Mor er best for små barn?

[Paradokset]

Som sagt, dette har ingenting med fars kompetanse å gjøre, men med ren biologo.

←

Om det er riktig slik du hevder, at mor biologisk sett er en bedre omsorgsperson for små barn, vil følgen være at mødre får hovedomsorg for alle små barn.

Jurdisk sett vil de også beholde denne omsorgen, medmindre mor ønske å gi den fra seg.

Konklusjonen vil i all hovedsak være at man får alenemammaer og helgepappaer - og dette er en bra løsning?

Far vil ikke få anledning til å etablere seg som en viktig omsorgsperson ved å være sammen med barnet annenhver helg. Eventuelt må han be om utvidet samvær "på nåde" fra mor - noe som er en heller dårlig løsning.

Jeg kan presisere at dette gjelder tilfeller hvor samarbeidet mellom far og mor er vanskelig.

[la Flaca]

Om det er riktig slik du hevder, at mor biologisk sett er en bedre omsorgsperson for små barn, vil følgen være at mødre får hovedomsorg for alle små barn.

←

I mange tilfeller tror jeg faktisk det er riktig at mor er bedre skikket til å ta vare på små barn. Det har ikke med tradisjon å gjøre at kvinnen blir sett på som hovedomsorgspersonen. Hvis vi tenker etter hvordan vi faktisk er skapt og hvilken rolle vi er ment å fylle, fra langt langt tilbake.

Mannen min er et klassisk eksempel på typisk "huleboer". Selv om han elsker våre små over alt på jord, så prioriterer han helt annerledes enn meg, dvs. han prioriterer seg selv først. I motsetning til meg sørger han for seg selv først, deretter barna. Mens jeg enda ikke har fått i meg frokost enda kl.11 på formiddagen. Han har heller ikke de samme følerne når det gjelder å sette seg inn i hvordan et annet menneske har det, psykisk og fysisk. Jeg har derfor kommet hjem til en overopphetet og syk 2-åring ikledt ullgenser (på sommeren) med over 40 i feber. Han kan også irritere seg over at datteren vår er så innmari sutrete, men når jeg spør hvor lenge det er siden hun har spist noe viser det seg at det er en opplagt årsak. Og jeg tror ikke mannen min er noe verre tilfelle enn de fleste andre menn, han er bare mann.

[Far til 2]

Å ha delt omsorg - 50/50 - fungerer (for mine barn) kun fordi begge foreldre bor i samme nabolag. Skoleunger som også har fritidsaktiviteter krever selv å få være på samme sted hele tiden, der skolen og vennene er. Og da må foreldrene tilpasse seg deretter!

←

Det fungerte fint for meg og min søster også. Og min søster (og hennes barn) mener det fungerer fint for dem også. Jeg synes det er kjempefint at du også har tilbudt deres barn en slik løsning.

Men å tvinge barn ti den ene eller andre løsningen ser jeg ingen grunn til (men det har dere tydligvis heller ikke gjort). Barn er som du sier avhengig av sine venner/fritidsaktiviteter og som foreldre er dette noe vi må venne oss til.

Problemet med bosted er noe vi som foreldre må tilpasse oss. Det tilsier at vi:

a) som foreldre bør bosette oss i nærheten av hverandre

b) akseptere at barn har andre ønsker mht valg av boligløsning enn det vi som foreldre ønsker for egen del.

Når "synsere" (slik som i innlegget i Aftenposten), baserer sin mening på TRADISJONER viser det hvor lite fokus det har på barna og hvor mye tradisjoner er basis i de valg som gjøres. For dette utspillet er altså kommet fra en person som rådføres av regjeringene mht hvilke løsninger vi skal akseptere og hvordan lovverket skal utformes.

Når slike "forskere" baserer sine meninger på TRADISJONER viser det hvor lite fokus det er på barn og de tanker barn gjør seg ved samlivsbrudd.

Nå har jeg enda større forståelse for hvorfor 70.000 barn i Norge har mistet kontakten med sin samværsforelder og hvorfor så mange ikke får det samværet med faren som de i utgangspunktet ønsker. Det er skremmende at myndighetene bruker slike "rådgivere".

[Far til 2]

...

... Det var en over her som viste til at foreldrene lot barna bo i samme hus og selv flyttet inn og ut- og at det ble for slitsomt. Jeg vet at det fungerer for mange, men selv ville jeg lagt meg på 70-30 eller lignende.

...

