Gå til innhold

Fikk virkelig barn ris i gamle dage


Gjest Gjest_gjest_*

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Gjest lazuli

Det har alltid vært, og vil nok alltid være foreldre som velger å oppdra sine barn med virkemidler som feks ris. Tidligere var dette akseptert i samfunnet, men i dagens samfunn er det kriminalisert, og er dermed kategorisert som vold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Miss Guided
Joda, siste gang jeg fikk ris på blanke messingen i 1985, da var jeg 16 år.

Er mor selv i dag, og hadde det vært mitt barn, ville jeg tatt meg en prat med henne. Men i min familie skulle ikke barn ha meninger eller følelser, og i hvert fall ikke si seg uenig i hva foreldrene mine mente om ting. Derfor fikk jeg ris for noe jeg ikke en gang i dag skjønner hva jeg gjorde galt.

Flytta hjemmefra dagen etterpå...

Skulle tro vi var i samme familie.

Siste gangen jeg fikk ris var da jeg var 15 år og fordi jeg hadde dristet meg til å se fornærmet på min far, og det kunne ikke tolereres. Det tok to år til før jeg flyttet hjemmefra og siden har jeg ikke sett meg tilbake.

Det er en forferdelig nedverdigende opplevelse å få juling eller ris som det også ble kalt. Jeg var så lydig at jeg fikk magesmerter av det, og jeg har strevd lenge for å bli trygg nok til å hevde egne meninger. Mine barn har heldigvis sluppet å oppleve det samme fordi jeg tidlig bestemte meg for at mine egne barn, hvis jeg fikk noen eller ville ha barn, skulle slippe å være redd for sine foreldre. Men jeg er ikke noen curlingforelder av den grunn, det er mange måter å oppdra barn på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk kleshengeren på rumpa én gang på 70-tallet da jeg var 12-13. Dvs, jeg husker det knapt selv. Men min far (som er pensjonist nå) husker det godt. Han gikk rundt i mange år med dårlig samvittighet for akkurat det. Selv hadde han fått samme behandling en del ganger av sin far.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jer er født i 1959, altså gamledager ;) , men har aldri fått ris, ikke ble noen slått på skolen heller...kan nok hende jeg fikk et like knips på fingen i yngre "plukkedager", men hvem har ikke det?? Det høres horribelt ut å slå unger med bjørkeris og lign. som dere forteller om, og det helt opp i "våre" dager

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste voksne mennesker forstår at det ikke er noe de skal skamme seg over, men at det er foreldrene deres som burde skammet seg. Jeg har ikke møtt noen som er flaue over at de har fått ris som barn, og jeg kjenner nokså mange som har det, som er på min alder. (født på 70-tallet.)

Jeg unngår å fortelle noen at jeg fikk ris på jevnlig basis da jeg var liten, mest fordi jeg er flau på min mors vegne, slå små barn...

Vi fikk ris med flat hånd på blanke messingen eller med skorhornet utenpå buksa, begge deler var vondt, men det verste var den "psykiske terroren" å gå å vente på min tur. Broren min er eldre enn meg og fikk alltid ris først mens jeg gikk og småtrippet med hjertebank. La meg allikevel alltid lydig over fanget til mor og hadde aldri tort å si imot eller nekte. Jeg var redd for henne lenge, og vet ikke om jeg hadde respekt for henne i det hele tatt før jeg ble voksen og oppdaget at hun igrunnen bare var en redd jente som fikk unger alt for tidlig. Vi har et greit forhold i dag.

Jeg er forresten i midten av 30-årene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Har aldri fått ris, men kanskje et litt hardt klaps ein gong, meiner eg hugsar noko slikt. Har litt nyansert syn på dette med ris (kanskje pga at eg ikkje har opplevd det sjølv). Budde i utlandet i mange år, der det var nokså vanleg å klapse ungene når dei ikkje høyrde etter. Ikkje slå med noko instrument (ris, linjal el.l.), men leggje dei over knea og rise dei litt på baken.

Min ex som var derifrå har vakse opp med dette, og han seier at han synest sjokkreaksjonene til dei som hever seg over dette er litt overdrivne. Han fikk respekt for foreldra sine (faren, i alle fall), og veit at han kunne finne på ein del rampestreker, og trong noko slikt for å få litt oppdragelse.

Han seier òg at det er mykje verre med den straffen eg fekk som barn som var meir psykisk: foreldra mine som seier "no er vi skuffa over deg" etc (dette var i allefall traumatisk og skamfullt for meg), det heng mykje lenger i og pregar livet meir enn klaps på baken, og når klapset var over, var saka ute av verden. Eg kunne aldri fått meg til å rise eit barn, men eg skjøner kva han meiner.

