"Trendy" å adoptere?

[Gjest imli]

Jeg synes i alle fall at adopsjon ikke skal være u-hjelp, som en annen her skriver. Selvfølgelig er saken en annen når man har et eget barn men av medisinske grunner ikke kan få flere/utsetter seg selv for stor risiko ved svangerskap/fødsel. Ønsker man seg et barn til da, er det vel helt greit å adoptere. Det er ikke dette det handler om.

[milla-mor]

hei, frk åberg.

så du svarte på noe jeg skrev om at det er flust av adoptivbarn hvis man er åpen for å få et litt eldre barn.

jeg kjenner et ektepar som adopterte en åtte-åring, og et ektepar som adopterte en norsk tyve-åring. sistnevnte hadde bodd hos ekteparet som fostersønn i mange år, og de så ikke helt logikken i at han ikke skulle ha behov for en familie, fordi han var voksen. så nå er han deres sønn åtte-åringen husker jeg ikke helt omstendighetene rundt, men det var noe med at veldig mange søkte om å få de små, og de litt eldre var bare noen få år fra å bli satt på gaten. så det finnes dem som vil ha eldre adoptiv-barn.

dèt ville f eks overhodet ikke vært et problem for meg, men da trenger jeg noen år på baken først. det er tross alt ikke bare bare...

[Gjest imli]

og et ektepar som adopterte en norsk tyve-åring.

Jeg trodde ikke det gikk an å adoptere myndige dvs folk over 18?

[Gjest =tentacle=]

jeg vil gjerne ha to, eller tre, biologiske, og så adoptere ihvertfall ett barn. det handler ikke om "slippe". jeg ønsker virkelig å hjelpe, fordi jeg kan, og da ser jeg ingen grunn til å la være. mennesker i rike land har et visst ansvar. alle barn fortjener et godt liv.

gir allerede penger til formål jeg støtter, men synes det er vel så viktig å gjøre en større innsats. hvem som helst kan avse et par hundrelapper i mnd...

jeg vet at det ikke er meg du spør, men jeg svarer likevel, jeg..

Det er da utrolig mange andre muligheter til å bidra med mer enn noen hundrelapper i måneden, men uten å motta et barn og oppdra det i etpar tiår? Som vil gjøre veldig mye mer godt...

Jeg kjenner bare 4 familier som har tatt til seg et ekstra barn i tillegg til å ha egne biologiske barn fra før, en via adopsjon og to via å søke om å få bli fosterforeldre. I tillegg kjenner jeg flere familier som har vokst inn i det å bli fosterforeldre til barn de kjente fra før av.

Av de førstnevnte 4 familiene har 3 hatt det til felles at de har hatt problemer med å ha nok hjerterom og foreldrekompetanse til å gi selv sine biobarn en helt trygg oppvekst. De klarte heller ikke å bevare sine egne ekteskap. Ønsket om å være hjelpere har vært stor, men evnen dessverre mindre. 2 av parene har sagt fra seg ekstrabarna. Den 4. av familiene er i en kritisk prosess med å velge mellom å satse videre eller gi opp det ekstra barnet.

Av de andre har flere vært sterkt fristet til å si fra seg ekstrabarna for godt, eller i perioder vært nødt til å la ekstrabarna være i barnevernsinstitusjoner fordi barn og/eller foreldre ikke har taklet situasjonen en stund. Flere av foreldrene har til slutt vært drevet av redselen for at barnet ikke skal tåle en bortvisning og at det vil gå ille med barnet om det må starte på nytt, heller enn å selv fortsatt ønske å ha barnet i familien. Mange har måtte se på at biobarn har måttet lide under å ha ekstrasøsken med spesielle behov, og at ekstrasøsken direkte har skadet biobarna. Det er forferdelig vondt for foreldrene, i tillegg til hva det betyr for barna.

Å få et lite barn fra et annet land er nok betydelig enklere enn situasjonen har vært for mange av dem jeg kjenner.