←

Nå er "normalen" ca 60-40, så du vil vel ikke begrense samværet mer enn det

Jeg vet at det fungerer for mange, og det er selvsagt bra! Men når det gjelder små barn som ikke helt har begrep om hvordan tilværelsen henger sammen, så ville jeg prioriter å la barna høre hjemme ETT sted, og heller reise oftere på besøk til samværsforelderen. Så kan det heller endres når barna blir eldre.

Og dette har ikke noe med kjønn å gjøre. Om det er far eller mor som har 70% kan være det samme.

←

Problemet for mange barn og fedre er at bosted/samvær ikke KAN endres senere fordi tradisjonell bostedsforelder motsetter seg alternativer. Alle signaler fra "forståsegpåere" tilsier at det ikke er ønskelig å bytte bostedsforelder om en av foreldrene motsetter seg dette. Det blir derfor bare et tomt uttrykk uten mening når vi sier at dette skal kunne endre seg senere. Noen mener at foreldrene bør vente med en re-eveluering av bosted til barna har blitt så innkjørt i det gamle systemet at de ikke ser mulighet til å velge et alternativ.

Dette er den praktiske virkeligheten av dagens løsning.

[Far til 2]

...

Persolig kjenner jeg ingen menn som ville ønsket å ha aleneansvaret for en baby, inkludert min mann. Det er selvsagt PUK, og man kan mene mye om det, men så lenge det faktisk ER slik, så ville jeg ikke ønsket å dele foreldreansvaret 50-50 med en mann som mener at jeg kan gjøre den daglige jobben bedre enn han. Det burde vel være åpenbart dersom man tenker på barnets beste.

...

←

Men selv om DIN MANN ikke ønsker en slik løsning eller at deres barn ikke ønsker en slik løsning, kan vi ikke ha et lovverk som forbyr barn felles omsorg slik vi har i dag.

Når en "forsker" går ut i mediene å argumenterer for at barn fortsatt skal forbys felles omsorg, - basert på TRADISJONER, mener jeg det forteller en god del om hvilke holdninger enkelte "rådgivere" har mht hva som kan regnes som "barnets beste", og jeg synes det er skremmende at regjeringens holdninger blir basert på dette.

Men igjen, dette handler om individuelle forutsetninger for å være foreldre. Det finnes store variasjoner både hos fedre og mødre. Utfordringen er å gjøre det som er best for barnet i den konkrete situasjonen. For oss hadde det helt klar vært at jeg tok hovedansvaret for en baby, og gikk over til utvidet samvær etterhvert. For andre igjen kan det være helt annerledes. Poenget er at selv om det kan være "trist" at det blir mange alenemammaer og besøksfedre av dette, så kan man da ikke velge omsorgsfordeling etter hva som ville vært ideelt i et ideelt samfunn?

←

Men man bør heller ikke "forby" alternative løsninger.

Som du sier handler det om individuelle forutsetninger for å være foreldre. Men det handler også om individuelle ønsker blandt barna som blir berørt. Hvis fortsatt skal se bort fra brnas ønsker tror jeg vi er på vei inn i et samfunn som fortsatt ivaretar KUN den ene forelderen.

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

Hvis fortsatt skal se bort fra brnas ønsker tror jeg vi er på vei inn i et samfunn som fortsatt ivaretar KUN den ene forelderen.

←

Tror du virkelig det?

Jeg har da inntrykk av at "ting beveger seg i mer likestilt retning"... (?)

At det fremdeles henger igjen et tonn tradisjoner/forventninger/fordommer tviler jeg ikke på.. det gjør det i de fleste ting som omhandler kjønn..

Men jeg tror nå likevel at utviklingen går i "riktig retning"...

Da min grandonkles kone "stakk" fra han og barna på 60-tallet var det vist VELDIG "uhørt" at barna (og da særlig datteren) vokste opp hos faren.. Slik tror jeg ikke verden reagerer på en tilsvarende historie i dag..

[Far til 2]

...

Jeg ser fremdeles ikke problemet med å la en baby/et småbarn forholde seg til en base- om det er hos mor eller far- og ikke tenke på delt omsorg før barnet er blitt stort nok til å forholde seg til verden. Jeg har da også inntrykk av at mange rejusterer ordningene sine underveis, for å ta hensyn til hvordan situasjonen utvikler seg.

...

←

Det er et STORT problem at en av foreldrene flytter så langt at hyppig samvær ikke kan gjennomføres. Manglende samvær under oppveksten tilsier at det er vanskelig å få til et hyppig samvær senere.

