Milk and toast and honey

[Gjest #Spidergirl#]

Håper du koser deg med familien. Dumt dette med T fordi han virker så betatt av deg.

[*Enigma*]

Gutter som er for snille og myke blir jo så kjedelige. Skjønner godt både at det er litt kjipt siden han tross alt burde være drømmetypen og at du selv om han er en flott fyr ikke blir betatt. Første kjæresten min var veldig snill, myk og rolig, og jeg holdt jo på å bli gal, det ble litt vel mye pusing, søte meldinger og han hadde store problemer med å "ta igjen" når vi kranglet. Skikkelig tøffel med andre ord. Aldri i livet om jeg vil ha noe sånt igjen. Jeg trenger noen jeg kan bryne meg på, og har nok en tendens til å falle for gutter som ikke nødvendigvis er så veldig snille selv... Ingenting galt med det så lenge de ikke blir for slemme.

Høres jo nesten ut som om jeg burde tatt meg en tur til Vero Moda jeg også, se om de har kule skinnjakker her i Oslo også. Jeg trenger en ny vårjakke, og en litt rocka skinnjakke høres ut til å være akkurat det jeg trenger

[Lipstick]

Hallo dere to:)

Edderkoppsnupp; ja, merker et snev av interesse fra hans side. Her er jeg invitert til sydentur og alt mulig, som i en drøm. Det er slitsomt også, siden jeg er skeptisk. Men, smigrende. Mottar stadig vekk flørtemeldinger fra prince charming, meldinger som får meg til å smile og rødme, hadde vært i himmelen om jeg faktisk var forelsket i fyren. Mulig jeg blir forelsket, men jeg vil ikke. Vil treffe en staut villmann som kan sprite opp tilværelsen og få meg i fyr og flammer. Trenger et avbrekk fra hverdagen som snill og kjedelig barnehagetante. Trenger en dose galskap, noen skruer løs og et fedd med spontanitet. Er i ubalanse.

Enigmasnupp; uff av og til assosierer jeg snill med kjedelig. Kjedelige menn er noe av det verste som finnes, bringer rett og slett frem det verste i meg, dvs irritert, utålmodig, frekk og likegyldig. Verdt å merke seg, nøyaktig slik en viss person jeg rotet noe forferdelig med for noen år siden (mr. heartbreaker), oppførte seg mot meg. Jeg syntes han var en gåte, men nå forstår jeg hvorfor. Skjønner veldig godt at Tøffelen din var en utfordring å leve livet med, om han var aldri så grei

Avtaleboken min er full ut uka. E (han jeg sa jeg ikke skulle treffe mer, ja) kommer en tur i morgen, vi skal digge metallica på dvd eller noe. Han spurte, og jeg er gjestfri. Venner er fint! Dagen etter stikker jeg på byen og spiser god middag med T, fredag blir det gjerne girls night med søstra (yey!) og helgen har jeg lovet bort til T.

Og så skal jeg lede gruppestunden med 3-åringene i morgen, kvir meg, for jeg er fantasiløs som et nek i kveld, fremdeles i feriemodus. Var ikke 100% klar for å jobbe igjen i dag, nei.. :gjeiper:

[Gjest #Spidergirl#]

Din lille sjonglør jaja.

[Gjest #Spidergirl#]

Oppdatering kreves nuh!

[Gjest #Spidergirl#]

Håper du har ei fin helg

[*Enigma*]

Hvordan går det? Håper på en oppdatering om T og E. Ønsker deg en strålende helg

[Gjest Solsikke]

Hvem er E da? Du sa bare noe om H og T i dag... nå ble jeg forvirra her. Håper du får en fin kveld! Nå må jeg løpe avgårde til jobb gitt...

[Lipstick]

Hei Spidergirl, Enigma og Solsikke! Takk for at dere holder dagboka i live. Blir dere forvirret av kjærlighetslivet mitt? Hehe. Det er dere ikke alene om å bli. :gjeiper:

E = gutt jeg traff på et utested for en del uker siden, ikke helt i edru tilstand. Rotet, traff han noen ganger etter det, men vi er bare på det vennskapelige planet og blir nok aldri noe mer. Han er bare 21, ikke akkurat kjempevoksen mentalt heller. Derimot er han snill og vennlig, et godt kompisemne.

