foreldrenes betydning for barnet

[Gjest ¤bella¤]

Ja, absolutt!

*sjokkert*

Så du mener generelt (ikke ut i fra din situasjon) at far ikke er en viktig person for barn. Du er jo helt på jordet...

kjenner jeg blir meget provosert. Noe du forhåpentligvis er ute etter...

[Gjest Tex]

*visstnok "på jordet" sammen med Brunhilde*

[Gjest Gjest]

Brunhilde svarte "Ja, absolutt" på følgende spørsmål:

"Er du uenig i at fedre er svært viktige for sine barn?"

Jeg tolker Brunhilde dit at det slett ikke er en absolutt sannhet at fedre er svært viktige for sine barn. De kan være svært viktige for sine barn i gitte situasjoner, men i andre tilfeller betyr det ingenting for barnet at faren er fraværende.

[Dalila]

Jeg tror at mor (med mindre hun har helt spesielle mangler/psykisk sykdom el.lign) er den viktigste i barnets første leveår.

Etter denne tiden tror jeg at det kommer mye an på foreldrenes personlighet og deres måte å være foreldre på rett og slett. Eksen min og min nåværende mann kan for eksempel ikke sammenlignes når det gjelder farsrollen. Eksen min er som en blanding av tradisjonell mor og far, mens min nåværende er mer den tradisjonelle faren, som jobber mye, har klare regler, er veldig glad i barna sine, for all del, men han er bare ikke så mye "tilstede" for dem. Han er på en måte en sånn person som trenger at mor er tilstede for mye av "omsorgsbiten", mens eksen min har mer omsorg og er mye mindre streng far.

Jeg har ikke problemer med noen av måtene å være far på, og tror ikke egentlig at det ene er "bedre" enn det andre, men det er klart at de fyller veldig forskjellige roller i sine barns liv

Det å ikke ha en av foreldrene i livet sitt tror jeg uansett vil føre til en følelse av savn/svik på et eller annet tidspunkt. Kanskje ikke før i voksen alder.

[Gjest Gjest_Live_*]

Det er jo tydelig at noen damer her inne er sterkt farget av sin opplevelse med dårlige X'er som ikke har fungert i fedre rollen. De har må en måte mistet troen på gutta og tror at alle fedre er like dårlig egnet som sine X'er var det.

Min søster har en samboer som har vært til stede og tatt naturlig del i barnet ve og vel fra første dag. I den perioden hvor hun fullammet følte han seg mindre verd en mor, det sier han ærlig og oppriktig, og han fryktet at han ville måtte spille annen fiolin overfor barnet. At han overhodet ikke kunne bli like viktig som mamma var det for barnet.

Men, så kom snupunktet da barnet skulle begynne med fast føde og pappa i større grad kunne være en foreldre på lik linje med mor, hun hadde ikke lenger noen fordeler som kunne knytte barnet mer til mamma enn til han, bortsett fra det nære båndet som allerede var knyttet mellom mor og barn gjennom graviditeten og ammingen. Nå som barnet har fylt 1 år, er hun uten tvil minst like knyttet til pappan sin som hun er det til mamma. Faktisk har det nå gått så langt at min søster føler frustrasjon over at barnet ser ut til å foretrekke pappa i de fleste situasjoner. Det er han barnet går til for å få trøst, det er utvilsomt mest gråt hos barnet når pappa går noe sted enn det blir når mamma forsvinner. Min søster ser altså daglig hvor mye hennes samboer betyr for datteren sin, og er ikke i det minste i tvil om at han ville ha vært en like god omsorgeforelder som henne og at han ville ha tatt veldig godt vare på datteren dersom det skulle bli slutt mellom de to eller at hun falt fra på en eller annen måte. Det finnes dårlige fedre, det finnes dårlige mødre. Det er rett og slett personligheten til en person som betyr om hun eller han er en god omsorgsperson, ikke hvilket kjønn personene er.

[Gjest ¤bella¤]

*visstnok "på jordet" sammen med Brunhilde*

Ja, siden du mener, at om du hadde fått barn med din nåværende mann, hadde ikke han vært viktig for barnet....

[Gjest Gjest]

Det er jo tydelig at noen damer her inne er sterkt farget av sin opplevelse med dårlige X'er som ikke har fungert i fedre rollen. De har må en måte mistet troen på gutta og tror at alle fedre er like dårlig egnet som sine X'er var det.