Likevel, adopsjon er noe jeg vil vurdere om jeg ikke kan få biologiske barn, ikke i tillegg til egne barn. Det finnes andre måter å hjelpe på, og det virker på meg som at mange har et romantisk bilde av det å hjelpe og elske et barn utenfra. Noen av dem blir innhentet av en annen virkelighet, og angrer på at de ikke sa seg fornøyd med den familien de hadde. De negative følelsene kan bli så sterke at ekstrabarnet ikke får oppleve å være et fullverdig medlem av familien.

[milla-mor]

Jeg trodde ikke det gikk an å adoptere myndige dvs folk over 18?

selvfølgelig kan man det! den myndige som skal bli adoptert må jo selvsagt ønske det selv, men i denne saken hadde han allerede vært familiens fostersønn i årevis, og var allerede et familiemedlem.

forøvrig ble kjæresten min adoptert av morens nye mann, når hans biologiske far døde.

så, joda, det går absolutt an

[milla-mor]

hei, tentacle

så klart finnes det mange måter å hjelpe på, men om man ønsker seg et barn, hvorfor er det da galt å ta til seg et som allerede er født?

jeg kjenner til flere som har adoptert, og de har alle bilogiske barn i tillegg. det har ikke vært noen problemer så langt, iallefall. det adopterte barnet har vært sistemann, og endel yngre enn de biologiske.

kanskje litt startvansker med en som ble adoptert som åtte-åring, men dèt var mest fordi han ikke kunne norsk, og fordi han var livredd for å bli sendt tilbake. nå går det strålende

godt mulig at mange romantiserer adopsjon, men jeg antar at disse vil bli silt ut i en intervju-prosess.

[Starfish]

Likevel, adopsjon er noe jeg vil vurdere om jeg ikke kan få biologiske barn, ikke i tillegg til egne barn. Det finnes andre måter å hjelpe på, og det virker på meg som at mange har et romantisk bilde av det å hjelpe og elske et barn utenfra. Noen av dem blir innhentet av en annen virkelighet, og angrer på at de ikke sa seg fornøyd med den familien de hadde. De negative følelsene kan bli så sterke at ekstrabarnet ikke får oppleve å være et fullverdig medlem av familien.

Nå kan det hende jeg har misforstått hva du skriver her, men må likevel kommentere.

Jeg ser på ingen måte vårt fremtidige barn (adoptivbarnet) som noe "ekstrabarn". Det synes jeg rett og slett er en stygg betegnelse. Han eller hun vil være vår på akkurat lik linje med vårt biologiske barn. Vi vet at adoptivbarn har en annen bagasje enn mange barn som har vokst opp i sine biologiske familier. Om ikke annet har det opplevd to brudd (mistet mor og mistet fosterforeldre/omsorgspersoner på barnehjemmet). Vi går inn i prosessen med kunnskap om utfordringer som kan oppstå, men velger likevel å være optimistiske og ikke vente på at det skal smelle. Det har blitt gjort undersøkelser som viser at andelen adoptivbarn som sliter under oppveksten ikke er noe større enn hos barn som vokser opp i sine biologiske familier.

Som foreldre vet man faktisk ingenting om hva slags personlighet, utfordringer, plager osv barnet vil ha før det har kommet. Det gjelder både biologiske- og adoptivbarn.

Endret 25. august 2007 av Starfish

[Gjest =tentacle=]

Nå kan det hende jeg har misforstått hva du skriver her, men må likevel kommentere.

Jeg ser på ingen måte vårt fremtidige barn (adoptivbarnet) som noe "ekstrabarn". Det synes jeg rett og slett er en stygg betegnelse. Han eller hun vil være vår på akkurat lik linje med vårt biologiske barn. Vi vet at adoptivbarn har en annen bagasje enn mange barn som har vokst opp i sine biologiske familier. Om ikke annet har det opplevd to brudd (mistet mor og mistet fosterforeldre/omsorgspersoner på barnehjemmet). Vi går inn i prosessen med kunnskap om utfordringer som kan oppstå, men velger likevel å være optimistiske og ikke vente på at det skal smelle. Det har blitt gjort undersøkelser som viser at andelen adoptivbarn som sliter under oppveksten ikke er noe større enn hos barn som vokser opp i sine biologiske familier.

