Angrer på invitasjon

[AnonymBruker]

Men hva er det med dette forumet som alltid skal snakke diagnoser  når noen lufter tanker her? 
Du skriver ned tankene du har om noe, og straks kommer det innlegg som ikke drøfter det du lufter, men lurer på hvilke diagnoser du har eller ikke har. 

Det er underlig, syns jeg. 

Anonymkode: 0f4f5...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men hva er det med dette forumet som alltid skal snakke diagnoser  når noen lufter tanker her? 
Du skriver ned tankene du har om noe, og straks kommer det innlegg som ikke drøfter det du lufter, men lurer på hvilke diagnoser du har eller ikke har. 

Det er underlig, syns jeg. 

Anonymkode: 0f4f5...3a9

Det er vel få mennesker som har store problemer med sosiale relasjoner som ikke har en underliggende diagnose. I denne tråden er det jo helt åpenbart at trådstarter hadde hatt nytte av å kunne slå av tankene fremfor å ha så store problemer med en invitasjon. Ville det ikke da være fint om hun slapp overtenkingen?

Anonymkode: 43ac7...7a8

[AnonymBruker]

Men slår man av tankene bare fordi fremmede mennesker på nett beskylder eller mistenker en for å ha en diagnose? 

Anonymkode: 0f4f5...3a9

[eplerogappelsiner]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Det er vel få mennesker som har store problemer med sosiale relasjoner som ikke har en underliggende diagnose. I denne tråden er det jo helt åpenbart at trådstarter hadde hatt nytte av å kunne slå av tankene fremfor å ha så store problemer med en invitasjon. Ville det ikke da være fint om hun slapp overtenkingen?

Anonymkode: 43ac7...7a8

Har man en diagnose så er det ikke bare å slå av tankene eller tenke seg frisk.

[AnonymBruker]

eplerogappelsiner skrev (44 minutter siden):

Har man en diagnose så er det ikke bare å slå av tankene eller tenke seg frisk.

Det å få en diagnose er første steg i retning av å få behandling. Så jo, etter hvert er det realistisk at man kan slå av tankene. 

Anonymkode: 43ac7...7a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men slår man av tankene bare fordi fremmede mennesker på nett beskylder eller mistenker en for å ha en diagnose? 

Anonymkode: 0f4f5...3a9

Nei, man slår av tankene når man lærer hvordan man kan gjøre det. 

De fleste av oss vil jo helst bruke livet på å være rolige og glade, ikke stresset og fulle av tankekjør. 

Anonymkode: 43ac7...7a8

[AnonymBruker]

Og en annen ting som og plager meg var de som avlyste. Jeg føler meg litt liten nå.

Anonymkode: 16293...a07

[Knocks]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Nei, man slår av tankene når man lærer hvordan man kan gjøre det. 

De fleste av oss vil jo helst bruke livet på å være rolige og glade, ikke stresset og fulle av tankekjør. 

Anonymkode: 43ac7...7a8

Man slår ikke av tanker. Man aksepterer at de er der, betrakter dem med nysgjerrighet eller et skuldertrekk og lar dem etterhvert få mindre makt over deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er ikke bare denne dama. Jeg hadde noe lignende for mange år siden og noen jeg var usikre på var også invitert og jeg hadde lignende tanker, men denne gangen er det bare forverret. Gjentok det denne gangen fordi jeg trodde det var over, men så var det ikke det. 

Det er bare det at jeg tenker at de folkene og denne dama fortjener ikke meg, min oppmerksomhet og min tid men at jeg likevel inviterte og brukte tid på folk jeg ikke er sikker på, det plager meg. Og det som gjorde ting litt katastrofalt for min del var at noen avlyste også, så alt i alt tolker hjernen min hendelsen som en fiasko selv om det var hyggelig kveld. Jeg tenker at alle som kom nå kom til å tenke at de som ikke kom ikke setter pris på meg og 100 andre tanker. Jeg skulle ønske jeg aldri inviterte noen. Jeg tåler veldig dårlig å bli avvist. Det går rett til min verdi som person. 