T kom aldri på besøk forrige helg. Vi var på kinarestaurant tordagen, kjempekoselig det, helt til han kaster seg over meg på vei ut - og gir meg noe som ligner et bestemorskyss, bare på munnen. Klarer ikke, bare klarer ikke, å bli tiltrukket av han, jeg kunne like godt ha kysset en frosk, kysset ville gitt meg verken mer eller mindre mersmak. Det er rett og slett litt ille. Har aldri vært noen god pokerspiller heller, vet at jeg har en tendens til å bære følelsene utenpå, så jeg la alle kortene å bordet og fortalte han hva jeg mente samme kveld. Prøvde å virke minst mulig sårende, og da funker alltid klisjeen om at vi kan være venner. Han taklet det veldig godt og trakk seg unna en dag, men nå flørter han like mye som før når vi snakker sammen på melding eller messenger. Mulig han bare er en fløtepus som type, men det får meg ikke til å ville treffe han. Blir ukomfortabel av all den flørtingen.

Er fremdeles mye på nettby da. Har en i sikte som virker uhyre interessant, men tror ikke jeg har fått snøret i bånn helt enda, for han er ikke mye pågående. Håper å treffe han etterhvert, men det er ikke så viktig.. Gleder meg mest til neste lønningsdag, da skal jeg spandere på meg en bytur.

Var på shopping med venninne i dag, det var jo kjekt - selv om mine penger kun skulle brukes i matvarebutikken i dag! Kjøpte blant annet en ny forsyning av mel og sukker, har tenkt til å bake en stor porsjon sjokolademuffinser som jeg hiver i fryseren. Da har jeg søtsaker for en god stund.

Jeg har forresten, for første gang i mitt liv, lagt på meg. Har ligget stabilt på ca 45 kg de siste 8-10 årene, så var jeg nede i sylslanke 41.5 da jeg havnet på sykehuset i vinter - og så POFF - oppe i 48 kg i påsken. Sikkert mer nå. Glemmer aldri den gangen jeg slet for å komme opp i 20 kg, da ble jeg belønnet med en Barbiedukke, spiste som en mus som jentunge. Kanskje forbrenningen min rett og slett har bestemt seg for å senke farten med årene? Plutselig en dag sitter jeg i sofaen med godteskåla i hånda - feit. Hører til med morsarven, det. Damene på morssiden er alt for svake for sjokolade og is.

Stikker en tur til søstra i kveld, skal skravle og se en grøsser.

Ha en riktig god helg alle sammen!

Endret 5. april 2008 av Lipstick

[Gjest #Spidergirl#]

Eg er glad for at du har lagt på deg eg. Tror ikkje du skal vera redd for å bli feit akkurat. Du trenger det. Eg må trene masse for å holde figuren. Glad for at du snakka med T egentlig.

[Gjest Ansjoni]

Etter fyllte 25 går ned bare nedover med kvinnen vet du

uansett så syns jeg ikke 48 kilo høres veldig bekyringsverdig ut, akkurat

[Lipstick]

Hverdager suger.

And work sux as well. Er dritt lei av å være eneste assistenten som er på jobb, at vi bestandig må være to voksne med nitten barn fordi de andre assistentene er fraværende, jeg er lei av å være bankerott og bare ha råd til å underholde meg selv en helg i måneden (når jeg får lønn, hehe), er lei av å stå opp tidlig og legge meg sent, svimetrøtt fra morgen til kveld.

Skjønner ikke problemet, kan ikke komme på en eneste arbeidsplass jeg har vært ansatt, hvor sykdom blant ansatte ikke har vært et problem, og jeg føler at det går veldig utover de som faktisk er igjen på jobb. Vikarer, hva er da det for noe? Like sjeldent og dyrt som diamanter, får jeg inntrykk av.

Vet at jeg toucher et sårbart punkt for mange, påstår virkelig ikke at noen skulker, men det er vanskelig for meg å forstå at noen relativt unge mennesker er for syke til å jobbe ca. 1-2 ganger i uka. Kommer nok ikke til å forstå det heller, før jeg plutselig er der selv. Sukk.