Som foreldre vet man faktisk ingenting om hva slags personlighet, utfordringer, plager osv barnet vil ha før det har kommet. Det gjelder både biologiske- og adoptivbarn.

Adoptivbarn og fosterbarn skal ikke få like god omsorg som et gjennomsnittlig biologisk barn. De skal få bedre omsorg, fordi de har forhåndsgodkjente og kvalitetssikrede foreldre, uten de problemene som mange biobarn møter i form av psykisk sykdom, rusproblemer, sosiale problemer, ressurssvakhet osv som finnes i gruppe av folk som har satt egne barn til verden uten å be noen om lov først. Fosterbarn er mer utsatt for omsorgssvikt enn biologiske barn, på tross av dette. Hvordan det ligger an med adoptivbarn, har jeg ikke sett studier på. Det virker sannsynlig at de får bedre omsorg enn fosterbarn, spesielt hvis de er adopterte som babyer/helt små.

Jeg kjenner også adoptivforeldre som fortsatt ønsker seg et biologisk barn, og ikke føler seg fullt ut som foreldre.

Hvor stor andel av adoptiv- og fosterforeldre som ikke klarer å få følelsene sine fullt ut med på sine gode intensjoner og høye idealer, vet jeg ikke. Men jeg har sett mange nok som ikke helt gjør det, til å tro at dette kun er et marginalt problem. Dessverre.

Endret 25. august 2007 av =tentacle=

[Gjest =tentacle=]

hei, tentacle

så klart finnes det mange måter å hjelpe på, men om man ønsker seg et barn, hvorfor er det da galt å ta til seg et som allerede er født?

Det blir en sammenblanding av motiver, for min del. Antall barn som frigis for adopsjon, er i underskudd i forhold til antall mennesker som vil adoptere. Da mener jeg at ufrivillig barnløse bør prioriteres, gitt at parene ellers står likt i mulighet til å gi barna et godt liv.

Hvis motivet er å hjelpe vanskeligstilte barn som alt er født, hvorfor ikke tre tilbake og la dem som har samme ønsket, og ingen mulighet til å få barn ved egen hjelp, få skape en kjærlig familie for de få barna som skal adopteres? Hvorfor ikke da heller føde de barna man ønsker seg selv, og bruke det en vil av sine overflødige ressurser på å gi flere mennesker sjansen til å være den familien de er, i stedet for å skilles ved barnets fødsel? La fattige barn også få en sjanse til å bo med en av sine foreldre, i den kulturen de er født inn i, i stedet for å bli gitt bort til fremmede i et fjernt land, fordi de er rikere?

[Gjest Gjest]

Til dere som har adoptert eller planlegger å adoptere fra utlandet, møter dere noen fordommer fra deres egen familie? Besteforeldre og svigerforeldre som ikke synes de får "ekte" barnebarn når det adopteres fra utlandet? Tror dessverre det finnes masse sånne fordommer. Man skulle jo tro at det ikke var genene som var det viktigste, men sånn er det for mange har jeg inntrykk av. Er selv frivillig barnløs (noe som også må forsvares i alle bauger og kanter), men skulle jeg hatt barn ville jeg definitivt vurdert adopsjon foran å få "egne".

[milla-mor]

Det blir en sammenblanding av motiver, for min del. Antall barn som frigis for adopsjon, er i underskudd i forhold til antall mennesker som vil adoptere. Da mener jeg at ufrivillig barnløse bør prioriteres, gitt at parene ellers står likt i mulighet til å gi barna et godt liv.

