De som tar livet sitt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er så imot å naturliggjøre selvmord! Å stadig si at det er greit gir en beskjed til folk som vurderer det: at det er greit. For at selvmord er "smittsomt" er det ingen tvil om,det kommer ofte i puljer . Flere i samme kommune, Miljø osv 

I stedet burde vi oppmuntre til å leve. 

Anonymkode: f7016...0c7

Men hvordan oppmuntrer man noen som er så langt nede til å leve? Jeg f.eks. var svært langt nede og det som skjedde at de aller fleste (ikke alle) syntes det ble så ubehagelig at de ikke orket å forholde seg til det. Jeg kan ikke si spesifikt hva det var, men det var et ganske høyt rop om hvordan jeg hadde det og det ble snudd på hodet med at andre ble traumatiserte pga mitt rop om hjelp. Jeg tror ikke min historie er enestående og jeg tror også det at andre reagerer så voldsomt når noen "roper om hjelp" at noen av dem som roper om hjelp ikke gjør det neste gang. De bare lider til de ikke klarer mer. Hvis vi skal hjelpe mennesker som må vi stå i det ubehagelige og det er ikke noe et menneske alene skal måtte stå i. Vi må rett og slett bygge opp psykisk helsevesen istedenfor å bygge det ned. Og vi må lære barn og ungdom at motgang er en del av livet. Alle mennesker har tider i livet at de ikke har det bra og at sosiale medier bare viser en svært liten brøkdel av livet til andre mennesker. 

Anonymkode: 0caba...a7e

[AnonymBruker]

Jeg sier JA til aktiv LIVSHJELP ! 

Anonymkode: f7016...0c7

[AnonymBruker]

Jeg synes dette er et vanskelig og komplekst tema. Jeg har selv vært der og gudene skal vite at jeg ikke følte meg spesielt sterk. Det at jeg overlevde og nå er lever et velfungerende liv, er derimot noe jeg er veldig stolt av og som har krevd styrke. 

Så ønsker jeg heller ikke at det å omtale de som tar livet av seg som sterke og modige skal bli vanlig. Det er med å romantisere selvmordet. Forherliger det.

De jeg kjenner som faktisk endte opp med å ta livet sitt, var de av oss som kanskje var minst ressurssterke. De kjempet en indre kamp og tapte. Om det er styrke eller svakhet? 

Anonymkode: ec30d...c9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2026 den 19.03):

Noen av dem er virkelig egoistiske - og fæle.

Som en som sendte melding til eksen sent en kveld og sa at han nå hadde tatt overdose piller. Hun stormet ut til ham og fikk ringt ambulansen akkurat i tide. I det hun besøkte ham på sykehuset så sa han til henne: "Jeg kommer til å gjøre det igjen, og neste gang sender jeg deg ikke melding."

Ren sadisme. Jeg føler null sympati med folk som oppfører seg sånn.

Anonymkode: dc017...9f2

Da håper jeg at hun klarer å akseptere at han ønsker dette.

Anonymkode: c69eb...d70

[AnonymBruker]

Jeg har et mislykket selvmordsforsøk bak meg: mislykket fordi da resultatet nådde taket og jeg innså at «wow har jeg virkelig virkelig mistet håpet helt», og så på min skjønne hund som hadde holdt meg i livet i mange år (ansvar), så valgte jeg å ringe ambulanse. Skal ikke gå inn på stingene og hvor mange år med behandling, men 3 år senere var jeg per definisjon helt frisk. Jeg fikk håpet om livet igjen.

etter at jeg hadde overlevd husker jeg framdeles bilturen med min «flotte» stefar som fortalte meg at jeg i det minste kan fullføre neste gang og hvor dårlig gjort det er med disse falske forsøkene og hvor mye jobb de stakkars besteforeldrene mine hadde (eneste som brydde seg) som vasket ned leiligheten min og tok vare på hunden min.

jeg måtte være over 30 år før jeg innså at min forhenværende stefar virkelig hatet meg fra jeg var liten, og mye traume og bearbeiding har skjedd etter den alderen.

 

Jeg har ingen vanskeligheter med å forstå at man tar selvmord. Det er likevel en tragedie , en som virkelig viser hvor vondt noen har det.

Og det er ingenting egoistisk med å ende eget liv 

Anonymkode: 35f7b...698

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg synes dette er et vanskelig og komplekst tema. Jeg har selv vært der og gudene skal vite at jeg ikke følte meg spesielt sterk. Det at jeg overlevde og nå er lever et velfungerende liv, er derimot noe jeg er veldig stolt av og som har krevd styrke. 

Så ønsker jeg heller ikke at det å omtale de som tar livet av seg som sterke og modige skal bli vanlig. Det er med å romantisere selvmordet. Forherliger det.