Frustrasjonen er på topp i dag. Føler meg som en typisk frustrert lavlønnet barnehageassistent... Heh, nøyaktig det jeg er også.

Heldigvis er spaserturene til og fra jobben verdens hærligste! Tar meg nesten en time hver vei, er bakker opp og bakker ned, men jeg har med min trofaste mp3-spiller med lydbølger som skaper ro i sjelen. Føler meg sterk, avbalansert og frisk etter gåturen.

Det er vår! Hestehover og gåsunger overalt i veikanter og enger. Så nyser jeg innimellom, men det er da et vårtegn, det og, siden jeg har pollenallergi.

Jeg og søstra mi var på museum og kikket i går, det var kjempekoslig. Har ikke vært der siden jeg var barn, har glemt hvor kjekt det var. Så en utstoppet senegal papegøye til og med, tenkte på min egen vesle grønne, skjønne hjemme hos foreldrene mine. Nei, det var bare artig i går, altså.

Og angående den mystiske, spennende mannen fra nettby som jeg har interessert meg for. Har blitt bedre kjent og han er tydeligvis både villig og billig, og litt av en player. Men overasket meg nettopp med å avsløre at han hadde dame... Akkurat. Bye, bye love.

Litt irriterende, for han var virkelig nyyydelig. Livet er urettferdig. :gråte:

[FrizzleSizzle]

Har fått oppdatert meg litt om livet ditt jeg også nå...synd med han Nettby godeste, men der er det mye rart.

Er litt enig i at kjedelige menn er det verste jeg vet, men ikke i at snill=kjedelig! Jeg må ha en snill mann, heldigvis har jeg funnet en som er snill, samtidig som han ikke har et normalt gen i hele kroppen. Normal=kjedelig for meg!

[Gjest #Spidergirl#]

åh nyt våren jento og skyv kvardagsmas vekk. Om litt med tida vil du vere gla for at du tok den tunge smale veg mot ein bra jobb. Men det er rart det kor ulik terskel folk har for å ikkje møte på jobb. Skjønner at frustrasjonen kan bli stor. Du må bare prøve å tenke positivt. Den gode gamle klisjeen pleier funke.

Menn er fra mars og er underlige vesen som ofte har en tanke i hodet, men langt, der ute finnest det ein for oss også, tru meg!

[*Enigma*]

Jammen hvis han bare var en player uansett, så skal du da bare være glad for at du ble kvitt ham. Da var han helt sikkert ikke noe å samle på likevel.

Tror mange har en veldig lav terskel for å ikke gå på jobb ja. Har av og til undret meg over det selv, hvor lite som skal til før man blir hjemme. Riktignok ville jeg nok hatt en bitteitt lavere terskel hvis jeg jobbet i barnehage, pga. faren for å smitte barna, man trenger jo ikke akkurat sette i gang en hel liten epidemi, men man drar seg da gjerne på jobb selv om man ikke er helt i form?

Tror det har noe med hva man er vant med hjemmefra å gjøre. Foreldrene mine gikk på jobb så og si uansett, og det var det samme med oss barna, det skulle en god del til før vi fikk lov å være hjemme fra skolen. Dermed har jeg ikke samvittighet til å bli borte fra jobb pga ting jeg ser på som "småting", men så har jeg også blitt sendt hjem fra jobb av sjefen med beskjed om å holde meg hjemme til jeg har noe på jobb å gjøre.

Håper livet har vært litt bedre de siste dagene, kjipt når både hverdagene og jobben suger.

[Lipstick]

Eg er glad for at du har lagt på deg eg. Tror ikkje du skal vera redd for å bli feit akkurat. Du trenger det. Eg må trene masse for å holde figuren. Glad for at du snakka med T egentlig.

Av en eller annen grunn har jeg oversett innlegget til deg og ansjosi, tror jeg må ha holdt åmed tusen ting samtidig som jeg skrev mitt eget innlegg, og da tar det jo tid. Trenger absolutt ikke å bli feit, men diabeteslegen har mast veldig på dette med at jeg bør opp noen kilo, så om ikke annet vil det hvert fall glede han. Hehe. For min del spiller det ingen rolle om jeg er 50 eller 45 kg, men jeg ønsker meg større pupper da. Lei av å ha størrelse mygg på flyplass. Ville følt meg mye penere med normale pupper.