Min søster har en samboer som har vært til stede og tatt naturlig del i barnet ve og vel fra første dag. I den perioden hvor hun fullammet følte han seg mindre verd en mor, det sier han ærlig og oppriktig, og han fryktet at han ville måtte spille annen fiolin overfor barnet. At han overhodet ikke kunne bli like viktig som mamma var det for barnet.

Men, så kom snupunktet da barnet skulle begynne med fast føde og pappa i større grad kunne være en foreldre på lik linje med mor, hun hadde ikke lenger noen fordeler som kunne knytte barnet mer til mamma enn til han, bortsett fra det nære båndet som allerede var knyttet mellom mor og barn gjennom graviditeten og ammingen. Nå som barnet har fylt 1 år, er hun uten tvil minst like knyttet til pappan sin som hun er det til mamma. Faktisk har det nå gått så langt at min søster føler frustrasjon over at barnet ser ut til å foretrekke pappa i de fleste situasjoner. Det er han barnet går til for å få trøst, det er utvilsomt mest gråt hos barnet når pappa går noe sted enn det blir når mamma forsvinner. Min søster ser altså daglig hvor mye hennes samboer betyr for datteren sin, og er ikke i det minste i tvil om at han ville ha vært en like god omsorgeforelder som henne og at han ville ha tatt veldig godt vare på datteren dersom det skulle bli slutt mellom de to eller at hun falt fra på en eller annen måte. Det finnes dårlige fedre, det finnes dårlige mødre. Det er rett og slett personligheten til en person som betyr om hun eller han er en god omsorgsperson, ikke hvilket kjønn personene er.

Det "live" (ja særlig...) her skriver, synes jeg er mistenkelig "korrekt" iforhold til "far" til 2 sin drømmevirkelighet...

[Gjest Gjest_Live_*]

Det "live" (ja særlig...) her skriver, synes jeg er mistenkelig "korrekt" iforhold til "far" til 2 sin drømmevirkelighet...

??????? Ærlig talt, hva er dette for noe tull? Er det slik at det kun er negative erfaring om menn som gode omsorgspersoner som skal være gjeldende her inne, og alt som er positivt må være skrevet av andre enn de som har forfattet dette?

Jeg forteller ærlig og oppriktig hvordan min søster opplever at barnet hennes er knyttet til sin pappa, og hvordan vi som familiemedlemmer ellers ser at denne mannen fungerer som far. Tåler du ikke å høre slike ting, så bekrefter jo bare det hva jeg skrev i innledningen at enkelte damer her helt klart er farget ut i fra sine opplevelser med sine x'er og har mistet enhver tro på menn som omsorgspersoner.

Jeg er sikker på at noen moderatorer her kan fastslå at mitt innlegg ikke er skrevet fra samme IP nummer som han du henviser til.... stakkars, jeg føler virkelig med deg som er blitt brent slik du har det og som dermed tror at alle andre menn er like dårlige fedre emner.

[Far til 2]

Hvor sier jeg at jeg mener mor betyr mest?

Minst en av foreldre vil være svært viktig for sine barn. Du sier at du er uenig i at fedre er svært viktig for sine barn. Så lenge de fleste har 2 foreldre antar jeg at mødrene er svært viktig for sine barn.

Med en slik tankegang nedprioriterer du fedrene fremfor mødrene.

[Far til 2]

Brunhilde svarte "Ja, absolutt" på følgende spørsmål:

"Er du uenig i at fedre er svært viktige for sine barn?"

Jeg tolker Brunhilde dit at det slett ikke er en absolutt sannhet at fedre er svært viktige for sine barn. De kan være svært viktige for sine barn i gitte situasjoner, men i andre tilfeller betyr det ingenting for barnet at faren er fraværende.

Da kan vi også være enig om at mødre ikke er svært viktig for sine barn.

I så tilfelle er vi enig om at foreldrene er like viktige eller uviktige for barna.

Om far er fraværende så er dette like ofte mødrenes skyld som fedrenes skyld. Ihht St.meld. 29 2002-2003 ønsket over 60% av alle fedre mer samvær. Samtidig vet vi at ca 10-15% ? av alle fedre nå praktiserer felles omsorg eller at far er bostedsforelder. Dette betyr at kun 25-30% av fedrene er fornøyd med samværet. Der fedrene har mulighet eller får lov av bostedsforelder å tilby barnet mest mulig samvær, vil barnet se på far som en viktig ressurs. Der far ikke får en slik mulighet vil han kansje bli sett på som mindre viktig, - helt til barnet oppdager at det er moren som har trenert farens muligheter i mange år.