De jeg kjenner som faktisk endte opp med å ta livet sitt, var de av oss som kanskje var minst ressurssterke. De kjempet en indre kamp og tapte. Om det er styrke eller svakhet? 

Anonymkode: ec30d...c9a

Trenger ikke å være svakhet.

Bare et menneske som har vært igjennom alt for mye. Mer enn vi som lever kan ane.

Vi vet ikke hvordan de hadde det. Vi vet ikke hvor sterk smerten deres var. Det er det kun de selv som kunne. Så man bør ikke dømme dem.

Anonymkode: 8d138...fdc

[AnonymBruker]

Jeg husker da jeg skjønte jeg var syk og trengte hjelp.

Jeg har aldri likt å leve, har alltid følt det ikke er plass for meg på denne jorda. (Vet nå, som 43-åring at jeg har AuDHD). Det har vært mange tunge tanker og det ble ikke bedre etter jeg ble mamma, for å si det sånn. Barnet mitt holdt meg i live i flere år. 

Så kom skolestart og barnet ble alvorlig mobbet fra dag 1. Etter to år med tiltak, samtaler og forsøk på å få skolen med på laget, uttrykte barnet mitt selvmordsplaner, 8,5 år gammel. 

Én kveld jeg lå ved siden av barnet mens det sovnet, lå jeg og gråt stille og begynte å tenke på om det var best om jeg avsluttet alt for oss begge. Vi hadde det så vondt, begge to, og jeg visste at ingen av oss ville overleve sorgen etter den andre. Så i en skrudd form for kjærlighet, ville jeg ta med barnet i døden. 

Morgenen etter ringte jeg legen. Vi lever enda, begge to. Begge har fått autismediagnose siste året og barnet skal nå på ungdomsskolen. Jeg er ufør, men har et godt nok liv. Det er nå 4 år siden jeg tok den telefonen til legen. 

Så jeg forstår faktisk de som velger å avslutte. Og det handler absolutt ikke om svakhet vs. styrke eller egoisme. Det handler om dypt fortvilte mennesker som ikke alltid klarer å se at de trenger hjelp før det er for sent. 

Anonymkode: 1638c...ceb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.8.2026 den 14.06):

De jeg har kjent har vært utrolig langt nede psykisk, og den ene hadde en psykisk sykdom. Man må nesten det for å ha behov for å gjennomføre det. 

Enhver fullt ut oppegående person gjør ikke slikt, da det skader de som blir igjen. Jeg synes talen til Maud Angelica Behn sa veldig mye om hvor viktig det er å leve videre uansett hvor vanskelig det er. 

Om man er psykisk langt nede så tenker man ikke så klart, og tror at de rundt får det bedre. Jeg har det veldig vondt/psykisk langt nede etter at mannen min døde, og kjenner at hodet ikke er like klart som før. Likevel har jeg barn som trenger meg, så ville aldri ha gjort noe slikt. Uansett fungerer ikke hjernen som før, og papirarbeid eller annet å konsentrere seg om er vanskelig. Man føler seg lammet, og da kan fort feil tanker komme inn i hodet. 

Anonymkode: 8f4f9...669

Under halvparten av dem som tar sitt eget liv gjør det på grunn av psykiske lidelser, lærte vi på psykologistudiet. 

Resten gjør det som følge av krise og tap av håp, verdighet og støtte. Massivt negativt mediepress, økoninisk krise,tap av jobb, skildsmisse, firma konkurs m.m. Et eksempel er sønnen til ekteparet Rød. 

Anonymkode: 003e7...9a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg husker da jeg skjønte jeg var syk og trengte hjelp.

Jeg har aldri likt å leve, har alltid følt det ikke er plass for meg på denne jorda. (Vet nå, som 43-åring at jeg har AuDHD). Det har vært mange tunge tanker og det ble ikke bedre etter jeg ble mamma, for å si det sånn. Barnet mitt holdt meg i live i flere år. 

Så kom skolestart og barnet ble alvorlig mobbet fra dag 1. Etter to år med tiltak, samtaler og forsøk på å få skolen med på laget, uttrykte barnet mitt selvmordsplaner, 8,5 år gammel. 

Én kveld jeg lå ved siden av barnet mens det sovnet, lå jeg og gråt stille og begynte å tenke på om det var best om jeg avsluttet alt for oss begge. Vi hadde det så vondt, begge to, og jeg visste at ingen av oss ville overleve sorgen etter den andre. Så i en skrudd form for kjærlighet, ville jeg ta med barnet i døden. 

Morgenen etter ringte jeg legen. Vi lever enda, begge to. Begge har fått autismediagnose siste året og barnet skal nå på ungdomsskolen. Jeg er ufør, men har et godt nok liv. Det er nå 4 år siden jeg tok den telefonen til legen. 