Derfor bør det legges større ressurser i at barn får opprettholdt samværet i tiden umiddelbart etter samlivsbruddet og i årene som kommer. Når Raundalen prioriterer å gjøre mor til aleneforelder i tiden umiddelbart etter et samlivsbrudd prioriterer han ikke barnets rett til jevnlig samvær med begge foreldrene (ref FN's barnekonvensjon). Dermed nedprioriterer han indirekte barns ønsker og ser bort fra individuelle behov. Spørsmålet som følger blir dermed om denne typen personer er egnet til å være "rådgivere" for regjeringene når barnas behov nedprioriteres på en slik måte.

[Far til 2]

Selvsagt skal man ikke se bort fra barnas ønsker, som jeg tror jeg har poengtert et par ganger over.

Men nå tviler jeg på at en baby har spesielt sterke ønsker om noe som helst, utenom det å få mat, søvn, stell og kos av en velkjent og trygg omsorgsperson. Barna blir hørt etterhvert- er det ikke fra 7-års alder de har rett til å uttrykke sin mening, og fra 12-årsalderen at dette skal tillegges stor vekt?

←

Det er mulig ingen andre foreldre har opplevd tilsvarende, men jeg har hørt hvordan barn har etterlyst sine samværsforeldre pga manglende samvær. Dette er spørsmål som typisk begynner å gjøre seg gjelende i 3-4-5 års alderen og frem til 10-12 år. Jeg har sett og hørt hvordan barn har gråt seg i søvn og har påtatt seg skylden for manglende samvær fordi de tror de har vært slemme.

Dette har skjedd fordi bostedsforelder eller samværsforelder har flyttet så langt at hyppig samvær har blitt umulig.

Ønskene om mye samvær kommer kansje ikke umiddelbart for de minste barna. Men det kommer ofte etterhvert. Problemet er at da er det noen ganger for sent å få til det forholdet mellom barn og samværsforelder som barnet ønsker.

Raundalens utspill styrker bare retten til å frata barn en av foreldrene. Jeg forstår ikke utspillet som oppfordrer til begrenset samvær på denne måten.

Når du snakker om et lovverk som "forbyr" delt omsorg, sikter du da til at to foreldre som ikke blir enige ikke kan pålegges delt omsorg? At det med delt omsorg må være en frivillig løsning? For det er da vitterlig full anledning til å avtale delt omsorg dersom man ønsker dette. Og da synes jeg faktisk ikke at lovverket "forbyr alternative løsninger". Men det glir over i en annen diskusjon...

←

Det er FORBUD mot felles omsorg om en av foreldrene ønsker en løsning hvor hun/han er aleneforelder.

Det er FORBUD mot felles omsorg om den som har hatt omsorgen ikke ønsker et slikt alternativ.

Barnas ønsker og behov er ikke verd noe som helst i en slik sammenheng. Raundalens utspill svekker dermed barnas ønsker om alternativ omsorgsløsning. Jeg forstår ikke at dette er å ta barna på alvor.

[Far til 2]

Tror du virkelig det? 

Jeg har da inntrykk av at "ting beveger seg i mer likestilt retning"... (?)

←

Jeg er dessverre uenig med deg. Når Raundalen forsøker å frata barn en mulighet til far som omsorgsperson mener jeg det vitner om ønske om å diffrensiere foreldrene i en A og B klasse som ikke gjør foreldrene likeverdige.

At det fremdeles henger igjen et tonn tradisjoner/forventninger/fordommer tviler jeg ikke på.. det gjør det i de fleste ting som omhandler kjønn..

Men jeg tror nå likevel at utviklingen går i "riktig retning"...

←

Problemet er at "forskere" (som Raundalen) argumenteter med tradisjon for at mødre i enda sterkere grad enn i dag bør ha eneomsorg. På den måten marginaliserer han fedrene til "en onkel liknende tilværelse" samtidig som at det ofte kan frata barna en farsfigur (f.eks. pga flytting).

dette synes jeg ikke er å beskrive problemet med manglende samvær som at det går i "riktig retning".

Da min grandonkles kone "stakk" fra han og barna på 60-tallet var det vist VELDIG "uhørt" at barna (og da særlig datteren) vokste opp hos faren.. Slik tror jeg ikke verden reagerer på en tilsvarende historie i dag..

←

Da min mor valgte felles omsorg var også dette et brudd på tradisjoner som ikke ble akseptert av hennes venninder. Og dette skjedde MYE senere enn det du beskriver. Når Raundalen oppfordrer til å beholde disse tradisjonene mener jeg han ikke prioriterer det mangfoldet av løsninger vi egentlig burde hatt for å ivareta individuelle behov hos barna.