Etter fyllte 25 går ned bare nedover med kvinnen vet du

uansett så syns jeg ikke 48 kilo høres veldig bekyringsverdig ut, akkurat

He he, er ikke 25 år før om halvannet år, men synes det går nedover allerede! :gjeiper: Neida, vet at jeg fremdeles er kjempeslank, det bare overasket meg at jeg faktisk klarte å gå opp i vekt. Har ikke vært småspist på 10 år, gomler på godteri hver bidige dag, men har hatt forbrenning som et olja lyn.

Har fått oppdatert meg litt om livet ditt jeg også nå...synd med han Nettby godeste, men der er det mye rart.

Er litt enig i at kjedelige menn er det verste jeg vet, men ikke i at snill=kjedelig! Jeg må ha en snill mann, heldigvis har jeg funnet en som er snill, samtidig som han ikke har et normalt gen i hele kroppen. Normal=kjedelig for meg!

He he. Jeg har vel aldri vært så klok at jeg har funnet på å røre inn fornuft i kjærlighetslivet mitt. Den jeg velger, er ofte den jeg bør sky laaaangt unna. Millitærmannen (fra nettby) lyser problemer lang vei, likevel er jeg så sinnsykt tiltrukket av han. Har han jo på messenger, snakker med han hver dag, har på webcam og bare dåner av beundring (hvor dum går det an å bli?) - samtidig som jeg vet at det er farlig. Glad han bor i motsatt ende av Bergen enn meg, for da er det ikke bare bare å treffes. Det hun ikke vet, har hun ikke godt av. Hans ord. Sagt av en mann med steinhjerte. Hvis det er spenningen som gjør at han ikke klarer å holde seg til en dame, er det ikke sannsynlig at han klarer å leve i tosomhet noen gang, tror jeg.

Og så går jeg å tenker på han da, til og med på jobben. Har behov for å snakke om det, på samme måte som om jeg snakker om andre jeg dater o.l., men har valgt å holde kjeft. Tror neppe de snille femtiåringene på jobben vil vite det. Så går jeg rundt i min egen fjerne tåke som ingen forstår seg helt på. I tillegg til at jeg er dødstrøtt fordi jeg har vært på internett og bablet til langt på natt.

åh nyt våren jento og skyv kvardagsmas vekk. Om litt med tida vil du vere gla for at du tok den tunge smale veg mot ein bra jobb. Men det er rart det kor ulik terskel folk har for å ikkje møte på jobb. Skjønner at frustrasjonen kan bli stor. Du må bare prøve å tenke positivt. Den gode gamle klisjeen pleier funke.

Menn er fra mars og er underlige vesen som ofte har en tanke i hodet, men langt, der ute finnest det ein for oss også, tru meg!

Vet ikke om jeg tror helt det med sjelevenner, jeg.

Ja, er glad for å være fagarbeider, føler meg enda for umoden til å bli leder. Er usikker på meg selv, mine evner, om jeg brenner nok for yrket mitt. Noen ganger elsker jeg jobben med ungene, andre ganger er det bare helt pyton. Fordi jeg av og til er trøtt og fjern kunne jeg tenkt meg en jobb som gir muligheten til å slappe av og glemme verden rundt. Førskolelærere må ha øyne, ører og armer åpne hele tiden.

Jammen hvis han bare var en player uansett, så skal du da bare være glad for at du ble kvitt ham. Da var han helt sikkert ikke noe å samle på likevel.

Tror mange har en veldig lav terskel for å ikke gå på jobb ja. Har av og til undret meg over det selv, hvor lite som skal til før man blir hjemme. Riktignok ville jeg nok hatt en bitteitt lavere terskel hvis jeg jobbet i barnehage, pga. faren for å smitte barna, man trenger jo ikke akkurat sette i gang en hel liten epidemi, men man drar seg da gjerne på jobb selv om man ikke er helt i form?