Anonymkode: 16293...a07

Kjenner meg 100% igjen. Jeg har både ADHD og autisme.

Anonymkode: 9de31...e18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kjenner meg 100% igjen. Jeg har både ADHD og autisme.

Anonymkode: 9de31...e18

Var også noen andre jeg inviterte som ikke kom og hjernen min tar det som er stort nederlag, ikke fordi jeg vil at de skal komme men knytter det på en måte til min verdi. 

Anonymkode: 16293...a07

[AnonymBruker]

Knocks skrev (2 timer siden):

Man slår ikke av tanker. Man aksepterer at de er der, betrakter dem med nysgjerrighet eller et skuldertrekk og lar dem etterhvert få mindre makt over deg. 

Ja, det er å slå de av. 

Anonymkode: 43ac7...7a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Feil.

Igjen, ta det med fastlegen. 

Anonymkode: 43ac7...7a8

Nei, det er ikke feil. 

Hva er det du tenker fastlegen skal hjelpe med, som gjør at hun ikke skal jobbe med selvfølelsen? 

Selv om hun så blir diagnosert med noe, så er selvfølelsen hennes like på bunn og behøver aktive grep fra henne selv. Det kan ikke fikses utenifra, det må jobbes med inni henne. 

Anonymkode: 935fe...1a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Var også noen andre jeg inviterte som ikke kom og hjernen min tar det som er stort nederlag, ikke fordi jeg vil at de skal komme men knytter det på en måte til min verdi. 

Anonymkode: 16293...a07

TS, søkte du opp RSD for å lære om hvordan det forplanter seg hos dem som har det? 

Anonymkode: 935fe...1a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Men hva er det med dette forumet som alltid skal snakke diagnoser  når noen lufter tanker her? 
Du skriver ned tankene du har om noe, og straks kommer det innlegg som ikke drøfter det du lufter, men lurer på hvilke diagnoser du har eller ikke har. 

Det er underlig, syns jeg. 

Anonymkode: 0f4f5...3a9

Fordi det er løsningen til å få et bedre liv for dem som strever med livsødeleggende mønstre. 

TS sin livskvalitet er jo, helt tydelig, dårligere enn den kunne vært hadde hun ikke strevd med dette. 

Ulike årsaker har ulike løsninger. Man kan selvsagt fomle rundt i blinde og teste ulike ting - som er akkurat det de flestr udiagnoserte gjør, og føler konstant på at de feiler fordi ingenting funker. Eller, man kan utredes og finne ut spesifikke løsninger som fungerer for akkurat dem. Kortere vei til et bedre liv. 

Dere som er så imot diagnoser, har dere noen diagnoser selv som dere føler tynger dere ned? Er det pga stigma? Eller er det at dere ikke har diagnoser selv, og dermed heller ingen forståelse av hvor utfordrende livet er uten å vite riktige verktøy for å fungere i samfunnet?

Eller er det at dere kanskje egentlig har diagboser, men dere maskerer så godt (foreløpig) og føler at dere klarer dere jo så bra udiagnosert, at alle også kan klare det? 

Anonymkode: 935fe...1a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Var også noen andre jeg inviterte som ikke kom og hjernen min tar det som er stort nederlag, ikke fordi jeg vil at de skal komme men knytter det på en måte til min verdi. 

Anonymkode: 16293...a07

Jeg har ikke feiret bursdager, ikke en gang runddager, de siste årene, fordi jeg er livredd for at de som er «viktigst» for meg ikke kan komme, og at bare de mer perifere kommer og da blir det rar stemning og en veldig energitappende kveld. Tørr ikke invitere bare de nærmeste, for jeg tenker at de egentlig ikke orker å komme (noen bor veldig langt unna), og at jeg da ender opp med en feiring med veldig få og at alle da skjønner at jeg egentlig ikke er verdt noe. 