Hvis motivet er å hjelpe vanskeligstilte barn som alt er født, hvorfor ikke tre tilbake og la dem som har samme ønsket, og ingen mulighet til å få barn ved egen hjelp, få skape en kjærlig familie for de få barna som skal adopteres? Hvorfor ikke da heller føde de barna man ønsker seg selv, og bruke det en vil av sine overflødige ressurser på å gi flere mennesker sjansen til å være den familien de er, i stedet for å skilles ved barnets fødsel? La fattige barn også få en sjanse til å bo med en av sine foreldre, i den kulturen de er født inn i, i stedet for å bli gitt bort til fremmede i et fjernt land, fordi de er rikere?

ja... ok. da har vi tydeligvis et veldig forskjellig syn på adopsjon...

som sagt tidligere, så skorter det ikke på adoptivbarn, men man må være villig til å ta til seg flere aldersgrupper enn de helt små.

jeg mener dessuten at det er bedre å adoptere et barn, enn å gi 100.000 til et veldedig formål. forskjellen vil være enorm for dette ene barnet, men ikke så stor for en veldedig organisasjon...

men dette er jo en synssak.

hvis to ektepar blir godkjente som adoptivforeldre, hvorav det ene kan få biologiske barn, og det andre ikke, så klarer jeg ikke helt å se hvorfor dette er egoistisk av de med mulighet til egen-produksjon...

jeg vil adoptere selv, og kommer på ingen måte til å føle meg egoistisk, dersom jeg blir valgt før et barnløst par... absolutt ikke.

[milla-mor]

Til dere som har adoptert eller planlegger å adoptere fra utlandet, møter dere noen fordommer fra deres egen familie? Besteforeldre og svigerforeldre som ikke synes de får "ekte" barnebarn når det adopteres fra utlandet? Tror dessverre det finnes masse sånne fordommer. Man skulle jo tro at det ikke var genene som var det viktigste, men sånn er det for mange har jeg inntrykk av. Er selv frivillig barnløs (noe som også må forsvares i alle bauger og kanter), men skulle jeg hatt barn ville jeg definitivt vurdert adopsjon foran å få "egne".

nei, familie og venner synes det er kjempebra vi har mange adopterte i min familie/omgangskrets, og disse er like mye en del av familien som alle andre. har aldri møtt noen som har noen som helst problemer med adopsjon før.

de blir behandlet helt likt som biologiske barn, og blir like høyt elsket.

[Gjest =tentacle=]

ja... ok. da har vi tydeligvis et veldig forskjellig syn på adopsjon...

som sagt tidligere, så skorter det ikke på adoptivbarn, men man må være villig til å ta til seg flere aldersgrupper enn de helt små.

jeg mener dessuten at det er bedre å adoptere et barn, enn å gi 100.000 til et veldedig formål. forskjellen vil være enorm for dette ene barnet, men ikke så stor for en veldedig organisasjon...

men dette er jo en synssak.

hvis to ektepar blir godkjente som adoptivforeldre, hvorav det ene kan få biologiske barn, og det andre ikke, så klarer jeg ikke helt å se hvorfor dette er egoistisk av de med mulighet til egen-produksjon...

jeg vil adoptere selv, og kommer på ingen måte til å føle meg egoistisk, dersom jeg blir valgt før et barnløst par... absolutt ikke.

Når et barnløst par og et foreldreløst barn forenes, hjelpes begge parter. Dere kan avhjelpe deres eget barneønske og burde ikke konkurrere med like gode foreldrepersoner som ikke har andre muligheter til å få barn.

Hvis du velger et barn som ikke er attraktivt for andre adopterende faller selvsagt konkurranseaspektet bort.

100 000 kan redde et stort antall barneliv, f.eks ved å finansiere insektnett over sengene til fattigespedbarn i malariasoner. At et barn får være en del av din familie kan ikke måle seg med at disse barna får beholde livet, og familiene deres beholde dem.

[Gjest Gjest]

Jeg blir nesten kvalm av disse barmhjertighets-adopsjons-folka. Når jeg har vært på større gruppeturer i Afrika eller Asia har 80% av jentene reagert med "åååh så synd det er i disse barna, jeg vil adoptere en fra Kenya når jeg skal ha barn, de er så søøøte". Vel kjære, så synd for deg da at du som norsk ikke kan adoptere en unge fra Kenya. Og syns du forbanna synd i den ungen så STØTT alle de organisasjonene som prøver å gi det barnet et GODT liv i stedet for å ta barnet vekk fra hjemlandet!!