Tror det har noe med hva man er vant med hjemmefra å gjøre. Foreldrene mine gikk på jobb så og si uansett, og det var det samme med oss barna, det skulle en god del til før vi fikk lov å være hjemme fra skolen. Dermed har jeg ikke samvittighet til å bli borte fra jobb pga ting jeg ser på som "småting", men så har jeg også blitt sendt hjem fra jobb av sjefen med beskjed om å holde meg hjemme til jeg har noe på jobb å gjøre.

Håper livet har vært litt bedre de siste dagene, kjipt når både hverdagene og jobben suger.

Jeg var en skoleskulker, særlig på vidergående, når sjansen til å sluntre unna var stor. Mistrivdes på barne- og ungdomsskolen også, men da måtte jeg gjennom lange dramasekvenser med foreldrene mine for å få være hjemme. Hadde vondt i hele kroppen på grunn av utfrysning i klassen, tror nok foreldrene mine var fortvilet fordi de aldri visste om jeg var syk eller løy. Fortalte de aldri om hvordan jeg hadde det på skolen, siden jeg hadde venner på fritiden, var de helt uvitende.

Derimot har jeg aldri skulket unna jobb, for der er en forpliktet på en helt annen måte.

[*Enigma*]

Jeg var en skoleskulker, særlig på vidergående, når sjansen til å sluntre unna var stor. Mistrivdes på barne- og ungdomsskolen også, men da måtte jeg gjennom lange dramasekvenser med foreldrene mine for å få være hjemme. Hadde vondt i hele kroppen på grunn av utfrysning i klassen, tror nok foreldrene mine var fortvilet fordi de aldri visste om jeg var syk eller løy. Fortalte de aldri om hvordan jeg hadde det på skolen, siden jeg hadde venner på fritiden, var de helt uvitende.

Derimot har jeg aldri skulket unna jobb, for der er en forpliktet på en helt annen måte.

Kjenner meg godt igjen i opplevelsen din fra barne- og ungdomsskolen. Gymtimer var et helvete og noe jeg forsøkte å lure meg unna så godt jeg kunne. På ungdomsskolen prøvde jeg også å få foreldrene mine til å skrive melding for at jeg skulle slippe gym, men endte da som regel opp med å bli hjemme fordi hvis jeg var syk så var det bedre at jeg var hjemme, enn at jeg skulle gå på skolen og slippe unna gym. Jeg hatet skolen inderlig inntil jeg begynte på videregående, og selv om jeg trivdes der så var det enkelt å skulke unna første året ja.

Litt enig i det du sier med jobb, at man er forpliktet på en annen måte, selv om jeg til tider har hatt litt lav terskel der også for å være syk. Når man vet at det sitter 50-100 andre på jobben og gjør akkurat det samme som deg er det litt enklere å tenke at man ikke trenger å slite seg på jobb når man ikke er i form. Nå drar jeg meg jo på jobb så lenge jeg kan stå på beina, fordi den eneste det går utover hvis jeg ikke kommer meg på jobb er meg (og brukerne da så klart). Har til og med i blant jobbet litt hjemmefra på sykedager, siden jeg kan bruke hjemmekontor, rett og slett fordi jeg ikke har hatt samvittighet til å holde meg helt borte.

Endret 11. april 2008 av *Enigma*

[Gjest Ansjoni]

Kjenner meg veldig igjen i skulking av skolen. Jeg var en rev på det da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen,spesielt når det gjaldt gym. Hadde en helt forferdelig lærer, så gjorde alt for å slippe unna. Hehe, og jeg var jo syk, hadde skulkesjuken Det bedret seg på vgs, da. Og i arbeidslivet er jeg helt annerledes. Har veldig høy arbeidsmoral, og er omtrent aldri borte. Syns terskelen generelt sett burde være litt høyere for å dra på jobb. Såklart man kan bli sjuk, men mye av fraværet er veldig gjennomskubart.

[FrizzleSizzle]

Jeg har nok stusset over sykefraværet i barnehagene jeg også...og eks-svigermoren min som jobbet i barnehage, sa det samme. De blir kanskje smittet av barna?

Ønsker deg god helg, Lipstick!

[FrizzleSizzle]

Og du, vet du at Backstreet Boys spiller i Oslo i dag?