foreldrenes betydning for barnet

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Hva betyr egentlig foreldrene for barnet? Hva bidrar far med? Hvilke holdninger får barnet fra faren?

[Gjest Gjest Julie]

Foreldre bidrar med svært mye og de legger et grunnlag og en plattform. Faren betyr svært mye. Enten like mye eller mer enn moren.

[Gjest Tex]

Faren betyr svært mye. Enten like mye eller mer enn moren.

Og det begrunner du med.........................?

[Brunhilde]

Foreldre bidrar med svært mye og de legger et grunnlag og en plattform. Faren betyr svært mye. Enten like mye eller mer enn moren.

Kan du forklare nærmere? Eller slenger du bare ut en påstand i håp om "å ramme plet"?

Jeg tror voksnes omsorgspersoner betyr mye. Jeg tror faktisk ikke det viktigste er at omsorgspersonen(e) er biologiske, men at de bryr seg om barnet og vil dets beste.

Jeg har en 17-åring som ikke har konktakt med faren, dette etter farens ønske. Det er en oppegående 17-åring, og h*n bærer absolutt ikke preg av å mangle noe på noen plan selv om faren ikke har vært til stede. H*n har imidlertid andre voksne menn som rollemodeller, noe h*n selv sier er, og har vært, til stor glede og støtte.

[Gjest imli]

Jeg tror selvfølgelig at barnets foreldre/foresatte betyr veldig mye for oppveksten deres.

Hvem av foreldrene som betyr mest, går det vel ikke an å svare på. Han barnet feks ingen kontakt med far, betyr jo far lite.

[Julianne]

Jeg tror at alle barn i utgangspunktet ønsker og trenger jevnlig kontakt med begge foreldrene sine, men jeg tror også at de barna som av en eller annen grunn ikke kan ha kontakt med en eller begge foreldre, kan utvikle seg like bra som andre så lenge de har andre faste holdepunkt i livet. Men jeg tror også at barn generelt sett trenger både kvinnelig og mannlig rollemodell. Men det trenger vel ikke nødvendigvis å være mamma og pappa, og det at man bor sammen med mamma og pappa betyr jo ikke at de er gode rollemodeller...

En gammel mann i familien min er adoptert, og han sa en gang at det var en stor sorg for ham å ikke vite hvor han kom fra, selv om han hadde hatt verdens beste og mest kjærlige foreldre.

Selv om det noen ganger er til barnets beste å ikke ha kontakt med mor eller far, tror jeg dette på et eller annet plan vil være sårt.

[Gjest Gjest Julie]

Kan du forklare nærmere? Eller slenger du bare ut en påstand i håp om "å ramme plet"?

Det er en subjektiv meningsytring. Jeg synes fedre er svært viktige for barn. Jeg vil ikke begrunne det. Er du uenig i at fedre er svært viktige for sine barn?

[Far til 2]

På generell basis tror jeg ikke en kan si at betydningen av mor og far er forskjellig. Litt avhengig av hvilken undersøkelse en leser synes det som om begge betyr mye om de er "oppegående".

En av debatantene her inne hadde en fin link for noen dager siden som jeg tillot meg å kopiere. Den er i det minste med på å si en del om hva an far som oftst betyr for barnet.

Pappa, pappa, pappa

[Brunhilde]

Er du uenig i at fedre er svært viktige for sine barn?

Ja, absolutt!

[Gjest Piper]

Det er en subjektiv meningsytring. Jeg synes fedre er svært viktige for barn. Jeg vil ikke begrunne det. Er du uenig i at fedre er svært viktige for sine barn?

Jeg er ikke uenig i at fedre er viktige for barna sine, men jeg er uenig i at fedre er viktigere enn mødrene. Begge to er like viktige, når forholdene er riktige. Det vil si at begge tar ansvar, og begge sørger for å oppdra barnet til å bli en selvstendig voksen.

Men jeg tror faktisk at et barn kan savne mor mer enn far, om mor plutselig forsvant ut av livet til barnet. Dette er bare noe jeg tror, for jeg tror mor tilfører mye trygghet og kjærlighet som barnet vil savne, mens far ofte er litt mer robust.

Men sammen blir de et godt lag, der mor hjelper til med den følsomme siden, og far med den litt tøffere siden. Men selvfølgelig gjelder ikke dette i alle tilfeller, for far kan også være den trygge og kjærlige, og der mor gjerne er den litt tøffere.