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

Jeg er dessverre uenig med deg. Når Raundalen forsøker å frata barn en mulighet til far som omsorgsperson mener jeg det vitner om ønske om å diffrensiere foreldrene i en A og B klasse som ikke gjør foreldrene likeverdige.

Hva en (eller flere) personer sier har vel ofte svært lite med hvordan "utviklingen" går. Det vil alltid være folk som motarbeider/protesterer på en utvikling..

Dessuten ser jeg ingen som ønsker å frata barn muligheten for å ha far som omsorgsperson.. Da synes jeg du overtolker noen og enhver.

Det vil til en hver tid være en rekke personer som kommer med uttalelser og forsøker å påvirke ting i en retning man selv er uenig i. Det å automatisk si at ting går i "feil retning" er likevel bare tåpelig.

[Far til 2]

Hva en (eller flere) personer sier har vel ofte svært lite med hvordan "utviklingen" går. Det vil alltid være folk som motarbeider/protesterer på en utvikling..

Dessuten ser jeg ingen som ønsker å frata barn muligheten for å ha far som omsorgsperson.. Da synes jeg du overtolker noen og enhver.

Det vil til en hver tid være en rekke personer som kommer med uttalelser og forsøker å påvirke ting i en retning man selv er uenig i. Det å automatisk si at ting går i "feil retning" er likevel bare tåpelig.

←

Det som er skremmende er at det er såkalte fagfolk (som også fungerer som regjeringens rådgiver) som kommer med påstanden. Og Regeringene tilpasser lovutkastene til dette.

Samtidig vet vi på bakgrunn av uttaleser fra dommere at "fagfolk" tillegges STOR vekt (indirekte fungerer sansynligvis slike "fagfolk" som dommere fordi de tillegges så stor vekt). Med bakgrunn i dette vet vi nå at mange rettsaker hvor bosted skal velges vil gå i favør av mor - uten omsyn til hva barnet ønsker.

Vi vet med andre ord at "forskere" kan fungere som trendsettere. Om trenden fortsatt skal være at fedre er uønsket som bostedsforelder mener jeg vi ikke ivaretar mangfoldet og barnets behov og ønsker om likeverdige foreldre.

Raundalen sier med rimelig klare ord at "barn bør bo hos mor". Dermed sier han at fedre ikke bør være bostedsforeldre ettersom vi vet at loven forbyr å ivareta barnas ønsker om felles omsorg om en av foreldrene ønsker en slik rolle alene.

Igår hørte vi hvordan Hjerman ønsket å begrense felles omsorg.

Ingen av de nevnte personene har i disse utspillene tatt avstand fra foreldre som f.eks. flytter så langt at samvær blir vanskelig.

Men det som er minst like skremmende er at disse uttalelsene ikke har noe som helst faglig grunnlag utover at det er basert på tradisjon (ref Raundalen). Om vi skal ivareta våre tradisjoner fremfor barn som kan ha ønsker om alternative omsorgsløsninger mener jeg vi prioriterer feil. Enda værre blir det om det er "fagfolk" som Raundalen og Hjerman som ønsker å ivareta tradisjonene fremfor barna. Men utspillene er helt på linje med tradisjonene om hvordan regjering og enkelte forståsegpåere ned-prioriterer barna og opp-prioriterer foreldrene ved samlivsbrudd.

Ofte sliter jeg selv med å forstå egne barn mht hva de egentlig ønsker i forskjellige situasjoner (ikke nødvendigvis bosted). Hvordan Raundalen og Hjerman kan si hva som er best for mine barn mht bosted er for meg en gåte. De har tross alt aldri snakket med dem og vet ikke hva de heter. Likevel føler de seg kompetente til å komme med råd som alle barn og voksne bør følge.

[Gjest allium]

Ingen av de nevnte personene har i disse utspillene tatt avstand fra foreldre som f.eks. flytter så langt at samvær blir vanskelig.

←

Jeg må bare.

Hjermann sa følgende igår:

"Skal barn ha kontakt med begge foreldre er det viktig at de bor i nærheten av hverandre og unngår å være i konfliktsituasjoner i nærheten av barnet. Flytting vanskeliggjør samvær. Det er viktig for barn å ha kontakt med begge foreldre, og foreldrene bør derfor tilstrebe å bo i nærheten av hverandre."

At ikke alt han sa ble sitert i selve avisartikkelen, kan vel ikke han klandres for?