Så jeg forstår faktisk de som velger å avslutte. Og det handler absolutt ikke om svakhet vs. styrke eller egoisme. Det handler om dypt fortvilte mennesker som ikke alltid klarer å se at de trenger hjelp før det er for sent. 

Anonymkode: 1638c...ceb

Ja, det er dypt fortvilte mennesker. 

Anonymkode: 003e7...9a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg synes dette er et vanskelig og komplekst tema. Jeg har selv vært der og gudene skal vite at jeg ikke følte meg spesielt sterk. Det at jeg overlevde og nå er lever et velfungerende liv, er derimot noe jeg er veldig stolt av og som har krevd styrke. 

Så ønsker jeg heller ikke at det å omtale de som tar livet av seg som sterke og modige skal bli vanlig. Det er med å romantisere selvmordet. Forherliger det.

De jeg kjenner som faktisk endte opp med å ta livet sitt, var de av oss som kanskje var minst ressurssterke. De kjempet en indre kamp og tapte. Om det er styrke eller svakhet? 

Anonymkode: ec30d...c9a

Å kalle demressurssvake er å misforstå helt. 

Anonymkode: 003e7...9a2

[AnonymBruker]

Sikkert ikke en populær mening. Men lurer på hvor mange liv som kunne vært spart hvis den enkelte bare hadde tilstrekkelig støtte? Sosial støtte er alfra omega når man står i forferdelige ting. 

Anonymkode: f73ea...72f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.8.2026 den 14.10):

Siden de velger å avslutte det, tror jeg det ja.

Anonymkode: fe56b...63b

Vi ser bare et øyeblikksbilde av et menneskes liv.

Svært få er kronisk suicidale. 

Hos de fleste som tar sitt eget liv har ønsket om dette oppstått på et tidspunkt og av en grunn. Mange kan ha hatt gode liv og mange venner. 

 

 

Anonymkode: 003e7...9a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.8.2026 den 0.56):

Blir kanskje for personlig, men kan jeg spørre hvordan du kom over på andre siden? Var det et lyspæreøyeblikk hvor du innså at du tok feil eller hva skjedde ? 🤷❤️

Anonymkode: 5d843...1ae

Ikke meg du spør, men relevant å svare siden jeg var i lignende situasjon. Fant ut at det egentlig er bedre å gi juling til de individene som gjorde livet mitt ganske surt, så det er en grei skuring. 😂 Er veldig lenge siden - bygde style, så det er sånn we roll. Følte meg definitivt bedre. Det er noe med når mobbere skjelver av frykt, så blir man selv fylt med deilig energi, kan ikke forklares på annen måte. 

Anonymkode: c5b1d...629

[Mardina]

AnonymBruker skrev (På 1.8.2026 den 20.41):

Håper de som valgte bort livet flyr høyt og hviler godt 💔🕊️Det fortjener de ❤️

Anonymkode: 1dcd8...34c

Håper jeg også ❤️

Straks 1 år siden jeg mistet en god venninne til selvmord 💔

Har også en tidligere venninne som truet med å ta livet sitt. Jeg gjorde det jeg trodde var riktige å gjøre, ringte inn en bekymringsmelding til 113 og ba de ringe henne. Det likte hun svært dårlig. Rett etterpå ble jeg kalt for jævla Judas, fikk beskjed om at hun aldri ville se meg igjen og deretter ble jeg blokkert på alle kanaler som vi kunne kontakte hverandre på. 

Hun lever enda, så den "trusselen" trodde jeg i grunn aldri på. Hun er en svært energikrevende person, som stort sett bare tar og tar. Og gir lite tilbake.... Sånne folk er slitsom å forholde seg til. 

Endret 5. august av Mardina

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Å kalle demressurssvake er å misforstå helt. 

Anonymkode: 003e7...9a2

Så er det forskjell på å kalle noen ressurssvare og "minst ressursterke". Jeg valgte det siste ordet bevvist.

Men, jeg var ti år i psykiatrien. Over 100 innleggelser bak meg. Jeg traff over tid veldig mange. De aller fleste lever enda, men de som faktisk tok livet av seg...om de var mer plaget enn oss andre? Eller bare hadde færre verktøy å ta i bruk? Når man er innlagt sammen over tid, og gjentatte ganger så blir man godt kjent med andres lidelser, så jeg veit jo hvem som "slet mest" og ikke. Og det var nødvendigvis ikke de som tok livet av seg til slutt. 