[Far til 2]

Det "live" (ja særlig...) her skriver, synes jeg er mistenkelig "korrekt" iforhold til "far" til 2 sin drømmevirkelighet...

Det er greit at mine meninger som mann kan bli dårlig mottatt av noen motdebatanter, men dere må faktisk også innse at det er en stadig større andel foreldre (inkl. MØDRE) som ser at fars rolle unmder oppveksten er veldig viktig for mange barn. Det er faktisk snart like mange mødre som har valgt å åpne øynene og se viktigheten av fars deltagelse, som det er fedre.

Den store kvinneandelen vil bli avgjørende for hvor raskt fedre blir vurdert som likeverdige foreldre.

[Gjest Gjest]

Da kan vi også være enig om at mødre ikke er svært viktig for sine barn.

I så tilfelle er vi enig om at foreldrene er like viktige eller uviktige for barna.

Om far er fraværende så er dette like ofte mødrenes skyld som fedrenes skyld.

Nei, vi er ikke enige om det. Mødrene vil i de aller fleste tilfeller være den viktigste. At far er fraværende er sjelden mors feil. Det er derimot fars egen feil i de aller fleste tilfeller. Det er far som velger å gå, velger å forlate barna sine, velger å ikek være tilstede i deres liv. Og det finens i tillegg fedre som ved bruk, av trusler og pengegaver sørger for at MOR holder seg borte fra barna. Og DET er utrolig dårlig gjort overfor barna. Å ramme barna fordi man selv er i konflikt med moren er noe barna neppe vil takke en for senere.

[ATV]

de som mener at en mor, uanseth hvordan mor hun er, er viktigere enn far, de har virkelig et problem!

mener dere da at om du døde ville du heller sendt dit barn til et fosterhjem med en mor og en far istede for og la far ha ansvaret for barnet?

er dere virkelig så selvsentrerte, egoistiske og trangsynte at dere mener dette?

at mor er viktigere enn far på mange felter de første mnd er det vel ikke så mange som nekter på, men at far ikke kan ta oppdragelsen like bra som mor eller ta seg av barnet like bra er rett og slett et over diskriminerende syn som burde ha forsvunnet i slutten av 1950 tallet, det var da 99,9% av norges befolkning forsto at et barn har det best med 2 gode foreldre som bryr seg, og ikke bare en mor som er selvoppnevnt verdens mester i alt som har med barn og gjøre.

det finnes dårlige fedre som ikke burde ha barn, det finnes også dårlige mødre som ikke burde ha barn og da blir det i minne øyne helt feil og kunn si at alle fedre er dårlige og alle mødre er bedre.

[Gjest Gjest]

:. Det er faktisk snart like mange mødre som se viktigheten av fars deltagelse, som det er fedre.

Er det? Hvor ahr du den statistikken fra? Dessuten er det ikek snakk om å se viktigheten av at far er tilstede, du pynter på virkeligheten her. Og en far kan aldri bli fullgod med en mor. Det vet du, det er genetisk betinget. Fedre har gener i seg som sender dem i fengsel, som gjør dem til lovbrytere, mishandlere, overgripere... svært få mødre har de samme belastningene. dette vet selv du - det er bare å se på hva slags kjønn som er overrepresentert på statistikken. Hvor mange kvinner kidnapper utlendninger i Irak og dreper dem? Nettopp: det er bare menn som gjør det. Du må snart forstå at en mann ALDRI kan ta en mors plass, selv om du i ditt private liv innbiller deg at du kan erstatte moren til barna dine. Men det er kasnkje bare for å trøste deg selv fordi du tok barna fra henne....