Om Raundalen sier noe lignende vet jeg ikke. Sånt ligger nemlig i stor grad i journalistenes hender. Men generelt kan vi vel si at det at noe ikke står i en avisartikkel, ikke er en garanti for at det ikke er blitt sagt.

Forøvrig skjønner vel du også at de to ovennevnte uttaler seg på generelt grunnlag, og ikke på grunnlag av enkeltsaker.

Tilbake til julevasken!

Endret 22. desember 2006 av allium

[Gjest Eir]

Som sagt, dette har ingenting med fars kompetanse å gjøre, men med ren biologo.

←

Biologien hos de aller fleste pattedyr tilsier at mye av tilknytningen skjer etter fødselen. Feks en kattemor som slikker ungene sine etter fødselen gjør ikke dette bare for å vaske dem og sette i gang viktige livsfunksjoner, men også for å etablere en forelder/barn-kontakt. Og dersom moren faller fra, kan en hvilken som helst annen katt overta morsrollen, også en hannkatt eller ett individ fra en annen art, som feks hund eller kanin, så lenge de får etablert denne kontakten, via vasking og annen kroppskontakt.

Hos mennesker etableres denne biologiske kontakten via hudkontakt, noe moren får gratis, ved at hun ammer barnet. Men det er ingenting i veien for at faren kan pusle like mye barnet, bære det på huden, osv. Og de fedre som gjør dette, feks pga for tidlig fødte barn eller en mor som er fraværende pga sykdom, opplever at de får en helt annen kontakt med barnet, som varer til de nærmer seg puberteten, og begynner å frigjøre seg fra foreldre. Så dersom mor og far ønsker den samme tilknytningen for begge foreldre, så er det fullt mulig å oppnå, innefor våre biologiske rammer.

[Far til 2]

Jeg må bare.

Hjermann sa følgende igår:

"Skal barn ha kontakt med begge foreldre er det viktig at de bor i nærheten av hverandre og unngår å være i konfliktsituasjoner i nærheten av barnet. Flytting vanskeliggjør samvær. Det er viktig for barn å ha kontakt med begge foreldre, og foreldrene bør derfor tilstrebe å bo i nærheten av hverandre."

At ikke alt han sa ble sitert i selve avisartikkelen, kan vel ikke han klandres for?

←

Det er riktig at ikke alt er sitert (noe som er umulig ). Men han sier bl.a.:

"Babyer under ett år skal ha ett hjem" (uthevet av meg)

...

"Overnatting skal bare skje unntaksvis"

Han går med andre ord KNALLHARDT ut mot de foreldre som velger å ivareta ønsket til en gutt eller jente som ønsker mer samvær og som ønsker overnatting.

Hvordan kan f.eks. Hjermann være så sikker på at barn på 2-3 år ikke bør overnatte. ? Og hvorfor skal barn ikke få ha 2 hjem ?

Videre sier han at "hvis mor eller far er enige om at målsettingen på sikt er delt omsorg, kan man bruke tiden fra barnet er ett til tre år som en opptrapping". Problemet er at det er nettopp i denne tiden konflikten mellom foreldrene er størst og viljen til å prioritere barnet er minst. Samtidig vet vi at de første årene er ekstremt viktig for å la barnet få bygge relasjoner til foreldrene.

Dagen etter (idag) går altså Raundalen ut og advarer mot at barn får bo hos far.

Jeg kan ikke se annet enn at disse utspillene samlet og hver for seg gir klare signaler om at fedre ikke er ønsket i omsorgsrollen.

Riktignok understreker Hjermann at dette er "de generelle rådene", men slike "generelle råd" har lett for å bli til endelige vedtak fordi disse "fagfolkene ?" anbefaller det.

Indirekte bekrefter det holdningen til meklerene som jeg hadde ved samlivsbruddet; "Mor får altid omsorgen og jeg burde ikke blande meg opp i barnas oppvekst".

Jeg kan ikke oppfatte utspillet til Hjermann/Raundalen anderledes enn at jeg burde holdt meg mer borte fra mine barn da moren og jeg skilte lag. Men noen sier at det er aldri forsent, så jeg bør kansje overlate dem 100% til moren idag og håpe at de klarer seg ?

Om Raundalen sier noe lignende vet jeg ikke.  Sånt ligger nemlig i stor grad i journalistenes hender.  Men generelt kan vi vel si at det at noe ikke står i en avisartikkel, ikke er en garanti for at det ikke er blitt sagt.

