det er helt i orden at du redigerer det du ikke svarer på....

Dersom faren bor langt unna og gjerne vil treffe barnet, men pga. div. hindringer som er reelle og som kommer i veien evt. den "dagen/uken" far&barn skal treffe hverandre er dette leit for alle (spes. barnet)

Dersom far/pappan har forulykket så er det self. ekstra leit/grusomt...og ubeskrivelig leit må jo dette være for veldig mange/alle parter...

Jeg må påpeke igjen at det faktisk er veldig leit for et barn å vokse opp uten at den biologiske pappaen ikke er der dersom vedkomende eks.har anledning!

(ikke noe hylekor fra aleneforeldre nå altså (om ingen føler VELDIG for det da) - har selv vært alenemor i nesten 17 år) Jeg er bare realistisk! Forøvrig er jeg 20 år eldre enn sønnen min på nesten 17 år!

Det at noen,...å joda dem finns, de som ikke aner hvem faren er/eller vet hvem det faktisk er uten å oppgi hvem....forstår kanskje ikke savnet fra barnet etter denne faren/pappaen, når det blir gammelt nok til å forstå at 2+2 = 4...

Sårt for noen å innse, men sånn er det nok.....

......................

Stedfortredere fungerer 99,9% sikkert dem som "far "venn" "kompis" "onkel" "bestefar" etc... men den ene prosenten mangler, og det er den biologiske pappaen!

Uansett hvor han er eller hvem han er så er det et savn etter den biologiske pappaen!

Må jeg skrive alle spørsmål et barn gjerne stiller seg pga. netopp dette? (tenk selv, det er logisk tenking)

Å skylde på at farens fravær er mor sin skyld har jeg heller kke sagt, det kan nok sikkert være sant, men det kan også være løgn - for det kan være ymse grummer for at "pappaen" ikke er tilstede i barnets liv og det kan være "andre" årsaker til det.

(det samme om barnet bor hos far og ikke har kontakt med mor - selvsgt)

Bor selv som nevnt på 17. året (16,5)med et barn som DESVERRE kke har kontakt med faren sin.

.............

Er det ikke også forståelig nok for foreldre at et barn ikke vil fortelle den foreldren dem bor hos at dem savner den ordentlige pappaen sin selvom dem har det bra hos mor og evt. mors samboer! De vil ikke såre "sine" og de dem er glad i.

Det er også en grunn til at eks. adopterte barn gjerne i voksen alder føler at dem vil finne ut om sine biologiske foreldre, selvom dem har hatt det fantastisk hos adoptivforeldrene evt. stemor/far.

.....

Jeg får spørre deg, også:

Hvilken av mine påstander er det du har så store problemer med?

1., å vokse opp uten en far er noe de fleste barn fint klarer. Og hvorfor skulel de savne en de ikke kjenner?

2. SOm pedagog vet jeg at det finnes svært mange som vokser opp uten kontakt med far og som helelr ikke har tilkjennegitt noe savn, men er svært harmoniske og veltilpassede barn.

Ser du spør ATV om dette!

1)Selvfølgelig kan alle barn klare å vokse opp uten en far.Alle barn kan også klare å vokse opp uten en mor! Barn kan også klare å vokse opp uten en nær familie også.

Hva mener du? Seriøst!

2)Få tilbake skolepengene dine! Du kan ikke det spott om dette med de uttalelsene her og i tidligere innlegg!

(mulig du leser til yrke på første året?)

Barn snakker ikke alltid høyt om noe dem savner.

Barn savner mye og tenker mye selvom dem ikke snakker om det høyt! Så at du ikke har opplevd at barn har tilkjennegitt noe savn av en far, så betyr ikke det at svnet ikke er der vet du!

(burde du vite)

Du skriver at du er pedagog, men du skriver virkelig ikke som en pedagog...Du har sikkert mange andre gode sider, men det faget der....ja der har du mye igjen å lære!

Jeg viderefører hver dag mine kunnskaper over på barn, de lærer forståelse, empati, nestekjærlighet, respekt. Hva slags menneskesyn er det du atv mener ejg har som skader barna? Du sier du blir flau over å kalel deg pedagog, tro meg - du er ikke i nærheten av å kvalifisere til p kalle deg pedagog... Du hevder her at andre mennesker er følelseskalde, kunnskapsløse og med dårlig menneskesyn, synes du slike uttalelser gjør deg til en god pedagog?

Nå skal ikke jeg svare for ATV på alt du spør om her, men med hvem rett har du til å kalle meg kunnskapsløs mht. alenemorsrolen som du tidligere i dag påpekte?

Har du sett svaret mitt?

En pedagog ville aldri ha skrevet det du skrev der (vel, alle kan ta feil å bomme ) og en god pedagog ville ha forstått at man skriver ikke slik om folk man ikke kjenner!

Endret 7. november 2007 av Silmarill