Når jeg leste denne tråden kjente jeg på at det å fremme de som tar livet av seg som veldig sterke ikke samsvarer hverken med hvordan jeg følte meg, eller hvordan jeg opplevde de som tok livet av seg. Jeg kaller dem ikke svake heller, herrefred de kjempet sine kamper, men jeg er litt opptatt av at det ikke skal fremstilles som en heltmodig styrkeprøve å ta livet av seg, som en motsats til å kalle de svake. Noe jeg følte ble tendensen utover i denne tråden.

Så er det en hel del som tar sitt eget liv som aldri setter sin fot i "psykiatrien" - den gruppen kan jeg si veldig lite om. De eneste jeg kjenner derfra har vært "lyn fra klar himmel" selvmord, der man i ettertid har mistenkt akutte psykoser, for det var virkelig ingen tegn eller grunn til selvmord (som man klarte å finne ut av). 

Anonymkode: ec30d...c9a

[Saralie]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Trenger ikke å være svakhet.

Bare et menneske som har vært igjennom alt for mye. Mer enn vi som lever kan ane.

Vi vet ikke hvordan de hadde det. Vi vet ikke hvor sterk smerten deres var. Det er det kun de selv som kunne. Så man bør ikke dømme dem.

Anonymkode: 8d138...fdc

Veldig sant. 

Vonde opplevelser setter spor. Det kan sammenliknes med en limt kopp, den vil være skjørere og lettere knuse i møte med nye belastninger, en en uknust kopp. 

Mennesker som har blitt dypt såret og skadet utstråler også dette på et vis, slik at de denere lettere vil kunne tiltrekke seg mennesker som ikke gjør dem godt. 

[AnonymBruker]

De er verken sterke eller svake.

De er folk som har det vondt.

Anonymkode: 65b89...ca6

[AnonymBruker]

Det er ulike meninger om om man er svak eller sterk osv. alle må få lov å ha sine tanker og meninger om det. Noen er veldig syke, og noen gjør det på impuls. Om det er svakhet eller ei har jeg ingen formening om, men det jeg vet er at etterlatte blir syk av sorg og traumer. Hadde jeg tatt livet mitt hadde jeg knust mine barn og gitt de varige traumer. Også mine foreldre, søsken, ektemann og venner. Jeg har aldri satt de i et slikt helvete uansett hvor dårlig jeg selv skulle hatt det. 

Anonymkode: 2c546...dc7

[AnonymBruker]

Hvorfor skal de karakteriseres som enten svake eller sterke? Jeg har aldri tenkt verken eller. Mange av dem tar også livet sitt spontant eller når de er ruset. Styrke og svakhet er vel det jeg tenker minst på, verken fordømmelse eller opphøyelse. De er mennesker som tar livet sitt og det er trist.

Selvmord kan forebygges. Det er ingen som er skapt fortapt, verken som "svake" eller som karakterisert som de "som lider mest". Det er ikke en konkurranse.

Anonymkode: 32d71...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.8.2026 den 22.13):

Så er det forskjell på å kalle noen ressurssvare og "minst ressursterke". Jeg valgte det siste ordet bevvist.

Men, jeg var ti år i psykiatrien. Over 100 innleggelser bak meg. Jeg traff over tid veldig mange. De aller fleste lever enda, men de som faktisk tok livet av seg...om de var mer plaget enn oss andre? Eller bare hadde færre verktøy å ta i bruk? Når man er innlagt sammen over tid, og gjentatte ganger så blir man godt kjent med andres lidelser, så jeg veit jo hvem som "slet mest" og ikke. Og det var nødvendigvis ikke de som tok livet av seg til slutt. 

Når jeg leste denne tråden kjente jeg på at det å fremme de som tar livet av seg som veldig sterke ikke samsvarer hverken med hvordan jeg følte meg, eller hvordan jeg opplevde de som tok livet av seg. Jeg kaller dem ikke svake heller, herrefred de kjempet sine kamper, men jeg er litt opptatt av at det ikke skal fremstilles som en heltmodig styrkeprøve å ta livet av seg, som en motsats til å kalle de svake. Noe jeg følte ble tendensen utover i denne tråden.

Så er det en hel del som tar sitt eget liv som aldri setter sin fot i "psykiatrien" - den gruppen kan jeg si veldig lite om. De eneste jeg kjenner derfra har vært "lyn fra klar himmel" selvmord, der man i ettertid har mistenkt akutte psykoser, for det var virkelig ingen tegn eller grunn til selvmord (som man klarte å finne ut av). 

Anonymkode: ec30d...c9a

Det er alltid tendensen. Enten er de svake, eller så er det de som hadde det aller verst eller hadde mest styrke til å gjennomføre. Hater den måten å snakke om selvmord og den er så karikert og usann. Enten så er det devaluering, eller så er det romantisering. Alle som ikke tok livet sitt er enten sterke eller så "led de ikke nok". Det blir motsatsen. Det blei for dumt.

Anonymkode: 32d71...89d