←

Vi kan altids starte spekulasjoner om det er sagt mer, mindre eller noe annet, men så lenge det ikke kommer et dementi på det som har kommet frem må vi anta at målet er å fortsette nedprioriteringen av barna og deres ønsker og behov. Å spekulere i om det er noe som ikke står i avis innlegget vi kan ikke vurdere.

Forøvrig skjønner vel du også at de to ovennevnte uttaler seg på generelt grunnlag, og ikke på grunnlag av enkeltsaker.

Tilbake til julevasken!

←

Nettopp. Å komme med et innspill som tilsier at barn bør bo hos mor vil garantert gi ytterligere skjevdeling i omsorgsrollen. Hvis det f.eks. ble sagt at "partene bør gjøre sitt ytterste for å ivareta barnas ønske om bosted og samvær uavhengig abv kjønn", - så hadde det hele blitt anderledes. Men så lenge den ene forelderen prioriteres fremfor barnet og den andre forelderen vil vi garantert få ytterligere konfliktoppbygging.

Nå vet vi fra tidligere at regjering og "rådgivere" elsker de konfliktene som oppstår ved å nedprioritere barns ønsker/behov. Muligens fordi det gir enda større mediaoppmerksomhet. Men når PR kåte personer viser mer omtanke for egne ønsker om oppmerksomhet enn barnas behov for å bli ivaretatt individuelt, - sier det en god del om hvilke prioritering barna har i den store sammenhengen.

[Gjest allium]

Nå vet vi fra tidligere at regjering og "rådgivere" elsker de konfliktene som oppstår ved å nedprioritere barns ønsker/behov.

←

Nå gir jeg opp.

Har du røkt sokkene dine?

[Lizzee]

Nå gir jeg opp.

Har du røkt sokkene dine?

←

Det lurer jeg også på...

Kjære far til 2... Det er da ingen som sier at barn MÅ bor hos mor og at de ikke SKAL ha to hjem... Du fyrer deg veldig opp over generelle uttalelser.

Foreldre som klarer å ivareta samarbeide om barns oppvekst trenger ikke forholde seg til disse tingene som du tydeligvis tror at man MÅ og SKAL.

Tror du uttaler deg litt vel mye ut ifra at du selv føler det veldig sårbar i din farsrolle.

[Yrjenia]

Om det er riktig slik du hevder, at mor biologisk sett er en bedre omsorgsperson for små barn, vil følgen være at mødre får hovedomsorg for alle små barn.

←

Ja. Med mindre mor ikke er skikkelig i stand til å ta seg av barnet.

Jeg ser også hvor tragisk dette er for fedre, helt fryktelig. Men man må sette barna først, ikke foreldrene, uansett!

Problemet er jo noe helt annet. Det er jo at mor og far burde ikke gå fra hverandre. Selv om det også ofte er det beste.

Det virker som det oftest er mor som går fra far, noe som gjør det enda mer urettferdig for far. Hvorfor går man så ofte fra hverandre??

[Gjest Frk Åberg]

Orker ikke å lese alle innleggene, og har ikke barn selv. Men bortsett fra det som har med amming å gjøre, så skjønner jeg ikke at mødre skal være noe bedre omsorgspersoner enn fedre. Noen her begrunnet det med biologi, men for meg er ikke det noe gyldig argument før jeg virkelig kan se effektene av det. Det at moren har båret frem barnet og evt. ammer det, ser jeg i seg selv ikke som noe argument for at barn har det bedre med mor. Føler at det ligger mest tradisjon her.

[Gjest Frk Åberg]

Ja. Med mindre mor ikke er skikkelig i stand til å ta seg av barnet.

Jeg ser også hvor tragisk dette er for fedre, helt fryktelig. Men man må sette barna først, ikke foreldrene, uansett!

←

Ja, man må sette barna først, men her forutsetter du jo at barn har det best med mor. Har du noe belegg for å hevde det, eller er det bare en magefølelse du har? I så fall holder det ikke for meg.

[Gjest Frk Åberg]

Men det handler også om individuelle ønsker blandt barna som blir berørt. Hvis fortsatt skal se bort fra brnas ønsker tror jeg vi er på vei inn i et samfunn som fortsatt ivaretar KUN den ene forelderen.

←

Ja, jeg syns man skal ta hensyn til barna om de har noen klare ønsker. Men man må også huske på at barn i en skilsmisse ofte er under stort press. Syns ikke man bør tvinge dem til å velge om de ikke har uttrykt noe spesielt ønske, da jeg tror det ofte kan føre til følelse av illojalitet mot den man ikke valgte.