Og selvfølgelig kan en annen mann/dame fylle rollen til foreldrene, men ejg tror det alltid vil være et savn etter det biologiske opphavet uansett hvor godt man har det i den familien man lever i. Så selv om man har de beste foreldrene (som ikke er biologiske), vil barnet kanskje på et eller annet tidspunkt lete opp sine egne røtter. Det er noe eget med det biologiske, uansett hvordan man vrir og vender på det.

Endret 5. november 2007 av Piper

[Gjest Gjest]

Den er i det minste med på å si en del om hva an far som oftst betyr for barnet.

Pappa, pappa, pappa

TS spør jo spesielt om farens betydning.

[Far til 2]

Ja, absolutt!

Lenger opp i tråden ber du om en forklaring fra din meningsmotstander.

Kan du forklare hvorfor du på generell basis mener at mor betyr mest ?

[Julianne]

Jeg tror at mor ofte er den som betyr mest, spesielt når barna er små. Dvs at mor er primæromsorgsperson/trygghetsperson. Men jeg tror ikke det nødvendigvis må være slik, men at det ofte er slik det blir.

Etterhvert som barna blir eldre, tror jeg dette kan endre seg avengig av hvem av foreldrene som har best kjemi med barnet, tar seg mest av det, har sammenfallende interesser med barnet og lignende.

For egen del vet jeg i allefall at mamma var den viktigste da jeg var liten, men etterhvert som jeg ble større og ikke like avhengig av den type omsorg hun ga, ble jeg mer knyttet til pappa.

[Far til 2]

Jeg tror at mor ofte er den som betyr mest, spesielt når barna er små. Dvs at mor er primæromsorgsperson/trygghetsperson. Men jeg tror ikke det nødvendigvis må være slik, men at det ofte er slik det blir.

Etterhvert som barna blir eldre, tror jeg dette kan endre seg avengig av hvem av foreldrene som har best kjemi med barnet, tar seg mest av det, har sammenfallende interesser med barnet og lignende.

For egen del vet jeg i allefall at mamma var den viktigste da jeg var liten, men etterhvert som jeg ble større og ikke like avhengig av den type omsorg hun ga, ble jeg mer knyttet til pappa.

I amme perioden hadde jeg ingen mulighet til å bli vurdert som likeverdig med mor. Men etter pappapermisjonen så jeg hvordan begge våre barn ble knyttet til meg. Ikke fordi jeg var en bedre omsorgsperson, men rett og slett "kjemi basert" slik du antyder.

Etthvert skjedde det imidlertid en del som endret på forholdet mellom barna og oss foreldre. Og i dette tilfellet ble barna merv og mer interesert i samvær med meg.

Men om fraskilte fedre skal kunne ivareta barn etter et samlivsbrudd må de veldig ofte bevise at mor er "uegnet" til omsorg. Det er ofte ikke mor (eller far for den saks skyld). Likevel er det påstander om at mødre på generell basis er viktigere en fedre. Dette er påstander jeg tror er basert på historiske fakta om at mor er omsorgpersonen. Å legge til rette for at far ikke bør delta i omsorgen slik myndighetene har gjort frem til idag mener jeg er helt feil politikk. For omsorgsløsninger er idag politikk uten noe fundament som tilsier at det bør være sånn.

Derfor bør foreldre som opplever samlivsbrudd bli sett på som likeverdige i utgangspunktet. Dette er den eneste måten å ivareta barn som faktisk sliter med de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som oppstår ved samlivsbrudd.

[Brunhilde]

Lenger opp i tråden ber du om en forklaring fra din meningsmotstander.

Kan du forklare hvorfor du på generell basis mener at mor betyr mest ?

Hvor sier jeg at jeg mener mor betyr mest?

[Gjest Tex]

Ja, absolutt!

me too

[Gjest =tentacle=]

Hva betyr egentlig foreldrene for barnet? Hva bidrar far med? Hvilke holdninger får barnet fra faren?

Det kommer helt an på hvordan mor og far forholder seg til barnet, hvordan de oppfyller, eller ikke oppfyller, sin rolle følelsesmessig og ansvarsmessig.

[Gjest Silmarill]

Jeg er ikke uenig i at fedre er viktige for barna sine, men jeg er uenig i at fedre er viktigere enn mødrene. Begge to er like viktige, når forholdene er riktige. Det vil si at begge tar ansvar, og begge sørger for å oppdra barnet til å bli en selvstendig voksen.