Slike kommentarer er selvsagt flåsete og teite, men å bruke de som argument mot adopsjon blir jo like flåsete.

Når man endelig har kommet så langt at man får adoptere har man gått gjennom en lang og kostbar prosess, og da er det jo helt åpenbart at det ligger dypere ønsker bak enn at "de er så søte!"

[Sun Mei]

Milla-mor:

Jeg lurer på hvor du har det fra at det er flere barn som kan adopteres bort enn det er foreldrepar som vil adoptere?

For da sitter du med en informasjon som går stikk i strid med den informsjonen de tre adoptivforeningene i Norge har.

[Gjest Jenna88]

Jeg er selv adoptert, og drømmer om å adoptere barn i fremtiden, dersom jeg noen gang skulle ønske å få barn.

Jeg ønsker heller å adoptere enn å få egne barn fordi det finnes barn i verden som trenger hjelp. Har jeg ressurser nok til å hjelpe noen av dem, ønsker jeg å gjøre det.

Foreldrene mine adopterte imidlertid fordi de ikke fikk barn (legene fant aldri ut hvorfor), men mamma har alltid sagt at hun hadde ønsket å adoptere minst ett barn uansett. :-)

[Gjest Jenna88]

nei, familie og venner synes det er kjempebra vi har mange adopterte i min familie/omgangskrets, og disse er like mye en del av familien som alle andre. har aldri møtt noen som har noen som helst problemer med adopsjon før.

de blir behandlet helt likt som biologiske barn, og blir like høyt elsket.

Vil bare signere denne. :-)

Jeg har aldri blitt behandlet dårligere enn noen av de andre barna i slekta, aldri.

Foreldrene mine fikk kun positive tilbakemeldinger da de bestemte seg for å adoptere.

[milla-mor]

Milla-mor:

Jeg lurer på hvor du har det fra at det er flere barn som kan adopteres bort enn det er foreldrepar som vil adoptere?

For da sitter du med en informasjon som går stikk i strid med den informsjonen de tre adoptivforeningene i Norge har.

jeg regner med land norge egentlig ikke kan adoptere fra. samboeren til broren min har en lillesøster fra et land som ikke adopterer til norge. denne familien reiste til det aktuelle landet, bosatte seg der ett år, og ble "kjent" med et barnehjem. når barnehjemsbetyrerinnen følte seg trygg på denne norske familien, fikk de et lite spedbarn, og kunne reise hjem til norge.

de fleste barna ved dette barnehjemmet blir boende til de er store nok til å klare seg selv. dvs, ikke så veldig store...

så hvis man virkelig vil adoptere, klarer man nok som regel dèt. man må bare tenke litt utenfor dagens system.

[Sun Mei]

Man må altså flytte til det aktuelle landet i ett år før man kan adoptere. Hvor mange tror du hr mulighet til det?

Og man får vel ikke barnet? Sånn helt uten videre liksom...

Alle må gjennom systemet i Norge uansett.

[milla-mor]

Man må altså flytte til det aktuelle landet i ett år før man kan adoptere. Hvor mange tror du hr mulighet til det?

Og man får vel ikke barnet? Sånn helt uten videre liksom...

Alle må gjennom systemet i Norge uansett.

jeg har aldri påstått at det er en enkel løsning, men det er fullt mulig. denne familien måtte styre litt med norske myndigheter når de kom hjem. først fikk barnet bare turistvisum, men de hadde jo med dokumentasjon på at hun var adoptert, så det løste seg.

hvis man veldig, veldig gjerne vil adoptere, så er det vel bedre å prøve litt uortodokse metoder enn å sitte på baken og klage over hvor egoistiske alle er, og hvor urettferdig alt er... for barna er der, de.