Endret av Badlands
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Miss Guided
Har aldri fått ris, men kanskje et litt hardt klaps ein gong, meiner eg hugsar noko slikt. Har litt nyansert syn på dette med ris (kanskje pga at eg ikkje har opplevd det sjølv). Budde i utlandet i mange år, der det var nokså vanleg å klapse ungene når dei ikkje høyrde etter. Ikkje slå med noko instrument (ris, linjal el.l.), men leggje dei over knea og rise dei litt på baken.

Min ex som var derifrå har vakse opp med dette, og han seier at han synest sjokkreaksjonene til dei som hever seg over dette er litt overdrivne. Han fikk respekt for foreldra sine (faren, i alle fall), og veit at han kunne finne på ein del rampestreker, og trong noko slikt for å få litt oppdragelse.

Han seier òg at det er mykje verre med den straffen eg fekk som barn som var meir psykisk: foreldra mine som seier "no er vi skuffa over deg" etc (dette var i allefall traumatisk og skamfullt for meg), det heng mykje lenger i og pregar livet meir enn klaps på baken, og når klapset var over, var saka ute av verden. Eg kunne aldri fått meg til å rise eit barn, men eg skjøner kva han meiner.

Mine foreldre trodde også at når ungene fikk ris så fikk de respekt for sine foreldre. Den eneste grunnen til at jeg var et lydig barn var fordi jeg var redd for å få juling, ikke fordi jeg hadde respekt for mine foreldre. For meg er respekt noe helt annet, jeg hadde respekt for min gamle tante som jeg bodde hos i perioder, fordi hun var et menneske med integritet og oppnådde det hun ville og ønsket gjennom å prate med folk, og fordi hun var en inkluderende person. Jeg har ikke respekt for folk som oppnår resultater gjennom å spre frykt.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart de gjorde det. Sikkert mange som får det fortsatt!? Mannen min ble ihvertfall lagt over kneet på mor og daska på rompa til han vokste seg for stor. Han er 31 nå. Jeg har ikke opplevd noe sånt med mine foreldre eller lærere, men har inntrykk av at det ikke var uvanlig da jeg var barn (født i 75).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 8 måneder senere...
Gjest 60-tallsbarn
Neivel, men da tar du feil.

Barneoppdragelse og generellt syn på barn var ganske annerledes for 100 år tilbake.

"Barn skal ses - ikke høres" var et munnhell. Det eksisterer ikke nå. Nå er det curlingforeldre som så til de grader syr puter under armene på barna sine.

Du trenger ikke å gå lenger tilbake enn 60-tallet, dessverre. Og det er flere hav mellom det at barn skal ses men ikke høres og tilhørende ris og det å sy puter under armene på barna sine. Det er så mange muligheter mellom de ytterpunktene.

Og jeg føler at i dag er vi på vei tilbake til at barn skal (knapt nok) sees, men ikke høres.

Jeg følte at det ikke var så mye prat mellom oss barn om vi fikk ris/juling hjemme eller ikke. Jeg snakket ikke om det og jeg fikk mer enn nok av denne type oppdragelse hjemme. I voksen alder har jeg diskutert dette med venner og jeg tror ikke det var vanlig i alle hjem, men i flere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest 60-tallsbarnet
Jeg et født i 71, jeg har aldri fått noe juling, ikke en gang en klaps på rompa.

Jeg var veldig umulig da jeg var lita, fant på masse rampestreker, så jeg ble truet med "mister Erik" rett som det var. Det var navnet faren min hadde på riskvisten.

Husker en gang jeg var så sint at jeg spente skoen min tvers gjennom kjøkkenruta, da måtte jeg ut for å finne riskvist til meg selv for akkurat da skulle jeg smake den. Jeg var livredd, gikk ut for å hente en stor en, for jeg fikk beskjed om at jeg skulle finne en stor kvist. Men da jeg kom inn igjen tok faren min bare å hengte den på veggen, den skulle henge der til "skrekk og advarsel", sa han.

Men husarrest det fikk jeg titt og ofte, men den varte bare i en da eller to selv om den egentlig skulle vare mye, mye lenger :sjenert:

Hadde jeg hatt så umulige unger som det jeg selv var vet jeg neimen meg ikke hva jeg hadde gjort, jeg var skikkelig ille, jeg husker det sååå godt. At jeg vokste opp uten å få noen form for fysisk straff det skjønner jeg egentlig ikke. Som f.eks den gangen jeg tredde en plastikkpose over hode på min yngste søster bare for å se hva som skjedd, jeg hadde hørt det var farlig, men jeg ville finn ut hva som skjedde......Men så kom mora mi, så jeg fant aldri ut hva som kunne skje......