[ATV]

Nei, vi er ikke enige om det. Mødrene vil i de aller fleste tilfeller være den viktigste. At far er fraværende er sjelden mors feil. Det er derimot fars egen feil i de aller fleste tilfeller. Det er far som velger å gå, velger å forlate barna sine, velger å ikek være tilstede i deres liv. Og det finens i tillegg fedre som ved bruk, av trusler og pengegaver sørger for at MOR holder seg borte fra barna. Og DET er utrolig dårlig gjort overfor barna. Å ramme barna fordi man selv er i konflikt med moren er noe barna neppe vil takke en for senere.

prøv og svar uten at bitterheten din lyser så utrolig igjenom er du snill...

mange mødre er dømt for og sabotere samvær, akurat som det fines fedre.

trur vel det ligger på ca 50/50 hvem som går i fra hvem i et forhold, så og gi menn skylden for at mange barn vokser opp som helgebarn er vel og ta i ikke bare litt, men faktisk veldig mye..

det er utrolig dårlig og bruke barna for og såre eller straffe den andre, uanseth om det er far eller mor som gjør det..

[Gjest Gjest]

de som mener at en mor, uanseth hvordan mor hun er, er viktigere enn far, de har virkelig et problem!.

Det er ingen som sier det, men de aller fleste barn vil få langt flere behov dekket om de er alene med mor enn alene med far. Men selvsagt finens det fedre som klarer å gi fullgod omsorg, åpå samme måte som det finnes mødre som ikke er gode omsorgspersoner. Men i de fleste tilfellene er det utelukket at far kan erstatte en mor, men en mor kan fint klare begge deler :-)

Det er i tillegg noe som heter morsinstinkt, det er det ikek mange menn som har, om de ikke er følsomme og homofile da. Og da burde de jo strengt tatt kanskje vurdere om det er foreldre de ønsker å være...

[ATV]

Er det? Hvor ahr du den statistikken fra? Dessuten er det ikek snakk om å se viktigheten av at far er tilstede, du pynter på virkeligheten her. Og en far kan aldri bli fullgod med en mor. Det vet du, det er genetisk betinget. Fedre har gener i seg som sender dem i fengsel, som gjør dem til lovbrytere, mishandlere, overgripere... svært få mødre har de samme belastningene. dette vet selv du - det er bare å se på hva slags kjønn som er overrepresentert på statistikken. Hvor mange kvinner kidnapper utlendninger i Irak og dreper dem? Nettopp: det er bare menn som gjør det. Du må snart forstå at en mann ALDRI kan ta en mors plass, selv om du i ditt private liv innbiller deg at du kan erstatte moren til barna dine. Men det er kasnkje bare for å trøste deg selv fordi du tok barna fra henne....

synes oppriktig syndt på deg...

[Gjest Gjest]

prøv og svar uten at bitterheten din lyser så utrolig igjenom er du snill...

Bitterheten min??? Jeg er da ikek eksen til "far" til 2? Og heldigvis for det....

det er utrolig dårlig og bruke barna for og såre eller straffe den andre, uanseth om det er far eller mor som gjør det..

Nettopp, og det er jo det en annen bruker her inen har gjort... Og det er synd, for det er barna som rammes av at man manipulerer systemet, lyver om mor og samtidig betaler henne for å få henne til ikek å ha barna. Men slik kan man gjøre når far har penger og mor ikke har noe å stille opp med. Pass dere for hvor dere plasserer sympatien deres, det er lett å la seg blende av fine formuleringer. Husk at de som er flinke til sånt, lett kan manipulere andre... Og da kan man bare tenke seg hvor mye offeret i denne saken har måttet lide...

[Dalila]

I forhold til eksen min kjenner jeg meg godt igjen i det Live skriver, bortsett fra at det ikke bekymrer meg at barna like gjerne søker til sin far som til meg. Det gir meg en veldig trygghet, fordi jeg vet at dersom det skulle skje meg noe så har mine barn en annen likeverdig omsorgsperson som kan ivareta deres behov.

Det er også derfor jeg ikke skjønner at enkelte mødre utifra egne følelser og kanskje bitterhet motarbeider sine barns muligheter til å ha nær kontakt med sin far.

(Jeg forutsetter da at far er oppegående, interessert og tilstede.)

Det å insinuere at ingen kvinner kan være enig i noen av Far til 2 sine meninger blir for dumt.

[Gjest Gjest]

Det å insinuere at ingen kvinner kan være enig i noen av Far til 2 sine meninger blir for dumt.

Hvor er det noen som insinuerer det? Nei, du får nok lære deg å lese... Det er faktisk motsatt: å insinuere at alle kvinern er enig i det fartil2 skriver blir for dumt...