Men jeg tror faktisk at et barn kan savne mor mer enn far, om mor plutselig forsvant ut av livet til barnet. Dette er bare noe jeg tror, for jeg tror mor tilfører mye trygghet og kjærlighet som barnet vil savne, mens far ofte er litt mer robust.

Men sammen blir de et godt lag, der mor hjelper til med den følsomme siden, og far med den litt tøffere siden. Men selvfølgelig gjelder ikke dette i alle tilfeller, for far kan også være den trygge og kjærlige, og der mor gjerne er den litt tøffere.

Og selvfølgelig kan en annen mann/dame fylle rollen til foreldrene, men ejg tror det alltid vil være et savn etter det biologiske opphavet uansett hvor godt man har det i den familien man lever i. Så selv om man har de beste foreldrene (som ikke er biologiske), vil barnet kanskje på et eller annet tidspunkt lete opp sine egne røtter. Det er noe eget med det biologiske, uansett hvordan man vrir og vender på det.

Vet det er noen som ikke liker sitering med et - men, jeg er jo enig med Pipers innlegg så da gjør jeg det istedenfor å skrive det samme som henne

---------

Foreldrene har en stor oppgave mht. sine barn og de er av stor betydning for barnet! (selvsagt)

Det handler om å gi trygge rammer som uttrykk for kjærlighet. Rammene utgjør en del av grunnlaget for sunn vekst. Vi snakker om ledelse mer enn kontroll.

Barna trenger forutsigbarhet, konsekventhet og rutiner, utøvd med romslighet og nåde.

Hvis barna får for mange valg og må ta beslutninger de ikke er klar for, blir de utrygge, slitne og gjerne utagerende.

Etter hvert som barna blir større vil vi selvfølgelig forklare hva som ligger til grunn for grensene. Men å etablere en god autoritet i heimen og vise at de voksne bestemmer, er viktig for barna helt fra starten.

Det er også veldig lett å bli halvblinde i forhold til egne barn.

Alle foreldre, spesielt de som er aleine med omsorgen, skulle alliere seg med andre fornuftige voksne.

Å be om hjelp, eller spørre om andres oppfatning, er ikke en svakhet, men en styrke.

Denne syns jeg er fin:

”Hvis et barn” av Dorothy Law Nolte

• Hvis et barn lever med kritikk, lærer det å fordømme.

• Hvis et barn lever med fiendskap, lærer det å slåss.

• Hvis et barn lever med spott, lærer det å bli sky.

• Hvis et barn lever med skam, lærer det å føle skyld.

• Hvis et barn lever med toleranse, lærer det å bli tålmodig.

• Hvis et barn lever med oppmuntring, lærer det tillit.

• Hvis et barn lever med lovord, lærer det å verdsette.

• Hvis et barn lever med ærlighet, lærer det å bli rettferdig.

• Hvis et barn lever med trygghet, lærer det å tro.

• Hvis et barn lever med anerkjennelse, lærer det å like seg selv.

• Hvis et barn lever med bifall og vennskap, lærer det å finne kjærligheten i verden.

Fin link om fedrenes rolle: Barn og fedre OBS! pdf fil

Endret 6. november 2007 av Silmarill

[Gjest =tentacle=]

"Dersom det lykkes dere begge å møte henne med disse egenskapene gjennom hele hennes oppvekst, er det stor sannsynlighet for at hun vil foretrekke å bo hos faren når hun når pubertetsalderen. Jenter har behov for et maskulint motstykke for å kunne utvikle seg optimalt, på samme måte som gutter har behov for det feminine."

Klippet fra Far til 2s link av Jesper Juul.

Dette ser ut som en skivebom for meg. Jeg vokste opp med begge foreldre, men hadde ikke noe slikt forhold til far som skisseres over. Jeg ville ikke valgt å bo hos ham ved et eventuelt samlivsbrudd. Jeg kan heller ikke se for meg at brødre ville valgt å bo med mor fordi de trengte et feminint motstykke. Mødre praktiserer ofte en tettere form for omsorg enn menn, og for tenåringen som ønsker frihet og løsrivelse, passer det ikke like godt som det gjorde for treåringen. Jeg tror at type "farsomsorg" (generelt, ikke nødvendigvis i enkelttilfeller) passer bedre når barnet nærmer seg voksen alder, mens type "morsomsorg" er viktigere i småbarnstiden.

[Gjest nextlife]

Jeg tror begge foreldre er like viktig for barnet, men på ulik måte, alt etter foreldrenes og barnets personlighet, utvikling og holdninger i familien (tenker da på kjønnsrollemønster, tradisjoner, karrierer osv)