Har i voksen alder følt meg veldig ensom fordi den naturlige arenaen for meg å få venner på har vært på skole, pluss min første jobb da jeg var i 20-årene, og nå har kontakten med skole-/jobbvennene dabbet av. Jeg har alltid hatt god tone og noe kontakt på privaten med enkelte kollegaer i mer voksen alder også - men der strever jeg med å føle meg utenfor når noen av de møtes privat uten å invitere meg (selv om det egentlig er helt naturlig, man kan jo ikke invitere hele arbeidsplassen hver gang). Men jeg ender altså opp med å føle at de liker meg som kollega, men at de ikke liker meg godt nok for vennskap. Da jeg studerte gikk jeg på flere ulike kull pga to fødselspermisjoner så jeg ble aldri helt fortrolig med noen der heller, og i tillegg  har jeg vært utenfor arbeidslivet i en periode.

Oppsummert kan man vel si at vennskap var uproblematisk da jeg var ung, jeg tilpasset meg de fleste, og mange ville være venn med meg. Men når voksenlivet tok over og de tidlige vennskapene fadet ut ble det veldig vanskelig å skulle etablere noe nytt.

Heldigvis har jeg nylig møtt to damer som virker like «rare» som meg, og de er begge veldig tydelig på hvor mye de setter pris på vennskapet vårt. Jeg trenger tydeligvis noen som forteller i klartekst at de er glad i meg og som faktisk tar initiativ til å møtes.

Anonymkode: 9de31...e18

[Knocks]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ja, det er å slå de av. 

Anonymkode: 43ac7...7a8

"Slå de av" assosierer jeg mer med sånn "prøv og ikke tenke på det". Da føler man seg mislykket i tillegg til at de vanskelige tankene fortsatt er der.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.4.2026 den 19.38):

Fordi jeg liker ikke virke påtrengende. Hadde hun invitert først og så jeg etterpå hadde det vært greit men det virker nå som om jeg vil bli kjent.. ville egentlig bare være snill og inkludere henne siden hun har sagt hun ville bli kjent. 

Anonymkode: 16293...a07

Det virker som du overtenker dette noe voldsomt for å være helt ærlig. Er det en generell innstilling eller var det spesifikt rettet mot denne personen?

Anonymkode: b50c4...26f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.5.2026 den 18.56):

Det er ikke bare denne dama. Jeg hadde noe lignende for mange år siden og noen jeg var usikre på var også invitert og jeg hadde lignende tanker, men denne gangen er det bare forverret. Gjentok det denne gangen fordi jeg trodde det var over, men så var det ikke det. 

Det er bare det at jeg tenker at de folkene og denne dama fortjener ikke meg, min oppmerksomhet og min tid men at jeg likevel inviterte og brukte tid på folk jeg ikke er sikker på, det plager meg. Og det som gjorde ting litt katastrofalt for min del var at noen avlyste også, så alt i alt tolker hjernen min hendelsen som en fiasko selv om det var hyggelig kveld. Jeg tenker at alle som kom nå kom til å tenke at de som ikke kom ikke setter pris på meg og 100 andre tanker. Jeg skulle ønske jeg aldri inviterte noen. Jeg tåler veldig dårlig å bli avvist. Det går rett til min verdi som person. 

Anonymkode: 16293...a07

Dette er jo voldsomt? Hvorfor fortjener hun ikke deg?

Anonymkode: 2ea0a...6ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.5.2026 den 17.24):

Hun kom og jeg angrer fortsatt for at jeg inviterte henne. Hun var bare der og jeg følte meg utilpass rundt henne men gjorde det beste ut av situasjonen. Føler jeg ga henne tilgang til livet mitt og var hyggelig uten grunn da vi mest sannsynlig ikke kommer til å invitere hverandre da vi ikke har kjemi. Å blokkere henne på some nå er dramatisk så jeg får bare leve med dette 🫩 

Anonymkode: 16293...a07

Hun har jo ikke gjort deg noe, annet enn å vise høflig og hyggelig interesse. Hun virker ikke påtrengende, og jeg synes det ville være skikkelig dårlig gjort av deg å blokkere en person uten noen grunn.

Bare la henne være, hun skjønner nok godt at du ikke ønsker noen kontakt.

Diagnose eller ikke, får være måte på tøv.

Anonymkode: 7a3d7...fa1