Jeg kunne ramse opp alt jeg husker, det er mye, tenk bare på alt jeg i ikke husker. Huff, at ikke jeg fikk juling det skjønner jeg bare ikke, enda både moren og faren min fikk mye juling da de vokste opp.

Så heldig du var med foreldrene dine, de hadde den tålmodighet som kreves av foreldre samtidig som de sikkert rev seg i håret av fortvilelse noen ganger. :)

Jeg trengte ikke gjøre stort før jeg fikk meg en omgang, de trodde at jeg ville slutte å tisse på meg hvis jeg fikk ris på rumpen - for jeg tisset selvfølgelig på meg av ren trass. Og svarte jeg tilbake så var det galt, ble jeg stum så var det galt.

Jeg har ingen kontakt med dem i dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Den eneste grunnen til at jeg var et lydig barn var fordi jeg var redd for å få juling, ikke fordi jeg hadde respekt for mine foreldre.

:klem:

Slik følte jeg det også. Hvis jeg ikke var lydig ble det konsekvenser. Buksa på knærne og ris på rumpa. Det var både vondt og ydmykende. Men jeg syntest det psykiske var verst. Å bli stengt inne i kjelleren, utfrysning, skyldfølelse, dårlig samvittighet, dårlig selvfølelse. Dette var på 70-tallet.

Endte opp i et forhold med en voldelig mann da jeg var rundt 20. Han holdt på å drepe meg. Tror jeg var vant til å finne meg i mye. Var nok ikke tilfeldig at han ble sammen med meg.

Nå er han min eksmann. Har heller ikke kontakt med mine foreldre mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og mine søsken fikk aldri ris, men måtte hente den fordømte bjørkekvisten som ble hengt opp til "skrekk og advarsel".

Må le litt, fordi det var min mor som alltid ble frustrert og som da henvendte seg til min far, som liksom skulle få skikk på oss...stakkars pappa...hun ble sinna på han og mente at han burde være like sinna som henne osv.

Vi gjorde ikke så mye galt, vi var bare barn, som fant på tøys og masse tull.

Husker min far ble frustrert da vi var tenåringer hele søskenflokken, og han hentet fram en flaske whisky til sine gjester, serverte de og de ble sittende ganske tause hele gjengen når de hadde smakt av glasset...

Det han ikke visste (det visste ikke jeg heller, trodde det kun var meg og venninna mi...) var at samtlige av "barna" hadde forsynt seg av flaska (den var åpnet, han hadde tatt seg EN drink), vi fylte på med vann og i alle fall jeg og venninna helte på litt te også, slik at fargen skulle ligne...

Så det han serverte sine gjester, var en blanding av vann og te og cola og jeg vet ikke hva.

Han spurte oss alle, hvem av dere har gjort dette?

Ikke jeg, ikke jeg, ikke jeg...og heller ikke jeg...hva mener du? Hvilken flaske?

Han så litt mistenksom ut, men hva skulle han gjøre? Heldigvis hadde han en uåpnet flaske slik at gjestene fikk seg en drink og ikke en mix av te og vann.

:ler:

Men ang temaet, så har jeg hørt historier og vet det er mange former for indirekte avstaffelse, f.eks. overlate barna til tven/pcen, gi de penger og dyre presanger, men aldri ha tid til de, nekte de å ha med seg venner hjem og i stedet la barna være henvist til "hjørnet" eller gata. Det jeg kanskje kan kalle usynliggjøring...

Da jeg gikk på ungdomskolen på åttitallet, hadde jeg en lærer jeg ikke kunne like. Jeg fikk dårlig i oppførsel, men jeg var i min fulle rett, for selvsagt fant jeg meg ikke i hvordan han behandlet mine med-elever. Han brukte fysisk avstraffelse, en gang forsøkte han seg på meg, men jeg reagerte lynkjapt og unngikk dermed hans vold.

I dag har han en høy stilling innenfor skolesystemet, jeg håper han har endret sin oppførsel. Egentlig behandlet han elevene så dårlig, at noen burde reagert og anmeldt hele mannen, men nå er det kanskje litt for sent.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Fikk barn virkelig ris i gamle dager?

Foreldrene mine truet meg ofte med ris, men jeg fikk det aldri. Jeg trodde imidlertid at det var

vanlig at barn fikk ris hvis de var slemme.

Men egentlig tviler jeg veldig på om det har vært så veldig vanlig. En dask eller tre har sikkert vært vanlig, men skrekkhistorier om bjørkeris osv tror jeg vel ikke på.

Å joda skikkelig med bjerkeris, belte, stokker og anent. var vanlig det ja. Måtte hente det selv, og nåde den som da var treg!

Stumpen glødet etterpå, men vi gjorde aldri samme feilen igjen,

så det fungerte utmerket.

Har heller aldri fått noen varige mèn av dette.

På skolen var det spanskrøret, en kjepp som ble slått over fingren om du var ulydig, frekk eller ikke hadde pugget leksen din!

Dette må du da vite! Dette er endel av den norske hverdagshistorien! Ikke si at du ikke vet det!

Det er det samme som at en afrikaner i dag ikke vet om raseskillet, slaveriet og diskrimineringen av de svarte som engang foregikk LOVLIG!!!!

I DAG ER INGEN AV DELENE LOV!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Talatrosten
Synes det er rart at sånt har forekommet. Det virker nesten uvirkelig

Mulig det virker uvirkelig men les historien så stiller du ikke det spørsmålet lenger!

Norge har utviklet seg bra mht barn og oppdragelse, i motsetning til veldig mange andre land som fortsatt har lov til å denge løs på ulydige barn!

Jeg og mine søsken fikk føle bjørkeriset. Jeg så en gutt få en omgang med bjørkeris av sine foreldre ute i en hage. Jeg så to jenter ble jaget inn i vedskjulet av sin far. Faren gikk så og brøt noen kvister av et bjørketre før han selv fulgte etter inn i skjulet. En stund etter kom jentene ut igjen fra vedskjulet med tårer i øynene. Dette skjedde på 1960 tallet og begynnelsen av 70 tallet.

En omgang med bjørkeris var gjorde definitivt vondt. Nedverdigende var del vel også til en viss grad. Men hva som regnes som nedverdigende er vel også avhengig av kultur og tid . Jeg tror at om en fjortenåring i dag skulle få inndratt mobiltelefonen sin for en ukes tid vil han kanskje finne det minst like nedverdigende som vi syntes en omgang bjørkeris var. Jeg tror at jeg og de av mine jevnaldrene som jeg vet fikk ris hadde et minst like godt og kjærlig forhold til våre foreldre sammenlignet med barn og ungdom i dag, og vi vil være langt fra å kalle våre foreldre tyranniske selv om vi fikk smake bjørkeriset noen få ganger under oppveksten

Hvor rotfestet troen på ris i oppdragelsen var i det norske samfunn kan jeg ta barnesangene til Margrethe Munthe. Eksempel sangen ”Dukkemor” i siste vers http://www.aktivioslo.no/barnesmunthe.html

Disse ble skrevet på begynnelsen av 1900-tallet, men ble fremdeles sunget i sangtimene på skolene på 60 tallet uten at noen reagerte på innholdet. Jeg tror at det var først etter krigen at synet på korporlig straff virkelig begynte å forandre seg, og da først i urbane områder. På begynnelsen av 1970 tallet viste en gallupundersøkelse at over 70 % av den norske befolkning mente at foreldrene skulle ha mulighet til å straffe sine barn fysisk.

Fra dette tidspunktet fram til i dag har det skjedd en dramatisk endring både i folkeopinionen og i alle tilfelle i lovverket. Det som var en lovfestet rett fram til 1972 kan i dag gi flere måneders fengsel.På samme tidsrom har det jo også skjedd andre dramatiske endringer i folkeoponionen som f.eks i synet på homofilt samliv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hverken søsknene mine eller jeg har noengang fått ris eller blitt utsatt for noen annen type fysisk avstraffelse. Jeg har imidlertid blitt knipset på fingrene sånn i ny og ne, særlig når jeg var litt ivrig med å ta på ting jeg ikke fikk lov å røre (gjorde aldri ordentlig vondt). Ble også truet med dette; "slutt ellers knipser jeg deg på fingrene". Mor har forøvrig aldri sluttet å "true" med dette, så når den samme regla kommer i dag (er nå i midten/slutten av tyveårene), så ler vi godt.

Mamma fikk heller aldri ris da hun var liten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er født i 79, og ble ofte lagt over knea til mamma med rumpa til værs for en grundig omgang med flathånden hennes. Fikk vel juling til 12-13årsalderen. Hele nabolaget og skolen visste at jeg ble straffet slik hjemme, uten at noen gjorde noe, så det var nok bred aksept for da også. Om jeg har tatt skade av, kanskje og kanskje ikke. Jeg fortjente vel mye av det, men mye kunne vært løst med litt positiv oppmerksomhet i ny og ne.

Hilsen en som anser moren sin for å være en fordømt neandertaler for sine overbevisninger!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...